TEST: XTZ InWall OnWall E-IW8

Se deg rundt i stua. Har du plass til to gulvhøyttalere med en meters luft ut fra veggen, er du heldig. Resten av oss har TV-en på veggen, sofaen mot den motsatte, og ikke en kvadratmeter å avse. Der kommer vegghøyttaleren inn: flat som en skoeske, hengt opp som et bilde, og laget for å gjøre minst mulig ut av seg.

«IW» i XTZ E-IW8 står for in-wall, men høyttalerne har ingen monteringsramme til den slags. Bare fire små fester i bakplata, ett i hvert hjørne. Disse er til bruk utenpå vegg, ikke inni, og hektes på valgfritt to eller fire skruer. Grillen går heller ikke en millimeter utenfor rammen. Skjærer du hull i stueveggen, står høyttalerne omringet av en sagekant som glaner mot deg resten av livet.

In-wall i denne sammenhengen har i stedet hjemmekinoentusiasten i tankene. Folk som bygger baffelvegg. Altså en ekstravegg foran den ekte, med dempemateriale inni, trukket i svart filt. Her plasseres høyttalerne i hver sin åpning, skjult bak et akustisk transparent projektorlerret. Har du et sånt rom, er løsningen ideell. Har du det ikke, henger du dem utenpå veggen som de on-wall-høyttalerne de egentlig er.

Best i stereo blant fire modeller

XTZ sendte hele serien: E-IW61, E-IW62, E-IW8 og E-IW82. 61 er en liten toveis med én 16,5 cm bass. 62 har to slike og to 10 cm mellomtoner. Åtteren har en 20 cm bass og en 13 cm mellomtone. 82 har to basser og ditto mellomtoner. Alle membranene er i kevlarkompositt, mens 2,5 cm-diskanten som alle deler er i en legering av aluminium og magnesium.

E-IW62 har omtrent samme kabinettvolum som E-IW8, samme følsomhet og samme pris. Skulle jeg plukke ett par til musikk i stereo, ble det likevel åtteren hver gang. De to høyere og slankere modellene hører mer hjemme som venstre, senter og høyre – enten bak et lerret eller hengende ved siden av og under en TV. De er laget for å kunne plasseres liggende, men gjør du det med venstre og høyre høyttalerkanal lider stereoperspektivet, og du får ikke den fine fantom-senterkanalen de mer punktartede åtterne gir. Faktisk sitter den bedre her enn hos de fleste vegghengte høyttalere jeg har hørt.

Tar du dem ned på stativer, blir stereoperspektivet enda et hakk mer distinkt, men da mister du bassen veggen gir deg. Skal du ha høyttalerne på stativer, så er det stativhøyttalere du bør kjøpe.

Lukket kabinett, og veggen som medspiller

En treveis med åttetommers bass som gir seg ved 80 Hz ser litt bleikt ut på papiret. Men det er det du får ut av et kabinett på denne størrelsen, uten hjelp av en DSP.

Man kan designe delefilteret til å presse en høyttaler lenger ned enn kabinettvolumet er laget for. Men det stjeler forsterkerkraft, og bassen låter ofte rundere og tregere. Med E-IW8 er i stedet bunnen kontant og gir mellomtonen mer spillerom til de viktige stemmene, dialogene og strengeinstrumentene.

Men veggen gir tilbake noe av det tapte. Et lukket kabinett får en jevnere veggforsterkning enn en bassreflekskonstruksjon, så bassen strekker seg et godt stykke under 80 Hz likevel. Samtidig slipper du kanselleringene mot bakveggen som frittstående høyttalere lider under. En kansellert lydbølge får du aldri tilbake, uansett hvor mye romkorreksjon du kaster på den. Fysikkens lover og alt det der.

Prisen du betaler er at veggen blir en del av høyttaleren. Hard vegg har én klang, myk vegg en annen. Derfor mener jeg det går en grense for hvor dyre vegghøyttalere det er verdt å kjøpe.

Slik ble de testet

Jeg har plassert høyttalerne helt inntil veggen, høyere opp enn et par stativhøyttalere ville stått, med diskanten omtrent i ørehøyde for en som står oppreist i rommet. Så har jeg satt dem på stativ også, for å høre hva veggen faktisk gjør med lyden. Av forsterkere har jeg variert mellom Hegel H95, og en gammel AVI Laboratory Series S21 MI på rundt 2 x 150 watt i klasse AB, som jeg kjøpte brukt etter å ha savnet den siden jeg testet den i 2004. Kilder var MacBook med Tidal spilt gjennom DAC-en på H95 og min gamle, trofaste Hegel CD-P4A direkte tilkoblet AVI-forsterkeren. I tillegg har jeg kjørt dem på Arcam SA35 med Dirac romkorreksjon.

Høyttalerne er testet i stereo, mens hjemmekino nok er livretten deres. Hele serien skal testes i surround ved en senere anledning.

Mellomtonen kommer frem

Mange hi-fi-høyttalere trekker mellomtonen en anelse tilbake. Det gir inntrykk av en varmere klang og en tilsynelatende fyldigere bass, og det er en billig måte å gjøre en høyttaler mer behagelig å høre på. XTZ har derimot ikke falt for fristelsen her. Mot vanlige hi-fi-høyttalere er mellomtonen her langt mer energisk. Jeg liker det godt.

Diskanten henger med, og fokuset mellom mellomtone og diskant er stramt. Den mest mikronyanserte diskanten må du nok betale mer for, men til gjengjeld er sammenhengen i tonene bedre her enn med mye annet jeg har hørt, og stemmene sitter der de skal.

Lambchops album Nixon fra årtusenskiftet er en fin test på nettopp det. Crooneraktig indierock med strykere og kammerorkester, og oppå ligger en jordnær, litt tilbakeholden stemme som høres ut som en godt voksen mann. Sett så på en fersk innspilling med samme mann, der raspingen fra en gammel herre har kommet i tillegg. E-IW8 gjør ingenting for å pynte på ham. Mørke stemmer er like klangriktige som lyse.

Bassgitaren du plutselig følger med på

Det virker litt rart å si om en høyttaler som stopper ved 80 Hz, men det er i bassen jeg blir mest imponert.

En bassgitar har mengder av overtoner, men en grunntonebass av middelmådig kvalitet drukner dem. E-IW8 har derimot ingen pukkel som stjeler oppmerksomheten og heller ingen slapphet, bare en jevn basslinje oppover. Gjør bassisten noe uventet nedover langs gripebrettet, kommer det tydelig frem, også på musikk der man normalt ikke sitter og følger bassen.

Det kribler nedover ryggen når jeg setter på Tracy Bonhams Give Us Something to Feel, åpningssporet på fjorårets Sky Too Wide. Kontrabassen ligger naken støttet av forsiktig perkusjon, et lag strykere og et piano. Midt i det hele synger Bonham om en emosjonell ødemark, med et lekent stemmeleie som gjør stikk motsatt av det teksten påstår. Den kontrasten krever en høyttaler som har styr på mellomtonen. Herlig.

Det du ikke får, er romfølelsen dyrere høyttalere gir deg. Lydbildet er tydelig nok plassert, men veggene i innspillingslokalet flytter seg ikke inn i stua di.

Liten forsterker holder, Dirac fikser resten

Med 93 desibel følsomhet trenger du ingen muskelforsterker. Hegel H95 driver høyttalerne utmerket. Den gamle AVI-en ga meg likevel en aha-opplevelse jeg ikke var forberedt på, med en snert i mellomtonen jeg ikke ante de var i stand til.

Den største enkeltforbedringen kom nok fra Arcam SA35. Med Dirac satt til å korrigere fra 500 Hz og nedover strammet øvre bass seg opp, og mellombassen ble bedre integrert. Da forsvinner også mye av veggens påvirkning på klangbalansen.

Subwoofer: sett den på 80 Hz

Jeg lever fint med disse høyttalerne uten subwoofer. Vil du ha vekten i en kontrabass, eller skal de brukes til film, er en sub likevel en stor fordel.

Da setter du delefilteret på 80 Hz, gjerne ganske bratt (24 dB per oktav). Du kan la deg friste til å legge den høyere for å få mer fylde i bassen. Ikke gjør det. Det XTZ har fått til fra mellombassen og oppover er det første en dårlig innstilt sub ødelegger. XTZ SUB 8.17 gjør nok jobben. KEF KC62 og Dynaudio Sub3 vet jeg gjør det.

Konklusjon

XTZ E-IW8 er høyttalermodellen i serien jeg liker best til musikk i stereo. Bassen er toneriktig og henger med i rytmene, mellomtonen står fremme uten å bli masete, og stereoperspektivet er bedre enn hos vegghengte høyttalere flest. At den ruller av ved 80 Hz er et mindre problem enn man tenker, med en vegg bak til å hjelpe til nedover.

Søstermodellen E-IW62 koster det samme og har samme følsomhet, men åtteren fungerer enda litt bedre i stereo i mine ører.

Men se bort fra navnet. Dette er en on-wall-høyttaler, eller for bruk i en baffelvegg. Skal du felle noe inn i en vanlig stuevegg, må du lete et annet sted.

Til prisen er dette blant de bedre vegghengte høyttalerne. Bare la stikksaga ligge.