TEST: KEF Q11 Meta

I disse tider, hvor alt ser ut til å bli dyrere over natten, er det herlig å finne produkter som gir mye glede for pengene. Som disse KEF Q11 Meta-høyttalerne. Her er pengene brukt på elementer og elektronikk, og ikke så mye mer enn det.

Ingen fancy dekor, ingen trefinér, ingen ting som ikke er nødvendig for lyden. Det er ikke en gang kabelterminaler for bi-wire her.

Selv om høyttalerne er relativt nedstrippet kosmetisk, har ikke KEF spart på bestykningen i Q11 Meta. Som er flaggskipet i den nye Q-serien de lanserte høsten 2025.

Så langt har vi bare testet ett av medlemmene i Q-serien. Den nye Q Concerto Meta, som er en kompakt treveis stativhøyttaler. De gulvstående C-bygningene bygger på den samme teknologien, med KEFs 12. generasjon Uni-Q koaksialelement, som også brukes i deres langt dyrere høyttalere.

Mens Q Concerto Meta er en treveis kompakthøyttaler, er Q11 Meta en treveis gulvhøyttaler, med flere elementer. Med to ekstra 16,5 cm basselementer i et større kabinett, får man bedre rekkevidde i bassen, høyere lydtrykk og et enda større lydbilde.

I teorien skal alt annet være temmelig likt. Med unntaket av antallet elementer, deler høyttalerne de samme elementene. 

Kjernen i Q-serien er det spesielle Uni-Q-elementet som vi kjenner fra mange KEF-høyttalere, som LS50, LSX II, Reference-serien og mange andre, som bruker det samme elementet med KEFs Metamaterial Absorption Technology (MAT), ellers bare kalt Meta. 

Absorberer resonanser

Uni-Q-elementet som brukes i Q Meta-serien, er 10 cm i diameter, med en 19 mm diskant i midten. Begge har svingspolen plassert på samme vertikale akse, og en bølgeleder (waveguide) de kaller Shadow Flare. Som demper uønsket diffraksjon fra fronten på kabinettet, for å bevare fokus og nyanser i lydbildet best mulig.

Man kan ikke se den, men på baksiden av Uni-Q-elementet sitter det en rund plate med et labyrintmønster frest inn på den ene siden, som absorberer ulike frekvenser og fjerner opp til 99 prosent av uønskede resonanser.

Vår erfaring er at det virker over all forventning. Da vi testet LS50 i Meta-utgave, ble vi slått over hvor mye bedre balansert og fokusert lydbildet var. MAT-teknologien gjør et unikt element enda bedre, og rydder og åpner opp lydbildet som slipper flere nyanser og detaljer ut i rommet.

Q11 Meta

Vi opplevde det samme da vi testet Q Concerto Meta, som er så gode at vi like godt kåret dem til Årets kompakte treveis høyttaler for 2025-2026. Bedre lyd for pengene er det sannelig ikke sikkert du finner.

Den gulvstående Q11 Meta har noen kvaliteter Q Concerto Meta ikke har. De rekker dypere i bassen, og KEF antyder en effektiv bassrespons i rommet ned til 26-28 Hz. Med 4 dB høyere følsomhet er de også lettere å drive for forsterkeren, og med tre 16,5 cm basselementer i et mye større kabinett, når de et lydtrykk på øredøvende 113 dB.

De tre basselementene er de samme som i Concerto-modellen, og får hjelp av to bassporter på baksiden. Det betyr ikke bare mer bass og høyere lyd, men også en mer kraftfull presentasjon av musikken. Både i bassen, og høyere opp i frekvens. Mellomtonen påvirkes i høyeste grad av den ekstra vekten to ekstra basselementer gir i et større kabinett. 

Høyttaleren leveres med en magnetisk grill, og fire utriggere som skrus fast i bunnplaten. Fire justerbare pigger med gummibeskyttelse gir de drøye 110 cm høye høyttalerne et stødig fundament på gulvet. KEF gir deg valget mellom sorte eller hvite kabinetter, og de kan leveres i en valnøttutførelse.

KEFs Q-serie kan fint benyttes i et surroundoppsett. Det finnes nemlig bakhøyttalerne – Q8 Meta, en senterhøyttaler – Q6 Meta, og Dolby Atmos-høyttalere i samme serie – Q4 Meta. 

Mektig lydtrykk

Man kan fint drive høyttalerne med en Rega Brio på 50 W, men vår Yamaha A-S3200 med 100 W effekt og en mye større strømforsyning, fikk mye bedre tak på de – til sammen seks basselementene, og drev høyttalerne med letthet selv når jeg spilte høyt.

De innbyr egentlig til å dra opp volumet. Ikke fordi de rocker rommet på samme måte som et par Klipsch RF-7 gjør, men fordi lydbildet forblir ryddig og fokusert selv ved høyt lydtrykk. KEF-høyttalernes klangbalanse er varmere enn i Klipsch-høyttalerne, og de leverer bass med mer vekt og tyngde enn de fremragende Scansonic M20.2 klarer. På den andre siden kan Scansonic-høyttalerne oppfattes som åpnere og luftigere i diskanten.

Sonus fabers forseggjorte Lumina III har noen av de samme klangkvalitetene som Q11 Meta, men de klarer ikke det samme lydtrykket, og spiller bass med en behersket kontroll, der KEF-høyttalerne smeller til med et lydtrykk på lave frekvenser som er forbløffende.

Ta for eksempel Khalids Angel Boy. Der ligger det et bass-spor helt i bunnen, som små høyttalere ikke klarer å få fram i samme grad som Q11 Meta. Både på Angel Boy og Medicine fra samme album, varter høyttalerne opp med en dypbass som minner om en subwoofer som er skrudd litt for høyt. Mektig tøft, og om man synes det er i overkant, kan man sette dempeskum i bassportene bak (de følger med). 

På mer raffinerte opptak som ECMs opptak av Keith Jarrett trio fra Juan-les-Pins i 2002, savner jeg litt energi øverst i diskanten, men klaverklangen, slagverket og kontrabassen gjengis med fine klangnyanser i et fyldig lydbilde, som heller mot den varme, behagelige og mange vil si – naturlige klangen, man opplever live. 

Det er behagelig, men ikke kjedelig. På den andre siden, kan man sitte og lytte lenge før man blir mett og sliten. 

Mens vi snakker om raffinert musikk og gode opptak, Vivaldis cellokonsert RV 398 med Mstislav Rostropovitsj, gløder nesten gjennom KEF-høyttalerne. Bunnklangen fra cello er dyp og godt oppløst. Strykerne lyder som flere, og ikke bare et stort instrument, som viser at høyttalerne fikser å skille instrumenter fra hverandre. Lydbildet er igjen stort og fyldig, og det samme gjelder på Zara Larssons Crush. 

Et lite stykke musikk som er langt fra Vivaldi, men med en grunnleggende beat som definitivt er laget for utagert dansing. Opptaket er dessverre ikke på høyde med de beste, men høyttalerne gjengir rytmen med overbevisende autoritet. Uten at det noen gang blir ubehagelig, eller skarpt i ørene. 

Sudan Archives Dead tåler også å spilles høyt. Når beaten etter hvert kommer inn, er den hørbar, men ikke følbar. Helt til den plutselig er det. Da merker man på kroppen at høyttalerne klarer å gå dypt nok til at man hverken trenger subwoofer eller enda større høyttalere. 

Åpningen på Alison Krauss Looks Like The End of The Road, med hennes engleaktige vokal over en akustisk gitar, er vakker, innbydende, oppløst og godt fokusert. Igjen presenteres man for et stort lydbilde, med mye varm klang. Det samme gjelder på Ambles Little White Chapel, hvor vokalen lyder skremmende nært, og gitaren lyder større og mer lansert enn den gjør på et par Lumina III eller Bowers & Wilkins 702 S3. Saksofonen til Andy Sheppard på Espen Eriksen trios 1974, klinger fritt og fokusert i det svære lydbildet, og man kan faktisk høre de dype tonene fra klaveret med forbløffende klarhet. 

Konklusjon

KEF Q11 Meta er flaggskipet i den nye Q-serien, med et 12. generasjons Uni-Q koaksialelement og Metamaterial Absorption Technology (MAT). Høyttalerne har en varm klangbalanse, dyp bass og et stort lydbilde, og kan drive opp volumet uten å bli ubehagelige. Q11 Meta bringer deg veldig tett på virkeligheten, og det er for mange hele poenget med å velge høyttalere, å komme tettere på musikken. KEF Q11 Meta er et utmerket valg for de som ønsker god lydkvalitet fra en større gulvhøyttaler, til en rimelig pris.