TEST: Sony PS-LX5BT

Samtidig med at salget av vinyl fortsetter å øke, lanseres det stadig nye platespillere. Flere og flere av dem er som denne: En platespiller med innebygget Bluetooth, som bare trenger en Bluetooth-høyttaler for at det skal bli musikk.

Hvilket er uhyre praktisk, siden det trolig er mange flere som har en Bluetooth-høyttaler enn stereoanlegg. 

Sony lanserte nylig to spillere med Bluetooth. Den enkleste – PS-LX3BT – har vi allerede testet, og her er det den litt mer påkostede PS-LX5BT sin tur. 

Den er akkurat som PS-LX3BT, en helautomatisk platespiller med Bluetooth, som også kan kobles til et stereoanlegg. Alt er lagt til rette for at en nybegynner skal få det enklest mulig. Det er ingen ting å justere, ingen ting å skru på, bare plugg den til en stikkontakt og trykk på Bluetooth, og play, så strømmer musikken ut i høyttaleren.

Med både Bluetooth og tilkobling via kabler, er den fleksibel, og kan plugges rett i PC-høyttalerne, en lydplanke, og stereoanlegget hvis man har det.

Sony PS-LX5BT

Sony-spilleren har innebygget phonotrinn som man kan slå av, slik at den også kan kobles til en forsterker eller receiver som har et bedre phonotrinn innebygget.

Spilleren leveres med hengsler og et gjennomsiktig støvlokk, en singeladapter, og avtakbare kabler. Bare tre på remmen, legg på tallerken og gummimatten, og så er spilleren klar til bruk. Alt annet er ferdig montert, og man slipper justering av stifttrykk eller antiskating.

Siden spilleren er grunnleggende lik en LX3BT, er det betimelig å spørre hva som koster ekstra på en LX5BT. 

Begge spillerne er utstyrt med en AT-3600 MM-pickup fra Audio-Technica, med utskiftbar stift, men på LX5BT er det mulig å bytte hele pickupen, ikke bare stiften. Forutsatt at den er like tung (5,7 gram) og skal ha eksakt samme stifttrykk (3,5 gram).

Man kan også bytte ut de tynne kablene med et par bedre kabler for litt bedre lyd, og bytter man etter hvert ut den oransje ATN3600LC-stiften med en sort ATN3600LE, får man en skarpere nåleslipning med potensiale for strammere og mer fokusert lyd. Sistnevnte har en elliptisk slipning som gir bedre kontakt med rillene enn den koniske på 3600LC.

Ellers er de to spillerne like. LX5BT er utført i en litt mørkere grå farge, og sannelig er ikke gummimatten mer massiv for bedre demping.

Betjeningen er lik på LX5BT, som i likhet med LX3BT har en bryter på siden hvor man velger platestørrelse 12-tommere og 7-tommere. Spilleren har strømbryteren på baksiden, men den behøver man ikke å slå av og på for hver gang. På baksiden er også bryteren for å bytte mellom spillerens eget eller et separat phonotrinn. Der er også gain-knappen vi kjenner fra LX3BT, som stiller utgangspenningen i tre trinn.

Målinger 

De fleste lettvektskonstruksjoner er ofte følsomme for vibrasjoner. Lav masse er en fordel for lyden, bare spør Rega, men da skal det være stiv, lav masse med en viss grad av absorbsjon.

Sony-spillerens sprøytestøpte chassis er lett, men det er også følsomt for berøring og vibrasjoner. Bare trykk på en av knappene, så hører du lyden i høyttalerne. Vår anbefaling er å plassere spilleren på et solid underlag. 

Som LX3BT har den remdrevne spilleren ikke de store avvikene på rotasjonshastighet. Wow og flutter-målingen viser et avvik på 0,28 %. Som er bedre enn for en LX3BT, men rotasjonshastigheten har et større avvik på +0,42 %, mot superlave +0,03 %, for LX3BT. Hvilket antyder at spillernes gangpresisjon ikke er konsekvent mellom eksemplarene.

Bluetooth og LDAC

PS-LX5BT kan strømme musikken i høyere oppløsning – Sony sier 24-bit/96 kHz, når man strømmer til en enhet som støtter Bluetooth aptX Adaptive og LDAC.

Men med Bluetooth aptX Adaptive og LDAC, koblet til TEAC-streameren UD-701N, er lydbildet relativt flatt og lite dynamisk. Med andre ord, LX5BT lyder som en LX3BT, men det er faktisk noen forskjeller i hvordan man oppfatter lydbildet fra de to spillerne. 

Hvem skulle trodd det, tatt i betraktning at forskjellene er så små.

Tveegget sverd

Med spilleren plugget i phonotrinnet til en Hegel H190V, og musikken strømmet ut av et par KEF LS50 Meta, var lydbildet anstendig gjengitt på Radioheads One fra Pablo Honey. Gitarklangen var ikke akkurat skåret med skalpell, og vokalen lød slank og litt ullen, men det funket. Prisen på spilleren tatt i betraktning. Samtidig skal det sies at phonotrinnet i en Hegel H190V ligger i en langt høyere klasse enn hva en LX5BT trolig kommer til å plugges til.

Sades Turn My Back On You, lød greit nok, med brukbar vekt i bassen, men heller ikke her var rytmen gjengitt med den aller største presisjonen. En Rega Planar 1 Plus lever langt bedre definert bass, og lyder åpnere og mer detaljert, selv om de to spillerne faktisk har samme type pickup.

Vipper man bryteren på baksiden til spillerens innebyggede phonotrinn, forsvinner nyansene i musikken. Dynamikken flater ut og musikken flyter likegyldig ut av høyttalerne. Det funker greit nok hvis man er koblet til en Bluetooth-høyttaler, for da er utgangspunktet for lydkvalitet allerede et stort kompromiss.

For å få det eneste ut av en LX5BT, bør den kobles til en forsterker med innebygget phonotrinn. Hvis man likevel insisterer på Bluetooth, er en Pro-Ject T1 EVO BT et dyrere, men bedre alternativ. Ellers finnes det alltid Sharp RP-TT100 som er enda billigere, men virkelig gode platespillere med innebygget Bluetooth, er det langt i mellom i dagens marked.

Konklusjon

Sony PS-LX5BT er en helautomatisk platespiller med Bluetooth og innebygget phonotrinn, som kan kobles til stereoanlegg eller Bluetooth-høyttalere. Den har en AT-3600 MM-pickup fra Audio-Technica og kan oppgraderes med bedre kabler og stift. Lydkvaliteten er anstendig, men ikke eksepsjonell, spesielt når den brukes med Bluetooth. Den lyder merkelig nok litt mer levende enn den anemiske LX3BT, men er man opptatt av lydkvalitet, finnes det bedre alternativer i denne klassen.