TEST: Marantz Model 10

Marantz er tilbake! De har selvfølgelig aldri vært borte, men det er lenge siden de virkelig viste sin styrke og beviste at de fortsatt hører til i hi-fi-eliten. Få merker har en slik historie å se tilbake på, og Marantz var allerede fra starten av 50-tallet bransjens virkelige tungvekter med flere av datidens absolutt beste (og dyreste!) produkter.

 

Siste gang de viste noe som lignet referanseprodukter var i 2016, da blant annet den integrerte PM-10 ble lansert. Modellen var et radikalt brudd med selskapets tidligere ganske konservative løsninger og en konstruksjon bygget opp omkring klasse D-moduler fra Hypex. Konstruktøren var selskapets mangeårige frontfigur og lydguru Ken Ishiwata. Han hadde planlagt å lage en integrert forsterker med en yteevne, som om det var en forforsterker med to monoblokker. Med doble, brokoblede klasse D-moduler per kanal ble det også en av selskapets hittil mest effektfulle integrerte forsterkere. Inntil nå.

 

 

Etterfølger til PM-10

Den nye integrerte Marantz Model 10 er på mange måter en etterfølger til PM-10, men brutalt overdimensjonert og en helt uhemmet konstruksjon, hvor man slett ikke synes å ha tatt hensyn til omkostningene. At serien – for det er en serie med både SACD-avspillere og en streaming-forforsterker – har tatt hele fem år å utvikle er lett å forstå når man begynner å se nærmere på teknikken. Intet er overlatt til tilfeldighetene, absolutt ikke noe.

Den nå avdøde Ishiwata ville ha elsket Model 10, som bygger videre på hans ideer med fullt balanserte kretsløp, inkludert to utgangstrinn per kanal som jobber speilvendt i forhold til hverandre. Det gir ikke bare full balansering direkte ut til høyttalerpolene med overlegen kobling til høyttalerne, men også fordoblet effekt og betydelig lavere forvrengning.

Effekttrinnene er basert på klasse D-moduler fra Purifi/Eigentakt, men er omarbeidet og bygget på Shirakawa Audio Works – Marantz’ japanske utviklings- og produksjonssenter siden 2002.

 

 

Modulene jobber med selskapets egne, nyutviklede switch-mode strømforsyninger, mens inngangstrinnet har en omhyggelig regulert lineær strømforsyning med en overdimensjonert ringkjernetransformator, som er stor nok til å passe i et sluttrinn. I inngangs- og phonotrinn brukes naturligvis også de nye HDAM og HDAM SA3 – den siste generasjonen av selskapets ultraraske, diskré ombygde forsterkermoduler.

Forsterkeren er fullstendig kanaloppdelt med separate, omhyggelig kopperavskjermede seksjoner for å minimere all elektrisk interferens. Hele anlegget er i høy grad bygget i tre lag aluminium med isolerende sub-chassis og veier 34 kilo!

 

 

Matchende SACD 10

Vi fik også lov til å låne den matchende avspilleren SACD 10, som er en like overdådig og seksjonsoppdelt konstruksjon med egenutviklet avansert transportmekanikk. Avspilleren bruker ikke en tradisjonell konverter, men en spesialutviklet DSD-basert løsning, hvor det innkommende PCM-signalet konverteres til en 1-bit-strøm med sampling på 11,2 megahertz, som tilsvarer DSD256.

1-bit-strømmen konverteres deretter enkelt til analogt signal via et spesialdesignet lavpassfilterkretsløp, som effektivt filtrerer høyfrekvente komponenter vekk. Enklere kan det neppe gjøres, og denne to-trinns løsningen kalles Marantz Musical Mastering.

Utover disse to enhetene finnes som nevnt også forforsterkeren Link 10n, som utgjør en litt spesiell løsning til den nye reference serien. Det er som sagt en digitalspiller, men også en fullverdig forforsterker, som i et fullt utbygget system kan styre to brokoblede Model 10-enheter, som så kjører som rene sluttforsterkere. Som en mellomting kan man naturligvis ”nøye seg” med en Model 10, som kobles som sluttforsterker i stereo sammen med en Link 10n.

Ja, man kan også ha fire brokoblede Model 10, det er kun fantasien, antallet terminaler på høyttalerne og selvfølgelig pengepungen som setter grensene!

 

 

Høyttalere er intet problem

Man trenger ikke å ha høyttalere i samme klasse for å innse at det er noe helt spesielt ved Marantz’ nye flaggskipserie. Nei, allerede et par beskjedne små 2-veis høyttalere som vår trofaste, men litt søvnige B&W PM1 sprudlet bokstavelig talt av fargerik dynamikk og frekk slagkraft, da den første SACD-en begynte å spille.

Og ikke bare det. Plutselig virket de små stativhøyttalerne til å ha fått mer dybde og tyngde i bunnen, og bassmembranene virket som om de var direkte forbundet til signalet. Ja, det var litt av den samme høyeksplosive forvandlingen vi opplevde da 2-veis-høyttalerne ble koblet til Chord Ultima 6, for den lynraske Marantz-duoen leverte spenstighet og attack, så det var en fornøyelse å høre. Selv den lekkert smidige Denon PMA-3000NE kom til kort da Model 10 tok fatt.

Forsterkerens varme grunnklang gikk stikk imot alle forutfattede meninger om at forsterkere med switch-mode strømforsyninger og klasse D låter kjølig og hardt. Det gjorde aldri Model 10.

Men til tross for sin svimlende hurtighet og brutale slagkraft viste Marantz-duoens egentlige styrke seg å ligge i en mer finstemt og sofistikert retning. For det virkelige talentet lå i den utsøkt fjærlette detaljopplysningen og den måten duoen kunne frembringe en spektakulær og vidåpen tredimensjonalitet på.

 

 

Løfter seg med oppgaven

Jo bedre høyttalere (og opptak) vi brukte, jo tydeligere ble det at det var evnen til å fremheve opptaksrommet og skape en nesten insisterende, håndgripelig fornemmelse av nærvær som var duoens virkelige trumfkort. Det og evnen til millimeterpresist å plassere fysiske instrumenter og sangere ute på gulvet foran deg. Spektakulært og med velutførte stereoopptak kunne fornemmelsen av å sitte på første rekke bli drømmeaktig. De høyttalerne vi spilte med, bortsett fra den lille PM1, var mer pris- og størrelsesmessig sammenlignbare med YG Talus og Avantgarde Colibri C2.

 

 

Uansett hvor mye vi verdsatte CD-/SACD-avspilleren/DAC-en SACD 10, satte tid og logistikk en stopper for en mer grundig test av denne, og det meste av fokuset kom derfor til å ligge på forsterkeren Model 10. Men samtidig var det også den som virkelig fikk SACD 10-avspilleren til å blomstre i all sin skinnende romlige realisme og nyanserte artikulasjon. At avspilleren dessuten har digitale inn- og utganger og kan brukes som en separat D/A-konverter, er derfor et kjempepluss. Prisen på SACD 10 ligger vel 20 prosent under prisen på Model 10, og vi våger nesten å vedde på at det er et minst like godt kjøp som forsterkeren.

Et kjempepluss er også forsterkerens fargerike, men helt lydløse phonotrinn, som fikk en pickup som DL-103 fra konsernkollegaen Denon til fortsatt å utmerke seg når det gjelder slagkraft, men også låte luftigere og mer åpen enn normalt.

Testen er uført sammen med Mats Meyer-Lie.

 

Konklusjon

Der er ingen tvil om at denne usedvanlige kombinasjonen plasserer Marantz solid i den absolutte hi-fi-verdenstoppen. Det er en veldig dyr løsning for feinschmeckere, men både byggekvalitet og lydnivå er i referanseklasse og står i stil med prisen.