TEST: HiFiMAN Sundara

Selv om HiFiMAN ikke er det hodetelefonmerket som oftest havner på testbenken hos oss, så liker vi det meste som kommer derfra, og den kinesiske produsenten har et utvalg som spenner seg fra er stort.

Mitt siste møte med HiFiMAN var HE-400i, som gjorde reint bord da jeg i 2016 testet dem opp mot ni andre hodetelefoner i prisklassen rundt 5.000 kroner. De ble satt opp mot både Sennheiser, Beyerdynamic, Audio-Technica og Shure, så vel som flere andre, men ingen av dem klarte å hamle opp med HiFiMANs utsøkte balanse mellom dynamikk og varme. De var musikalske, og samtidig noe en studiotekniker kunne jobbet med.

Test: 10 magiske hodetelefoner

I det siste har HE-400i og søskenmodellen 400s blitt erstattet med Sundara. HiFiMAN har nemlig gått lei tall i navnene, og begynt å erstatte dem med mer fengende ord i stedet. Sundara betyr for øvrig vakker på sanskrit, og i mine øyne er den en forbedring over 400i. For der hvor forgjengeren hadde en ganske kantete hodetbøyle som stakk ut på utsiden av hodet, er bøylen på Sundara avrundet og mer harmonisk. Selve klokkene er voksne av størrelse, for å få plass til et 80 mm stort planmagnet-element.

Test: Questyle Audio CMA600i – hodetelefonenes redning

Planmagnetiske

Ja, for HiFiMAN lager ikke tradisjonelle, dynamiske hodetelefoner, men i stedet en mellomting mellom slike og elektrostater. Som elektrostater har de et tynt ark av vibrerende plastfilm som henger mellom to metallplater. Forskjellen er at mens elektrostater sender strøm gjennom disse, er de magnetiske i planmagnetelementene.

Fordelen ovenfor elektrostater er at de ikke krever ekstern strøm og dermed fungerer med en vanlig hodetelefonutgang. Og at planmagnetene er rimeligere, omtrent på linje med de beste dynamiske elementene.

Passform

Hodeputene til Sundara er i kunstskinn, mens selve kontaktflaten mot hodet er behagelig velur. Sundara sitter noe strammere mot hodet enn jeg kan huske fra 400i. Om det kan ha noe å gjøre med at de horisontale hengsler er fjernet vet jeg ikke, men jeg kjenner et fastere grep med Sundara. Noe problem er det ikke, og jeg liker komforten bedre enn med flere av Audio-Technicas modeller, som har sidehengsler men mangler vertikale hengsler. Dessuten er den faste passformen en fordel om man ikke sitter helt i ro når man hører musikk. Disse vil nemlig ikke falle av.

Ikke til bærbart

Siden dette er åpne hodetelefoner, vil man neppe bruke dem mye til bærbar bruk. For mye støy kommer inn, for mye musikk lekker ut. En annen grunn til at de funker dårlig med bærbart, er den relativt lave følsomheten på 94 dB. Lyden ut fra mobiltelefonen blir rett og slett ikke høy nok.

Hvorfor da HiFiMAN later som dette er en bærbar hodetelefon, ved å supplere den med en ynkelig kabel på 1,5 meter må du ikke spørre meg om. Forgjengeren målte det dobbelte, og det er viktig når man sitter i godstolen, tilkoblet en forsterker som står et stykke unna. Som den gjerne gjør.

Heldigvis er kabelen utskiftbar, og har helt vanlige 3,5 mm plugger (TRRS) til venstre og høyre ørekopp. Å finne en erstatter er dermed en relativt enkel affære. Jeg skulle likevel ønske at HiFiMAN var sjenerøse nok til å legge ved en lengre kabel, og dessuten en overgang fra 3,5 til 6,3mm plugg. Igjen, dette er ikke en hodetelefon til bærbar bruk! Min påstand.

Lydkvaliteten

Koblet til mobilen (Motorola Moto G6 Plus) og guffet opp til fullt, blir det flaut. Cardi B sin Please Me har nærmest null trøkk i bassen, det låter flatt og uengasjerende. Man hører at det er kvaliteter der, men man får ikke fot. Ok, koble på en Chord Mojo bærbar forsterker, og saken blir en ganske annen.

Noe annet blir det også med hodetelefonutgangen på den integrerte McIntosh MA7000. En varm og frodig bass åpenbarer seg, og lydbildet er behagelig og musikalsk. Bassen kan virke noe overveldende her, helt til jeg jeg kobler til min nyanskaffede hodetelefonforsterker Auralic Taurus. Da sitter det. Pang! Bassen er strammere og er nå en naturlig del av helheten. Den har også mer energi helt nederst, og stemmen til Cardi B kommer skikkelig ut fra bakteppet.

Björks fine Blissing Me har harpe som hovedinstrument, og denne skinner flott i toppen. Stemmen til Björk er klar og åpen, og med en flott fylde nedover som Sennheisers lukkede HD 820 S til 20.000 kan se langt etter.

Pianoet til Alexis Ffrench på den fine sangen Bluebird klinger fint og stort. De dypere tonene er fyldigere enn med Sennheiser HD 800 S, uten at de sklir ut og blir svulstige. Noe Audeze LCD-2C hadde en tendens til.

Jeg føler Sundara har mer energi i dypbassen enn jeg husker fra HE-400i, og den evner nok på enda bedre vis å kombinere det hi-fi-musikalske med det analytiske som gjør at også en lydtekniker kan bruke dem. Dette er en underholdningsmaskin som samtidig er sannferdig nok til at man tror på det man hører.

Det er ikke stort jeg savner. HiFiMAN Sundara er nok litt forsiktig i øvre mellomtone (2-3 kHz), som gjør at man tar vekk litt skarphet men som også gjør at stemmer nok kunne hatt enda litt mer trøkk og gnist i den lyseste brystklangregionen. Men både rom, detaljer og dynamikk er på plass, viktig for musikkopplevelsen. Man får ikke helt hurtigheten til elektrostater, men det er likevel bedre enn de fleste dynamiske hodetelefoner jeg har hørt. Og til prisen er Sundara rett og slett et funn!

Konklusjon

HiFiMAN Sundara kombinerer det musikalske med det nøytrale, på en måte som få andre klarer. Tonene er fjærlette, transienter ultrahurtig levert, og samtidig er bassen hardtslående og fyldig. Sangstemmer har stor brystklang kombinert med en luft som er få forunt.

Du får knapt denne lyden med et par dynamiske hodetelefoner. Men det er bare hvis du parer Sundara med en skikkelig hodetelefonforsterker. Glem bærbare spillere, bortsett fra de aller kraftigste som er beregnet på tungdrevne hodetelefoner. Aller helst skal disse ha en ordentlig, stasjonær forsterker, og da blir det tullete at de bare kommer med 1,5 meter kabel.