Robotaxien som ikke fant veien

Jeg og en kollega satt i en selvkjørende Jaguar robotaxi fra Waymo på en parkeringsplass i Austin med en damestemme på høyttalersystemet som ba oss om å forlate bilen. Det var bilen vi hadde bestilt, og vi hadde akkurat satt oss inn. Vi fikk i oppgave å tilkalle forrige kunde som hadde forlatt bilen. De hadde nemlig ikke avsluttet turen korrekt, og det ble vår oppgave å løpe etter dem og forklare dem at de måtte pelle seg tilbake til bilen og avslutte turen sin, så vi kunne ta over.

L&B Homes utsendte journalister til SXSW i Texas fikk et lite skjær i skjøen da de tok robotaxi fra Waymo. Video: Geir Gråbein Nordby

Det var under SXSW-festivalen i Austin, Texas at behovet for en taxi meldte seg. VI falt for fristelsen å bestille en kommersiell robotaxi av typen som har fraktet betalende passasjerer i amerikanske byer i flere år.

Flere identiske Waymo-er sto rundt oss, og hver gang en ny rullet opp, var vi sikre på at den var vår. «Der er den! Nei, der sitter det noen.» Bilen som viste seg å være vår, blinket, fant aldri helt ut av det, og kjørte fra oss. Vi måtte bestille på nytt.

De vi endelig fikk en bil vi kunne stige inn i, for så å bli sendt for å innhente forrige kunde som måtte gjøre opp for seg, før vi endelig kunne sette oss tilbake – gode og andpustne – i passasjersetet, skulle bilen navigere seg ut av den trange blindgata. Men å snu skulle vise seg å bli vrient.

Jeg tror vi telte fem Waymoer, som alle sto vendt mot ulik himmelretning. Det var åpenbart ingen klar enighet om rekkefølgen på hvilken som skulle kjøre først, med det resultat at alle ventet på hverandre. Midt iblant dem hadde en bil med en helt ekte, levende sjåfør forvillet seg inn, og sto og tutet febrilsk for å prøve å få trafikken til å bevege seg. Men prøv å tute på en maskin som verken kan høre deg, skamme seg eller skynde seg.

– Dette går jo både sømløst og feilfritt, kommenterte jeg tørt.

Velkomstmeldingen hadde lovet at opplevelsen kom til å føles futuristisk. Jeg håper ikke dette er fremtiden.

Samme førerløse bil, to virkeligheter

Redaktøren min Peter Gotschalk gjorde samme bestilling ved en helt annen anledning, i San Francisco. For ham gikk det som reklamen lovte. Hans jaguar med tomt førersete og et roterende kamera på taket gled gjennom byen, og både filbytter og svinger gikk knirkefritt. Samme teknologi, samme type bil. Forskjellen lå i konteksten: Peter hadde en roligere by, hvor trafikken fløt. Tor og jeg hadde et festivalkaos med tusenvis av mennesker, kø og biler om hverandre. Robotaxien er forbløffende god når omgivelsene oppfører seg, og kommer til kort i rushet og trengselen, som ofte er hverdagen for travle mennesker.

På et tidspunkt annonserte bilen at den ville vike fotgjengere. Det var ingen fotgjengere. Den vek for spøkelser.

Det er infrastrukturen, ikke hjernen

Det som slo meg etterpå, var at nesten ingenting av det som gikk galt, handlet om selve kjøringen. Bilen kjørte da den først kom i gang. Det som sviktet, var alt rundt den: appen, tildelingen av riktig bil, koordineringen mellom kjøretøy og passasjer. Men, ja, den mangelfulle kommunikasjonen bilene imellom, og det faktum at bilen så mennesker som ikke var der, peker på at det er en vei å gå også for bilens selvkjøringssystem. To be continued.

Cybercab: Her er tallene

Nå er det altså Teslas tur til å inntre markedet, som absolutt har rom for utvikling gjennom sunn konkurranse. Robotaxien, som Tesla har snakket om i årevis, veier drøyt 1400 kilo, yter 219 hestekrefter, har forhjulsdrift og et batteri på rundt 48 kWt. En lett bil med et lite batteri som likevel skal kjøre langt, faktisk den letteste elbilen på det amerikanske markedet akkurat nå, ifølge InsideEVs. Men rekkeviddetallet på 418 miles, drøyt 670 kilometer, som florerer overalt, er et rent laboratorietall. Miljøvernbyrået EPA krever at produsentene justerer ned, vanligvis med faktoren 0,7, og da lander den reelle rekkevidden på rundt 293 miles, eller rundt 470 kilometer. En Tesla-sjef har selv sagt «nær 300 miles». Prisen skal være under 30.000 dollar, med lovet lansering «før 2027». Men inntil en offisiell lanseringsdato og prislapp kommer, skal vi ta dette med en god klype salt.

Det viktigste er at bilen ikke lenger bare er en tegning. Den første Cybercaben rullet av samlebåndet på Gigafactory Texas i februar, og volumproduksjonen startet i april. Det Tesla mangler, er ikke maskinvaren, men tillatelsen: Cybercab har nemlig ingen godkjenning for å kjøre uten fører på offentlig vei. Den ferdige bilen har verken ratt eller pedaler. Bare testbilene har fått montert noen provisoriske greier der.

Danmark sa ja, Sverige nølte, Norge venter

Her hjemme er det uansett ikke robotaxien som er den nære fremtiden, men noe langt mer beskjedent: Teslas FSD Supervised. Og her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Full Self-Driving er nemlig ikke selvkjørende i det hele tatt. Det er et avansert førerstøttesystem på nivå 2, der du som sjåfør har ansvaret og må følge med hele tiden. Tar du øynene av veien, får du høre det, og Teslaen vil i ytterste konsekvens stanse ved første trygge sidelomme og nekte deg å bruke systemet igjen den dagen.

Cybercab og Waymo sikter på sin side mot nivå 4, altså ingen menneskelig fører i det hele tatt. Det er to vidt forskjellige ting, og navnet «Full Self-Driving» har fått kritikk nettopp for å viske ut forskjellen.

Selv den beskjedne nivå 2-varianten mottas ulikt i de skandinaviske markedene.

Slik står det til med selvkjøring i Skandinavia

Danmark ble nylig første nordiske land, og fjerde i Europa, til å godkjenne FSD Supervised. Etter Nederland, Litauen og Estland. Godkjenningen er foreløpig, hviler på den nederlandske, og gjelder bare biler med Tesla-maskinvaren Hardware 4.

Norge står utenfor EU og har ingen stemmerett i den europeiske prosessen, men følger som hovedregel EU-vedtak via EØS-avtalen. Her til lands venter vi derfor på en samlet avgjørelse. I tillegg har Statens vegvesen krevd at Tesla endrer navnet på det de mener er villedende markedsføring, som ikke gjør det tydelig nok at dette er et førerstøttesystem. Ingen kundedemonstrasjoner vil kunne gjennomføres før dette.

Sverige har reist innvendinger på EU-nivå, blant annet om at systemet kan overskride fartsgrenser, om oppførsel på isglatte veier, og om at selve navnet lover for mye. Landet går i mot Danmark, ved å så langt ikke stille seg bak den nederlandske godkjenningen.

Felles for hele Norden er konsekvensen dersom EU-kommisjonen til slutt sier nei; da faller de nasjonale godkjenningene med den, og både Danmark og de andre landene vil bli tvunget til å trekke sin tillatelse.

Robotaxi: Den nære fremtiden blir kjedeligere enn løftet

Det overvåkede førerstøttesystemet du selv må passe på, altså Tesla FSD Supervised, ser lovende ut for akkurat den typen hjelp. Den fullt førerløse bilen, den du kan sovne i på baksetet, er fortsatt mange år unna i Skandinavia. Både teknologisk og regulatorisk.

I USA er det allerede soner godkjent for full selvkjøring, og her vil vi nok se Cybercab på veien ganske umiddelbart. Så bør det være fullt mulig for Tesla og Elon Musk, verdens soleklart rikeste mann, å lobbyere for å utvide til flere amerikanske områder i nær fremtid.

Resten av verden blir nok et mareritt av en hinderløype med byråkrati. Og ikke minst utbedring av bugs. For selv om hjernen i bilen kanskje er klar, sto jeg fortsatt på den parkeringsplassen i Austin og måtte ha en fjernsamtale med et menneske for å få opp en dør.