Anmeldelse: About Time

Den særdeles harmoniske kjernefamilien fra Cornwall med sønnen Tim (Domnhall Gleeson), en søster på villspor, en hyggelig mor en og særdeles jovial far (alltid fantastiske Bill Nighy), som kan reise i tid, tar farvel med sønnen i det han forlater redet som 21-åring. En smånerdete rødtopp med lav selvtillit, spesielt overfor det motsatte kjønn, skal finne seg til rette, og stake ut sin voksen bane, i storbyen London.

Filmens originale tvist er at mennene i familien kan reise i tid, dog kun bakover, og med visse (merkelige) begrensninger. Hvor søkt det enn høres ut, så fungerer det faktisk overraskende godt. Ikke minst skyldes dette et velskrevet manus, med gode, intelligente replikker, noen særklasse sjarmerende karakterer (på grensen til kunstig hyggelige) og utsøkt skuespill. Samt en interessant far-sønn relasjon som bakteppe.

Rachel McAdams er særdeles godt vant med romantiske (amerikanske) komedier, så rollen som søt, uskyldig girl-next-door behersker hun ut til fingerspissene; heldigvis får hun her, i motsetning til mange av de uinteressante amerikanske trette-på-dusinet komediene, en betydelig mer «juicy» roll. Om vi ikke helt kjøper at nerden Tim får drømmedamen, og historien har noen logiske brister, så leverer About Time jevnt over til fire solide stjerner.

Billedkvaliteten er så-som-så, med relativt blasse farger og et dårlig sortnivå. Lydsporet er det adskillig mer trøkk i. Det omfattende bonusmaterialet består av noen utelatte scener, bloopers, musikkvideoer, samt 8 brukbare minidokumentarer.