Lydnivåkrigen, eller The Loudness War, er langt fra over. Her er hvordan VG-lista uke 20 2012 ser ut i lydnivå. Ettersom maksimalt lydnivå er satt, må man knuse toppene i musikken ned, også kjent som komprimering, for å få det generelle lydnivået høyere. Det ødelegger for livet i musikken, og det er ingen unnskylding at det er populærmusikk. Selv samplebasert musikk kan fint få mer trøkk i rytmene enn den får i dag.
Det holder ikke å se på en lydkurve for å se om en låt har god lyd. Men man kan ganske lett se om det er ekstrem limiting på gang. Dette vil oppleves som klipping (forvrengning), og det kan ikke låte bra.
Blant de mest ekstreme eksemplene på ukas VG-liste er Michel Telós «Ai se eu te pego!», som vrenger over en lav sko og rett og slett ikke har noe trøkk i det hele tatt, og Nicki Minajs «Starships» er like ille, og Maroon 5’s «Payphone» er også grelle saker.
Det er egentlig enklere å fortelle hvilke låter som har «godkjent» lydnivå. Justin Biebers «Turn to You» og Jason Mraz’ «I Won’t Give Up» har en fin kurve, ved nærmere ettersyn skjønner vi at det er fordi dette er ballader. Vinnis «Godmorgen Norge» er faktisk ikke så ille, den har et generelt mettet lydbilde, men klarer å balansere seg innenfor det som oppleves som ganske grei lyd, med god fylde.
Igjen, man skal ikke ta slike lydkurver helt bokstavelig når det kommer til den opplevde lydkvaliteten, men det er ingen tvil om at musikken vil nyte godt av å kunne dras ned et hakk, for å gi mer plass heftige trommer. Musikk med spenningskurven til en murstein er ikke særlig givende å høre på i lengden.
