anmeldelse: Amundsen

Få nordmenn har oppnådd mer internasjonal oppmerksomhet og anerkjennelse enn polarforskeren og den oppdagelsesreisende Roald Amundsen (en skremmende lik Pål Sverre Hagen). Den ikoniske mannen var blant annet den første som satte sine ben på Sydpolen (1911), den første til å nå både Syd- og Nordpolen (1926) og den første som seilte gjennom Nordvestpassasjen (1906).

Det er med andre ord et omfattende liv og et ambisiøst prosjekt Ravn Lanesskog (manus) og Espen Sandberg (regi) har tatt for seg. Og deri ligger da også hovedproblemet med Amundsen. Her har man valgt å gape over alt for mye av hans meget innholdsrike liv, dermed blir vi nærmest hastende av gårde fra bragd til bragd, uten at de fascinerende prestasjonene får tid til å puste eller utfolde seg. I hans liv, og manuset til filmen, er det nok materiale til en miniserie.

Han mest kjente bragd er utvilsomt ekspedisjonen til Sydpolen, der han havnet i et intenst kappløp mot britiske Scott og hans menn – en ferd som har nok materialet for å bære en film alene. Her skusles mye potensiell spenning bort. Med unntak av litt dårlig vær får vi ikke føling med hvor hardt og intenst dette kappløpet var.

I ettertiden har flere bøker kommet med nærmest et karakterdrap av polarhelten – en mann som ble satt på pidestall av det nylig uavhengige norske folk. Filmen makter, heldigvis, å gi et relativt nyansert bilde av den mangefasetterte polarforskeren. En mann som var besatt av å nå sine mål, ofte koste hva det koste vil, men også en omsorgsfull person – dog kompromissløs.

Fortellergrepet med samtale mellom hans elskerinne Bess Magids (en absolutt glimrende Catherine Waterstone) samt hans formådde bror, Leon (Christian Rubeck) fungere godt, men for mye tid vies til den såre konflikten brødene imellom. Vi kommer ikke nok under huden på hovedpersonen, hans beveggrunner og følelsesliv.

Amundsen er nydelig filmet og har intenst vakre landskap som gnistrer imot oss fra den snødekte, kalde ødemarken, der menneskene blir som mikroskopiske maur. På andre felt skuffer produksjonen, der blant annet flere av greenscreen-scenene ser overraskende kunstige ut. Musikksporet er en sentral aktør, men for ofte fremstår det unødvendig pompøst og insisterende.

Det er en unik historie vi serveres, og som historisk dokument til nyere generasjoner gir filmen en flott innføring i Amundsens bragder, men den burde vært mer spennende samt gått mer i dybden på den komplekse personen. 4 stjerner.

Bonusmaterialet består av en ok bakomfilm, en kikk på spesialeffektene, makeup-transformasjonen til Sverre Hagen og fokus på det betente brødreforholdet.