TEST: Scansonic HD M30.2

Da jeg skulle løfte M30.2 på plass i lytterommet, gjorde jeg meg klar: «Løft med knærne, Geir.» I prisklassen over 20 000 kroner er jeg vant til å spenne ryggen og be om en hjelpende hånd, for mange gulvhøyttalere bør man være to om. Men da jeg spente beina, hevet høyttaleren seg uten å mukke. I et halvt sekund eller deromkring følte jeg meg som verdens sterkeste mann. Hver høyttaler veier nemlig ikke mer enn 25 kilo, som er å regne som fjærvekt i denne klassen. Stoltheten av egen muskelstyrke gled fort over i mistanken om tvilsom høyttalerkvalitet. Den fordommen ble heldigvis gjort til skamme i samme sekund som den første låten strømmet ut.

Scansonic, som produsenten heter, er lillesøsteren til Raidho. De to merkene bor under samme tak i Dantax-konsernet, og tanken her er å gi deg en smak av Raidhos kostbare high-end til en pris vanlige folk kan svelge. Og de kommer stadig nærmere målet, nå med M.2-serien.

Raidho-gener til folkepris

M30.2 er toppmodellen i M-serien, en tre-veis gulvhøyttaler bygget rundt teknologi arvet direkte fra de dyre slektningene. Diskanten er en fjærlett kapton-bånddiskant, plassert så tett på mellomtonen som mulig. Membranen veier bare 0,03 gram, rundt femti ganger mindre enn en vanlig tekstil- eller metalldome. Mellomtonen på 102 millimeter (4″) og de to bassene på 165 millimeter (6,5″) deler et nytt sandwichmateriale med vaffelstruktur. Dette skal gjøre membranen stiv og godt dempet på samme tid.

Bak sitter to ovale, passive radiatorer i papir. De erstatter den vanlige bassreflekskanalen fra forgjengerserien, men målet er det samme: å gjøre kabinettet virtuelt større enn det er. Resultatet er mer tyngde og dybde i bunnen enn målene skulle tilsi, samtidig som man slipper forvrengningen fra en refleksport. Mot baksiden smaler kabinettet innover mens toppen heller nedover, slik at stående bølger holdes nede allerede i konstruksjonen.

Inni har Scansonic kuttet de billigste komponentene. I stedet for rimelige elektrolyttkondensatorer i delefilteret – som deler ved 600 og 3500 Hz – er det brukt polykondensatorer. Det er en kostbar løsning i denne prisklassen, men som vi snart skal tilbake til merkes den i renheten gjennom mellomtonen og i den sømløse overgangen opp mot diskanten.

Bånddiskant som tilgir

Bånddiskanten får ofte oppmerksomheten hos Scansonic, og det er ikke uten grunn. Den er svært detaljert, men aldri krass. Der enkelte konkurrenter (for eksempel enkelte modeller fra Focal) kan bli i overkant pågående i de øvre oktavene, er M30.2 mer tilgivende. Krispheten i fiolinbuen og pusten i et cymbalslag er åpenbare, uten at du gremmes når en innspilling er litt hardt mikset. Dette er en diskant du kan høre på i timevis.

Det er mellomtonen som er helten

Men det er ikke diskanten som gjør det største inntrykket på meg; det er mellomtonen. Både kvinne- og mannsstemmer løftes så tydelig ut av lydbildet at de nesten står foran deg i rommet. Ved normale lyttenivåer, der du fortsatt kan prate med sidemannen, låter de vanedannende varmt og lunt. Og uten at varmen går på bekostning av dynamikken. Stemmene har kropp og nærvær uten å bli tilbaketrukne eller ulne.

Varm bass med kontroll

Bassen er fyldig, men den tipper aldri over i det jeg kaller sjokoladepålegg: søtt, tjukt og smurt utover alt. Her er det kontroll. En kontrabass låter som nettopp en kontrabass, med klangen fra treverket og definisjon i anslagene. M30.2 har riktignok ikke samme kontrollen som enkelte når man går nedover i den laveste oktaven; en og annen konkurrent slår den på rå tyngde i kjelleren. Men tonekvaliteten er det få som tar Scansonic på.

Like hjemme i jazzen som i rocken

M30.2 har ikke et snevert nedslagsfelt. Den håndterer den forførende jazzen fra røykfylte kjellere like godt som rock med trøkk, og den tegner et lydbilde som er både presist og romlig. Her brer ting seg både utenfor og bak høyttalerne, samtidig som høyttalerne lar meg følge hvert enkelt lag i en tett miks. For en gulvhøyttaler i denne prisklassen å være er det imponerende hvor godt fokus den har i midten.

«Call Me» av KELS er en moderne rolig poplåt med et bein i folk og americana. Her er vokalen tett mikket og fremme i bildet, med rytmiske akkorder og fingerplukkede detaljer fra gitaren. M30.2 holder instrumentene fra hverandre i stedet for å smøre dem sammen, og gir vokalen nærhet uten å tippe over i sibilans. Det er nettopp sånn jeg vil ha denne låta: intim, men med luft mellom lagene.

Gi dem litt luft bakover

M30.2 er en forholdsvis enkel høyttaler å plassere, men den trives best på eller nær punktene på testrommet vi i redaksjonen har regnet oss frem til med en romkalkulator. Hos oss betyr det rundt 1,7 meter fra veggen, målt fra frontpanelet, og 1,2 meter fra sideveggen, målt fra midten av diskantelementet. I ditt rom vil tallene være annerledes. Et generelt råd er likevel å gi høyttalerne litt luft bakover. Står de for tett på veggen, blir bassen fort svulstig og vil gjøre mellomtonen mindre frigjort.

Majestetiske dønninger med Woodkid

Så til den majestetiske «Leave Her Johnny» av Woodkid, kjent fra spillet Assassin’s Creed: Black Flag. Sangen er bygget i lag, med en intim hovedstemme foran et stort, maskulint kor og et fullt strykerensemble bak. Rytmene er det pauker som står for. M30.2 skiller vokalen fra koret og tegner en tydelig avstand i dybden. Lydbildet er stort nok til en storslagen opplevelse. Det er ett og annet å plukke på, som at rommet gjerne kunne vært enda større i ren størrelse. Men high-end-imitasjonen er så god at jeg sitter og nyter musikken, med et godt snev av gåsehud.

I utgangspunktet er jeg en «futt-og-fart-mann». På generelt grunnlag er jeg veldig glad i KEF, Dali og Audiovector, blant andre. Mange av deres høyttalere har den snerten i bass og mellomtone som virkelig får meg til å ville skru opp lyden. På den mest brutale musikken ville et par gulvstående fra Dali eller KEF i samme prisklasse fort vekket monsteret mer enn Scansonic gjør. Men jeg stortrives også med det mer nedtonede. Som Dynaudios mellomserier, og altså denne. M30.2 blir aldri den mest slagkraftige høyttaleren i rommet. Men du verden, så forførende den spiller.

Slik spiller den med forsterkeren din

Og jo, du kan guffe godt opp her også. Sammen med Arcam SA-45 fikk jeg et stort og flytende lydbilde som tålte å spilles høyt. I stedet for å bli slått over ende av en buldrende surfebølge, blir du møtt av store, majestetiske dønninger. Hvis det gir mening. M30.2 svarer dessuten tydelig på hva du mater den med. Den gjør en fabelaktig jobb med både Arcam SA-45 og Hegel H150, på hver sin måte. Har du en mindre kraftig, men likefullt vellydende forsterker (for eksempel en rørforsterker som Cayin Jazz 80), er det nettopp det som kommer gjennom: et deilig, silkemykt lydbilde som da bare mangler de siste prosentene med dynamikk og kraft.

Mot en Sonus faber til ti ganger prisen

Som ren kuriositet satte jeg Scansonicene opp mot Sonus faber Serafino Homage G2 som sto ved siden av. Dette er en høyttaler til nesten ti ganger prisen. Og, nei, det er ingen tvil om hvem som er best. Italieneren er klart mer kontant, stødigere og strammere i bassen. Og den har gjennomgående bedre dynamikk. Men ved moderate lyttenivåer holder spesielt mellomtonen i M30.2 godt følge. Den har mye av den samme nerven, den samme evnen til å la en stemme stå og leve i rommet.

Skru opp lyden, og forskjellene blir mer merkbare. Da viser Serafino klassen sin, med en stødighet og en dynamikk ved høye nivåer som den rimeligere dansken ikke kan følge opp. Men i toppen gir M30.2 mer detaljer og mer luft enn Sonus faber gjør. Det meste fra italieneren ruller av litt tidlig i diskanten, og det gjør Serafino også. Der strekker den lille dansken seg faktisk lenger. Så, ja, skal danskene virkelig hamle opp mot italienerne her, så må de nok stille til start med en ekte Raidho-høyttaler. Men Scansonic-en holder følge en god del av veien.

Bedre enn lillebror, men ikke like sjokkerende

Jeg har allerede latt meg sjokkere av lillebror M20.2. Til nesten 30 prosent lavere pris spiller den så fritt og helhetlig at jeg måtte sjekke prislappen to ganger. M30.2 gir ikke nødvendigvis det samme sjokket, av den enkle grunn at M20.2 allerede la listen så lavt på pris og så høyt på lyd. Men M30.2 er den bedre høyttaleren. Den har enda litt mer kjøtt i mellomtonen og et tydeligere fundament i bunnen.

Forskjellen merkes klarest i et større rom, hvor M30.2 fyller det ekstra volumet med de doble bassene. Og sammen med en kraftigere forsterker, som tar skikkelig tak i membranene, åpner M30.2 seg ytterligere. Har du plassen og elektronikken, kan du godt strekke deg etter denne, selv om lillebroren faktisk gir mer for pengene.

Konklusjon

M30.2 er høyttaleren for deg som drømmer om Raidho, men som slett ikke har råd. Danskene har med Scansonic M.2-serien klart å presse en ekte smak av high-end ned i en pris vanlige folk kan strekke seg til. Mellomtonen forfører, diskanten er detaljert uten å bli krass, og bassen har god kontroll. Vil du ha mest mulig slagkraft, finnes det andre alternativer. Men er du ute etter en forførende lyd med finesse og skandinavisk eleganse til en overkommelig pris, gjør M30.2 en formidabel jobb. Den tar alt som gjorde lillebror M20.2 til et røverkjøp, og gjør det litt større. Og jeg lar meg fortsatt overraske av hvor lite den veier i forhold til hva den gir. Dette er Raidho-drømmen for oss som ikke har råd.