gruppetest: Marshall Woburn II BT

For tre år siden testet vi den første versjonen av Marshall Woburn. Siden da har den kommet i en multiromversjon, og nå en oppdatert ren Bluetooth-høyttaler. Utseendemessig har det ikke skjedd så mye. Det er fortsatt en høyttaler som stikker seg ut, med et skinnlignende ytre og estetikk hentet fra de klassiske gitarforsterkerne. Til forskjell fra de fleste andre plastaktige høyttalere i testen, føles Woburn som en påkostet høyttaler. Ingen dumme touch-paneler, nei, her er det messing, spiker og skikkelige ratt som føles akkurat riktig. Og naturligvis er fronten dekket av grovt stoff og den ikoniske logoen.

Den naturlige måten å koble til høyttaleren er via Bluetooth, men det finnes også en Aux-inngang på toppen og en RCA-inngang gjemt på baksiden. Dessverre har den optiske inngangen forsvunnet, og det ville faktisk ha vært fint å ha en gitarinngang med tanke på merkets opprinnelse. Det har jo faktisk tre av de andre høyttalerne i testen. Med toppens ratt kan man foruten volumet også justere bass og diskant individuelt. Mer kontroll får man fra Marshall Bluetooth-appen for smartmobiler. Der kan man velge mellom de innbygde EQ-innstillingene, eller selv justere etter smak og behag.

Lydtrykk og bass

Med sine store elementer og separate forsterkere finnes det godt med ressurser i boksen. Setter man på AC/DC eller Metallica og drar opp volumet, varer det ikke lenge før man hopper omkring og spiller luftgitar. Det er bra trykk i bassen, selv om den ikke når opp til de absurde nivåene hos Sony og LG. Man når heller ikke samme øredøvende lydtrykk, men til hjemmebruk holder det i massevis. Og vil man ha mer, er det mulig å parkoble to stykker i et stereopar. Woburn fungerer selvfølgelig best til rock og elektronisk dansemusikk, men den er likevel ikke helt dum til mer hverdagslig lytting.

Konklusjon

Marshall Woburn er den største og mest høylytte modellen som har den klassiske logoen på fronten. Til forskjell fra mange andre produkter som har lånt et kjent navn, er dette et høykvalitets anlegg. Den skinnlignende boksen og de manuelle kontrollene i messing føles helt riktig. Og for den som vil leke gitarhelt i stua, er dette høyttaleren man må ha. Den er høylytt nok til å plage naboene, og bassen er blytung. Vurderer man et kjøp, er nok likevel multiromversjonen som bare koster 10 prosent mer, et mer fremtidssikkert valg.

Også i denne testen: