TEST: Fyne Audio Vintage Classic XII

Da Fyne Audio dukket opp i 2017, var nyheten et lite HiFi-skrell. Grunnen var at selskapet ble startet av tidligere nøkkelpersoner hos den klassiske koaksialspesialisten Tannoy, inkludert en tidligere sjefsingeniør.

Nystarten var først og fremst avhengig av at det 100-årige selskapet i 2015 ble tatt over av Music Group (eiere av blant andre Behringer), og raskt flyttet i prinsippet all produksjon til Kina. Fyne ville i stedet ha igjen mesteparten av produksjonen i Skottland og fortsette med å utvikle 2-veiselementer (point-source) til neste nivå, med ny teknikk og avansert materiale.

På rekordtid kom Fyne med et perlebånd av modeller, og i dag har man rundt 26 stykker fordelt på fem ulike serier. Samtlige er konstruert omkring selskapets IsoFlare-teknikk, altså koaksialelement med magnesium- eller titan-diskanter og ny waveguide-teknikk utviklet av Dr. Paul Mills, Tannoys tidligere sjefstekniker.

Bare bassrefleks, selv på Fyne Classic XII

Tannoy har ikke bare vært kjent for sine koaksialelementer (Dual Concetric), men også for sine plisserte og bakoverrettede såkalte ”compound horn”, men Fyne har (så langt) bare satset på bassrefleksløsninger. Der handler det om et eget nedoverrettet spredningssystem for jevnere utbredelse av bassen. I de to toppseriene har man dessuten kostet på med kryobehandling av filtrene – altså ikke bare de enkelte komponentene.

For å tydelig markere seg skilte Fynes første modell seg radikalt fra Tannoy. F1, som serien talende nok het, er fortsatt selskapets flaggskipserie, og består av elegant høye, sylindriske byggeri i utsøkt møbelfinish. Senere ble det fullt opp av mer overkommelige og konvensjonelle modeller, ofte med ekstra basselement.

Men i den stadig hetere retrotrenden utviklet man i 2022 Vintage Classic. Serien oste Old School og minte om Tannoys 60- og 70-tallsmonitorer, men med nedoverrettet porter i stedet for fremoverrettet. To år senere løp man linen ut med Vintage Classic Gold, en serie med store luksuriøse håndverksmessige trekabinett som åndet av Tannoys prestige-modeller. Men altså uten foldede basshorn.

Unike kvaliteter

Alle som har hørt ulike 2-veiselementer som Tannoys Dual Concentric, KEF Uni-Q, Technics eller TAD:s ekstreme beryllium-koakser, vet at teknikken har noen unike og veldig forlokkende kvaliteter. Rett utformet gir det nemlig en unik punktformet og veldig jevn spredning i både vertikal og horisontal utførelse. Men det handler ikke bare om jevn spredning, for teknikken har også potensial til nærmest perfekt tids- og faseintegritet. Totalt sett er det også grunnen til at 2-veis koaksialhøyttalere i årtier har blitt brukt som kontrollmonitorer i studiosammenheng.

En vanlig kritikk har imidlertid lenge vært at basskonen gir diskanten vibrerende hornlading som ikke bare gir refleksjoner, men også modulerer diskantlyden. Det er en av grunnene til at for eksempel TAD, men også KEF, ikke har gitt seg på store koaksialelementer, men fokusert på mindre og flatere koaksialelementer rundt 5–6 tommer og med arbeidsområde ned til rundt 300–400 hertz i bassen.

Koaksialt med betydelig med mer betydelig preg à la KEF!

Størst i serien

Vi har testet Fyne Vintage Classic XII, den største i serien og med et 12 tommers koaksialelement. Fynes koaksialteknikk kalles IsoFlare, og sies først og fremst å skille seg fra Tannoys Dual-Concentric ved at diskanten jobber i en annen, enklere, men renere waveguide. Med nøye dataoptimert geometri for større og jevnere spredning med mykere overgang til basskonen.

Diskantelementet er større og går dessuten konsekvent dypere enn hos Tannoy. Basskonen hos 12-tommeren er laget i bearbeidet papirfiber, og den midtplasserte og dypt liggende diskanten, laget i en titanlegering, er på nærmere 3 tommer.

Vi bruker litt tilfeldig å slenge rundt oss med uttrykk som ”lydvegg” og ”wide screen” for å beskrive en stereofølelse utover det vanlige. Men sjelden har vel den beskrivelsen passet bedre inn enn for Classic XII. Hvis sjenerøse og kjekke åpenbare spillestil går utover det meste. Ja, disse 12-tommerne ga sant nok uttrykket ”storskala” en ny og mektig betydning der instrument og sangere fikk helt realistiske proporsjoner.

Ikke bare skalering, men også fysisk nesten spøkelsesaktig påtagelige med tyngde og klippefast stabilitet i rommet. Til tross for at høyttalerne rent målmessing ikke gikk mye dypere enn like under 30 hertz, gjorde renheten, spensten og den totale kontrollen at de føltes truende avgrunnsdype.

Hurtigheten og måten bassen koblet grep om rommet på, var noe helt utover den vanlige, og minner mer om måten bass i open baffel kan låte lett og ledig, men likevel brutalt angrepsvillig. Vanskelig å beskrive, men her handler det om en tørr, artikulert bassgjengivelse uten den etterklangen som refleksløsninger ofte lider av. Hos Fyne kunne bassen i stedet føles både snerten og ubesvært angrepsvillig, og samtidig gi en truende svarthet også på lave nivåer.

 

Distinkt fokus

Men tro nå ikke at det bare handler om et par imponatorstykker som spiller med store, brede penselstrøk. Nei, her finner man også et millimetereksakt distinkt utmeislet fokus som med velgjorte innspillinger i ekte stereo kunne levere et eksakt, preget og helt troverdig dypperspektiv.

Visst hadde vi forventet oss storskalet og reelt basstrykk, men ikke på dette nivået av luftighet, finstilt og eksakt detaljskarphet. Som om utseendet var litt grumsete innesluttet, men tvilsomt ”Old School”, var lyden alt annet enn retro. Nei, her handlet det om gjengivelsen av et kaliber som kunne måle seg med hvilken som helst annen moderne høyttaler i prisklassen.

Og spørsmålet er hvilken man foretrekker, for helheten, punktlighet og den lynraske timingen Classic XII besitter, er vanskelig å slå, og kan lett få noen veldig avanserte høyttalere til å plutselig føles merkelig splittet i lyden. Den storskala og omsluttende live-følelsen er umiskjennelig, og du glemmer raskt at du lytter på hi-fi. Så pass at det iblant blir en nesten brutal virkelig og romslig konsertopplevelse!

 

Konklusjon

Høyttalerne koster naturligvis deretter, men en formildende omstendighet er at den høye følsomheten og lette lasten gjør at du ikke trenger å koste på med en effektsterk (dyr) forsterker. Snakker vi om et ikke altfor stort rom, kan en liten 20-watter blåse ørene av deg!

Glem retro og nostalgi, for disse 12-tommerskommodene gir en realisme, et nærvær og en ta-på-følelse som andre høyttalere bare kan drømme om. Med andre ord en høyttaler som utfordrer mange inngrodde hi-fi-sannheter, og som du må forsøke å prøvelytte til, selv om du ikke har råd. For egen del føles det som om det bare blir koaksial i fortsettelsen. 12- eller 15-tommere!

Sa vi at modellen dessuten er latterlig all round? Passer alt fra tung dubstep og bredbent rock til den reneste barokkmusikken.