TEST: Marten Parker Trio Diamond Edition

Svenske Marten er en fremgangsrik historie, som begynte med at Leif ”Mårten” Olofsson startet selskapet i 1998. Magasinet Hifi & Musik testet den aller første høyttaleren, Mårten Design Mingus, allerede i nr. 1/1999. I 2006 var de en del av Swedish Statement-anlegget som ble vist opp på CES i Las Vegas, og siden har det rullet på.

Dagens sortiment består av fire hovedserier: Coltrane på toppen, Mingus, Parker og til slutt ”innstegsserien” Oscar. Og som alltid døpte etter kjente jazzartister, og størrelsene er følgelig også angitte etter jazznomenklaturen, som den her testede modellen Parker Trio.

At så vel Marten selv som distributører og forhandlere anser at diamantversjonen av denne høyttaleren, Parker Trio Diamond Edition, havner midt-i-blinken i sortimentet, har nok å gjøre med at den spiller nær på full frekvens (angitt til 26 Hz ved −2 dB) og har den typiske diamantdiskanten som selskapet har hatt i mange år. Det vil si en stor del av den banebrytende teknologien som finnes i selskapets aller største og fineste høyttalere.

 

Alminnelig eller Diamond?

Før testen fikk jeg mulighet til å lytte både til denne testede diamantversjonen og den opprinnelige modellen med ”konvensjonell” keramisk diskant. Man kan kanskje synes at det ikke er så stor forskjell, men utover den betydelig finere og dermed dyrere diskanten er filteret også mer eksklusivt, akkurat som terminaler og kabler som består av konsernkollegaen Jormas fineste interne kabler, det vil si Statement-nivået.

Rent tonalt og frekvensmessig er de to versjonene naturligvis veldig like, men da jeg nå kunne foreta direkte a/b-sammenligninger, føltes det fattigere, i mangel av et bedre ord, å vende tilbake til den alminnelige Parker Trio etter å ha lyttet til diamantmodellen.

Den åpner opp for den musikken som spilles, som også brer seg ut i høyere grad. Den låter ganske enkelt større, luftigere, mer detaljert og på alle måter bedre.

Ville jeg ha vært fornøyd med en Parker Trio hvis jeg ikke hadde foretatt denne sammenligningen? Utvilsomt ja, og for den som ønsker det, er det også mulig å foreta oppgraderingen på et senere tidspunkt, men det var diamantversjonen som ble med hjem til test, til tross for en høyere pris – dvs. 150 000 kroner.

 

2,5-veis slavebasskonstruksjon

Det er på alle måter en velbygget høyttaler med flott trearbeid og et meget resonansdødt kabinett, oppbygget i 35 millimeter tykt M-board og med en tilspisset form. Det er en 2,5-veis konstruksjon med to 7,5-tommers keramiske bass-/mellomtoneenheter. Begge jobber i bassområdet, men bare den ene spiller også mellomtone, mens den andre er avskåret i de høyere frekvensene og fungerer derfor utelukkende som bassenhet. Øverst i vår modell sitter en 1-tommers diamantdiskant. Som vanligst for Marten brukes en løsning med passiv bass, og på baksiden finner vi to 9-tommers passive bassradiatorer i aluminium.

Konstruktøren Leif Olofsson foretrekker delefiltre med lav helning i høy kvalitet, da det reduserer faseforvrengning. Overgangen til diskanten ligger ved 2,2 kHz. I diamantversjonen er polypropylenkondensatorene oppgradert til kobberfolie, og terminalene er WBT NextGen i sølv (mot kobber i standardversjonen).

Føttene er Marten Isolators, som spesialtilpasses hver enkelt høyttaler av ISOAcoustics — blant annet i forhold til den presise vekten — og som meget effektivt isolerer høyttalerne fra gulvet.

De testede høyttalerne var uført i en svært flott matt valnøtt-finish.

 

Sammenhengende og musikalske

Disse høyttalerne oppleves mer fokuserte og sammenhengende når de vinkles litt inn mot lytteposisjonen. I mitt litt mindre lytterom er det ikke optimalt å ha høyttalerne trukket ut i rommet, men når man likevel gjør det, åpner de seg enda mer. Det merkes tydelig med Soltis Tannhäuser på fire LP-er fra Decca, men også med en alminnelig – om enn velprodusert – studioinnspilling som Bruce Springsteens flotte Human Touch. Der er også god flyt og solid støtte i bassen på den notorisk vanskelige 57 Channels.

Jeg presentertes for en stor, innbydende og engasjerende gjengivelse av The Triffids’ klassiske Wide Open Road, og som de mer avdempede stykkene fra spillelisten – for eksempel Marthe Wangs Gudene vet – men også de mer rockede og bassdrevne stykkene som Bas Combes, med flere.

Marten Parker Trio Diamond Edition spiller utrolig elegant, detaljert og stort – men også helt uanstrengt. Som det meste high-end-utstyr gjør de det bedre med gode innspillinger, men de håndterer også vanlig gitarrock uten problemer, selv The Nomads. Og enda bedre går det med Late in the Evening med Paul Simon på originalvinyl, med full kontroll over både rytme og separasjon.

To gamle maksisingler fra midten av 80-tallet illustrerer det kanskje enda tydeligere. E = MC² med Big Audio Dynamite gjengis presis som den engang ble mastret: smalt, lett nasalt og litt lettbent. Terence Trent D’Arbys gjennombruddshit Wishing Well gjengis derimot både stort og storslått samt med solid rytmisk presisjon. Begge deler kan imidlertid lyttes til med stor fornøyelse, og 80-tallet står knivskarpt frem gjennom Marten Parker Trio Diamond Edition.

Det er vanskelig å stoppe, selv når høyttalerne snart skal pakkes ned og sendes videre til redaksjonens lytterom. Jeg fortsetter derfor med Under the God fra David Bowies Tin Machine, som gjengis med den rette tyngden og god struktur i det komprimerte materialet. Enda mer klasse viser de på 45-versjonen av Lloyd Coles Forest Fire, med fin dynamisk spennvidde og en flott, bredt utfoldet stereogjengivelse.

Diamantdiskanter i mer kompakt utførsel!

 

Sammenligning med en annen diamantdiskant

Tilbake i redaksjonens større lytterom får høyttalerne enda bedre plass, noe som gir ekstra dimensjoner i gjengivelsen – og mulighet for å sammenligne med B&W 805 Signature, som også har diamantdiskant.

Marten spiller – ikke overraskende – fyldigere og mer helstøpt, noe som er naturlig for en større og mere avansert gulvhøyttaler. Men Marten har også en annerledes, betydelig mykere og mer medgjørlig spillestil. I diskantområdet har B&W mer energi og slagkraft, mens Marten spiller mer avdempet og behagelig, fortsatt med et meget høyt detaljnivå. Frekvensmålinger ville trolig vise tydelige forskjeller helt oppe i toppen.

Det oppsummerer også opplevelsen: Marten-høyttalerne leverer alle detaljer uten å kaste dem i hodet på lytteren. Grunnkarakteren er vennlig og behagelig, og lyden blir aldri hard. Den musikalske sammenhengen er fremragende, og lydbildet stort og rommelig, når opptaket tillater det. Bassen er ikke så iørefallende – kanskje nettopp fordi den “bare er der” – og gir solid støtte ned til omkring 28 Hz, noe som er rikelig til det meste av musikk.

 

Hvilken forsterker?

Når det gjelder valg av forsterker, vil jeg si at de lar det de får å jobbe med, komme gjennom. Jeg har brukt tre forskjellige integrerte forsterkere: Hegel H590, Soulnote A-2 samt Audiaflight FLS10 – alle i prisklassen rundt 100 000. Marten Parker Trio Diamond Edition utnytter og videreformidler hver forsterkers respektive idealer, noe som mer enn tydelig vitner om den høye graden av resonansdød, nøytralitet og hurtighet som disse høyttalerne besitter. I valget og kvalen mellom disse tre synes jeg imidlertid likevel at synergien ble aller best med Audiaflight, men det kan sikkert variere mye mellom oss som lytter.

En av tre forsterkere som brukes under testens gang.

Konklusjon

Sammenfattende kan jeg konstatere at dette er et par høyt presterende og allsidige høyttalere som får det beste ut av den musikken de skal spille. I valget av tilbehør gir de like stor valgfrihet, og lar deg som lytter bestemme i hvilken retning de skal gå.