: 9

Jorden er helt utslettet etter den aller siste krig, som etter ruinene å dømme ikke skjedde så langt inn i fremtiden. Bare noen strikkedukker har overlevd. De har alle glidelås på magen, store runde brilleøyne og nummer på ryggen.

Han vi introduseres for har nummer 9, derav filmens tittel, og er hovedpersonen som slutter seg til en gruppe av samme slag. De gjemmer seg i frykt for den store maskinen som har utryddet alt liv og ønsker å ta knekken på dem også. Monsteret ble konstruert av mennesker som det ultimale våpen, har et stort rundt fotolinseøye foran og ufattelig lange armer. Det spyr selvfølgelig ild og føder andre mindre, flyvende mekaniske flaggermuslignende vesener, heller ikke de til å spøke med.

Dukkenes leder sier at det eneste de kan gjøre er å gjemme seg, mens 9 mener de skal ta kampen opp. Heri ligger filmens konflikt – men utfallet er selvfølgelig gitt.

Dukkenes størrelse til tross, det hele fortalt i den gigantiske, nesten gotiske stil på grensen til ren skrekkfilm. Men vi blir aldri særlig redde, og disse dukkene interesserer oss bare sånn måtelig fordi alt virker så uendelig tanketomt. Å bruke år på å skape den perfekte animasjon er greit, men noen burde ha tenkt litt på manuskriptet også.

Filmen har sensurgrense femten år, men vi tror ikke noen over femten vil ha glede av dette, og da blir ikke målgruppa særlig stor. Filmen får to stjerner, lyd og bilde fem.