Jeg må innlede med å si at disse to testede trådløse høyttalerne i fjerde generasjon fra Marshall er spesielt flotte med deres lærlignende PU-bekledning og den beskyttende frontgrillen i en flott kontrastfarge – «salt og pepper», som Marshall kaller den.

Betjeningen er meget taktil med syv forskjellige kontroller på toppen. Generasjon IV har blitt forbedret med en integrert vippekontakt til avspilling og nummerskifte, en programmerbar M-knapp (til Spotify og EQ) samt en solid på/av-vippekontakt, utover kildevalg samt skruknapper til lydstyrke, bass og diskant.

Innvendig har Marshall utviklet et helt nytt sett enheter. I Stanmore IV er den sentralt plasserte 5-tommers bassenheten kombinert med en forbedret og nå nedadvendt bassrefleksport, som skal gi en renere og mer kraftfull bassgjengivelse og samtidig gjør det mulig å plassere høyttaleren betydelig tettere mot veggen. De 0,75 tommer store diskantenhetene har fått nye spredningslinser som gir en enda bredere og generelt større lydopplevelse. På undersiden finner man nå et par RCA-innganger til for eksempel en platespiller (med innebygd eller ekstern RIAA-forsterker) sammen med strømtilkoblingen, noe som også bidrar til en penere og mer diskré installasjon.

Sammen med den nylig oppdaterte Marshall-appen kan man velge mellom forskjellige EQ-profiler eller opprette sin egen hvis man ikke er tilfreds med den forinnstilte Marshall-lyden, som jeg stort sett har anvendt gjennom hele testen. Her kan man også angi høyttalerens plassering: tett mot veggen, i et hjørne eller frittstående, som er standardinnstillingen.

For å gjøre lytteopplevelsen mer ensartet uansett lydstyrken har Marshall også en innebygd dynamisk loudness-funksjon, som diskret tilfører litt ekstra diskant, men spesielt bass ved lave lydnivåer. På den andre siden reduseres den dypeste bassen (og litt av diskanten) ved veldig høye lydstyrker. Funksjonen jobber dynamisk og er derfor ikke noe man umiddelbart legger merke til, men den kan – i motsetning til Marshalls trådløse hodetelefoner – ikke slås av.

Ser vi igjen på det flotte PU-bekledte kabinettet, er det bygget i MDF, altså en trefiberplate med høyere densitet enn en vanlig sponplate. Her skiller Marshall seg fra de fleste konkurrentene i dette segmentet av trådløse alt-i-en-høyttalere, som ofte benytter kabinetter av plast eller forskjellige komposittmaterialer.

Så er der Auracast, som i øyeblikket synes å være Marshalls store satsning. Teknologien gjør det mulig å koble flere Marshall-høyttalere sammen til synkron avspilling. Det krever imidlertid den tidligere på året lanserte Wifi-broen Heddon, da både Stanmore IV og Acton IV utelukkende fungerer som Auracast-mottakere. Bluetooth-versjonen er 5.3 LE (LE Audio) med støtte for LDAC og LC3, som gir høyere lydkvalitet enn AAC og spesielt SBC.

Ingen nettverksforbindelse

Marshalls nye høyttalere mangler imidlertid nettverksforbindelse. Her finnes hverken kablet nettverk eller trådløst Wifi så man er henvist til Bluetooth – med de begrensningene det innebærer, ikke minst i form av lavere lydkvalitet. Godt nok er LE Audio mer effektivt og stabilt enn tradisjonell Bluetooth, og med Heddon i systemet samt Auracast kan man koble flere høyttalere sammen, men … og det er et stort men. Sammenligner vi igjen med konkurrentene – akkurat som vi gjorde i forhold til de flotte PU-bekledte kabinettene– er de i denne pris- og størrelsesklassen av stasjonære høyttalere stort sett alltid utstyrte med nettverksforbindelse. Det gjelder både den klare markedslederen Sonos, som konsekvent bare tilbyr Bluetooth på sine batteridrevne høyttalere, mens alle stasjonære modeller har nettverksforbindelse, og andre store produsenter som JBL, Harman/Kardon, Denon med Home-serien samt svenske Audio Pro.

Fyldig gjengivelse

Slik er det nå engang, og jeg mistenker Marshall for å kjenne sine kunder bedre enn jeg gjør, så naturligvis spiller jeg musikken under de best mulige forhold – i mitt tilfelle med LDAC som kodek. Stanmore IV er en forholdsvis stor høyttaler, og lyden er tilsvarende stor med en fyldig bass, men fremfor alt stram og velkontrollert samt en stor, omsluttende lydscene, hvor de nye spredningslinsene tydeligvis har en positiv effekt.

Som nevnt er det heller ikke mye å utsette på hverken dybden eller kraften i bassen, og stort sett all den viktige informasjonen er med – medmindre man spiller de aller dypeste basstonene. Marshall angir selv 38 Hz som den nedre grensefrekvensen, men det er neppe ved hverken -3 eller -6 dB, hvis jeg skal formulere meg diplomatisk. Høyttaleren kan spille virkelig høyt uten å miste kontrollen, om enn jeg med visse opptak – for eksempel klaver – synes at lyden blir litt hard i den nedre delen av mellomtoneområdet. Det kan imidlertid lett justeres med appens EQ for de som er følsomme overfor det. Se det heller som en liten fotnote til en ellers veldig nøytral og homogent avbalansert musikkgjengivelse. Kort sagt er Stanmore IV en avbalansert og korrekt musikkformidler uten unødige effekter, men med styr på både rytme og timing.

Jeg tester lillebror Acton IV separat, men kan naturligvis ikke la være med å sammenligne de to. Funksjonsmessig og effektmessig er de nemlig stort sett identiske. Den vesentligste forskjellen er kabinettstørrelsen og at Stanmore har en bassenhet som er én tomme større enn Actons. Og det kan høres. Musikken gjengis i en betydelig større skala og med mer fylde på Stanmore IV, mens Acton IV til gjengjeld låter litt mer kompakt, men faktisk også en anelse mer homogen. Marshall mener selv at det først og fremst er rommets størrelse som avgjør hvilken modell man bør velge, men jeg vil heller si at det er den plassen høyttaleren skal stå på som er avgjørende. Selve rommets størrelse behøver man ikke ta så mye hensyn til, selv om Stanmore IV naturligvis fyller større rom bedre med lyd. La meg si det slik: Du behøver ikke nøle med å velge Stanmore IV bare fordi rommet ikke er spesielt stort.

Jeg finner også frem en mer enn 20 år gammel Sonos ZonePlayer S5 – altså første generasjon av Sonos’ store stereohøyttaler. En nullstilling og ny installasjon tar bare få minutter, men hvor jeg som vanlig med Sonos må inn i S1-appen og deaktivere den permanent aktiverte loudness-funksjonen.

I sin nøytrale innstilling låter den gamle Sonos-høyttaleren vesentlig tynnere enn Stanmore IVs fyldige gjengivelse. Skrur jeg bassen to trinn opp på Sonos, blir forskjellene mindre, men konklusjonen er klar: Stanmore IV er den klart bedre høyttaleren av de to – selv om den bare har Bluetooth-forbindelse.

Kan ikke la være …

Jeg kan naturligvis ikke la være med å koble til en separat nettverksspiller via linjeinngangen til RCA-kontaktene på undersiden før testen er slutt. Og selv om forskjellene ikke er dramatiske, gjengis musikken med mer autoritet, tyngde og skarpere detaljtegning når den spilles via en dedikert nettverksspiller. Dedikerte musikkstreamere kan kjøpes for noen få hundrede kroner eller noen titalls euro, så det er bestemt en mulighet. Den velrenommerte WiiM Mini koster litt mer – eller helt presis omkring en fjerdedel av prisen på Marshall Stanmore IV. Personlig ville jeg uten å nøle investere i en slik til denne ellers meget vellykkede høyttaleren.

Konklusjon

Marshall Stanmore IV er en imponerende høyttaler med en naturlig fyldig musikkgjengivelse og et lydbilde som når langt utover høyttalerens fysiske dimensjoner. Byggekvalitet, finish og betjening er helt på topp, og den kan kobles sammen med andre Auracast-høyttalere via tilbehøret Heddon – for eksempel den samtidig testede lillebroren Acton IV.

Likevel er det vanskelig å forstå hvorfor en så stor og vellydende høyttaler ikke er utstyrt med nettverksforbindelse, slik som tilfellet er med Marshalls to lydplanker, Heston 120 og Heston 60.

https://www.youtube.com/watch?v=

 

Også i denne testen: