annonse
annonse
Sommertilbud: Få tilgang til Lyd & Bilde digitalt i en måned for 1 kr! Prøv Lyd & Bilde
annonse
annonse
annonse

Stor lyd fra lite apparat

Hvorfor holde musikken for seg selv? Med en dock kan iPoden stå for underholdningen på verandaen, i arbeidsrommet eller på barneværelse.

I dag har mange favorittmusikken lagret på iPoden sin. Det er praktisk når man er på farten og en redning når man sitter og kjeder seg på tog eller buss. Men når man kommer hjem er det fortsatt overraskende mange som fortsatt holder fast ved CD-plater og det store lydanlegget. Alternativet er som oftest en mindre CD-radio som står på kjøkkenet. Men det må ikke være slik. Hvorfor ikke slippe ut lyden i iPoden også på hjemmeplan?

Et minianlegg med iPod-dock kan fylle mange funksjoner. På kjøkkenet er den et selvsagt sted å sette iPoden til lading samtidig som man kan fortsette å høre på platen man nynnet til på bussen. På barnerommet kan ungene spille favorittlåtene sine for vennene uten å måtte slåss om øretelefonene. På festen kan også gjestene bidra med sin musikk hvis man ber dem om å ta med sin egen iPod. Skal det feires på jobben, så er anleggene så små at de er lette å sette i en eske, og man slipper å fylle en eske til med CD-plater.

Mange og vanskelige valg
Å velge hvilket anlegg som er riktig, er derimot ikke det letteste. Bra lyd er jo selvfølgelig det første kravet, for ellers spiller det jo ingen rolle hvor praktisk eller pen den er ellers. Skal den stå et sted det er vanskelig å komme til, må fjernkontrollen være lett å bruke, og må kunne styre de viktigste funksjonene. Å også kunne styre menyene i iPoden er praktisk, men dessverre ikke så vanlig ennå.

Når det gjelder finesser er det bra å ta utgangspunkt i sine egne behov og hvor den skal stå. Radio kan være hyggelig på kjøkkenet, men kanskje ikke like viktig for barna. Står anlegget nær tv-en, vil man nok ha en videoutgang slik at man kan spille av videosnutter fra iPoden. Har man også en mp3-spiller av annet merke, vil man definitivt ha en vanlig linjeinngang slik at man kan koble til den også.

Foruten de apparatene vi har testet i år, kan vi også tipse om testen vi gjorde i fjor. Denne kan du lese gratis i kjøpeguiden på nettsiden vår: www.lydogbilde.no. Mange av anleggene selges fortsatt, så til sammen gir de to testene en god oversikt over hva man kan velge mellom i butikken.

Produkter i testen
iPhones bestevenn
T612 er en av de få høyttalerne som virkelig er lagd for å fungere med iPhone. Den låter veldig bra så lenge man ikke drar på med for høyt volum.

Altec Lansing er glade i flate høyttalere og satser mest på reisehøyttalerne Inmotion. Dette er imidlertid en tykkere variant der man har plass til å sette inn konvensjonelle høyttalerelementer, noe som er et bedre valg for hjemmebruk. De er også såpass flate at man kan henge dem på veggen uten at det ser altfor kunstig ut. Apparatet er imidlertid ganske tungt, og det føles både stabilt og velbygd. Foruten strømtilkobling på baksiden, finnes det en linjeinngang hvis man vil koble til en annen lydkilde. Derimot har den ikke videoutgang, noe som er synd, da det hadde vært en praktisk måte å få bildene ut på tv-en.

Knappene på oversiden kan justere volumet, samt bass og diskant. Ettersom de er såpass innfelte, er de litt vanskelig å finne med fingeren dersom apparatet står høyt plassert. Men da kan man på den andre siden bare bruke fjernkontrollen i stedet. Fjernkontrollen er veldig liten ettersom den bare har grunnleggende knapper. Foruten de samme som sitter på apparatet, kan man starte og stoppe avspillingen, samt hoppe til neste eller forrige låt. Derimot kan man ikke navigere i iPodens menyer, noe som gjør at man likevel ofte må gå fram til apparatet. T612 utmerker seg altså gjennom å fungere med iPhone. Ringer det, så settes musikken på pause, men dessverre må man likevel plukke opp telefonen da den ikke har funksjon for handsfree. Derimot er høyttaleren beskyttet mot forstyrrelser fra mobiltelefoner, noe som eldre, konkurrerende apparater er plaget med.

Lydkvaliteten
Akustisk musikk kommer virkelig til sin rett med T612, siden både mellomregisteret og diskanten er flere hakk bedre enn i Altec Lansings reisemodeller. Ikke engang når vi kjører på med jazz, har vi noe særlig å klage på, men innimellom låter skjøre toner som cymbaler litt mer sprø enn klingende. Separasjonen er veldig bra, men bassen strekker ikke helt til. Det blir spesielt tydelig dersom man spiller tung rock som derfor ikke får tilstrekkelig trykk. Her hadde man trengt en subwoofer framfor den bassforsterkningseffekten som ikke strekker til. En mer alvorlig bemerkning er at den langt fra greier å spille så høyt som volumkontrollen gir inntrykk av. Man kommer bare så vidt over midtstreken før det blir fordreining, noe som raskt blir plagsomt å høre på. Den passer derfor overhodet ikke som partyhøyttaler, men til hverdagsbruk er den likevel et bra valg.

Fet lyd fra slankere lillebror
En enklere og billigere variant av vår gamle favoritt Porto Go, er en velkommen nyhet. Man har imidlertid ikke spart på lyden, selv om den ikke er like bra som hos storebror.

I fjorårets test av iPod-høyttalere var en av favorittene våre svenske Audio Pros uvanlige høyttalere Porto. Nå har det kommet en lillebror, som kalles Go, til lavere pris. På utsiden ser de misvisende like ut – helt til man tar en nærmere titt. Det viser seg at man har tatt vekk radioen som man egentlig ikke trenger, noe som innebærer færre knapper og at tegnvinduet har forsvunnet. Man har også tatt bort det innebygde oppladbare batteriet. For de som absolutt vil bære høyttaleren med seg, kan man selv stappe inn seks A-batterier. For øvrig er det den samme Porto, med samme konstruksjonskvalitet og en pen læroverflate, som kan fås i svart, hvitt eller rødt. En velkommen nyhet på Go er en adapter for iPod touch og iPhone, samt en praktisk plass for fjernkontrollen på baksiden. Her finner man også en linjeinngang, en utgang for øretelefoner og hyggelig nok en utgang for subwoofer.

Det er ikke mange knapper å trykke på, og man må nøye seg med volumkontroll og valg av lydkilde. Den flate fjernkontrollen har ikke mange flere knapper. Man kan starte og pause musikken, slå av lyden og bytte spor. Knapper for å også kunne navigere i menyen hadde vært ønskelig. Finesser er det lite av, men man kan kanskje ta med selve formatet på høyttaleren som sådan. Det er lett og bekvemt å bære høyttaleren i håndtaket, og den oppleves som nettere enn den er, takket være det stående formatet.

Lydkvaliteten
Å dra i gang Porto Go er et kjærlig gjensyn, eller gjenhør burde det kanskje hete når det gjelder lyd. Rommet fylles av en varm og herlig lyd som man nesten har vanskelig for å tro at kommer fra dette lille apparatet. Fremfor alt er vi imponert over det fantastisk musikalske mellomregisteret som gjør det til en ren nytelse å høre på alt fra jazz til rolige ballader. Er man pirkete, kan man iblant høre defekter i diskanten, men det er det nesten som om man tilgir Porto for når det ellers høres så bra ut. Bassen er veldig bra for denne størrelsen på høyttalere, men noen ordentlig dypbass greier den selvsagt ikke. Det er derfor det er en subwoofer-utgang. Ettersom vurderingene våre også tar hensyn til pris, og Go har blitt såpass mye billigere, er det innlysende at vi må gi lyden toppkarakter.

Populært dobbelt smørbrød
For familien med mange iPoder, er JVCs anlegg med doble ladere praktisk. Så lenge den spiller musikk i bakgrunnen, gjør den jobben sin bra.

Jo flere apparater som invaderer hjemmet, desto flere forbannete ledninger må man holde rede på. Har man en dockingstasjon med høyttalere, blir det dessuten krig om hvem sin iPod som skal sitte i. Er det den som vil høre på sin musikk akkurat nå, eller den som trenger å lade batteriene? Som megler i konflikten trer JVC inn med sin NX-PN7, som ganske enkelt har to dockingkontakter. Begge apparatene lades, og det holder med et knappetrykk for å velge hvilken iPod musikken skal spilles fra. Anlegget i seg selv er ganske lett og plastaktig, som i kombinasjon med alle flerfargede lamper og effekter gjør at den føles litt useriøs. Den har derimot bra med kontakter på baksiden, der man kan plugge inn øretelefoner, koble til ekstern lydkilde eller tv-en for videoavspilling. Dessuten har den kontakter for AM- og FM-antenne.

Med andre ord er det også mulig å høre på radio, og da brukes det store tegnvinduet for RDS-informasjon fra radiostasjonen. Der vises også innstillinger, menyer og klokken når apparatet er avslått. På fremsiden er det mange knapper for å velge lydkilde, endre volum, bytte spor eller aktivere såkalt turbolyd. Den lille fjernkontrollen har ikke mindre enn 22 knapper, noe som gjør at man på den ene siden kan styre alt fra den, men på den andre siden er det vanskelig å treffe riktig knapp. En stor fordel er imidlertid at man for en gangs skyld kan styre iPodens menyer direkte fra fjernkontrollen, og man slipper å løpe fram til spilleren hvert kvarter. Alle disse funksjonene og mulighetene gjør at JVCs anlegg passer helt utmerket på kjøkkenet som et alt-i-ett-apparat.

Lydkvaliteten
Også lyden gjør at man nok helst vil plassere den på kjøkkenet. Det fungerer helt utmerket å høre på topplisten mens man klirrer med kasserollene eller med bakgrunnsmusikk til måltidet. Derimot strekker den ikke til for aktiv lytting, da den mangler både kontroll og finesse i lyden. Den overstyrer ofte hvis man forsøker å presse den, og rockemusikkens støyende gitarer gjør at lyden blir grøtete. Tung musikk lider dessuten av at bassen er et eneste bulder, som dessuten gir vibrasjoner i apparatet hvis den er for fremtredende. På et mer moderert volumnivå, og med popmusikk, kan man imidlertid få godt utbytte av musikken siden mellomregisteret er helt ok. Det er bare å innse at dette apparatet ikke handler om å gi best mulig lyd, men å være praktisk i hverdagslivet.

Enkel og ribbet
Ønsker man seg et diskré og lettplassert apparat uten mange kompliserte finesser, er iGroove akkurat det man leter etter. Holder man seg til enkel musikk, fungerer det bra.

Formgivningen og formatet på iGroove føles gjennomtenkt og praktisk. Den er såpass liten at den er lett å plassere, og den dominerer ikke innredningen for den som helst vil ha et diskré apparat. Samtidig gjør den avrundete formen og metalldetaljene at den ikke ser altfor kjedelig ut. Men en bred bass og lavt tyngdepunkt, står den stødig, spesielt gjør fotens gummibelegning at den ikke faller i gulvet hvis den får seg en dytt. På baksiden finner man ikke bare strømtilkoblingen og en inngang for eksterne lydkilder, men også en utgang til tv-en for de som har video-iPod. Det som virkelig hadde satt prikken over i-en, ville vært en holder for fjernkontrollen. Man kan legge den oppå, men en spesiell plass hadde vært enda mer praktisk.

Apparatet har ellers ikke så mange finesser. Knappene på oversiden sitter på apparatet og regulerer volumet, og ingenting annet. De er lette å finne, men føles litt svampaktige. Fjernkontrollen er liten og har utmerkede knapper. Det er bra, for ellers ville det vært så vanskelig å føle dem med fingrene at man må se etter før man trykker. Man kan endre volumet og bytte spor, starte og pause avspillingen, samt slå av lyden på apparatet. Derimot kan man ikke navigere i iPodens menyer, som vi også har klaget på hos så mange av konkurrentene i denne testen. Altså må man gå fram til anlegget for å velge artister og spillelister, noe som føles unødvendig når man sitter med en fjernkontroll i hånden.

Lydkvaliteten
Også når det gjelder lyden, er det best å holde seg til det enkle. Forsøker man seg på låter med mye dynamikk, brister det med en gang. Et orkester blir redusert til de mest høylytte instrumenter, mens finliret forsvinner i bakgrunnen. Det går også til en viss grad igjen når det gjelder høylytte, larmende rockegitarer, som gjengis uten finesse. Også visse deler i registeret utmerker seg. Bassen blir lett buldrete når man presser den, mens de øvre delene av mellomregisteret er vel betonede. Dessverre finnes det ingen muligheter til å korrigere dette. Men som sagt, hvis man holder seg til popmusikk og velpolert topplistemusikk som er laget for å spilles i en bilradio, så låter det bra. Klipschs apparat takler til og med at man skrur opp volumet en del, så den kan fungere på mindre fester.

Dunderbra rockemaskin
Pure-Fi er et stort anlegg med like stor lyd. Pålitelige ressurser og et omfang som imponerer og får oss til å digge vilt til denne prisgunstige tungvekteren.

Den nye Pure-Fi Elite minner mye om fjorårets Audiostation i formgivningen. Det handler altså om en stor boks, som til tross for at den er i plast, føles overraskende tung. Man kan altså regne med at det sitter ordentlige saker på innsiden. Bak høyttalerens metallgitter skimter vi både 0,6-tommers diskantelement og stort 4-tommerselement. På baksiden er det inngang for ekstern lydkilde, og gledelig nok både kompositt- og s-videoutgang hvis man vil koble apparatet til tv-en. Der sitter også tilkoblingsmuligheter for ekstern antenne.

Med andre ord er det ikke bare et mp3-anlegg, men man kan også få inn radiostasjoner. Den store skjermen på fremsiden gjør det lett å håndtere disse og se RDS-informasjon, styre menyinnstillingene og se klokken når apparatet er slått av. Knappene på fremsiden er bra, og man kan gjøre det meste direkte fra dem. Ellers kan man bruke fjernkontrollen som har velplasserte og bakgrunnsbelyste knapper, noe som gjør den både praktisk og komfortabel å bruke. Blant de øvrige funksjonene finner vi en innsovningstimer, men merkelig nok ingen alarm. Er det viktig for deg, må du velge den morsomme Dream-modellen i stedet. Dette er flere steg fremover i forhold til fjorårets Audiostation, som vi ikke var imponert over i det hele tatt.

Lydkvaliteten
Heldigvis har ikke Logitech bare klistret på en Pure-Fi-lapp på det gamle apparatet, men de har virkelig jobbet for å forbedre lydkvaliteten. Noen audiofillyd, som kartongen påstår, handler det ikke om, men high performance kan vi være med på. Den klemmer nemlig ut et lydtrykk man ikke trenger å skamme seg over på festen. I den andre enden av registeret noterer vi også betydelige forbedringer. Diskanten kan riktignok føles litt ubalansert mot resten, og kvinnelige sangstemmer blir litt vel fremtredende, men det kan vi tilgi. Denne maskinen klarer nemlig de fleste musikksjangere uten anstrengelse. For denne prislappen er det imponerende.

Lav og høy klasse
Sjarmerende utseende og lavere pris, høres ut som et framskrittsprosjekt. Dessverre har man spart på alt, men fremfor alt på lyden – og det er å gå i helt feil retning.

I fjor testet vi den vanlige Tango-modellen, og var veldig fornøyde både med finish og bassressursene. X2 høres jo ut som en oppdatering, så vi så i spenning fram mot en nærmest perfekt maskin. Den nye modellen ser fortsatt elegant ut, men man finner raskt ut at det meste er betydelig mer plastaktig enn tidligere. Fronten er for all del i metall, og det sentrerte multifunksjonsrattet er en lekker detalj. Og det som virkelig stikker seg ut, er den gjemte skjermen bak gitteret. Når man endrer innstillinger viser den nivået, samt at den forteller hvilken lydkilde man har valgt, for så elegant å fade ned under avspillingen.

Lydkilden kan foruten den åpenbare iPoden være et valgfritt apparat via linjeinngangen eller radio. Derimot er det ingen videoutgang som på den gamle modellen. Oversiden av apparatet har diskré knapper for å starte og stoppe avspillingen, bytte spor og hurtigvalg for radiostasjoner. Fjernkontrollen har gode knapper og kan styre det viktigste. Volumkontroll og sporbytte, start og stopp av avspillingen, samt valg av lydkilde. Man kan også justere bass og diskant. Som på den gamle modellen stikker iPoden opp helt ubeskyttet, noe som gjør oss litt urolige for hva som skjer med dockingkontakten dersom noen skulle smelle til den.

Lydkvaliteten
Den gamle modellen hadde et stort nedovervendt basselement, som trolig var forklaringen på hvorfor vi var så fornøyde med bassressursene. Dette er borte her, og i stedet har vi fått to bakovervendte bassporter. Dessverre er det å gå i gal retning, da alt vi likte med den gamle modellen nå er erstattet med en brummende og utilstrekkelig bass. Samtidig har øvrige deler av registeret ikke blitt bedre. Det høres fortsatt tilbakeholdent og uengasjerende ut. Uansett hvilken musikksjanger vi prøvde, ble det alltid anmerkninger. For popmusikk handlet det mest om at det låt kjedelig, mens i den andre enden ble det uholdbart å forsøke seg på tung rock. Så dessverre måtte vi atter en gang konstatere at det bare går an å spare til en viss grad. Til tross for den laveste prisen i testen, er det mer prisgunstig å kjøpe noe annet.

Trådløs frihet
Med trådløse høyttalere er Evolve helt klart den smidigste og mest lettplasserte løsningen av alle. Dessverre henger ikke lydkvaliteten med i svingene.

De andre apparatene i testen er kompaktanlegg med faste høyttalere, noe som gir veldig konsentrert lyd uten ordentlig bred stereoeffekt. Man skulle kunne tenke seg høyttalere med ledning for å løse problemet. Men Griffin går enda lenger med Evolve, og satser på trådløse høyttalere. Dockingstasjon holder iPoden ladet og sender ut lyden via to antenner. Høyttalerne kan enten sitte i den smarte ladingsstasjonen, eller så tar man en eller to høyttalere i hånden og går ut på balkongen eller legger seg i badekaret. Smart nok kan man velge stereo- eller monolyd, slik at det låter bra uansett hvor mange høyttalere man har i rommet. Det går til og med an å kjøpe flere høyttalere og oppladingsdocker, slik at man får lyd i enda flere rom. Smidigere kan det ikke bli!

Dockingstasjonen ser forbausende enkel ut, med bare volumkontroller på oversiden. Men på baksiden finner man både linjeinngang og utgang for å koble til andre lydapparater, samt for en gangs skyld både s-video og komposittutgang for tilkobling til tv-en. En fiffig detalj er at en liten lysdiode viser hvilken høyttaler som er venstre og høyre, og de veksler alt etter hvilken lader man setter dem i. Den lille, stilrene fjernkontrollen har ikke bare knapper for volum og sporbytte, men gir også mulighet til equalizerinnstilling samt å velge repetisjonsmønster og tilfeldig avspillingsordning. Derimot kan man dessverre ikke navigere i iPodens menyer.

Lydkvaliteten
I sine beste stunder – når høyttalerne sitter i ladingsstasjonen – låter Evolve ordentlig bra med enkel musikk. Både popsanger og akustisk musikk kommer til sin rett, takket være et bra mellomregister og en godkjent diskant. Blåseinstrumenter kan imidlertid høres litt skrålende ut, så jazz og klassisk er ikke de beste sjangrene for dette apparatet. Verre er det at dypbassen faktisk gir resonansvibrasjoner, noe som helt ødelegger gleden over musikkavspillingen. Som med mange andre trådløse apparater, er det ikke problemfritt med overføringen heller. Det blir ganske enkelt et problem med timingen, for ikke å snakke om at det bryter opp innimellom. Evolve er derfor en musikkløsning først og fremst for den unike smidigheten og friheten til å høre hvor man vil, fremfor den perfekte lydopplevelsen.

Kongen av funksjoner
Å kalle dette en iPod-høyttaler, er en grov underdrivelse. Aldri tidligere har vi sett et så lite anlegg som kan spille fra så mange kilder og likevel låte så bra.

Hvis andre apparater i testen var diskré, så er Phillips’ anlegg det motsatte. Dette er ikke et anlegg for innredningsinteresserte, det er den ulitmate maskinen for teknikkinteresserte som vil ha så mange funksjoner og knapper som mulig. Plasserer man det høyt, ser derimot fronten ganske pen ut, og i det hele tatt er kvalitetsinntrykket over middels, noe som var som ventet. Skal man trykke på knappene, må man se etter en ekstra gang, ganske enkelt fordi det nesten finnes for mange. Heldigvis er det enklere å bruke den utmerkede fjernkontrollen der alt er logisk plassert og merket.

Når det gjelder lydkilder, vet vi knapt hvor vi skal begynne. iPod, selvsagt, og det finnes en linjeinngang litt klossete plassert på oversiden. RDS-radio er et pluss, men ikke helt uvanlig. Derimot har den faktisk CD-spiller, noe som gjør dette til et fullverdig musikkanlegg. Legger man til at den kan spille musikk fra USB-minnet og mp3-spillere med USB-kontakt, samt faktisk direkte fra minnekortet, blir det ordentlig interessant. Slenger man også på med Bluetooth-tilkobling til mp3-spillere og mobiltelefoner, blir anlegget nærmest uslåelig. Det kan til og med brukes som høyttalertelefon hvis det ringer på mobilen. Skikkelig lekkert er det også at man kan rippe musikk fra CD, ekstern lydkilde eller Bluetooth, og lagre som mp3 direkte på et USB-minne eller minnekort.

Lydkvaliteten
Philipsen er en lur rakker. Den har en bassboost-funksjon som vi vanligvis hater, men i dette tilfellet er den nødvendig ettersom man ikke får bass uten den. Dessuten har den en equalizer som vi ikke fikk slått av. Men selv om apparatet ikke alltid låt like bra ved første forsøk, så fikk vi alltid til ordentlig bra lyd med kontrollene. Trykk, trykk, så låter popmusikken engasjerende og hyggelig. Over til jazz, vel, dette var ikke akkurat bra. Trykk, trykk, jo, men nå høres det faktisk veldig bra ut. Uansett hvilken sjanger vi forsøkte, ble det alltid godkjent i protokollen etter hvert, selv om førsteinntrykket var et helt annet. Så er man klar for å fikle med innstillingene mer enn vanlig, og ikke krever massivt lydtrykk, så kan man faktisk bli ordentlig fornøyd med lyden.

Altec Lansing fikk pluss for iPhone-funksjoner og bra lyd, mens Klipsch er enkel og duger bra for enkel musikk. Xtrememac var derimot en skuffelse, med dårligere lyd enn forrige modell. JVC var så absolutt praktisk, men lydkvaliteten strakk ikke til. Det samme var tilfellet med Griffin, til tross for imponerende trådløse høyttalere. Philips’ hav av finesser ble en større hit, spesielt siden man alltid fikk bra lyd ut. Logitech var en positiv overraskelse med betydelig bedre lyd enn i fjor, og ble derfor vårt beste kjøp. Men til slutt var det likevel Audiopro som knep seieren, med en herlig lydkvalitet og dessuten til lavere pris enn tidligere.

    Les også

    Dynaudio priser Confidence

    Dynaudio priser Confidence

    Ett år etter lanseringen, er Confidence-høyttalerne priset.Legg til som favoritt
    Focal feirer 40

    Focal feirer 40

    Bursdagsfest med nye høyttalere - og bilstereo!Legg til som favoritt
    Tåredryppende vakkert fra Sonus faber

    Tåredryppende vakkert fra Sonus faber

    Minima Amator er blant de glemte legendene, nå kommer en ny versjon av høyttalerne.Legg til som favoritt
    Magicos rimeligste blir flere

    Magicos rimeligste blir flere

    A-serien er high-end så det holder, bare litt rimeligereLegg til som favoritt
    Marshall hits the road

    Marshall hits the road

    Med en serie tre kraftfulle høyttalere skal sommerens soundtrack være i boks.Legg til som favoritt
    KEF R11

    KEF R11

    KEFs nye R11 er skremmende gode, og verdt alle pengene, selv om de koster en del.

    Legg til som favoritt
    Sodapop SP-BB01

    Sodapop SP-BB01

    Den bærbare høyttaleren fra Sodapop tar null plass, men er en stor oppfinnelse.

    Legg til som favoritt
    Devialet Phantom Reactor 600

    Devialet Phantom Reactor 600

    Devialet Phantom Reactor 600 løser et problem for deg som vil ha det smått – men heftig! Nå i stereopar.

    Legg til som favoritt
    Lukk meny

    LYD & BILDE
    LESERUNDERSØKELSE
    SVAR & VINN
    KYGO HODETELEFONER

    Vi ønsker kontinuerlig å forbedre oss – nå vil vi vite hva DU mener om oss.
    DELTA HER
    close-link