Anmeldelse: Terminator: Dark Fate

Filmserien om kyborgen T-800 (Arnold Schwarzenegger) som redder menneskeheten fikk sin brakdebut med James Camerons Terminator i 1984, publikum tok helt av i actionklassiker-oppfølgeren Terminator 2: Judgement Day (1991).

Siden har den kommet ytterligere fire Terminator-filmer, av svært varierende kvalitet, med Dark Fate som siste tilskudd. Denne gangen er Cameron tilbake som manusforfatter og produsent, og rebooter serien i en tilnærmet remake av første og andre film. Resultatet er en høyst fornøyelig actionfilm i klassisk Terminator-stil, men den er ikke like stilsikker og tilfredsstillende som sine to «fedre».

 

Ved plottmessig å helt se bort i ifra de siste filmene, står manusforfatterne mye friere. Vi møter nå en ny fare i det superroboten, fra fremtiden, REV-9 (Gabriel Luna) setter inn en utrettelig jakt på mexicaneren Dani (Natalia Reyes). Dog får han sterk motstand fra hybrid-roboten Grace (en Mackenzie Davis som virkelig kicks ass!). Filmens mest gledelige gjensyn er med «enmannshæren» Sarah Connor, som i en alder av 63 fortsatt vet hvordan hun skal skyte og sparke fra seg. Dark Fate inviterer deg med på en reise «down-memory-lane».

Dette er definitivt ikke den beste Terminator-filmen, likefullt er det så absolutt den mest severdige filmen siden nettopp Terminator 2, og denne gangen er det (politisk korrekt nok) girl power som står i sentrum for de heftige actionscenene. Selveste Schwarzenegger gjør comeback, som sedat gardinselger (!), men må finne seg i å spille annenfiolin i det Hamilton og Mackenzie forsøker å redde verden fra maskinene.

Denne runden er det ikke John Connor som skal reddes, han møter sin skjebne i et tidlig tilbakeblikk, men nykommeren Dani; uten at hun aner hvorfor hun er havnet i begivenhetens sentrum i en spektakulær maktkamp mellom mennesker og maskin, representert ved «Legion».

Handlingen er hverken original eller nyskapende, men Dark Fate byr på solid underholdende action, imponerende spesialeffekter (uten at de står i veien for handlingen), en passe, distansert, dose ironi og befriende humor. Skal heller ikke stikke under stol at det er skikkelig gøy å se Arnold i storform igjen; han gjør en helt annen karakter enn hans «action-bror» Sylvester Stallone presterer i misæren Rambo V.

I tillegg til skyteglade actionscener, i en «feministisk» vri, forsøker filmen også, på en subtil måte, å kritisere Trumps-administrasjonens innvandringspolitikk (ingen tilfeldighet at filmens viktigste person er mexicaner); noe man ikke skal kimse av.

Selv om nykommeren Mackenzie fungerer meget godt i actionscenen lider både hun og Reyes’ karakter av lite troverdighet og dårlig funderte valg. Da sitter de mer etablerte karakterene, Connor og T-800 adskillig bedre, de andre blir mer et påskudd for fornyelse.

Alt i alt er Terminator: Dark Fate en nostalgisk nikk til gamle fans av Terminator-franchisen, samtidig vil yngre seere få en actionfilm tilpasset vår tid. Ikke en film du vil huske til «evig tid», med vel verdt 4 stjerner for Arnolds lekne comeback.