TEST: Få bedre feriebilder

Guide til reisekameraer

Her er vår guide til årets beste reisekameraer, som kan gi deg mye finere feriebilder.

Et kamera er det perfekte reisefølget, hvor enn man skal på ferie. Mulighetene for bedre bilder øker betydelig med et godt kamera. Det er veldig tilfredsstillende å fotografere med et kamera man trives med, og langt morsommere å se på bildene fordi kvaliteten alltid blir bedre enn fra mobilkameraet.

Siden kameraer er forskjellige, og har ulike egenskaper, har jeg samlet 15 kameraer som dekker litt forskjellige behov. Mange av dem overlapper hverandre i egenskaper, men alle vil dekke det primære behovet likt: Nemlig bedre bildekvalitet.

Kompaktkameraer

Her finner du små, lette kompaktkameraer, noen med lite eller ingen zoom, andre med mye zoom. Så her velger man etter behov og budsjett. Noen er bedre egnet for ferie i naturen enn byferie, andre er perfekt til gatefotografering, men alle leverer bildekvalitet i helt i toppen for prisklassen.

Sony RX100 VII

Selv om de er små, har kompaktkameraene mye større bildebrikker en mobilkameraet, som fanger mer lys, og gir bedre bilder i lite lys. Den optiske kvaliteten er mye bedre, og man får mye finere bokeh fra et småbildekamera. Som også har bedre ergonomi og flere innstillingsmuligheter for kreative fotografer.

Skal man under vann, er Olympus Tough TG-6 det perfekte valget, men liker man å fotografere dyrelivet i naturen er Panasonic Lumix FZ1000 II et bedre valg. Til gatefotografering kan Fujifilm X100V gi noen fantastiske bilder, og hvis budsjettet er romslig, er Leica Q2 et enestående kamera.

Olympus Tough TG-6

Kompaktkameraer i testen:

Olympus Tough TG-6
Ricoh GR III
Sony RX100VII
Panasonic Lumix LX100 II
Fujifilm X100V
Leica Q2

Systemkameraer

De større systemkameraene byr på enda flere muligheter. Som utskiftbare objektiver. En av de viktigste grunnene til å velge et systemkamera, eller speilrefleks. Den andre er bilde- og videokvaliteten. Med mye større bildebrikker, mer avansert bildeprosessering og raskere autofokus, er systemkameraet de fleste kompaktkameraer overlegent.

Fujifilm X-T30

Det er også her man skal velge kamera, om man har noen særskilte behov. Natur, sport, portrett, barn, reiser eller dyrefotografering, kan bli langt mer spennende og gi bedre bildekvalitet med et kamera som er skreddersydd for oppgaven.

De små speilløse kameraene fra Canon, Sony og Nikon, er utmerkede allroundkameraer for den eventyrlystne nybegynneren, mens de større speilløse kameraene retter seg mot mer erfarne fotografer, med krav som de enkleste kameraene kanskje ikke oppfyller.

Les også: Tips til bedre feriebilder

Systemkameraer i testen:

Canon EOS M6 II

Fujifilm X-T30
Sony a6400
Nikon Z50
Nikon D780
Canon EOS 90D
Nikon Z6
Sony a7 III
Canon EOS RP

Bilde- og videokvalitet

Mens man bare kan knipse i vei med mobilen, lønner det seg å sette seg inn i grunnleggende funksjoner på et kamera, Spesielt for nybegynneren. Da kan man gradvis lære kameraet å kjenne, finne ut hvordan man kan utnytte de mange funksjonene og bli en mye bedre fotograf.

Selv et kompaktkamera, har flere ganger så stor bildeflate som kameraet på mobilen. Et systemkamera har en enda større sensor, eller bildebrikke. Den trenger ikke like mye lys og gir mye høyere bildekvalitet med blant annet lavere bildestøy mindre bildebrikker. Det optiske glasset i kameraene har bedre optisk kvalitet, som gir mindre forvrengning og høyere skarphet.

Siden systemkameraer har utskiftbar optikk, kan de forvandles fra portrett, til landskapskameraer, sportskameraer eller makrokameraer på sekunder. Man kan skifte fra ekstrem vidvinkel til ekstrem tele på ett minutt, uten å kompromisse med kvaliteten på samme måte som med digital zoom. Som degraderer bildekvaliteten proporsjonalt med den digitale økningen i brennvidde.

Nikon D780, 16mm f4.

Grunnleggende kriterier for et feriekamera

De 16 feriekameraene er valgt ut fra hvor kompakte og lette de er. Bærbarhet er en faktor for et reisekamera. Det samme er bildekvaliteten, som skal være i toppsjiktet. Vi har også vurdert brukervennligheten, og sett på hva hvert enkelt kamera utmerker seg på.

Noe er raskere enn andre, og bedre til å fange viltre ungers lek, og fokuserer lynraskt og presist på sports- og actionmotiver. Andre er værtettet med egenskaper som egner seg for naturfotografer, andre har ikke zoom og blir litt krevende, men også mer tilfredsstillende å skyte feriebildene med. Kort sagt, her er 15 fenomenalt gode kameraer, som alle sammen er perfekt å forevige ferien med.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Lyd & Bilde,
se våre abonnementstilbud her .

Tøft dykkerkamera for aktive

Olympus er fremdeles best i klassen blant de vanntette kameraene.

Aktive mennesker som søker et robust kamera, skal selvsagt kjøpe et Olympus tøffkamera. Det er det beste kompromisset blant allværskameraene. Det finnes kameraer som kan dykke dypere – som Nikon Coolpix AW300 – kameraer med flere megapiksler, og billigere allværskameraer.

Men Olympus Tough er det beste valget.

Det gjelder dog ikke for de som allerede har et. De kan beholde sin Tough TG-5. For denne, altså den sjette utgaven behørig kalt TG-6, er stort sett det samme kameraet. Med mindre oppgraderinger.

Jeg måtte lese Olympus pressemelding to ganger for å finne forskjellene. For TG-6 har den samme 12 Mp bildebrikken, 25-100mm zoomen, integrert bildestabilisator, det er vanntett til 15 meter, tåler 100 kg trykk – og fall fra 2,4 meter. Frostsikkert til minus 10.

Man kan lure på hvorfor Olympus tok seg bryet med å lage TG-6, når forskjellene er så små.

Skjermen som vi klaget på i testen av TG-5, er mye bedre her, med dobbelt så høy oppløsning og skarpere bilde.

Makro og mikroskop

Glasset foran bildebrikken har fått antirefleksbelegg, man kan zoome inn til 44 x forstørrelse på skjermen. Mikroskopfunksjonen gir opptil 7 x forstørrelse og med nærgrensen på én cm, kommer man skremmende nært livet under vann.

Fotografen kan velge opptil 10 bilder på fokusstabling – focus stacking – for å få så stor skarphetsdybde som mulig. Som er særs nyttig på makrobilder.

Stort tilbehørsutgvalg til Tough TG-6. Foto: Lasse Svendsen

Undervannshus

Kameraet har også fått noen flere undervannsmoduser, og man kan velge undervannsmodus med hvitbalanse for ulike dybder. Det samme tilbehøret som finnes til TG-5, kan også brukes på TG-6. Som blitsdiffuseren og ringlampen, og brennviddeadapterne for tele med 1,7 x forstørrelse, og fiskeøyelinsen – fisheye.

Det finnes også et nytt undervannshus som tåler 45 meter, en flyterem som holder kameraet på overflaten, og en ny fiskeøyelinse med zoom (FCON-T02), som kan skifte mellom diagonale og sirkulære bilder.

4K-video

Ellers er resten likt. Som muligheten for 4K-videoopptak, bildeserier med 20 bilder/s skuddtakt, og innebygget GPS-logging som viser hvor bildene er tatt. Kameraet kan også registrere temperaturen, høyde over havet og kompassretningen. Du kan også ta opp video i full 1080 HD med 120 fps for slow motion-opptak.

Pro Capture

Kameraet har Olympus praktiske Pro Capture, som skyter bildeserier på 10 bps, et halvt sekund før utløseren trykkes helt ned. Da er det mye lettere å fange raske bevegelser på bildet, f.eks. vannsprut, fisker som svømmer raskt i alle retninger, eller actionhendelser som er vanskelig å ta bilder av.

Små knapper

Kameraet leveres i sort eller rødt, og er solid bygget med gummipakninger rundt alle åpninger, men knappene er små. Innstillingshjulet på toppen er lite og glatt, men programhjulet er lettere å bruke. Der kan man lagre de mest brukte kamerainnstillingene i to minner, C1 og C2.

Man kan også, til en viss grad, velge blender, men bare noen få blendere. På 25mm kan du velge blender 2, 2,8 og 8, og på 100mm blender 4,9, 6,3 og 18. Siden kameraet ikke har pekeskjerm, må knappene brukes til alle innstillinger.

Knappene er små, og kameraet har ikke pekeskjerm. Foto: Lasse Svendsen

Bildekvalitet

Olympus er kjent for fine farger, og TG-6 er ikke noe unntak. Fargebalansen er jevnt over meget god, og skarpheten er svært bra, tross en veldig kompakt zoomkonstruksjon.

Bildene er rike på detaljer, opp til et visst punkt. For fra 3200 ISO trer kameraets støydemping inn for fullt (den kan slås av), og reduserer detaljskarpheten merkbart. Bildestøyen er ellers godt kontrollert opp til 1600 ISO, og skarpheten i bildene er langt bedre enn man skulle tro, fra en 1/2,3-tommers 12 Mp bildebrikke.

Det er fullt mulig å få fin videokvalitet fra TG-6, men beskjæringen av bildeflaten på videoopptak, gir litt mer bildestøy og artefakter enn ønskelig.

Konklusjon

Tross noen minuser, er Olympus Tough TG-6 er det beste valget blant vanntette kompaktkameraer. Kameraet gir fotografen god kontroll over det tekniske, også under vann, og det har en relativt lyssterk zoom, først og fremst på vidvinkel. Noe som kommer godt med under vann. Bildekvaliteten ligger et hakk over de allværskameraene vi har testet, men er ikke noe fremskritt sammenlignet med TG-5. Likevel, er dette det beste actionkameraet i klassen for tiden.

Verdens beste lommekamera

Ricoh er tilbake med GR III som er et praktfullt reisekamera.

Hvis man ikke trenger zoom, er Ricohs kompakte GR III det perfekte kameraet. Med en sylskarp 28mm vidvinkel, blir man litt begrenset, men se på det som en utfordring. For kameraet leverer skarpe bilder nesten uten fortegning og det er så morsomt å fotografere med, at det lille kameraet aldri blir liggende igjen hjemme.

Ricoh GR III har en 24 Mp bildebrikke i APS-C-format, som gir fin detaljskarphet. Objektivet har god hjørneskarphet uten mye vignettering. Lysstyrken er moderate f2,8, men det hemmer ikke kameraets bildekvalitet.

Det finnes en optisk søker som kan plasseres i blitsskoen, men den er ekstrautstyr. Kameraet har ingen blits, og det er ikke akkurat lynraskt. Skuddtakten er beskjedne 4 bilder/s, og siden det heller ikke gnistrer av autofokusen, er det ikke noe action-kamera.

I godt lys fungerer autofokusen godt, og man kan velge snap fokus, dersom man vil korte ned responstiden. Da stiller man fokus til f.eks. 5 meter, og blenderen på 5,6, så er det bare å knipse i vei, uten noen forsinkelser. Da sørger hyperfokaldistansen, for at det meste av for- og bakgrunnen blir skarp hver gang,

Kameraet har en fast pekeskjerm. Man kan lagre foretrukne valg av innstillinger i tre minnebanker, slik at det går lynfort å skifte til sorthvitt-bilder med dempet kontrast, for eksempel. Innstillingshjulet på baksiden, er trykkfølsomt. Ett trykk aktiverer en skjermmeny hvor man kjapt kan bla seg gjennom, og endre innstillinger.

Bildekvalitet

Der noen ser 28mm som en begrensning, ser andre muligheter. Den brede bildevinkelen kan bety uskarpe hjørner og kraftig vignettering. I hvert fall på full blenderåpning. Men det er faktisk ikke noe problem. La gå, bildene er litt skarpere i hjørnene på f4, men det er ikke stor forskjell, og linjefortegningen er marginal for en 28mm.

Bildestøy er godt kontrollert til 3200 ISO, og 6400 ISO er definitivt grensen etter min mening. Særlig i lite lys, hvor det å dra opp eksponeringen bare ett trinn, gir merkbar farge- og kornstøy. Men ellers er skarpheten fremragende, fargegjengivelsen er godt balansert, og bildedynamikken holder seg godt på ulike eksponeringer.

Konklusjon

Ricoh GR III er rett og slett gøy å fotografere med. Kameraet er så lite at det ikke tar noe plass, og betjeningen er meget tilfredsstillende. Det samme kan vi si om bildekvaliteten, som er langt bedre enn fryktet, den vide 28mm-en tatt i betraktning. Det er perfekt for de som liker å dokumentere reiser, driver med gatefoto eller landskap og fotograferer severdigheter. Autofokusen er ikke på nivå med de beste, og batteritiden er dessverre beskjeden – så kjøp et ekstra batteri. Da blir det dobbelt så moro å fotografere med Ricoh-kameraet.

High-end kamera i lommeformat

Sony RX100 VII er det beste allroundvalget, men det er bare såvidt.

Siden Sony sjokkerte med det første ultrakompakte high-end kameraet i 2013, har prisen mer en doblet seg. Den sjuende generasjonen av RX100 er både den dyreste ultrakompakten i markedet, og det mest avanserte.

Det kan hende Sonys mener det er helt greit å ta seg så godt betalt, de har tross alt ikke mye konkurranse i high-end segmentet for kompakter. Unntaket er Canons Powershot G-serie, som på mange måter er like bra, bare billigere.

De fleste av kameraene i RX100-serien, er fremdeles i salg. Så man kan velge hvor mye penger man vil legge i et ultrakompakt kamera. Øverst troner RX100 VII, som er en oppgradering av RX100 VI. Et superzoomkamera med 24-200mm brennvidde, en vanvittig skuddtakt på 20 eller 90 bilder/s, 4K-video, pekeskjerm, elektronisk søker og mikrofoninngang.

Det er ikke bare det mest avanserte i serien, det også med god margin, det raskeste av dem. Og raskere enn noen kameraer konkurrentene lager i denne klassen.

Kameraet er i bunn og grunn det samme kameraet som et RX100 VI, samme bakbelyste 20 megapiksler – 1-tommers – bildebrikke, oppfellbar OLED-søker, 8,3 x zoom med bildestabilisator og Sonys svært gode ansikts- og øyefokus.

Det som skiller VI fra VII, er fokussystemet som er hentet fra fullformatkameraet Sony a9, skuddtakten med og uten følgefokus, inkluderingen av en mikrofoninngang, og ingen slukking (black out) i søkeren på serieopptak.

Kameraet er dermed så nær det perfekt allround kompaktkameraet som det er mulig å komme. Vlogging, reiser, familie, sport, landskap, det er nesten ingen motiver Sony-kameraet ikke behersker.

Sony-kameraet er så liite at man nesten kan gjemme det i hånden. Foto: Lasse Svendsen

Vanvittig autofokus

De 425 fokuspunktene låser lynraskt på motivet, som virkelig skal bevege seg uvanlig raskt og uforutsigbart, for at kameraet ikke skal klare å henge med. Autofokusen låser også enkelt på øynene, og selv om personen snur seg, henger fokussensorene på som en klegg. Imponerende.

Sony har valgt å redusere skuddtakten fra 24 til 20 bps for å beholde søkerbildet uten slukking på serieopptak. Det fungerer utmerket og det er knapt synlig forsinkelse i søkeren på serieopptak. Men velger man 90 bps, som gir en lynrask serie på sju bilder, fryser søkerbildet raskt.

Med pekeskjerm, søker, 4K-video og 8,3x zoom, er RX100 VII klar for det meste. Foto: Lasse Svendsen

Slik er det å bruke

Sony-kameraet er enda mindre enn Canon Powershot G5X II og Panasonic Lumix TZ200, som er de eneste reelle konkurrentene i denne klassen.

Det betyr veldig små knapper, og fraværet av gummierte grep gir et veldig glatt kamera. Det har riktignok programmerbare knapper, og funksjonsringen rundt objektivet kan tildeles forskjellige funksjoner. Vi liker derimot søkeren godt. Trykk på knappen, og søkeren spretter opp, okularet spretter ut, og kameraet slår seg på. Trykk søkeren ned, og strømmen slås av.

Pekeskjermen er ikke like bra. Responsene er trege og man kan ikke eksponere bilder med fingeren på skjermen. Det er dog mulig å flytte fokuspunkter på skjermen med en finger, også når man har søkeren foran øyet.

Hvis man foretrekker bruke søkeren, kan pekeskjermen stilles til statusvisning. Da vises status for en rekke innstillinger. De kan man ikke velge med pekefingeren, man må trykke inn Fn-knappen og navigere i innstillingsvalg med det lille hjulet på baksiden.

Batteriet er det samme som på de fleste RX100-variantene, med en oppgitt batteritid på 260 eksponeringer (CIPA).

Pekeskjermen kan også fungere som statusskjerm, men da fungerer ikke pekefunksjonen. Foto: Lasse Svendsen

Video

Med innebygget mik-inngang tenker Sony at kameraet skal tiltale f.eks.ideobloggere. Derfor finnes det også et håndgrep og en skinne med plass til en ekstern mikrofon, som passer til kameraet. Det er selvsagt ekstrautstyr, men kompakt ekstrautstyr som gir en veldig liten og lett videorigg.

Sett opp kameraet med følgefokus og berøringskontroll, så er det en lek å få skarpe videoer selv når motivet beveger seg. Kameraet har ikke ND-filter (Neutral Density) som kunne dempet lysinnslippet på veldig lyse dager, og 4K-video er begrenset til fem minutters sekvenser. Velger man lengre sekvenser, må man passe på temperaturen og batteritiden, som hhv. øker og synker raskt.

Videoopptakene kan lagres med S-Log og HLG gammaprofiler, og det er støtte for HDR (High Dynamic Range) på video. Det er også mulig å kjøre videofeeden via HDMI, men bare som 8-bits strøm.

Videokvaliteten er meget god, kameraet beskjærer 4K-feeden tilsvarende 1,08 x, men oversampler fra cirka 5,5k-oppløsning, noe som gir svært god detaljskarphet på opptakene. Man kan også velge aktiv bildestabilisering, som kombinerer optisk og digital stabilisering, men da får man en beskjæringsfaktor på 1,19 x, ifølge spesifikasjonene.

Ergonomisk sett er Canon G5X II mer tilfredsstillende å bruke. Foto: Lasse Svendsen

Bildekvalitet

Jeg vet ikke om Sony har jobbet med hvitbalansen på RX100 VII, for selv om bildekvaliteten er praktisk talt identisk med RX100 VI, virker hvitbalansen å være mer nøyaktig her.

Det betyr at Sony beholder posisjonen som klasseledende på støykontroll, bildedynamikk, og fargegjengivelse i high-end kompaktklassen. Men Canon G5X II har slett ikke mye dårligere bildekvalitet, faktisk er Canons hudtoner litt varmere og mer tiltalende, og det skiller marginalt på støykontroll.

Begge kameraene har god kontroll på bildestøy, opptil 6400 ISO.

Kameraets 8,3 x zoom på 24-200mm, er ikke like skarp over hele brennviddeområdet. På 24mm og full blenderåpning – f2.8 – ser man synlig vignettering og fall av skarphet i kantene. Zoomen er dessverre kjapp til å hoppe opp en blender, og allerede når man passerer 40mm, mister man lys siden lysstyrken faller til f4.

Fra f5,6 og særlig fra 50 til 100mm, er skarpheten utmerket også i hjørnene, men på 200mm faller skarpheten litt grunnet diffraksjon.

Alt i alt, er det superb ytelse fra et kompaktkamera i denne klassen, men det har sin pris.

Canon Powershot G5X II er Sony-kameraets argeste konkurrent. Foto: Lasse Svendsen

Konklusjon

Selv om Sony Cybershot RX100 VII langt fra er perfekt, er det tross alt det mest komplette blant de minste high-end-kameraene. Det er også det minste med såpass mye zoom, mindre faktisk enn Canons Powershot G5X Mark II som har kortere zoom. Sony-kameraet er kanskje ikke like tilfredsstillende å bruke. Knappene er små, pekeskjermen ikke helt i samme klasse, og lysstyrken er ikke særlig imponerende. Men det største minuset er den høye prisen. Man kan få et godt systemkamera for samme pris, men tross sine mangler, er Sony-kameraet likevel det beste lommekameraet.

Komplett kompaktkamera

Noen kameraer har ligget lengre på vår liste over de beste kompaktkameraene. Nå kommer arvtageren til ett av dem.

Siden 2014 har Panasonic Lumix LX100 vært et av våre favorittkameraer. Det kompakte kameraet med en lyssterk og skarp zoom, erstattes av LX100 II. Som i bunn og grunn er det samme kameraet, men med noen viktige forbedringer.

Objektivet er den samme 24-75mm zoomen med lysstyrke f1,7-2,8, som gjorde det strålende i vår test for fire år siden. Det meste er tilsynelatende som i 2014, men LX100 II har fått en helt ny bildebrikke, bedre elektronisk søker, en skarp pekeskjerm, og lengre batteritid.

Det har også fått noen andre funksjoner, som L. Monochrome – et sorthvitt-filter, Bluetooth-tilkobling til mobil, fokusstabling (kjekt på makrobilder) – og Post Focus. Som er en kort 4K-sekvens hvor man kan velge fokuspunkt etterpå, blant bildene i sekvensen.

Kameraet har også 4K-videoopptak med 4K-stillbildeserier på 30 fps, større buffer med opptil 33 bilder i serie (opp fra 9 bps), med en skuddtakt på enten 11 bps, eller 5,5 bps hvis man velger kontinuerlig autofokus.

Bildebrikke med formatvalg

Store og små endringer altså, men den viktigste sitter bak zoomobjektivet. LX100 II har en bildebrikke med flere sensorer enn før, med et lite triks man ikke ser hos mange andre kameraer.

Bildebrikken som er av Micro Four Thirds-typen, har 22 megapiksler oppløsning, men bruker bare 17 av dem (opp fra 13 Mp på LX100). Det gjør det mulig å beholde brennviddene når man vipper bryteren på objektivet mellom 16:9, 3:2 og 4:3-format.

Da endres også formatet i søkeren, og på skjermen tilsvarende.

Slik er det å bruke

Søkeren er ikke noe skarpere enn før, men fargegjengivelsen er mer naturtro. Pekeskjermen er en velkommen oppgradering. Ikke bare fordi man kan bruke fingeren til å endre innstillinger med, eller bla i bilder, men også fordi man kan flytte fokuspunktene dit man trenger dem, med fingertuppen. Også når man holder søkeren til øyet.

Skjermen er også skarpere, med mye bedre fargegjengivelse enn før.

Knapper og ratt er stort sett uendret. Knappen for hurtigmeny – Q.menu – kan programmeres til en annen funksjon, menyene har fått noen få tilleggsfunksjoner, og flere funksjonsvalg kan programmeres av brukeren. Hele 10 på LX100 II, mot bare tre på LX100.

Det finnes også her en blenderring på objektivet, og en innstillingsring som kan programmeres. Den kan for eksempel være fokus- eller zoomring, eller en av de andre 12 funksjonene som kan tildeles den.

Kameraet er større enn Sony RX100V med en mindre 1-tommers bildebrikke, og mindre enn Canon Powershot G1 X Mark III som har en større APS-C-bildebrikke, og fremstår som et størrelsesmessig vellykket kompromiss.

Det gjør LX100 II mer bærbart enn Canon-kameraet, og med større knapper og et gummiert håndgrep, er det bedre brukervennlighet her enn på RX100V.

Bilde- og videokvalitet

Det er heller ikke mye å utsette på bildekvaliteten fra LX100 II. Det er ikke noen store forbedringer i skarphet her – den var allerede meget god, men det er bedre detaljskarphet, mer naturlig fargegjengivelse og mindre bildestøy på bildene fra LX100 II.

Det ellers fine zoomobjektivet har litt vignettering på 24mm og blender f1,7, som forsvinner når man blender ned ett og to trinn, men skarpheten er svært jevn over alle brennvidder. Den faller først på f16, og ser man etter, er den mykere i hjørnene på full blender og 24mm.

Sammenlignet med forgjengeren, er det mindre bildestøy på 3200 ISO. Fargegjengivelsen er mer mettet, og fargene er renere på høy ISO. Hvitbalansen er også forbedret og kameraet treffer mye bedre på korrekt fargetemperatur.

De mange forbedringene på bildekvalitet, har til en viss grad smittet over på videokvaliteten. 4K-video er renere og skarpere med mindre støy, og det eneste som trekker ned er at følgefokusen trenger godt lys for å henge med. En løsning kan være å bruke tommelfingeren på pekeskjermen, til å lydløst flytte fokus under opptak.

Konklusjon

Med en lyssterk og skarp zoom, bedre fargegjengivelse og mindre bildestøy, er Panasonic Lumix LX100 II en ikke ubetydelig oppgradering av forgjengeren. Det er ikke bare brukervennligheten som er bedre, grunnet pekeskjermen, men også bildekvaliteten – og det er tross alt det primært viktigste. Her er LX100 II fullt på høyde med de beste kompaktkameraene, og kameraet er et kompakt og praktisk alternativ til mange av systemkameraene vi har testet i samme prisklasse.

picture2 picture3 picture4
<
>
Klassisk kamera-layout, bare med elektronisk søker og bryter for bildeformater. (Foto: Lasse Svendsen)

Komplett kompaktkamera

Et av våre favorittkameraer er endelig blitt fornyet, og nå er Fujfilms lille X100 endelig blitt komplett.

For tre år siden konkluderte vi med at Fujifilm X100F var et av de beste, og morsomste kompaktkameraene vi hadde testet. Nå er etterfølgeren her, og X100V adresserer et par ting vi savnet, og er med det blitt det mest komplette kompaktkameraet vi vet om.

Noen vil kanskje innvende at kameraet mangler zoom, men det er ingen mangel, det er en mulighet. Til å tenke litt mer før man trykker på utløserknappen. Kanskje blir bildene bedre av det. Det er ihvertfall ikke noe å utsette på bildekvaliteten, som er nesten identisk hva angår oppløsning og dynamikk, som systemkameraene X-T3 og X-Pro3 fra Fujifilm.

Med andre ord, den aller beste bildekvaliteten man kan finne i noe kamera, med bildebrikker i APS-C-format.

Fujifilm X100V er som navnet avslører, den femte utgaven i en serie som debuterte i 2010, og er både den best utstyrte og hittil mest anvendelige av de fem.

Kameraet er nesten det perfekte reisekameraet, helt nydelig til gatefoto, og har så mange egenskaper at mange vil klare seg utmerket med X100V, tross at det bare har en fast brennvidde.

X100V ligner på de fire forgjengerne, men er helt nytt, ikke bare innvendig.

Den femte utgaven er ikke bare den mest påkostede, kameraet er både oppgradert med en enda bedre 26 Mp bildebrikke, skarpere OLED-søker, ekte 4K-video – og vippbar pekeskjerm!
Helt sant.

Vippbar pekeskjerm

Man ser knapt at pekeskjermen er vippbar. Den er så perfekt integrert i kamerahuset at den ligger helt flatt på baksiden. En liten flik nede til venstre avslører at skjermen kan vippes ut, opp og nedover. Egentlig ganske praktisk, både for gatefoto, men også for video. Hvor man kan holde kameraet vekk fra ansiktet og filme mer diskret.

Den vippbare pekeskjermen gjør kameraet enda mer praktisk å bruke.

Vippeskjermen er ikke det eneste som er nytt på X100V, la oss ta en titt på de viktigste egenskapene til kameraet:

Samme 26 Mp X-Trans bildebrikke som X-Pro3
Ny 23mm m. 8 elementer, 2 asfæriske
Hybridsøker m. OLED-panel
4K/30p 8-bit video, 200 Mbps, F-Log
Ingen bildestabilisering
Opptil 11 bilder/s skuddtakt, 38 jpeg, 17 raw
425 fokuspunkter med fase- og øyefokus
Vippbar pekeskjerm
Styrepinne bak
4-trinns ND-filter
Hodetelefon ut m. adapter
Værtettet sammen med adapter/filter
17 filmsimuleringer
160-12800 ISO

Redsignet kamera

Kamerahuset er også nytt. Selv om det kanskje ikke er så lett å få øye på. Topp- og bunnplatene er nå i aluminium, og blitsskoen ligger jevnt med topplaten. Lukkertidshjulet er sentrert, og endelig holder ISO-ringen seg oppe når man skal endre ISO-verdier. Låsen på batteriluken er redesignet, og åpner seg ikke så lett når den helst ikke skal åpnes.

Men la oss begynne på innsiden.

Spaken kan programmeres, men bytter vanligvis mellom optisk og elektronisk søker.

Kameraet har den samme X-Trans CMOS 4 bildebrikken som X-Pro3, og Fujifilms X-Processor Pro 4. Her betyr det den aller høyeste detaljoppløsningen mulig i denne klassen, og 4K-video med 200 Mbps og F-Log, om enn bare 8-bit. 10-bit 4:2:2 er imidlertid mulig hvis man filmer til en ekstern opptaker.

Det har med andre ord skjedd en del siden X100 debuterte med en 12 Mp bildebrikke, og 720-video i 2010. Men det er ikke før nå at Fuji har funnet det fornuftig å oppgradere objektivet. X100-serien har hatt den samme 23mm f2 bare med marginale endringer i antirefleksbelegget, så vidt vi vet.

Nytt objektiv

Den nye Fujinon 23mm f2.0 II er redesignet (tilsv. 35mm), men er en like enkel konstruksjon med bare åtte linseelementer, og to av dem er asfæriske. Fuji har forsøkt å løse to av problemene til den forrige 23-en, nemlig fallende hjørneskarphet på full blenderåpning og diffus skarphet på nærbilder. Det har de lyktes meget god med, for den nye 23-en er merkbart skarpere, også ut i kantene.

Ny 23mm tilsv. 35mm brennvidde, bare med enda bedre optisk ytelse.

Kameraet har også fått firetrinns ND-filter – gråfilter – for å gjøre det enklere å fotografere på full blenderåpning i mye lys. Feks. i brylluper.

Autofokusen har ikke fått noen merkbar hastighetsforbedring, som jeg har lagt merke til. Den var rimelig kjapp på forgjengeren, men fokussporing, øye- og ansiktsfokusen, synes jeg er mer presis på X100V. Man kan også sette et definert fokusområde ved å avgrense autofokusen til de avstandene man har tenkt å bruke. Dermed kan kan gjøre kameraet litt raskere.


Værtetting

Objektivet har den samme gjengede ringen foran, som skrus av når man skal bruke adapterringen som man kan sette solblender på. Dermed kan man også bruke de samme tele- og vidvinkellinsene som som allerede eksisterer til X100-serien.

Litt bedre batteritid, og USB-lading.

Kameraet er også værtettet, men ikke akkurat på fronten av objektivet. Det skyldes ifølge ingeniørene hos Fujifilm, at de ville beholde objektivets kompakthet, og at værtetting ville føre til for mange kompromisser.
Istedet kan man kjøpe et nøytralt filter til fronten av objektivet, som gjør kameraet 100 prosent sprutsikkert.

OLED og optisk søker

Kameraets hybridsøker er forbedret og glasset som dekker 95 prosent av bildeflaten, er stort sett det samme som på X-Pro3, mens OLED-panelet er nytt med mye bedre fargegjengivelse, kontrast, lysstyrke og oppløsning, enn på X100F.

Man veksler mellom optisk og elektronisk søker med spake foran på kamerat, og fokuserer man manuelt, kan man få skjermvisning nede til høyre med forstørrelse av sentrum, slik at det blir lettere å fokusere. Bruker man OLED-skjermen, kan man bruke det digitale splittbildet i søkere, og på skjermen som fokushjelp.

Styrepinnen er en velkommen funksjon på X100V.

Digital telekonverter

Skulle det hende at man ikke kommer nært nok med 35mm brennvidde, kan man velge 50 eller 70mm brennvidde som oppskaleres digitalt i kameraet, til full oppløsning. Som nevnt kan X100V bruke de samme optiske konverterne som forgjengeren, TCL-X100S II som gir 50mm optisk brennvidde, eller WCL-X100S II som gir 28mm vidvinkel.

Tilkoblinger

Videofotografer vil gjerne bruke separat mikrofon, og det kan man her, men bare med 2,5mm miniack. ellers må man ha adapter. Siden kameraet ikke har hodetelefonutgang, bør man velge en mik med hodetelefonutgang.
Kameraet kan også fjernstyres, enten trådløst med Fujifilm-appen på mobilen, eller med en snorutløser. Det har også en kontakt for elektronisk fjernstyring, HDMI-utgang, og det har USB 3.1-kontakt for lading og bildeoverføring opptil 5 GBps.

Brukervennlighet

Få kameraer er så tilfredsstillende å fotografere med. Den analoge kontrollen over kameraet, den store søkeren og kameraets velvillige autofokus og responser, gjør det nesten umulig å legge fra seg. Korte bildeserier kan fyres av opptil 11 bilder/s, og man kan programmere knapper og ratt nesten som det passer en.

Fuji har fjernet fireveisknappene på X100V, men utstyrt kameraet med en styrepinne i stedet. Som man kan bruke til å flytte rundt på fokussensorene, opptil 425-sensorer gruppert ut over bildeflaten, eller avgrenset til et mindre område.

Akkurat som før, bare litt bedre.

Den smarte Q-knappen aktiverer flere – valgbare – hurtigvalg på pekeskjermen, og gjør prosessen med å endre innstillinger enda kortere enn før. Fokusringen er pent vektet, og kan brukes til andre ting om ønskelig. Den meget smale blenderingen er tregere enn før, med mer markerte klikkstopp, uten at det føles som en ulempe.

Men Fuji vegrer seg for å sette en lås på hjulpet for eksponeringskompensasjon, så følg med så den ikke plutselig står i en stilling man ikke selv har valgt.

Vi har sagt det før, sist i testen av X-Pro3, og X100V er også litt glatt. Det har heller ikke noe markert håndgrep, og jeg har sett mange som setter på et såkalt tommelgrep i blitsskoen på sine X100-er, for å få et tyggere grep.

Bildekvaliteten

Men det er ingen grunn til å klage på bildekvaliteten. Fujifilm har virkelig lyktes med jpeg-prosesseringen på sine kameraer, og X100V er ikke noe unntak. Kvaliteten på bildefilene minner mye om det jeg så fra X-Pro3, og kameraer gjengir farger på en måte som ikke er vanlig fra et kompaktkamera.

Les også Klassisk proffkamera La ikke det klassiske retrodesignet lure deg, dette er et helrått kamera.

Kontrasten, teksturen og fargetonene er rett og slett praktfullt gjengitt. Det skyldes også at de bruker X-Trans-filteret istedet for et Bayer-filter, og her er det mulig å få en detaljskarphet i bildene som vi vanligvis forbinder med kameraer som har langt høyere pikseloppløsning.

Ytelsen på høy ISO er svært bra, og kameraet har god kontroll på konr- og fargestøy opptil 6400 ISO, som er grensen for hvor bildestøyen kan bli plagsom.
Men hva så med det nye objektivet? Den optiske ytelsen er en markant forbedring fra forgjengerens 23mm, særlig på nær avstand og her er nærgrensen 10 cm så man kan komme nært. Skarpheten er mye bedre over hele bildeflaten, og det er mindre vignettering på full åpning her. Hjørneskarpheten er også synlig bedre på f2, og blir enda bedre på f2.8, mens den er nær perfekt fra f5.6.

Kameraet er søkklastet med Fujifilms fine filmsimuleringer. Lysbildefilmen Velvia, det har også Eterna, Provia, Astia, Acros og den nye Classic Negative – og Color Chrome Effetc. Som øker kontrasten og fargemetningen, mens Color Chrome Blue legger til et blått skjær i bildene.

For de riktig nostalgiske utrykkene, kan man legge til korneffekt i sorthvitt-bildene.
Filmsimuleringene kan også brukes på video, og med 4K-oppløsning er det plutselig blitt mye kulere å filme med et X100 også. Her kommer den vippbare pekeskjermen virkelig til sin rett, for da kan man styre fokus og opptak med fingeren på skjermen.

Konklusjon

Fujifilm X100V er endelig blitt så komplett som man kan ønske. Det er ikke helt værtettet, men det kan gjøres 100 prosent værtettet for noen hundrelapper ekstra, skulle man trenge det, men det aller viktigste er det ingenting å utsette på. Bildekvaliteten er upåklagelig, man kan filme i 4K, og det har både rask og presis autofokus – og en vippbar pekeskjern. Som bare gjør kameraet enda mer anvendelig for enda flere. I tillegg er det rett og slett moro å fotografere med, og dét kan inspirere til enda bedre bilder.

Verdens beste ­kompaktkamera

Når kun det beste er godt nok, kan Leica Q2 være svaret.

Myten er at Leica kun er for søkkrike eldre menn, som liker å smykke seg med et steindyrt kamera med design fra den tiden de selv var unge.

Sannheten er at Leica lager mange forskjellige kameraer, med ulike målgrupper. Leica Q2 for eksempel. Den andre utgaven av et av våre favorittkameraer. Et diskret ‘’smykke’’ som kanskje henvender seg mer til den yngre garde.

2019-modellen av kameraet, ligner forgjengeren Leica Q, som vi testet for evigheter siden, men fremdeles har gode minner fra. For ikke å snakke om bildene. Den nye utgaven som minner om Leica M, er som forgjengeren Q, et kompaktkamera med fast 28mm brennvidde.

Objektivet er det eneste som er igjen fra originalen, men nå er det værtettet som resten av kameraet. IP52-koden betyr at kameraet tåler støv, sand og lett regn, men ikke kan tas med under vann.

Det holder i massevis til gatefotografering, landskapsbilder i dårlig vær, og selvsagt reisefotografering og dokufoto. Det er også et ypperlig feriekamera. Diskret, kompakt, relativt lett, og ikke minst raskt. Fine egenskaper for et feriekamera.

Få knapper og en enkel meny med bare de viktigste innstillingene. Foto: Lasse Svendsen

Tekniske oppgraderinger

Formfaktoren er den samme som på Q-modellen, men færre knapper, en bedre pekeskjerm og et større batteri – hentet fra Leica SL, som har gjort Q2 til et bedre kamera. Det har også fått en ny OLED-søker med 3,7 Mp oppløsning, som er like stor som før, men mye bedre.

Den har ikke synlig forsinkelse eller artefakter på panorering eller serieopptak, og er sylskarp med synlig bedre fargegjengivelse.

Skuddtakten topper på 10 bilder/s, ISO-følsomheten på 50.000 (50 er minimum) og lukkertider på 1/40.000s, når elektronisk lukker er valgt. Objektivets bladlukker strekker seg til 1/2000s, og har blitssynk på alle lukkertider.

Bildebrikken er ny. En fullformat CMOS bildebrikke med 47,3 megapiksler oppløsning – tilsvarende den som sitter i Panasonic Lumix S1R, og optisk bildestabilisator åpner for nye muligheter. Blant annet 4K-video, som forgjengeren ikke har.

Batteriet har 30 prosent større kapasitet. Foto: Lasse Svendsen

Summilux f1.7 og digitale brennvidder

Det skarpe 28mm objektivet med lysstyrke på f1,7, har også manuell fokusring med avstandsskala og hyperfokalmarkeringer. Det har også tretrinns blenderring til f16, og makroinnstilling som gir en nærgrense på 17 cm.

Summilux-objektivet er bygget som et SL- eller M-objektiv, og gir den samme gedigne kvalitetsfølelsen.

Her kan man faktisk velge andre brennvidder enn 28mm, dog med digital beskjæring. Trykk på knappen ved tommelen, for å veksle mellom 28mm brennvidde fra hele bildebrikken, eller 35, 50 og 75mm med beskjæring. Da kutter kameraet fra bildeflaten og man rammer i søkeren og på skjermen, viser utsnittet.

Velger man 35mm får man fremdeles meget respektable 30 Mp oppløsning – mer enn forgjengerens 24 Mp fra hele bildeflaten. Ett trykk til gir 50mm og 15 Mp, mens 75mm faller til 6,6 Mp.

Kameraet lagrer råfilen som DNG i full oppløsning ved siden av den beskjærte jpeg-filen, når man velger digitale brennvidder.

Autofokus og seriebilder

Det er mange flere forbedringer på Q2. Autofokusen er kjappere og mer presis, og man kan flytte fokuspunktene med fireveisknappen på baksiden, eller fingeren på pekeskjermen når den står i live view.

Autofokusen fungerer utmerket med på serieopptak, så lenge kamera og motiv står stille. Blir det mer action må man bytte til følgefokus, som fungerer fint så lenge man planlegger litt, og motivet ikke er alt for rask. På panorering henger autfokusen godt med, men går farten opp strever den med å holde følge.

Kameraet har ansiktsgjenkjenning og gruppering av fokuspunkter, men ikke øyefokus som er så praktisk på portretter. Skjønt, noe rendyrket portrettkamera er det tross alt ikke.

Pekeskjermen kan også brukes til å velge innstillinger. Foto: Lasse Svendsen

Jpeg? Hæh?

Jeg stusset litt da jeg så jpeg-filene på skjermen. Da jeg fikk dem opp på iMac-en, ble jeg skuffet. Bildene så nærmest fargeløse ut. Blasse, med utvasket kontrast, og slett ikke med Leica-looken jeg var vant til. Leica har av uforståelige grunner valgt en jpeg-kalibrering som ikke kan brukes til stort. Men heldigvis er det mulig å justere farger, skarphet og kontrast i kameraet, og lagre innstillingene.

Da kan jpeg-filene bli riktig fine.

Bildedynamikk

Råfilene i DNG-format gir enormt mye å gå på i etterbehandling. Særlig fra 50 til 3200 ISO. Man kan trekke opp lyset hvertfall tre trinn uten problemer med farger eller støy. Kontrasten kan dras kraftig opp, og det er mye å hente i DNG-filene. Kontrast, dynamisk omfang og fargedybde, er meget godt ivaretatt på Q2, og selv jpeg-filene tåler mye redigering før problemer oppstår.

Objektivet

Den nye 47 Mp fullformat bildebrikken, er ingen utfordring for den skarpe 28mm vidvinkelen. Som gir en fenomenal detaljskarphet, klart bedre enn fra forgjengeren, og helt i toppsjiktet for et fullformatkamera.

Skarpheten og lyset faller litt i hjørnene på full blenderåpning, men fra f2,8 er det hverken vignettering eller andre optiske problemer å spore. Helt fantastisk. Linjefortegningen er minimal for en 28mm, og bruker man den medfølgende solblenderen er ikke objektivet særlig følsomt for strølys eller ghosting.

Summilux 28-en er et fabelaktig vidvinkelobjektiv. Foto: Lasse Svendsen

Beskjæring

Med beskjedne 6,6 Mp er det ikke mye å gå på hvis man skal printe i storformat fra 75mm brennvidde. Den digitale beskjæringen utfordrer skarpheten og oppløsningen så mye, at jeg ikke ser mange bruksområder for 75mm. 50mm derimot, gir langt mer å gå på, og kan også brukes på portretter hvor man ikke skal ha et tett utsnitt. 35mm er en no-brainer, og jeg vekslet mellom 28 og 35 hele tiden, uten å bekymre meg for tap av bildekvalitet.

En ramme markerer utsnittet på 35, 50 og 75mm. Foto: Lasse Svendsen

Støy

Jeg fant ut at 6400 ISO gikk som en lek. Selvsagt er det bildestøy der, men det er fint lite. Problemer kan oppstå når man strekker seg over 12800 ISO, særlig på bilder tatt i mørket, som trenger å dras opp litt, men definitivt godkjent.

Video

Det er ikke noe videokamera. Det finnes ingen mikrofoninnganger, ikke engang USB- eller HDMI-kontakt, men opptak i 4K ser forbausende rene og skarpe ut. Så man kan absolutt få fin-fine videofiler fra Q2. Skulle man ønske det.

Konkurrentene

Det finnes ikke mange kompaktkameraer med fullformat bildebrikke. Det aldrende Sony RX1R II er det eneste som er i salg ennå. Det har en 42 Mp bildebrikke, og oppfellbar søker, 35mm f2 og slappe fem bilder/s skuddtakt. Batteritiden er latterlig lav – 220-230 bilder, men kameraet er mindre, rimeligere og leverer tross alle manglene, meget god bildekvalitet.

Konklusjon

Leica Q2 er det fineste, skarpeste, enkleste og mest tilfredsstillende kompaktkameraet i dagens marked. Det er lydløst, diskret, raskt og en glede å fotografere med, og bildekvaliteten gruser alle andre kompakter. Elefanten i rommet er den høye prisen. Men man må se det slik: Prisen på en 28mm/1,4 Summilux til Leica M er langt høyere enn prisen på en Q2. Da får man hverken makro, autofokus, bildestabilisator – eller et kamera til å ta bildene med. Noe å tenke på.

L1020209 L1020214 L1020235 L1020244 L1020248 L1020208 L1020253 L1020273 L1020288 Q2 sample Q2 sample VI Q2 sample V Q2 sample IV Q2 sample III Q2 sample II
<
>
(Foto: Lasse Svendsen)

Amatørfotografens beste valg

Man kan aldri avskrive Canon, for de kommer alltid tilbake med enda bedre kameraer.

Det skal de ha Canon, det hender at de lytter, og siden gjør noe med det. I 2018 kritiserte vi dem for at de ikke hadde et veikart for kommende objektiver til Canons speilløse EOS R-kameraer. Noe de forklarte med at de aldri hadde veikart for den slags. Noen måneder senere lanserte de et veikart for de neste årene.

Noen ganger nytter det altså å si ifra. Det kan man delvis si at Canon har gjort her også. Vi kritiserte Canon EOS M6 for å mangle søker og 4K-video. Det var i 2019. Nå, to år etterpå kommer etterfølgeren EOS M6 Mark II med 4K-video. Og en elektronisk søker. Som riktignok er ekstrautstyr, men leveres i enkelte pakker med kamera, zoom og søkeren inkludert.

Fint, ikke sant? Canon har gjort flere fornuftige oppgraderinger på mark II-utgaven. En helt ny 32,5 megapiksler bildebrikke med Canons fine Dual Pixel autofokus, sitter på innsiden. Den har 5481 fokuspunkter (!) som funker ned til -5 eksponeringstrinn. Kameraet har også fått skikkelig 4K-video, fra hele bildeflaten, og 1080 HD-video opptil 120 fps.

Det har også mikrofoninngang, og dermed tegner det seg et bilde av et kompakt systemkamera som er supert til allroundbruk. For med 14 bilder/s skuddtakt – med autofokus – og hele 30 bilder/s i en kort serie med råfiler, kan det også brukes til sport og action.

Dermed er det også perfekt for barnefamilier. Som enkelt kan fange viltre barns uforutsigbare bevegelser både på stillbilder og video.

De vil nok sette pris på kameraets pre-shooting modus, hvor kameraet fokuserer kontinuerlig på et bevegelig motiv og lagrer bildene i en loop. Trykker man så ned utløseren tas det siste bildet i serien, noe som gjør det lettere å få et skarpt actionbilde.

Samtidig er kameraet så lite og lett at det knapt er noen grunn til å la det bli liggende hjemme.

Objektivutvalg

EF-M 18-150mm zoomen (28-240) og søkeren gjør Canon-kameraet meget reisevennlig. Foto: Lasse Svendsen

For EOS M6 Mark II er et mye hendigere kamera enn et speilreflekskamera. Med en APS-C bildebrikke, intet speilhus og fraværet av en optisk søker, er Canon-kameraet bare litt større enn et kompaktkamera.

Canon har dessverre ikke det helt store objektivutvalget til de speilløse EOS M-modellene. Men de som finnes er slett ikke ueffne.

Vi testet mark II med et 18-150mm f3,5-6,3 (28-240mm) med optisk bildestabilisator. I tillegg finnes det en kompakt 15-45mm zoom, en lyssterk 32/1.4, 28/3.5 makro, 11-22/4-5.6, 18-55/3.5-5.6 og den superkompakte 22/4.

Det er også mulig å sette på en adapter som gjør det mulig å bruke over 100 av Canons speilrefleksobjektiver.

Konkurrentene

De nærmeste konkurrentene til Canon EOS M6 Mark II, er Sony a6400 og Fujifilm X-T30. Sony-kameraets fordeler er et værtettet kamerahus med innebygget søker og en vanvittig kjapp autofokus. Fuji-kameraet er ikke værtettet, men har bedre ergonomi, mye bedre søker, høyere skuddtakt og et overlegent mye større utvalg objektiver.

Brukervennlighet

Canon er ofte bedre enn sine konkurrenter på å finpusse ergonomien. EOS M6 II er intet unntak. Det lille kameraet ligger godt i hånden takket være et lite, men omtenksomt uformet grep på høyre side. To innstillingshjul på toppen, og en Func-knapp som aktiverer innstillinger av viktige funksjoner – ISO, skuddtakt, fokusmodus, hvitbalanse og ev-kompensasjon – hjelper veldig på brukervennligheten.

Gjennomført god ergonomi med en utmerket pekeskjerm. Foto: Lasse Svendsen

Kameraets pekeskjerm er fremragende. Den fungerer både på innstillinger, til å bla i bilder med, zoome inn på bilder, og velge fokuspunkter med. Men fingerfokus funker ikke hvis man har søkeren EVF-DC2 påmontert, før man har vært i menyene og valgt Aktiver under berør-og-dra-AF. fingerfokus. Det er også mulig å legge inn utløserfunksjon på skjermen, slik at man kan ta bilder med en fingerberøring.

Ved siden av pekeskjermen, som kan vippes 180 grader til selfiestilling, og 45 grader ned, har kameraet en bryter for manuell og autofokus. Med en knapp i midten som kan aktivere autofokus. Eller programmeres til å aktivere/velge noe helt annet.

Kameraet har også elektronisk lukker opptil 1/16.000s, ISO-følsomhet opptil 25600 ISO, og råfilkonvertering til jpeg, og mange flere muligheter for å endre funksjoner på mange av knappene. For eksempel kan man vri programhjulet til Fv, da kan man selv overstyre lukker, blender og ISO-følsomheten underveis. Det finnes også automatisk valg av motivprogrammer, portrett, landskap osv., noe de kaller hybrid audio, hvor man selv setter sammen bilder til en filmsnutt.

Video

Med inngang for ekstern mikrofon og full kontroll over opptaksinnstillinger på pekeskjermen, er kameraet godt rustet for videobloggere, filmopptak og mye annet. Kvaliteten på 4K-opptak er svært god, og autofokusen henger godt med på bevegelige motiver.

Panoreringer fremkaller ikke rolling shutter med mindre man provoserer det fram, men så hektiske opptak er det ingen som gidder å se. Skarpheten og fargene er gode på 4K, merkbart bedre enn på 1080, som dog har fordelen av 120 fps. Det er mulig å kjøre intervaller i 4K, og plukke stillbilder fra videofeeden.

Med mikrofoninngangen blir det et skikkelig videokamera. Foto: Lasse Svendsen

Bildekvalitet

Kameraets nye bildebrikke gir synlig skarpere bilder med mye bedre detaljoppløsning, enn vi fikk fra forgjengeren EOS M6. Den nye Digic 8 bildeprosessoren har også god kontroll over støy, og det er først over 6400 ISO at man behøver å bekymre seg for plagsomt kornete bildestøy.

De klassiske Canon-fargene er beholdt, det vil si med litt mye smell i rødt og blått på jpeg, så skyt råfiler om du vil ha bedre kontroll over fargene. Ellers er det mulig å justere bildeparameterne i kameraet, og velge og lagre sine egne foretrukne innstillinger av skarphet, farger, kontrast, metning og fargetone.

Som ventet har kameraets lysmåling bedre kontroll enn fotografen, da er det kanskje ikke så viktig at det faktisk ikke er mulig å tilordne valg av lysmåling til en knapp på kameraet. Man må inn på skjermmenyen.

Hastighet

Canon har begynt å få dreisen på øyefokus og kameraet gjør en god jobb med å holde øyet i fokus, selv når personen beveger seg. Følgefokusen er også god, i godt lys, og nesten alle bildene i flere bildeserier av fugler i flukt, ble skarpe. Dét hadde ikke EOS M6 klart. Følgefokusen sliter litt når avstanden blir stor, motivet kommer for nært, eller blir borte for så å dukke opp igjen, men den slags er det nesten bare proffkameraene som fikser.

Konklusjon

Canons EOS M6 Mark II leverer en bilde- og videokvalitet som er fullt på høyde med det beste fra Sony og Fujifilm. Det er mer kompakt, har en utmerket pekeskjerm, skuddtakt og autofokus det lukter svidd av, og er det beste nybegynnerkameraet av de tre. Helst skulle vi sett at søkeren var innebygget uten at kameraet ble noe dyrere. Men det finnes en løsning: Spar litt penger på å kjøpe kameraet med 15-45mm zoomen og søkeren, i én pakke. Da har man et fremragende allroundkamera.

Allround ­reisekamerat

Fujfilms lille systemkamera er så nær perfekt som man kommer.

Hvis lav vekt, skarpe bilder og glede skal slås sammen til et kamera, er dette svaret. Det lille Fuji-kameraet er en veritabel arbeidshest med funksjoner hentet fra øverste hylle. Det merkes.

Slektskapet med Årets kamera 2018 – Fujifllm X-T3 – er merkbart. Ikke bare ligner det, X-T30 er en slags lett-utgave både teknisk og vektmessig, og har i vesentlig grad mye av de samme egenskapene. Bare pakket inn i et mindre, lettere og billigere kamera.

Det betyr den samme 24 megapiksler X-Trans CMOS bildebrikken, 4K-video uten beskjæring, og de samme analoge innstillingshjulene på toppen.

Kjapt er det også. Med elektronisk lukker er skuddtakten hele 20 bilder/s, eller 30 bps med 1,25 x beskjæring, er det ikke mange kameraer som holder følge. Hele 425 fokuspunkter dekker over nesten hele bildeflaten. De kan kjapt flyttes med fingeren på skjermen eller med styrepinnen bak, og de finner fokus lynraskt.

Kameraet er supert til hektiske scener hvor autofokus og skuddtakt spiller en rolle for å få skarpe bilder. Autofokusen er lynrask, men mangler Sonys ekstremt presise øyefokus. Som er innmari praktisk på portretter av mennesker.

Det har også ganske avansert 4K-video, til og med med 10-bits video (4:2:2) fra HDMI-kontakten, og har mikrofoninngang, men mangler hodetelefonutgang.

Bildekvalitet

Et litt større håndgrep, større søkerflate og en bedre plassert styrepinne, ville gjort kameraet enda bedre. Men det er lite å utsette på bildekvaliteten. Som er så strøken som det er mulig å få den i 2019. Den unike bildebrikken gir ekstremt god detaljskarphet, og bildeprosesseringen til Fuji er blant de aller beste. Det gir en fargegjengivelse og kontrast som de færreste gidder å endre på. Jpeg-filene er rett og slett strøkne.

Bildestøy er godt kontrollert opp til 6400 ISO, og med kameraets meget godt tilpassede utvalg av filminnstillinger som Astia, Provia, og sorthvittinnstillingen Acros, får man nydelige filmsimuleringer på jpeg-bildene. Hvor også Eterna er blant de nye valgene, som gir mykere toner i bildene.

Kameraet leverer også superb kvalitet på 4K-video, hvor de nevnte filmsimuleringene også kan brukes. Pussig nok er det kun på video, at kameraet har øyefokus. Hvilket er bra, men den er ikke like rask og presis som på Sony-kameraene.

Konklusjon

Det er mye å like med Fujifilm X-T30. Kameraet er ypperlig å ha med på reiser. Det er lett og kompakt uten å være ribbet for muligheter. Det er bare vekten som er lett her, resten av kameraet svært så kapabelt. Med videoegenskapene, bildekvaliteten, og brukervennligheten med i regnestykket, er dette nesten det perfekte allround, systemkameraet i denne klassen.

Lynraskt presisjonsinstrument

Sony a6400 er så raskt at alle feriebildene blir sylskarpe.

Sikt og skyt. Sjansen for at alle de 100 bildene blir skarpe, er større på Sony a6400, enn på de fleste kameraer i denne klassen. Grunnen til det er at Sony har gitt kameraet en ny prosessor, flere funksjoner og løftet autofokusen til ekstreme nivåer.

Kameraet som erstatter a6300, ser nesten helt likt ut, men under det værtettede ytre, er mye av teknikken forbedret. Bildebrikken er den samme på 24 Mp, så ikke vent noen revolusjon i bildekvalitet, men på andre områder er dette et mye bedre kamera.

Den nye prosessoren og Sony Real Time Tracking autofokus, har gjort det mulig å følge bevegelige motiver til de forsvinner i horisonten. Nesten uansett hvor raskt de beveger seg. Legg til Sonys klasseledende øyefokus, og du er praktisk talt garantert skarpe bilder av barna, såvel som andre uforutsigbare motiver.

Skuddtakten på på 11 bilder/s, er kanskje ikke imponerende på papiret. Men kameraet kan holde koken lenge på full hastighet. Et lite minus, når kameraet lagrer alle bildene, går lagringen så tregt at det kan ta flere sekunder før kameraet er klart til bruk igjen.

Det har selvsagt 4K-video, med meget detaljert og skarp videokvalitet. Pussig nok beskjærer kameraet utsnittet med en faktor på 1,2 x, hvis man bytter fra 4K/25p til 30p, og det er skjemmet av rolling shutter på panorering og bevegelige motiver.

Bildekvalitet

Sony har ikke byttet bildebrikke sammenlignet med a6300, men de har forbedret jpeg-prosesseringen på a6400. Det gir mye bedre farger, med mer naturlig fargebalanse som gir varmere farger. Ikke helt i samme klasse som Fujifilm, men en markert forbedring. Skarpheten er fremragende, også på høye ISO, hvor 6400 er grensen for kornstøy. Med andre ord, helt i toppen for et kamera i denne klassen.

Den medfølgende 16-50mm zoomen er kameraets svakest kort. Litt mye fortegning og vignettering på vidvinkel, og varierende skarphet på de ulike brennviddene, trekker ned. Men det er ikke uvanlig for små, elektroniske zoomobjektiver.

Konklusjon

Sony a6400 er ikke bare en velkommen oppgradering av et allerede meget godt kamera (a6300), Det kommer nesten med en garanti for skarpe bilder, fordi autofokusen er så rå, og bildekvaliteten så høy. Man må ofte dykke inn i skjermmenyene for å endre innstillinger, og Sonys pekeskjermer er ikke like følsomme som hos konkurrentene. Men som reisekamera for f.eks. barnefamilier, er det et meget godt valg, særlig på motiver som beveger seg raskt.

Nikon for ambisiøse nybegynnere

Nikon viser hvorfor ikke alle trenger et proffkamera med det vellykkede Z50.

En tett strøm av fullformatkameraer har drevet prisene oppover, langt forbi prisnivået til kameraene som ellers ville vært mer enn tilfredsstillende for nybegynneren. Som er blitt avspist med et stadig tynnere utvalg med rimelige kameraer i butikkene.

Det er langt mellom unntakene, og blant de aller billigste finner vi to, tre år gamle speilreflekskameraer, som ikke akkurat vekker begjæret hos noen.

Det samme gjelder for de speilløse kameraene. Hyllet for sine kompakte mål, fine bildekvalitet og utmerkede brukervennlighet. Også her er det langt mellom de spennende nyhetene, men kameraer som Canon EOS M6 Mark II, Sony a6400 og Fujifilm X-T30, utmerker seg positivt. Det er tre glimrende allroundkameraer som passer til både amatører og viderekomne.

Nå vil også Nikon være med på leken, med det som er deres første speilløse kamera i APS-C-format. Altså et kamera hvor bildebrikken er litt mindre enn i et fullformatkamera. Det gir små, hendige, lette og reisevennlige kameraer, som slett ikke behøver å være uten substans. Det har de tre ovennevnte kameraene allerede bevist.

Proff DNA

Likheten mellom et Nikon Z50 og et fullformat Nikon Z6, er ikke tilfeldig. De to kameraene deler samme store objektivfatning, og Nikon har åpenbart brukt Z6 som inspirasjon for Z50. Som er et slags Z6 light, bare med mindre bildebrikke.

Det finnes allerede to, og det kommer flere Nikon-objektiver som er tilpasset Z50s 21 megapiksler bildebrikke i APS-C-format, men Z50 kan også bruke de meget skarpe Nikkor-objektivene i S-serien som er tilpasset fullformat. Bare med en beskjæringsfaktor på 1,5 x, som gir drøyt 50mm brennvidde på en Nikkor Z 35/1.8 S.

Kameraet kan også bruke Nkons AF-S-objektiver for speilrefleksene deres i DX (APS-C) og FX-format (FF), med FTZ-adapteren som kan leveres med kameraet, eller kjøpes løst.

Objektiver

Samtidig med lanseringen av kameraet, slapp Nikon Z 50-250 mm f4,5-6,3 VR DX (75-375mm), som er en telezoom for APS-C, og normalzoomen Z 16-50 mm f3,5-6,3 VR DX (24-75mm). Begge med optisk bildestabilisering. Og det er bra, for kameraet har ingen intern bildestabilisator a la Nikon Z6.

Men det har noe ingen av de to objektivene har, nemlig værtetting av kamerahuset. Ikke på samme nivå som et proffkamera riktignok, men mer enn nok til at kameraet tåler at det begynner å regne.

Det tekniske

Kameraets 21 mp bildebrikke tilsvarer den vi testet i Nikon D7500, autofokusen er plukket fra Z6, som det også deler den 55mm store bajonettfatningen med. Det er selvsagt 4K-video her, det er regelen mer enn unntaket i disse tider, og kvaliteten er utmerket på alle vis.

Autofokusen er hentet fra Z6 og er for alle praktiske formål, rask, presis og treffsikker med 16-50mm zoomen. Den henger ikke like godt med på bevegelige motiver. Følgefokusen fungerer fint ved panorering, men treffer ikke alltid når motivet beveger seg til eller fra.

Hodetelefonutgangen som hadde gjort Z50 til det perfekte vlogger-kameraet, mangler, men det har mikrofoninngang, og man kan velge fokuspunkt på pekeskjermen under opptak. Den funksjonen er dessverre ikke den mest presise vi har prøvd, og fungerer merkelig nok ikke når man bruker søkeren isteden for skjermen.

Som, og det må nevnes, har et pekefelt til høyre med tre symboler. Et for forstørrelse av skjermbildet eller søkerbildet, et for å zoome ut, og et for å endre skjerm- og søkerinformasjonen.

Brukeropplevelsen

Sammenlignet med speilrefleksen D7500 til Nikon, er Z50 knøttlite. Med 16-50mm zoomen, er kameraet mye mindre enn Z6 med 24-70mm, men det er ikke vesentlig mindre enn konkurrentene i denne klassen.

Canon EOS M6 II er enda mer kompakt, men mangler søker. Det er derimot raskere, med tre nesten ganger så rask skuddtakt. Sony a6400 er omtrent like kjapt, men har klassens beste følgefokus og banker konkurrentene på øyefokus. Fujifilm X-T30 gir samlet sett den beste brukeropplevelsen, og her er også utvalget av objektiver mye større.

Så langt har Nikon bare annonsert en 18-140mm zoom til Z50, men vi håper det ikke drøyer lenge før det kommer flere objektiver.

Kameraet er lite, men ikke mindre enn at Nikon har fått plass til et relativt bra grep på siden, det har to innstillingshjul, en svitsj som man lynraskt bytter fra stillbilder til video med, og en vippbar pekeskjerm. Med selfie-modus, så klart.

Les også Canons beste amatørkamera Man kan aldri avskrive Canon, for de kommer alltid tilbake med enda bedre kameraer.

Svært kompakt kamera med sammentrekkbar zoom.

Den medfølgende 16-50mm zoomen, må vris fra låseposisjonen som gjør den så kompakt, til en brennvidde for å fungere. Denne sammentrekkbare objektivkonstruksjonen er veldig vanlig på zoomobjektiver som skal være veldig kompakte. Zoomen har en fokusring som kan omprogrammeres, til blenderring, ISO-justering, eller valg av eksponeringskompensasjon.

I likhet med Z6 og Z7, er det to programmerbare funksjonsknapper foran, og man veksler raskt mellom ISO-verdier eller eksponeringskompensasjon, med et knappetrykk og et av innstillingshjulene. Det er flere muligheter for tilpasning av innstillinger. Blant annet kan man legge to av de mest brukte innstillingene i U1 og U2 på programhjulet, som også har en annen innstilling det er viktig å nevne.

For de som liker å eksperimentere, er det rikelig med muligheter for å fintrimme bildeprofilene i kameraet, etter egen smak.

Kameraet har 20 filtereffekter som man kan bla i når programhjulet er vridd til EFCT, og velge etter smak eller motiv. Effektene er stort sett de samme som vi har sett på andre kameraer, som sorthvitt, toy camera, miniatyr, pop osv.

Effekten kan også brukes på video.

Pekeskjermen gjør det enkelt å velge innstillinger, og man ser umiddelbart effekten.

Bildekvaliteten

Nikon har ikke endret mye på bildebrikken som vi kjenner fra D7500 og D500, men litt på prosesseringen. Testbildene viser at det er stort potensiale for svært skarpe og meget rene bildefiler, men jpeg-prosesseringen klarer ikke å skjule at 16-50mm zoomen, ikke er like skarp på alle blendere, og brennvidder. Den er heller ikke særlig lyssterk, f4,5-6,3 må sies å være moderat for å si det pent.

Kameraet kompenserer delvis litt for vignetteringen på full blenderåpning og 16mm, men holder man seg over f5,6, er skarpheten jevnere på alle brennvidder. Og vignetteringen neglisjerbar.

Råfilene er som alltid fra Nikon, svært gode tross lossless komprimering, og gir fotografen mye å gå på i etterbehandling. De mer komprimerte og prosesserte jpeg-filene viser svært jevne toner over hele fargespekteret, med mettede hudtoner og god kontrast. Dynamikken i filene er god, litt svak på høylys, men det er heller ikke uvanlig hos konkurrentenes kameraer.

Bildestøy er godt kontrollert opptil 3200 ISO, grensen går ved 6400 hvis man ikke tåler synlig kornstøy og redusert detaljskarphet.

Bildene fra kameraet viser igjen at Nikon vet hva de driver med. Bildekvaliteten er helt i toppklassen for et APS-C-kamera i denne prisklassen. Videokvaliteten på 4K-opptak er også meget fin, med moderate mengder rolling shutter, og meget god skarphet og detaljoppløsning.

Konklusjon

Nikon Z50 er et mye bedre kamera enn Nikons foregående speilreflekser i denne klassen. Det er også blant de beste på det meste i denne klassen, fordi kameraet kombinerer superb brukervennlighet, med kjapp autofokus, høyt skuddtakt og meget god bilde- og videokvalitet. Følgefokusen og pekefunksjonen kan forbedres, og til video hadde vi foretrukket at kameraet hadde innebygget bildestabilisator. Med den kompakte zoomen er Nikon Z50 et av de beste allroundkameraene for ferier og reiser.

Nikons beste allround speilrefleks

Man trenger ikke å være tradisjonalist for å sette pris på egenskapene til Nikons fullblods speilreflekskamera.

Hvem skulle trodd at de speilløse systemkameraene skulle gi nytt liv til speilreflekskameraene. Som mange har dømt nord og ned, men som får en ny vår når man kombinerer speilløse kameraers tekniske fremskritt, med speilrefleksens tradisjonelle fordeler.

Det er akkurat det Nikon har gjort med D780. Et fullformat speilreflekskamera i tradisjonell støpning, hvor mye av det tekniske er hentet fra det speilløse Nikon Z6.

Godt nytt spesielt for de mange som allerede er godt investert i Nikon, og har både kameraer og objektiver som passer sammen. For mange av dem virker det meningsløst å bytte system, for ikke å snakke om merke. Selv om kameraene etter hvert blir utdaterte, er objektivene fremdeles like gode som de alltid har vært.

Ny bildebrikke med 4K-video

Der mener Nikon at det finnes et marked, for kameraer som nettopp D780. Kameraet som etterfølger det fire år gamle D750, og på sett og vis er det et D750 med oppdatert teknologi på innsiden.

De stiller begge i fullformatklassen – 24 x 36mm bildeflate, optisk søker og med en 24 megapiksler bildebrikke.

Designet har altså ikke forandret seg mye, men D780 har raskere skuddtakt, overlegent mer presis autofokus, 4K-video, pekeskjerm og muligheten for hele 900 sekunders eksponeringstid (15 min), og 1/8000s lukkertid. For å nevne noe.

Nikon har ryddet litt i layouten, til det bedre.

Den nye bakbelyste 24 Mp bildebrikken har som på 750, 51 fokuspunkter, men i tillegg de samme 273 hybrid fokuspunktene som vi fant i fokusmodulen til Nikon Z6.

Ikke nok med det, skuddtakten er økt til sju bilder/s, men hele 12 bps i lydløs modus og live view. Altså når man bruker skjermen som søker. Pekeskjermen har forresten dobbelt så mange piksler, og er som på 750, vippbar i to retninger.

Men D780 har også 4K-videoopptak i UHD fra hele bildeflaten (uten beskjæring), med HLG, N-Log og 10-bit video til ekstern opptaker via HDMI-utgangen.
Batteritid? 2260 eksponeringer, ofte mer, er vår erfaring.

Godt grep og gjennomført ergonomi

Å holde Nikon-kameraet er som å møte en gammel venn. Det tar to sekunder, så faller alt på plass. Knapper, ratt, innstillinger og grepet er velkjent og for det meste plassert der man forventer det på et Nikon speilreflekskamera.

Doble SD-kortplasser.

Den oppfellbare blitsen til D750 er utelatt på D780, Info-knappen og i-knappen har byttet side på baksiden, video/stillbilde-bryteren og Live View-knappen er flyttet til siden av søkeren, bryteren for lysmålemetode har byttet plass med ISO-knappen, og så videre. En egen AF-ON-knapp er endelig på plass. Små endringer, men alle til det bedre.

Håndgrepet er stort nok til at det også er mulig å holde kameraet i et sikkert grep, også med hansker, men det kan ikke bruke vertikalgrep slik D750 kan. Det er kanskje en ulempe for naturfotografer som trenger noe å holde i når man fotograferer vertikalt, portrettmodus.

At kameraet er større enn et Z6 eller Z7, er en ulempe for de som trenger et lett og lite kamera til reiser og feriebruk, men en fordel for de som trenger et godt grep og bedre balanse når de bruker lengre teleobjektiver.

Alt man trenger på ett sted.

Kameraet er langt bedre rigget for video enn noe annet speilreflekskamera fra Nikon. Bryllupsfotografer får således i pose og sekk i D780. De kan skyte video til det ene minnekortet, og stillbilder til det andre, koble til mikrofon og hodetelefoner, og bruke alle eksisterende Nikon-objektiver. Også Nikons Nikkor D-serieobjektiver, skulle man ha noen av dem liggende.

Det er flere tilpasningsmuligheter og programmerbare innstillinger enn det er plass til å ramse opp. Men, knappene foran kan også programmeres, programhjulet gir tilgang til to forhåndsvalgte innstillingsvalg, og i menyene kan man justere og tilpasse enda flere funksjoner.

Vippbar pekeskjerm, men vi ville likt pekefokus også.


Skuddtakt og autofokus

Merk at kameraets øyesøkende autofokus, som også er perfekt til portretter av både brudeparet og småunger, bare fungerer etter hensikten når man bruker kameraets live view-funksjon. Den er ikke like treffsikker som på et Sony A7 III, men den klart beste vi har prøvd på noe speilreflekskamera hittil.

Det er ikke noe sportskamera, selv om skuddtakten er bra med 12 bps i live view, og landskapsfotografer vil nok foretrekke et D850 eller Nikons speilløse Z7, som gir enda bedre detaljoppløsning.

Snapbridge-appen tillater kontinuerlig nedlasting fra kameraet, også råfiler.

Men D780 er et godt kompromiss. Det er raskt nok i massevis til alt annet, og den nye autofokusmodulen har gjort kameraets følgefokus både raskere og mer presis.

Fotografen kan aktivere fokusmodus med et knappetrykk på siden, og bla til foretrukken innstilling, som vises på skjermen bak og i displayet på toppen.

Dessverre har kameraet hverken styrepinne eller pekefunksjon på skjermen for å flytte fokuspunkter rundt. Man må stole på at man har valgt riktig fokusmodus, men den kontinuerlige autofokusen er lynrask, og skuddtakten tilstrekkelig til at man får skarpe bilder av bevegelige motiver.

Bildekvaliteten

Nikon D780 er også godt egnet til konsertfotografering. Stillemodusen er også praktisk her. Autofokusen er svært følsom, ned til -6 Ev, og kameraet gir fremragende bildekvalitet også på høye ISO-verdier. 3200 og 6400 ISO byr ikke på noen problemer, selv ikke på jpeg-filene, som ikke blir plagsomt kornete før man nærmer seg 12800 ISO.

8 sekunders eksponering på 1600 ISO gir marginalt med bildestøy.

Skyter man råfiler kan man velge mellom 12- eller 14-bits tapsfrie komprimerte råfiler, som gir deg mye å gå på i etterbehandling. Bildedynamikken er enestående god og man får ganske lett svært rene og detaljerte bilder ut av kameraets råfiler.

Fargegjengivelsen er kanskje den beste vi har sett fra et speilreflekskamera på veldig lenge. Portretter tatt i råformat gir fotografen et eldorado av hudtoner og finmaskede graderinger å leke med, og selv jpeg-filene er fullt brukbare, selv om de har litt aggressiv støydemping på høy ISO i normalstillingen.

Glimrende bildedynamikk gir fotografen mye å gå på.

Så bildekvaliteten er ikke bare ekstremt god, den er også bedre enn fra D750, og videokvaliteten er naturligvis i en helt annen klasse på D780. 4K gir ikke bare langt bedre skarphet og flere detaljer, men også finere kontrast og bedre fargedynamikk. Mer seriøse videofotografer kan koble til en ekstern opptaker for 10-bits video, med N-Log for gradering eller hybrid-log.

På videoopptak kan man bruke elektronisk stabilisering med marginal 1,1x beskjæring. Hvilket er akseptabelt all den stund kameraet ikke har innebygget mekanisk stabilisering.

Man kan fint bruke en D780 til landskap.

Det er svært mye å like med D780. Som de fleste speilrefleksene Nikon lager, er alt gjennomført til perfeksjon, men kameraet er ikke uten mangler. Selv om ingen av dem er alvorlige. Prisen er derimot avskrekkende. Det er ikke så langt opp til en Nikon Z7, og en Z6 er betydelig rimeligere enn D780.

Konklusjon

Hvis man skal ha et nytt systemkamera, er det mye annet å velge blant. Det er ikke vanskelig å finnet kamera som er bedre egnet til det ene enn det andre, og Nikon nye Z-serie, Sonys a-serie, micro four thirds og Fujifilms X-system, har kameraer for forskjellige behov. Men Nikon D780 fyller et helt spesielt behov. Behovet for et nytt, oppdatert og bedre fullformat speilreflekskamera, som passer med eksisterende Nikon-objektiver. Sånn sett huker D780 av alle boksene, og som allroundkamera er det rett og slett uovertruffent i sin klasse.

Et mye bedre speil­reflekskamera

Speilrefleksen lever i beste velgående, i Canons nyeste systemkamera for både nybegynnere og entusiaster.

Selv i et minkende marked, er det fremdeles etterspørsel etter speilreflekskameraer. Det til tross for at de mer kompakte og hendige speilløse, systemkameraene selger bedre i mange markeder.

Canon for eksempel, nummer én på speilreflekskameraer de siste ti-årene, slapp for ikke lenge siden, nyheten om at de utvikler en proffspeilrefleks. Som de planlegger å lansere i 2020, i god til før OL 2020 i Tokyo.

På motsatt side av proffmarkedet, har mange migrert til mobiltelefonen, og lagt kameraet i skuffen for godt. Derfor er det interessant at Canon slipper et helt nytt speilreflekskamera, midt i smørøyet for amatørene. For de finnes nemlig. I en undersøkelse gjort for den norske Stiftelsen Elektronikkbransjen, sier mange at de foretrekker et ordentlig kamera til å forevige viktige begivenheter, og når de reiser på feire.

Legger man til entusiastene blant amatørene, skjønner man at det finnes et marked for kameraer som Canon EOS 90D.

Det er Canons tilbud til massene, så å si, og kameraet har alt som skal til for å tilfredsstille i hvert fall de som foretrekker ergonomien til et speilreflekskamera.

Kameraet er middels stort, relativt lett, med Canons velprøvde ergonomi som har vært finpusset til perfeksjon, siden det første EOS-kameraet kom på 80-tallet.

Det har en ny 33 megapiksler CMOS bildebrikke i APS-C-format, 4K-video, live view og pekeskjerm, og det har moderat værtetting. Nok til at litt regnvær ikke blir helt krise. Det skyter villig opptil 10 bilder/s, 11 med live view, og med både mikrofon- og hodetelefontilkobling, er det faktisk ikke så verst egnet som videokamera heller.

Canon tuller ikke med ergonomien så betjeningen er upåklagelig. Foto: Lasse Svendsen

Konkurrentene

Markedet flommer ikke akkurat over av speilreflekskameraer i dette segmentet. Forgjengeren EOS 80D er fremdeles tilgjengelig, etter hvert til redusert pris. Det glimrende Nikon D7500 er også tilgjengelig, men også det er et eldre kamera, fra 2017. EOS 90D er altså en enslig svale i denne klassen.

Brukervennlighet

Som vi pleier å si hver gang vi har et Canon systemkamera til test, det meste fungerer til perfeksjon. Alt er enkelt og oversiktlig lagt opp, selv skjermmenyene er oversiktlige, og på alle språk, og kameraet har i tillegg en praktisk hjelpemeny (kan slås av), som hjelper nybegynneren igang.

Grepet er merkbart bedre enn på de fleste kompakte systemkameraer, og kameraet har alle de tilkoblingene man kan trenge. Batteritiden? Tre ganger så bra som et hybridkamera, med minst 1300 bilder per lading, Sa vi reisekamera?

Den vribare pekeskjermen er fin på videoopptak. Da kan man flytte fokus med fingeren på skjermen, og Canons Dual Pixel-fokus fungerer sømløst og raskt. Også under opptak.

Knapper og ratt er logisk plassert, fra programhjulet til venstre for søkeren, til styrepinnen til høyre for skjermen. Det er bare plasseringen av strømbryteren det er grunn til å stusse over. Man bytter raskt fra stillbilder til video med bryteren til høyre for søkeren, som har opptaksknappen plassert i midten av bryteren.
Søkeren er som vanlig i denne klassen, litt snau, men den viser hele søkerbildet og er lys nok til å fungere med telebrennvidder. Som vi antar blir flittig brukt av naturfotografer, som ser fordelen av 1,6x brennviddeøkning fra bildebrikken i APS-C-fomat. En 300mm tele blir til en 480mm tele med EOS 90D.

Statusskjerm, godt håndgrep og god oversikt. Foto: Lasse Svendsen

Video

Kameraet er også et videokamera, som kan styres fra avstand med Canon Camera Connect-appen på telefonen. Man kan velge mellom 4K/25p og 1080 HD i 50 eller 120 fps, og med kontakter for mik og hodetelefoner, er det faktisk et ganske habilt videokamera.

4K-video, men bare 25p. Foto: Lasse Svendsen

Bildekvalitet

På serieopptak gjør kameraets skuddtakt det fullt mulig å følge bevegelige motiver. Makshastigheten på 10 bilder/s (11 bps i live view) fyller fort opp bufferen, som dessverre gir relativt korte bildeserier før kameraet er klart igjen (50-58 jpeg og 20-25 raw), og velger man følgefokus på live view faller hastigheten til 7 bps. Raskt nok til mye, men ikke de raskeste sportene.

Kameraet har den samme bildebrikken som EOS M6 Mark II, så vi vet at kameraet kan levere fremragende bildekvalitet, Kitzoomen EF-S 18-135mm f3,5-5,6, har god rekkevidde og optisk bildestabilisator, men er ikke skarp nok på alle brennvidder, til å fullt ut utnytte potensialet i Canons nye bildebrikke, og prosessor.

Men Canon-fargene er ikke borte. Det merker man med en gang. Kameraet leverer jpeg-filer med bra smell i fargene, det er knapt synlig bildestøy før man passerer 6400 ISO; og potensialet for skarphet er stort.

Fotografen kan selv fininnstille grunnleggende bildeparametere til jpeg-bilder, men vi foretrekker å gjøre det etterpå på Mac-en. Eller ta bildene i 14-bits råformat. Her kan man velge komprimerte råfiler også – CRAW – hvis man vil ha mindre filstørrelser uten å redusere oppløsningen,

Videokvaliteten i 4K er meget fin, med svært god skarphet og få artefakter så lenge man ikke panorere for fort. Da kan rolling shutter og litt mosaikkstøy dukke opp på opptakene. Muligheten for både mik og hodetelefoner, er et stort pluss.

Man kan selv justere farger, skarphet m.m. før bildene tas. Foto: Lasse Svendsen

Konklusjon

For nybegynnere og entusiaster vil Canon EOS 90D være et godt valg som allroundkamera. Naturelskere vil glede seg over værtetting, presis autofokus og litt ekstra brennvidde, og kameraet er godt egnet til en og annen videosnutt. I ekte 4K-kvalitet. Bildekvaliteten er bedre enn fra forgjengeren, og sammenlignbar med EOS M6 Mark II som vi applauderte stående i vår test nylig. Sportsfotografer om hadde håpet på et lynraskt EOS-kamera, må vente på neste generasjon EOS 7D, men for nesten alle andre oppfyller EOS 90D de aller fleste kravene.

Fulltreffer med fullformat

Billigst er best i Nikons nye Z-serie med systemkameraer.

Man bør ikke se seg blind på megapiksler. De forteller ikke hele sannheten. Selv om 50 megapiksler gir skarpere detaljgjengivelse enn 25 Mp, er ikke forskjellen alltid så stor som markedsføringsfolkene vil ha oss til å tro.

I de fleste tilfellene ser man knapt forskjellene, og skriver man ut på 36 tommers bredt fotopapir, er det mye annet som betyr mer for bildekvalitet enn megapikslene fra bildefilene.

Derfor finnes det to Nikon Z-kameraer, som er nesten identiske, med antall bildepunkter på bildebrikken som en av de få forskjellene.

Nikon Z7 som vi nylig testet, og søstermodellen Z6, deler de samme funksjonene – stort sett – kamerahusene er identiske fra topp til bunn, og de deler Nikons nye Z-arkitektur for speilløse fullformatkameraer.

Der Z7 har en 45,7 Mp, bakbelyst fullformat CMOS-bildebrikke, med 493 fasefokussensorer, har Z6 24,5 Mp og 273 fokussensorer.

Begge har også femaksers bildestabilisering integrert i kameraet, ned til – 5 trinn.

Mens Z7 appellerer til de få som virkelig trenger ekstrem oppløsning, f.eks. til landskap, er Z6 den raskere allroundmodellen som også er litt bedre egnet til video.

Den er også betydelig rimeligere, og den nærmeste konkurrenten til vår favoritt i denne klassen: Sony a7 III.

Z6

Der Nikon Z7 har klare tekniske likheter med Nikon D850, er Z6 sammenlignbar med D750. Til en viss grad. Z6 er langt raskere, og et mye bedre allroundkamera.

Ja, på mange måter er det et mer komplett kamera enn det dyrere Z7.

De deler den samme fremragende OLED-søkeren med 3,7 Mp oppløsning og 0,8 x forstørrrelse. De har den samme vippbare pekeskjermen med 2,1 Mp oppløsning, og skyter video i 4K/30p fra hele bildeflaten, altså uten beskjæring.

Men Z6 er raskere med en skuddtakt på 12 mot 9 bilder/s med jpeg- eller 12-bits råfiler. Det etterlater også Canons fine EOS R i skyggen, som hverken matcher Nikon Z6 på skuddtakt, videoegenskaper eller brukeropplevelse.

Kompakt, kompetent, og reisevennlig. Foto: Lasse Svendsen

Fysikk

Kameraet bruker Z-seriens nyutviklede objektivfatning på 55mm diameter, med korte 16 mm registeravstand. Det skal gjøre det mulig å bruke langt mer lyssterk optikk, uten vignettering og tap av skarphet i hjørner.

Nikon Z6 kan leveres med en FTZ-adapter for Nikons F-optikk, som gir full funksjonalitet på nesten alle Nikkor F-objektiver.

Siden alt utenpå – og det meste på innsiden – er identisk med Nikon Z7, skal vi bare kort ta for oss ergonomien og håndteringen på Z6. Sony a7 III er allerede nevnt, og Nikon-kameraet er nesten like kompakt og lett, men det ligger bedre i hånden, og ergonomien er mer gjennomført.

Håndgrepet er bedre formet og det er bedre plass mellom det og objektivet. Noe som gjør det lett å komme til de to programmerbare knappene foran.

Plasseringen av knapper og innstillingshjul er nær perfekt. Men strømbryteren sitter så nær det fremre hjulet, at det er fort gjort å slå av kameraet, hvis man prøver å dreie hjulet med hansker på.

En lang rekke av knappene er programmerbare, og på Nikon Z-objektivene er det også en programmerbar innstillingsring. Som kan brukes som blenderring, men uten markerte klikkstopp.

Kamerahuset er værtettet med på linje med Nikons proffkameraer.

Programhjulet sitter til venstre for søkeren, på høyre siden er det en liten statusskjerm hvor visningen kan tilpasses. Ved siden av pekeskjermen er det en praktisk styrepinne, som kan brukes til å flytte fokus rundt på bildeflaten.

Vippbar pekeskjerm og styrepinne hjelper på brukervennligheten. Foto: Lasse Svendsen

Pekeskjermen brukes til å flytte fokus i live view på video, og man kan hurtig endre innstillingsvalg man får opp på skjermen, ved å trykke Info-knappen bak.

Søkeren er stor, skarp og fin å bruke. Men som på Z7 har den lave 60 Hz oppfriskning, som man kan se antydninger til på serieopptak, hvor den sliter med å oppdatere raskt nok. Den er likevel bedre enn på Sony a7 III.

XQD-kort

Kameraet har bare én kortplass. Sony a7 III har to SD-kortplasser, mens Nikon har foretrukket de nye XQD-kortene, som forresten lages av nettopp Sony.

XQD-spalten støtter også den kommende CFexpress-standarden, som gir minnekort med større kapasitet og høyere hastighet.

Batteritiden oppgis til 330 bilder, men min erfaring med Z7 og Z6 er at antall bilder nesten kan dobles hvis man bare bruker søkeren uten å kikke på alle bildene for hver eksponering. Tallene er tross det lavere enn Sony a7r III s 710 bilder, og ikke i nærheten av D750s 1230 bilder.

Det kommer heller ikke noe vertikalgrep til Z6. Så kjøp ekstra batterier, og kanskje en ekstra lader, så går du ikke tom for strøm når det gjelder.

XQD minnekort er kanskje fremtiden, her er det plass til ett. Foto: Lasse Svendsen

Video

Som videokamera er det spekket med 4K/30p-opptak i 8-bit, eller 10-bit 4:2:2 til ekstern opptaker via HDMI, og 4K tas fra hele bildeflaten. Kameraet lagrer med flat- eller N-Log bildeprofil, og i 30, 25 eller 24p, opptil 144 Mbps.

Det har også tilkoblinger for mikrofon, hodetelefoner, og individuelle innstillinger for stillbilder og videoopptak, og opptaksfunksjonene aktiveres raskt med en bryter.

I nær fremtid kommer det også støtte for ProRes råvideo-ut av kameraet, til Atomos Ninja V opptaker.

Som på Z7, fungerer også bildestabilisatoren, fasefokus og styrepinnen under opptak. Kameraet kan vise fokus-peaking ved manuell fokus, og har kontinuerlig autofokus i AF-Fulltime-modus under opptak.

4K-strømmen er oversamplet og kvaliteten er strøken. Virkelig.

Skarpheten og detaljgjengivelsen er faktisk litt bedre enn fra Z7. Mens dynamikken og fargene, er på linje. Den fryktede bøyingen av vertikale linjer på panorering – rolling shutter – er godt kontrollert, og kan reduseres ytterligere hvis man må. Ved å velge APS-format på opptak, som gir 1,5 x beskjæring.

Fokus og seriebilder

Selv uten Nikons glimrende 3D Tracking autofokussystem, klarer kameraet seg forbløffende bra på følgefokus. Det hender at den bommer litt når lyset svinner, men mesteparten av tiden er den både kjapp og presis. Det skal nevnes at vi har ikke testet kameraet med noe mer utfordrende optikk enn  Nikkor Z 24-70/4 og 50/1.8. Hvordan det ser ut med f.eks. en 70-200/4, gjenstår å se.

Med en skuddtakt på 12 bilder/s, kan kameraet fyre av raskere serier enn både Sony a7 III og Canon EOS R, men skuddtakten faller med kontinuerlig autofokus, og det gjør det selvsagt lettere å få flere skarpe eksponeringer.

Kameraets fokussporing sliter av og til med å følge objekter som plutselig endrer kurs. Panoreringer og serieopptak fungerer godt sammen, det samme gjelder motiver som beveger seg mot eller fra, uten å avvike fra en rett linje for mye.

Derfor tror jeg ikke at Z6 vil være mitt førstevalg på en hockey- fotball-, eller håndballkamp. Men til sykkelsport, langrenn, motorsport, eller hvor motivet beveger seg i en rett definert linje, fungerer følgefokusen utmerket.

Bildekvalitet

Jeg antydet at dette er et allroundkamera. Og det er det faktisk. Ok, det vil neppe få hardbarkede sportsfotografer i kne, og de mest pirkete landskapsfotografene vil kanskje være bedre tjent med Nikon Z7.

Men ser man på de samlende kvalitetene, seiler Z6 opp som favoritten blant de to. Det er ypperlig til bryllups-, portrett-, gate- og reisefotografering. For ikke å snakke om video.

Bildedynamikken, skarpheten, fargegjengivelse, og støydempingen er klasseledende. Jeg opplever bildekvaliteten som bedre enn på Sony a7 III, det gjelder særlig fargegjengivelsen, fra kameraets jpeg-filer. Som gir bildene et mer levende og naturlig utrykk.

Derfor foretrekker jeg Z6s gjengivelse av hudtoner, som ser mer naturtro ut.

Bildestøyen er superbt kontrollert opptil 6400 ISO, men både dynamikken og fargene avviker på høyere ISO-verdier. Akkurat her er a7 III litt mer konsistent.

De viktigste tilkoblingene er på plass. Foto: Lasse Svendsen

Konklusjon

Sett bort fra litt småplukk, er brukervennligheten på Nikon Z6 fremragende. Noen vil savne muligheten for et vertikalgrep, andre en ekstra kortplass, mens andre igjen vil velge et kamera som gir dem raskere skuddtakt og enda bedre aufofokus. Men for de mange som vil ha et avansert allroundkamera med klasseledende stillbilde- og videokvalitet, er Z6 klassens beste fullfullformat systemkamera.

<
>
Foto: Lasse Svendsen

Klassens beste allroundkamera

Sonys rimeligste fullformatkamera er slett ikke noe å kimse av.

For fem år siden slapp Sony sine første speilløse fullformat systemkameraer. Den gang dominerte de to store, Canon og Nikon, markedet for systemkameraer. Og definitivt markedet for high-end kameraer med fullformat (24 x 36mm) bildebrikker.

De to Sony-kameraene som ble sluppet i 2013, alpha 7 og alpha 7r, var mye mindre og lettere enn Canon og Nikons tilsvarende kameraer.

De hadde dog noen ergonomisk utfordringer, autofokusen var treg, og responstiden alt annet enn imponerende. Batteritiden var latterlig lav, og de elektroniske søkerne var ikke mye å rope hurra for.

Utvalget av objektiver var en vits, og oppstarttiden en lidelse.

Canon og Nikon kan neppe ha følt seg veldig truet av Sonys fullformatsatsning den gang.

Spoler man raskt frem til i dag, er situasjonen en helt annen. Sony er på sin tredje generasjon speilløse fullformat systemkameraer. Batteritiden og objektivutvalget er langt bedre, ergonomien er av en helt annen verden, kameraene er lynraske og søkerne er endelig så gode at det knapt er noe å klage på. Den korte reisen siden 2013 har også ført Sony opp på andre- og tredjeplass i mange markeder, og Canon og Nikon har all grunn til å føle seg truet av Sonys posisjon i kameramarkedet.

Innstegsmodellen

Sony a7 III er som navnet antyder den tredje generasjonen av deres rimeligste fullformatkamera i den speilløse klassen. Det har vokst litt for hver nye generasjon, men er fremdeles veldig kompakt til fullformat å være.

Kameraet har fremdeles 24 megapiksler, men bildebrikken er ny med langt bedre ytelse i lite lys, og langt, langt raskere. Noe som har gitt en skuddtakt på 10 bilder/s 4K-video i 100 Mbps fra en 6K-feed, og lynrask autofokus med hele 693 fokuspunkter. Som dekker 93 prosent av bildeflaten.

Canon EOS 6D Mark II og Nikon D750 er ikke i nærheten av så rå spesifikasjoner.

Skuddtakten er langt lavere, ingen av dem har 4K-video, de mangler innebygget bildestabilisator, og kameraene er større og tyngre. Men de banker Sony på to ting: Batterikapasitet og objektivutvalg.

Men Sony a7 III har bedre batteritid enn før. 610 eksponeringer hvis man bruker søkeren, 710 hvis man holder seg til den vippbare pekeskjermen. Over dobbelt så bra som forgjengeren.

Sony-kameraet har plass til to SD minnekort, den ene plassen er tilpasset UHS-II-kort. Det har også en innebygget femaksers bildestabilisator, som gir opptil fem trinn kompensasjon.

Bedre brukervennlighet

Selv om kameraet er Sonys innstegsmodell, er det langt fra ribbet. Her er det både mikrofoninngang, hodetelefonutgang, HDMI – og USB 3.1-kontakt.

Kameraet kan lagre ukomprimerte bildefiler som gir bedrer fargedybde og dynamikk. Det kan også lagre 4K-video enten som et utsnitt fra en 5K-videofeed med 1,2 x beskjæringsfaktor – Super 35, eller uten fra en 6K-feed.

Det har også videoprofiler som S-Log2 og 3, HLG, zebrafelt-visning for eksponeringskontroll på video, og fokusmarkering for manuellfokus.

Her er det også mange muligheter for å endre innstillinger, programmere knapper til en foretrukken funksjon, finjustere fokus, og mye, mye mer.

Sony har også forbedret brukervennligheten til dels betydelig, selv om oppstarttiden fremdeles er en lidelse. Men håndgrepet er større og mer komfortabelt enn på a7 II. Innstillingshjulene foran og bak er lettere å gripe, flere av knappene er større og styrepinnen på baksiden gjør det lettere å flytte fokuspunkter dit man vil ha dem i søkeren.

Søkeren er stor, lys og skarp, men oppløsning, støy og slukketiden (black out) er ikke mye å skryte av. Berøringsytelsen på den lavoppløste skjermen (921k), er ikke noe å skrive hjem om den heller, responsen er treg og upresis, men noe skal man ofre på alteret for å holde prisen nede.

Merk at kameraet heller ikke har omfattende værtetting, slik Sonys profesjonelle a-kameraer har.

Bedre bildekvalitet

Bortsett fra det er Sony-kameraet et gjennomført, kjapt, brukervennlig og fremfor alt svært godt systemkamera for viderekomne.

Det matcher ikke oppløsningen til det dyrere Sony a7r III sine 42 megapiksler, det har heller ikke skuddtakten og responsen til a9, men det feier de øvrige konkurrentene av banen på nesten alt.

Det er ikke bare skuddtakten og muligheten for 4K-video som er bedre her enn på tilsvarende fullformatkameraer fra Canon og Nikon. Bildekvaliteten er også bedre, og det hadde jeg faktisk ikke trodd.

Man kan få bedre detaljskarphet med 36, 42 og 50 Mp, men til allroundfotografering, leverer kameraet mer enn god nok oppløsning og skarphet.

Det er fullt på høyde med EOS 6D II og D750, men bildedynamikken er bedre, med omtrent ett eksponeringstrinn, og bildestøy er bedre kontrollert. Faktisk helt opp til 12800, hvor kornstøyen og fargestøyen gjør sitt synlige inntog. Det betyr at man kan fotografere i svært lite lys, uten å være redd for å måtte bruke mye tid i etterbehandling av bildestøy.

En liten merknad: I stillemodus kan bilder tatt i lite lys få stripeartefakter fra lyskilder, og finmaskede og rutete mønstre kan fremkalle moaré i bildene.

Som alle tredjegenerasjon Sony a-kameraer, har de lyktes bedre med fargegjengivelsen enn før. Hudtoner ser langt mer naturlige ut, og grønne blader, blå himmel og røde biler ser ikke så oversaturerte ut lengre.

Kvaliteten fra 4K/25p er fremragende, med fantastisk skarphet, bare skjemmet av litt rolling shutter når man panorerer raskt under opptak.

Konklusjon

Sony a7 III er det klart beste blant de rimeligste fullformatkameraene i markedet nå. Det er noen tusenlapper dyrere enn konkurrentenes modeller, men er langt bedre utstyrt, med høyere skuddtakt, bedre videoegenskaper og faktisk også bedre bildekvalitet. Sony-kameraet er perfekt for allroundfotografer, bryllup, portrett, reiser og alle som av og til trenger videoopptak i høy kvalitet. Det er egnet til stort sett alt unntatt de raskeste sportene, hvor fokushastigheten kan lide hvis valgt blender er for liten.

picture1 picture2
<
>
Vippeskjerm er alltid praktisk.

Røverkjøp fra Canon

Canon EOS RP er ikke uten kompromisser, men er aggressivt priset og meget tilfredsstillende å bruke.

La deg ikke lure av spesifikasjoner. Se bare på Canons ferskeste systemkamera: EOS RP med en 26 megapiksler bildebrikke i fullformat. Kameraet ser ikke veldig imponerende ut hvis man bare ser på spesifikasjoner. Da er det lett å la seg forlede til å avfeie det som lite interessant.

Det kan være en tabbe.

For noen ganger trumfer brukeropplevelsen de tekniske spesifikasjonene. Det gjør det på Canon EOS RP. Som er det andre systemkameraet med Canons nye RF-fatning. Enklere og mer aggressivt priset enn EOS R fra 2018, og på mange måter et mer anvendelig kamera.

På papiret er det heller ingen vinner sammenlignet med Nikon Z6 eller Sony a7 III, som alle har råere spesifikasjoner.

Men etter å ha testet EOS RP i noen uker, mener jeg at Canon kan ha truffet målgruppen godt. For kameraet er en glede å bruke, og det passer til stort sett alt man kan finne på å fotografere. Bortsett fra sport, men det skal jeg komme tilbake til.Kameraet er blant de letteste og mest kompakte speilløse fullformat systemkameraene. Med en startpris godt under 20.000 kr for kamerahuset, legger det seg langt under konkurrentene på pris.

Canon EOS RP er det minste, letteste og rimeligste speilløse fullformatkameraet akkurat nå. Foto: Lasse Svendsen

Forenklet betjening

Det nye Canon-kameraet er laget for entusiastene og amatørene med ambisjoner om å bli en bedre fotograf. Kamerahuset er kompakt og lett, det er faktisk en hel cm lavere enn Sony a7 III og veier under halvkiloet med batteri og minnekort. Søkeren er nesten i flukt med topplaten i polykarbonat, det er få knapper på kameraet, og ingen statusskjerm her.

Svært enkel betjening og kompakt med godt håndgrep. Foto: Lasse Svendsen

Canon har likevel utstyrt kameraet med et godt håndgrep, godt synlige funksjoner og oversiktlige menyer. Det finnes en hjelpemeny her som forklarer innstillingene, og når man vrir på programhjulet på toppen, får man forklart innstillingene både med tekst og bilder. Fiffig, og fint for nybegynnere.

Smarte hjelpemenyer som viser nybegynneren vei. Foto: Lasse Svendsen

Sammen med en f.eks. RF 35mm f1.8, blir EOS RP en veldig kompakt og potent, fremfor alt reisevennlig kamerapakke, men alt er ikke bare rosenrødt.

La oss kort se på noen av de viktigste for og mot EOS RP:

For:

  • Gunstig priset for et fullformat systemkamera
  • Pekeskjerm og OLED-søker
  • Øyefokus og fokus stacking
  • Dual Pixel autofokus med 4779 AF-punkter
  • Kompakt og lett

Mot:

  • Ingen værtetting eller bildestabilisator
  • Mørk søker
  • 1,7 x beskjæring på 4K-video
  • Maks. 5 bilder/s
  • Begrenset utvalg RF-objektiver p.t.

Objektiver

Enn så lenge er utvalget av objektiver til Canons R-serie, beskjedent. Vi har testet RF 35/1.8, 50/1.2 og 24-105/4, som er de tre eksisterende objektivene til systemet, og testen av RF 28-70/2, er klar når dette leses.

Canon har annonsert flere nye RF-objektiver. I løpet av 2019 kommer det en RF 15-35mm/2.8, 24-70 /2.8, 24-240/4-6.3, 70-200/2.8, alle med innebygget bildestabilisator, og to utgaver av RF 85mm f1.2L USM.

Den ene med et defokuseringselement for mykere bakgrunner.

Men legg merke til at ingen av disse er en typisk kitzoom til EOS RP. En RF 24-70/4 eller en 28-90/3,5-5,6, finnes ikke.

Det mest nærliggende alternativet er RF 24-105/4. Som er et relativt dyrt som kitobjektiv.

Det er verdt å merke seg at Canon leverer kameraet med en EF-adapter, som gjør det mulig å bruke Canons EF-speilrefleksobjektiver på EOS RP.

Konkurrenter

Canon EOS RP, er ikke det eneste systemkameraet i denne klassen, med fullformat 24 x 36 mm bildebrikke.

Nikon Z6-serien og Sonys alpha 7 III, er de nærmeste konkurrentene, men Canons fullformat speilrefleks EOS 6D II, er forsåvidt også en konkurrent.

De fire kameraene har samme oppløsning og hovedmålgruppe. EOS RP koster mindre enn de tre andre, men Z6 og a7 III er til gjengjeld raskere med en skuddtakt på 12 og 10 bilder/s. EOS 6D II topper på 6,5 bps, mens EOS RP stopper på 5 bps. Halvparten om du trenger autofokus og lysmåling på hvert bilde.

Alle utenom 6D II skyter video i 4K, men EOS RP gjør det dessverre med 1,7 x beskjæring. Det er en fordel på videoopptak med tele, men en ulempe med vidvinkel.

Kameraet har heller ikke intern bildestabilisering av bildebrikken, slik som både Nikon Z6 og Sony a7 III har. Optisk bildestabilisering finnes unntaksvis (RF 35/1.8 og 15-35/2.8) bare på Canon-zoomene i RF-serien med telebrennvidde i enden.

Teknisk

Bildebrikken på 26 megapiksler, er basert på den samme som sitter i EOS 6D II, men tilpasset den bredere bajonettfatningen med kortere registeravstand.

Kameraet har Canons utmerkede Dual Pixel autofokus, her med 4779 fasefokussensorer som dekker nesten hele bildeflaten. Autofokusen er stillegående, relativt like kjapp og presis, også på følgefokus, og øyefokusen fungerer faktisk meget godt her. Selv sammenlignet med Sonys, som lenge har vært klasseledende.

Den elektroniske OLED-søkeren har lavere oppløsning enn på EOS R, 2,36 Mp men med samme 0,76 x forstørrelse. Mens lysstyrken på skjermen kan justeres, er det ikke mulig på søkeren. Det er en ulempe, for utendørs i godt lys, er den rett og slett mørk. Dermed er det ikke alltid like lett å se hva som befinner seg i skyggepartiene, når man bruker søkeren.

Batteritiden er oppgitt til 250 eksponeringer per lading, min erfaring med kameraet, viser at det er veldig konservativt. 350-400 bilder er mer realistisk under normale forhold.

Brukervennlighet

Den vribare pekeskjermen kan også brukes som styreflate for flytting av fokuspunkter, og ellers er kameraet faktisk lekende lett å bruke. Få knapper, god ergonomi og enkel tilgang til de viktigste funksjonene, gjør kameraet veldig tilfredsstillende å fotografere med.

Svingbar pekeskjerm. Foto: Lasse Svendsen

Det blir nok delte meninger om den minste knappen på kameraet. M-Fn for multifunksjon, debuterte på EOS R, og sitter også her like ved utløserknappen.

Man må trykke på M-Fn for å få tilgang til ISO, serieopptak, servofokus og blitskompensering. Som man så stiller med innstillingshjulene på toppen.

Disse og enda flere innstillinger, er også tilgjengelig under Q-knappen. Ett trykk og tre rader med funksjoner dukker opp på pekeskjermen, så velger man bare med pekefingeren.

Det er enkelt, raskt og veldig intuitivt.

Ikke helt perfekt

Kameraet har også en låseknapp. Den kan låse fremre og bakre innstillingshjul, deaktivere pekeskjermen og kontrollringen på objektivet, og den er programmerbar. Velg en, flere eller alle fire.

Plasseringen av strømbryteren er ikke ideell. Den tar all plassen ved siden av søkeren, og i likhet med strømbryteren på EOS R, burde den vært flyttet til fordel for et innstillingshjul for serieopptak og selvutløser, eller en annen funksjon som det er praktisk å ha enkel tilgang til.

Som på EOS R, er det også her kun én kortplass, for SD-kort med UHS-II.

Kameraet har inngang for mikrofon og utgang for hodetelefon, HDMI-utgang og USB-lading. Pussig nok snakker vi USB 2 og ikke USB 3, så der røk den muligheten for raskere overføringshastighet.

Canon har muligens lest kritikken vi kom med i testen av EOS R, for her finnes ikke det beryktede berøringsfeltet: M-Fn Bar, som jeg aldri skjønte poenget med.

Kamerahuset er ikke værtettet, og har kun en kortplass. Foto: Lasse Svendsen

Bildekvalitet

Det store spørsmålet er om bildekvaliteten fra EOS RP er noe bedre enn fra EOS 6D II IV. Svaret er både ja og nei.

Støydempingen og detaljoppløsningen er praktisk talt identisk, men jpeg-filene fra EOS RP ser subjektiv bedre ut. Fargegjengivelsen er mer nøytral på jpeg-filene, og jeg oppfatter hudtoner som bedre mettet med jevnere toner.

Det kan selvsagt skyldes at de nye RF-objektivene påvirker sluttresultatet, men min mening er at bildekvaliteten er bedre enn på 6D II. Om enn ikke veldig mye.

Detaljskarpheten er sammenlignbar med Sony a7 III og Nikon Z6, men Canon-kameraet ligger ett trinn etter på støydemping.

I praksis betyr det at bildestøy ved 12800 ISO på bildefilene fra EOS RP, er sammenlignbar med 6400 ISO på a7 III og Z6.

Når det er sagt, er det ikke noe problem å fotografere i lite lys opptil 12800 ISO med EOS RP. Personlig ville jeg likevel holdt meg under 6400, og aldri over 12800, for å bevare mest mulig av fargegjengivelsen, og detaljene i bildene.

Videokvalitet

Mens bildekvaliteten har få lyter, er kvaliteten på videoopptakene et annet kapittel. Selv om skarpheten er god på 4K, er ikke detaljene så sylskarpe som vi er vant med fra Sony a7 III og Nikon Z6, heller ikke fra Fujifilm X-T3, som har en mindre APS-C bildebrikke.

Det er også synlig rolling shutter, som er brytning av linjer på panoreringer. Det er fristende å konkludere med at Canon ikke har tenkt på EOS RP som et videokamera. Kompromissene er for mange, særlig tatt i betraktning at stort sett alle andre kameraprodusenter har tatt videofunksjonene mer på alvor.

Konklusjon

Canons andre speilløse fullformatkamera, henvender seg til en annen målgruppe, enn det dyrere EOS R. Det betraktelig rimeligere EOS RP, er billigere enn sine nærmeste konkurrenter, som det også ligger litt etter på videoegenskaper og skuddhastighet. Kameraet har likevel svært mange kvaliteter, som gjør det til et meget godt allroundkamera for nybegynneren, eller viderekomne entusiaster. Bortsett fra på videoopptak, sport og action, er EOS RP et kamera med få kompromisser. Som er enkelt å bruke, leverer meget tilfredsstillende bildekvalitet, og som i høy grad gir deg en brukeropplevelse som overgår kameraets spesifikasjoner.

forfatter

Lasse Svendsen

(f. 1965): Ansvarlig redaktør. Lasse har jobbet for Lyd & Bilde siden 1999. Han har også skrevet om foto for magasinet Fotografi, om hi-fi i bladet Audio Video, og har erfaring som biljournalist i bladet Drive. Det hele startet i 1980 med en Garrard platespiller, en Tandberg receiver og Jamo høyttalere, Han har også lang erfaring fra hi-fi-bransjen, og skriver i dag mye om hi-fi, foto, computere, lyd, men også om bil.
Kommenter

Legg igjen en kommentar

    Les også

    Premium-lydplanken LG SN8YG har det du trenger av utstyr, og lydmessig har LG skjerpet seg. Men hva pokker har de tenkt på med appen?
    Marantz nyeste CD-spiller er også en nettverkspiller, og en nettradio, og en DAC, og en forforsterker, og en….
    Det var en gang at Apples MacBook Air var det helt naturlige valget hvis man skulle ha en rimelig og ultraslank bærbar maskin. Er det fortsatt tilfellet?
    Marantz Model 30 er en praktfull forsterker for både øyne og ører, og kvaliteten går utenpå det meste.

    Aktuelle tilbud

    Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.
    En nettverksspesialist og et high-end-lydselskap har sammen laget en smart-høyttaler i hi-fi-kvalitet.
    Lyden fra den enorme V8-eren klarer ikke å overdøve anlegget, som er et selvsagt valg på en BMW.
    Annen utgave av den minste Citation-smarthøyttaleren.
    For prisen av et par støykansellerende hodetelefoner gir Philips Fidelio X3 uendelig mye bedre lyd.
    Xperia 5 II er ikke bare like bra som Xperia 1 II, den er i flere tilfeller bedre!
    Sony A85 er en jevnt over glimrende OLED-TV med flott bilde og usynlig, men tydelig lyd!
    Denons jubileums-spiller kan ta seg kjærlig av CD-ene dine i mange år fremover. Men strømmingen får en kald skulder.
    Vi spurte, leserne svarte. Med nesten 4500 stemmer er iPhone 11 kåret som vinner av kamerablindtesten.
    Sonus faber Lumina III er det opplagte valg av høyttalere til mindre rom
    Samsung HW-Q950T er den nyeste toppmodellen, og den skuffer ikke. Denne lydplanken er det krutt i!
    Med sin saftige kontrast og fargestrålende Ambilight-lys, gir Philips OLED805 en virkelig heftig bildeopplevelse.
    OnePlus 8T er et kompromiss. Derfor må man holde tungen rett i munnen hvis man vurderer et kjøp. For de fleste er OnePlus 8T blant de beste mobiltelefonene på markedet, mens forbrukere med spesielle behov bør se etter noe annet.