TEST: Triangle Capella 2

Det er kanskje ikke så rart at den franske høyttalerspesialisten Triangle velger å oppgradere sitt trådløse Capella-system allerede cirka to år etter lanseringen. Ikke minst siden de fleste oppgraderingene har skjedd i den WiSA-baserte systemhuben – systemets kontrollpunkt, for å si det enkelt – mens nesten ingenting har skjedd med høyttalernes maskinvare, altså elementer og kabinett.

Men før vi går inn på hva som er oppgradert og ikke i den nye Capella 2, skal jeg nevne at sjefredaktør Lasse Svendsen testet originalversjonen da den kom, så sjekk lenken for å lese hans inntrykk av Capella. Og så begynner vi med det grunnleggende: Capella 2 er i likhet med originalversjonen et tredelt, aktivt drevet trådløst system som bygger på WiSA – Wireless Speaker and Audio Association – for den trådløse kommunikasjonen mellom hub og høyttalere, som skjer med høy grad av stabilitet og veldig lav forsinkelse (latens), nå for tiden helt opp til 24 bit/192 kHz.

Selve høyttalerne er fantastisk flotte, og med oppgraderingen finnes de nå i fem ulike utførelser, der den nye grønne finishen helt klart skiller seg ut. Nytt er også at systemhuben nå matcher høyttalernes farge med det gummilignende yttermaterialet. Høyttalerne drives aktivt med dedikerte forsterkertrinn og DSP-justering til hvert enkelt element, med totalt oppgitte 2×100 watt per høyttaler. Det dreier seg om toveis bassreflekskonstruksjoner, med porten nedover som får puste via de slanke aluminiumsføttene.

Diskanthøyttaleren heter TZ2530 og er virkelig typisk for Triangle, med hornlastning og faseplugg på 1-tums-membranen, laget av en magnesium/aluminiumslegering. Denne deler seg ved 3,6 kHz, der en 6,5-tums bass-/mellomtonelement med membran av naturlig cellulose tar over. For å minimere vibrasjoner benyttes den velprøvde DVAS-teknologien, Driver Vibration Absorption Technology (les mer i nyhetsartikkelen om den nye Solstice-serien).

Så langt er nesten alt likt, før vi ser nærmere på systemhuben, som har fått en raskere ARM Cortex-prosessor som har muliggjort en videreutviklet signalbehandling der DSP-en i enda høyere grad har optimalisert deling og integrasjon mellom elementene, og sies å ha gitt en generelt bedre kontroll i bassområdet. Allerede originalversjonen hadde automatisk romkalibrering, men den skal også ha blitt forbedret i Capella 2.

Det var rikelig med tilkoblingsmuligheter på Capella, men i sin andre versjon har den også blitt utstyrt med kablet nettverkstilkobling via RJ-45 (takk!) og en subwooferutgang, i tillegg til HDMI eARC og andre digitale tilkoblinger som tre optiske og én elektrisk inngang, både USB-A og B, samt analog 3,5 mm-minijack og et RCA-par.

På den trådløse avspillingssiden er det lagt til offisiell støtte for Bluetooth 5.2 (inkludert AptX HD), Spotify Lossless og Qobuz Connect, i tillegg til tidligere støtte for AirPlay 2, Chromecast, Tidal Connect, UPnP/DLNA og Roon Ready. For trådløs avspilling er det med andre ord nesten ingenting mer å ønske seg!

Men nå holdt jeg på å glemme en ganske stor oppgradering, og det gjelder den utseendemessig helt identiske metallfjernkontrollen, som nå styrer med radiobølger (RF) i stedet for infrarødt lys (IR), noe som gjør den betydelig mindre (retnings)følsom!

Jeg har allerede vært inne på utseendet, der systemhuben nå matcher høyttalerne betydelig bedre sammenlignet med originalversjonens ganske kjedelige plastboks. De fem ulike utførelsene kalles Space White (som den testede versjonen ble levert i), Space Black, Astral Blue, English Green og Oak. Og igjen: finish og utseende på høyttalerne er virkelig imponerende og vil passe inn i ethvert hjem. En liten merknad angående plassering: de ber virkelig om å bli plassert på en halvøy benk, noe som også kan gi litt ekstra bassstøtte, men hvis man velger plassering på stativ, må man være nøye med at aluminiumsprofilene faktisk får plass i bredden. Det skal legges til at dedikerte stativer også kan kjøpes fra Triangle.

Vil man spille vinyl, finnes platespilleren Lunar 3, som Triangle har utviklet i samarbeid med Pro-Ject og som nå finnes i oppgraderte farger som matcher Capella 2 og har innebygd RIAA for direkte og enkel tilkobling. Systemtenkning på høyt nivå.

Installasjonen av Capella 2 er ganske rett frem og enkel, noe som også gjelder oppmålingen av romkorreksjonen, som er i prinsippet nøyaktig den samme som for eksempel Primare Alt-i-Ett (se separat test). Det gjelder nok Bluetooth-tilkoblingen også, bortsett fra en liten detalj: mitt lånte system hadde allerede vært brukt i butikk og blitt spilt inn, og noen hadde trykket 3 sekunder på fjernkontrollens venstre sporvalgknapp, noe som «skjuler» enheten slik at ikke hvem som helst kan koble seg til. Etter å ha konsultert den nettbaserte pdf-bruksanvisningen, trykket jeg på sporvalgknappen til høyre i 3 sekunder, og vips så kunne jeg koble telefonen til systemhubben via Bluetooth!

Noen ord om betjening og bruk, som generelt har gått bra og uten store bekymringer, men jeg skulle ønske det var direkteknapper til valgt kilde på fjernkontrollen i stedet for å hoppe med piltaster og dioder, og jeg skulle også gjerne sett i det minste en spill/pause-knapp på selve systemhuben.

Triangle Capella-appen gjør jobben sin, men brukes ikke til den daglige musikkavspillingen, men heller til mer grunnleggende ting som automatisk eller manuell EQ-justering og andre grunninnstillinger. For å utføre den automatiske romkorreksjonen kreves en Zen-mikrofon hvis du er Android-bruker eller bare vil gjøre det så nøyaktig som mulig. Har du en Apple-enhet og dermed iOS, fungerer den innebygde mikrofonen. En trøst for oss Android-brukere er at man kan låne en iOS-enhet, siden resultatet selvfølgelig blir værende i systemet når du går over til din vanlige telefon.

Selve musikkavspillingen starter med en nokså kontrollert gjengivelse av basstunge, om enn ikke bassdype, I Dropped the Bottle med Beaks. Ja, Capella 2 liker helt klart rytmisk drevet, elektronisk musikk og eksellerer også med den ekstremmiksede Gauge Away, opprinnelig med Pixies, men her signert Nation of Language i en spesialmiks. Ja, det meste fungerer, kan jeg konstatere, men kompakt gitar/bass/tromme-tyngde som Shellacs siste plate er kanskje ikke førstevalget. Nei, de absolutte preferansene ligger mer mot det akustiske generelt, og finstemt jazz passer som hånd i hanske. I bunnen spiller Capella 2-erne med en varm og behagelig grunntone som er lett å sette pris på, ikke minst for en slik type produkt som først og fremst «bare skal fungere». Men som sagt, vanlig pop, rock, elektronisk eller klassisk musikk passer bra, som de gjengir storskala og nøyaktig, og de forsvinner nesten helt fra lydbildet med ekte, akustiske stereoinnspillinger. De har virkelig veldig god spredning og byr på et stort, åpent og luftig lydbilde.

Velprodusert pop og rock som Roxy Music og Deacon Blue tas takknemlig imot og formidles flott og taktfast, men de formidler også elbass-drevet musikk på Springsteens 57 Channels med god rytme og engasjement.

Jocke Bergs siste soloplate settes også pris på av Capella 2-erne, og gjengis stort, ryddig og tydelig.

Det meste av detaljer formidles, men ikke riktig alt, med andre ord: det finnes mer skarpskårne detaljformidlere, om enn kanskje ikke i denne prisklassen. Høyttalerne ruller av relativt tidlig, selv om det er noe fullt brukbar energi igjen ved 40 Hz, og Capellaene gjengir den løse A-strengs-elbassen med nesten fullt nivå når jeg spiller Donald Fagens Morph the Cat – en standardtest for stativ-/bokhyllehøyttalere.

Capella 2 er allsidige og passer til det meste, men kan likevel klassifiseres litt som finsmakere, da den aller mest skitne og komprimerte musikken ikke blir fullt ut verdsatt.

På Bluetooth-siden finnes AptX HD, noe som selvfølgelig er bra, men musikk spilt over nettverket låter naturligvis likevel betydelig mye bedre, da selv AptX HD-versjonen av Bluetooth fortsatt er komprimert.

Romkorreksjonen fungerer veldig bra, med ganske små, men likevel betydningsfulle inngrep, og gir generelt en mer ryddig og korrekt lydgjengivelse som jeg helt klart foretrekker fremfor den ukorrigerte gjengivelsen.

Jeg har for det meste lyttet til Qobuz i løpet av testen, men setter på Jocke Bergs Land på Spotify, som låter (fortsatt) bra. Men når jeg bytter tilbake til samme spor på Qobuz, blir det betydelig bedre, med tydeligere og mer skarpskårne detaljer, men også kraft og kropp i musikken, noe som viser at med tanke på produktgruppe og pris må Capella 2 anses som nokså detaljerte og høyoppløste.

Det finnes noen åpenbare konkurrenter på markedet, ikke minst KEF LS50 Wireless II, men også Technics SC-CX700, som jeg husker begge spilte mer kraftfullt og til en viss grad med (enda) bedre stødighet, samtidig som jeg helt klart synes at Capella 2 er det mer luftige, storspredende og varmtklingende trådløse høyttalersystemet av de tre.