: Onkyo P-3000R og Onkyo M-5000R

Mitt forhold til Onkyo startet i 1992, da jeg 15-åring, trålet hi-fi-markedet etter komponenter som skulle kjøpes for konfirmasjonspengene. Jeg endte med den største integrerte A-809, som til 8.000 kroner og med sine 18 kilo ga 110 watt per kanal. Den skulle vise seg å være et elendig valg til partyhøyttalerne Cerwin-Vega DC-15 (altfor lite kraft), men passet desto bedre til de sære, men vellydende stativhøyttalerne Celestion 4000, med en bånddiskant som kun nådde frem til øret om man satt, ikke når man sto. Jeg ble etter hvert så hekta på Onkyo, at jeg satt og studerte katalogen med lupe. De mange kule effektforsterkerne var spesielt iøynefallende, med sine lange visere av noen peakmålere. Og jeg drømte om toppmodellen, Grand Integra M-510; en gedigen dual mono forsterker, med to strømkabler, og som kunne yte 2 x 1.200 watt i 1 ohm. Jeg syntes den var råstilig i sin champagnefarge. Prislappen på 70.000 kroner var imidlertid ikke like stilig for en 15-åring.

Plutselig, som over natta, forsvant high-end-produktene fra Onkyo ut av produksjon. Det som sto igjen, var noen bleke mid-fi-produkter, som ikke tiltalte spesielt mange. Det var ikke før Onkyo begynte sin storsatsing på hjemmekino, og da spesielt surroundreceivere, at de igjen ble tatt seriøst på markedet. Men tokanals hi-fi lå brakk. Inntil få år siden.

I senere tid har Onkyo sakte, men sikkert returnert til tokanals hi-fi-markedet, med gode CD-spillere og forsterkere. Men det var først i fjor at produsenten igjen lanserte en todelt forsterkerløsning, i forforsterkeren P-3000R og effektforsterkeren M-5000R. Tilgjengelig i svart eller sølv ser de begge ut som om de like gjerne kunne vært lansert året etter sine high-end-forgjengere, og visker dermed ut de nesten 20 årene imellom.

M-5000R
Spesielt effektforsterkeren stikker seg frem i retro Onkyo-design. De karakteristiske VU-meterne er på plass (disse måler inngangssignalet fra forforsterkeren, ikke utgangssignalet), så også den boksete utformingen med en høyde på nesten 20 centimeter. Likevel er designen mer elegant og minimalistisk enn de eldre forsterkerne. Kantene går mer i ett med hverandre.

På innsiden har Onkyo implementert sin AWRAT-teknologi (Advanced Wide Range Amplifier Technology), som innebærer en rekke prinsipper. Deriblant en egen krets som minimerer intermodulasjonsforvrengning, lav negativ feedback, og en lukket kretsdesign hvor hver eneste krets har sin egen kobling til strømforsyningen, slik at støy i kretsene kanselleres og jordingspotensialet holdes fritt for forvrengning. Dette blir litt teknisk, men kort fortalt har Onkyo gjort grep for å prøve og holde forvrengning og støy på et minimum.

Darlington-forsterkning
Forsterkerteknologien er av typen Darlington, et prinsipp hvor to bipolare transistorer er koblet slik at strømmen som forsterkes av den første transistoren forsterkes videre av den neste. Dette skaper en mer effektiv forsterkning enn om de to transistorene skulle jobbet separat fra hverandre. Det som skiller M-5000R fra andre Darlington-forsterkere er at den bruker to ekstra transistorer per kanal, altså fire stykker totalt på hver kanal. Dette for enda mer effektiv forsterkning. Man kan derfor spørre seg hvordan denne solide konstruksjonen da bare yter 80 watt per kanal på papiret (150 watt i 4 ohm). Dette står ikke forklart, men erfaringsmessig kan det være for å få mest mulig stabil strøm ut av de to massive ringkjernetrafoene.

M-5000R er en ekte dobbel mono-forsterker. Den bruker ubalansere RCA-innganger i stereo, men brokobler du den, har den en enkelt XLR-monoinngang, for balansert drift.

P-3000R
Forforsterkeren er ikke mindre spesiell. I tillegg til tre linjeinnganger, en tapesløyfe og platespillerinngang for MM-pickuper, har Onkyo forsynt den med hele seks digitalinnganger. Deriblant en balansert AES/EBU og en USB-inngang for PC og Mac, samt to koaksiale og to optiske innganger.

Digitalinngangene
Alle seks digitalinnganger prosesseres av et par 32-bit/192 kHz digitalkonvertere av Burr-Brown. Benytter du ikke digitalinngangene, kan hele digitaldelen slås av, og digitalinngangene synes ikke lenger i inngangsvelgeren i tegnruten. Imidlertid er det en god grunn til å bruke digitalinngangene. DAC-ene er nemlig av såpass høy kvalitet at du kan spare en god del penger på lydkilde i forhold til med en vanlig analog forforsterker. Du trenger ingen spiller med en dyr innabords DAC. Og selv med en god CD-spiller er du med digital overføring mindre avhengig av dyre kabler.

En av linjeinngangene kan settes til fullt lydnivå og dermed omgå nivåjusteringen, som gjør det enklere å integrere forsterkersettet i et surroundanlegg. Hvis du videre ønsker å bi-ampe høyttalerne, kan de to parenes forforsterkerutganger settes til ulikt lydnivå (gain), som gjør det mulig å balansere anlegget bedre.

Forforsterkeren har dessverre bare ubalanserte utganger, så skulle du ønske to effektforsterkere og brokoble dem med balanserte kabler, så må du ha en annen forforsterker.

Et irritasjonsmoment med forforsterkeren er at den digitale tegnruten kun viser valgt inngang og ikke lydnivå. Volumhjulet er analogt, og sitter man et stykke unna forsterkeren, er det nesten umulig å se i hvilken posisjon hjulet står. Spesielt med produktet i svart utførelse, som er det vi hadde til test.

Digitalt låter bedre enn analogt
Med Electrocompaniets multispiller EMP 2 tilkoblet, er det ganske klart, etter å ha svitsjet frem og tilbake mellom analog (MIT Terminator 2) og koaksial digital signaloverføring (i testperioden ble kun koaksial testet, en rimelig Monster-kabel), at digitalt låter best. Der det er mer attakk og ryddighet i lydbildet digitalt, smøres anslagene mer ut med analoge kabler, og det er dårligere oppløsning oppover i overtonene. Cymbalene på Skunk Anansies klassiker ”Hedonism” avslører dette ganske klart. Dette er slett ikke fordi spilleren har dårlige DAC-er, den er faktisk blant de bedre Blu-ray-spillerne vi har hørt med analog overføring. Men Onkyo-DAC-ene har klart høy nok kvalitet til at det er en fordel å bli kvitt de analoge kablene. Det kan også være en indikasjon på at Onkyo har lagt mer resurser i digitalinngangene enn de analoge. Spilleren fra Electrocompaniet låter for øvrig best fra de balanserte utgangene, som man ikke får benyttet med Onkyos forforsterker.

Countryrock
Med de gigantiske high-end-høyttalerne Elac FS 509 VX Jet koblet til er det åpenbart at Onkyo-settet holder høy kvalitet hele veien. Det første man legger merke til, er de gassaktige overtonene. Med stereosporet fra Natalie Merchants ”Tigerlily” på DVD-Audio (av alle ting!) er klangen fra countrygitaren stor og deilig. Første spor, ”San Andreas Fault” er lavmælt, men likevel meget groovy, med en deilig og dyp bassgitar, klare og attakkerte trommer, og klangen fra gitaren som brer seg ut i hele rommet. Og stemmen til Natalie er til å ta og føle på, med en klokkeklar skildring av de mange klanglagene. Dette er musikk man virkelig kan sitte og nyte lenge, alene i eget selskap.

Elektro
En annen dame det er umulig å ikke elske, er Bat For Lashes, alias Natasha Khan, og albumet ”Two Suns” fra 2009. Singer/songwriter-musikk pakket inn i et deilig, elektronisk landskap, hvor Björk møter Kate Bush, og suggererende trommerytmer med spenstig perkusjon og elektrisk bass er en vel så viktig del av lydbildet som Natashas vakre falsettstemme. Forsterkersettet fra Onkyo får frem alle disse lagene, som gjør denne plata til balsam for ørene. Også perkusjonen, som går imot dagens popstandard og kommer ganske høyt frem i miksen, er det kontroll på. Forsterkeren er oppgitt til 150 watt per kanal i 4 ohm, som er høyttalerens impedans, men det virker som den er enda kraftigere.

Klassisk
Tsjaikovskijs ”1812 Overture” (Sjekk ut Paavo Berglund sin versjon!) er ikke minst et krevende stykke, på grunn av de høylydte kanonene på slutten. Onkyo-settet holder forbasket godt kontroll på det hele, mens orkesteret hele tiden skildres med luft og tonestruktur. Og illusjonen av rom skildres på en aldeles fabelaktig måte.

Hegel H300
Men kraften er ikke grenseløs. Når den nye integrerte Hegel H300 kobles inn i stedet, er det hørbart mer bassmuskler her. Men det kan faktisk bli vel mye av det gode i vårt testrom med Elac-høyttalerne, som egentlig burde hatt et enda større rom for å få skikkelig opprydning i den dype bassen. Hegel-forsterkeren dundrer løs, så det nærmest blir litt overdrevent testosteronnivå i rommet vårt. Dette er ikke forsterkerens feil, og viser at Onkyo-forsterkersettet har enda mer å gå på hva skyv i bassfrekvensene angår. Men det understreker også rommets påvirkning, og Onkyo ligger akkurat i et lavt nok gir til at det låter mer behersket og stabilt i vårt rom. Samtidig står ikke forsterkersettet for mye tilbake heller, så skal du spille rytmisk musikk høyt, sier Onkyo aldri nei takk. Vi visste at Hegel-forsterkeren yter 250 watt i 8 ohm, og vi trodde en stund at Onkyo-forsterkeren måtte være tett oppimot. Kanskje 180-200 watt. Så ser vi at den er oppgitt til 80. Med andre ord har den langt bedre kontroll enn man skulle tro ved kun å lese spesifikasjonene.

Ingen åpenbare svakheter
Det er ikke lett å påpeke noen svakheter med Onkyo-settet. Det er ikke sikkert den luftige diskanten er helt nøytral, da mange andre forsterkere nesten kan låte litt mørkt i forhold. Men det blir heller aldri feil, fordi overtonene er så finmasket. La gå, det finnes enda kraftigere forsterkere til prisen du må betale for Onkyo-settet. Det er nemlig ikke billig. På den andre siden skal du ha bra ekstreme krav om du synes Onkyo-settet blir fort kortpustet. Basskontrollen er også meget god, selv om den ruller av noe tidligere i det dypeste registeret, enn eksempelvis Hegel H300.

Konkurrenter
Det finnes masse bra å velge mellom når man blar opp 43.000 kroner for forsterkning alene. Er du glad i kraft, kan for eksempel Onkyo bare drømme om å holde følge med den likeprisede Musical Fidelity M6 500i, et integrert kraftverk på 500 watt per kanal i 8 ohm. Men Onkyo-settet låter varmere og mindre klinisk, og vil være lettere å pare med flere typer høyttalere. Det samme kan sies om vi drar sammenlikningen mot NAD M2, som til 40.000 kroner også har masse kraft kombinert med glimrende oppløsning. Og digitalinnganger, som med Onkyo. Men NAD-forsterkeren kan nok oppfattes som noe mer klinisk enn Onkyo-settet. Den nevnte integrerte Hegel H300 er også et svært spennende alternativ, som nok gir mer for pengene til 30.000 kroner. Den er klart kraftigere enn Onkyo-settet, men har ikke den samme briljansen i overtonene som Onkyo-settet. Men så sparer du 13.000 kroner ved å velge Hegel. Poenget er, at uansett hvilken forsterker jeg kommer på som ligger omtrent i prisleiet til Onkyo-settet, så kan jeg ikke komme på noen grunn til å ikke vurdere Onkyo. Et meget vellydende forsterkersett, som fortjener å bli hørt.

Konklusjon
Har du mulighet og er villig til å betale for det, kan Onkyos forsterkersett P-3000R og M-5000R by på fantastiske musikkopplevelser. Med en fantastisk skildring av de mange klanglagene i hele frekvensområdet og spesielt i overtonene, hører man ting som for første gang. Lydbildet brer seg stort utover, i dybde så vel som bredde, og det er liksom alt låter riktig.

Konkurransen er hard, og det er ikke vanskelig å finne forsterkere som er enda kraftigere til samme pris. Men i mine ører står ikke Onkyo tilbake for noen av dem hva oppløsning, timing og rytmikk angår. Dette er rett og slett et fabelaktig forsterkersett, som definitivt fortjener å vurderes. Ikke minst på grunn av sine vellydende digitalinnganger. Og liker du utseendet, finnes det ikke maken.