Anmeldelse: Drag Me to Hell

Det er historien om Christine som ikke vil gi utsettelse på betalingen av lånet til en gammel dame. Riktignok ser hun ut som sigøynerversjonen av heksen i Disneys Snøhvit og de syv dvergene, men ikke kan Christine ane at damen kan lyse forbannelse over henne så til de grader at livet drives mot helvete. Her er skrekk, blod og gørr så det holder, vi lar oss effektivt skremme, og hele tiden er det morsomt også.

For ingen har ment at vi skal ta dette alvorlig. Det eneste vi i grunnen kan kritisere er manusarbeidet som virker klisjémessig. Christine er samboer med en seriøs professor som selvfølgelig er meget skeptisk til hekseri, og hans rike foreldre synes ikke Christine er fin nok. Kombinasjonen har vi sett så mange ganger før, og karaktertegningen over hele linjen er meget grunn. Men det er kanskje slik det skal være i en skrekkfilm der absolutt ingenting ellers mangler, heller ikke oppgraving av lik på kirkegården. Dessuten er slutten deilig original. Vi koste oss.

Film, lyd og bilde får fem stjerner. Ekstramaterialet inneholder en utmerket bakomfilm som forteller om hvordan de fikk blodet til virkelig å sprute i litervis. Fem stjerner.