TESTER GUIDER SERIER/FILM HØYTTALERE TV HODETELEFONER HI-FI FOTO SMARTE HJEM HJEMMEKINO DATA MOBIL GAMING

Vi kårer: Årets beste TV-serier og filmer – 2020-2021

Et annerledes film- og serieår

I løpet av året som har gått siden forrige Kavalkade har vi tilbrakt over 550 (!) timer foran storskjermen og filmlerretet for å (forsøke) å guide deg i jungelen av det mangfoldige serie- og filmtilbudet der ute.

Lockdown

Med koronakrisen fikk vi stengte kinoer, utsatte premierer og nedstengte film- og serieproduksjoner. Med et påfølgende slunkent kino- og Blu-ray-tilbud.

Så lenge USA fortsetter sin vekst i dødsfall og smittetilfeller (Trump om håndteringen av koronaviruset: «I think we’ve done a great job»), vil de amerikanske kinoene i all hovedsak forbli stengt – og dermed holder Hollywood tilbake storfilmer fra internasjonal premiere.

En av filmene et sulteforet kinopublikum venter mest på, er gjensynet med Maverick (Tom Cruise) i Top Gun: Maverick. Opprinnelig skulle filmen hatt verdenspremiere den 26. juni. Etter koronautbruddet ble så premieren utsatt til den 23. desember i år.

Tom Cruise i «Top Gun: Maverick» (Foto: Paramount)

Siste oppdatering er nå at Top Gun: Maverick ikke får premiere før den 2. juli 2021 (!). Mens vi venter på Cruise & Co har vi kunnet se ham gjøre halsbrekkende stunt i Norge for den kommende Mission: Impossible 7.

Den siste Bond-filmen med Daniel Craig i hovedrollen som den verdensvante agenten, var opprinnelig satt til premiere den 2. april. No Time to Die ble første «offer» for koronaviruset, og utsatt til 12. november i år. Nå må vi (foreløpig) smøre oss med tålmodighet til april (!) innen vi får høre det ikoniske «Shaken, not stirred»; men alt avhenger av hvordan pandemien utvikler seg.

No Time to Die (Foto: MGM/Universal)

Eneste storfilmen vi har kunnet se på kino siden i sommer har vært Christopher Nolans fremragende, men sterkt kaotiske, Tenet. Selv innspillingen av Indiana Jones 5 er utsatt til «en gang neste år».

Kinoindustrien er så hardt rammet at enkelte nå stiller spørsmål ved om Covid-19 vil ta livet av, i det minste radikalt endre, kinomarkedet for all fremtid. En ting er sikkert, pandemi med påfølgende lockdown og hjemmesitting har vært en gullgruve for strømmetjenester, slik som Netflix.

Strømmekrig

I det verden gikk i lockdown-modus stengte vi oss inne bak husets fire vegger, handlet hjemmeelektronikk som aldri før, og slukte innholdet fra strømmetjenester som Netflix, HBO og Amazon Prime.

Og, om tilbudet fra før av ikke var omfattende nok, fikk vi den 15. september nok en strømmegigant i Norden: Disney+.

Disney+ ble lansert den 15. september i Norden (Foto: Walt Disney)

Med lanseringen av Disney+ kan du nå få hele Disney-katalogen, Pixar, Marvel-universet, Star Wars, Fox-katalogen og National Geographic rett på din egen mobil eller smart-TV. Vi har tatt en titt på den nye tjenesten og vurdert om du har behov for nok et strømmeabonnement.

En av årets største seriereleaser kom nettopp fra Disney+, Star Wars: The Mandalorian, sesong 1.

Western Stars_14 1917_1 Exit_sesong_1_3 EXTRACTION Hunters, sesong 1_1 Hustlers_1 I Know This Much is True, sesong 1_1 Lovecraft Country, sesong 1_5 Ragnarok, sesong 1_1 Star Wars - The Mandalorian, sesong 1_1 Westworld, sesong 3_1 Joker_8
<
>
Stars Wars: The Mandalorian, sesong 1 (Foto: Walt Disney)

Mange godbiter

Å oppsummere et helt år med TV-serier og filmer er alltid en merkelig opplevelse. Overraskende mange av filmene/seriene har man glemt, perler kommer igjen frem fra glemselen – og man får et mer helhetlig bilde av året som har gått.

Det har vært mange stunder med god underholdning, overraskelser, nyskapning og glimrende skuespill; men også mye middelmådighet og satsing på sikre kort.

Her hjemme ble vi mest positivt overrasket over den fantastiske serien Exit fra selveste statskanalen (!), en serie som også slo veldig godt an i Sverige.

Netflix har satset stadig mer på lokalprodusert innhold, som Ragnarok, og tredjesesongen av The Rain, samt den kommende Kadaver; men serien som imponerte oss mest i året som har gått handler om en herlig psykopat av en sykesøster.

Ratched, sesong 1 (Foto: Netflix).

Av andre serier vi vil trekke frem nevner vi The Crown, sesong 3, Watchmen, sesong 1, I Know This Much is True og Lovecraft Country, sesong 1. Katastrofer som Spenser Confidential og Eurovision Song Contest: The Story of Fire Saga lar vi forbigå i stillhet.

De, og mange tusen flere anmeldelser kan du lese mer om her. Godt nytt film- og serieår!

Årets regissør


Les anmeldelsen her Robert Eggers (The Lighthouse)

Robert Eggers har skrevet og regissert et kompromissløst og intenst drama som utspiller seg på en gold, øde klippeøy utenfor den værharde kysten av New England på 1890-tallet. Den gamle fyrlykten drives av den aldrende grinebiteren av en sjøulk, Thomas Wake (Willem Dafoe). Han kjenner det særegne fyret ut og inn, og har slitt ut mang en fyrlyktassistent når jyplingen Thomas Howard (Robert Pattinson) ankommer øyen. Eggers har laget en ufattelig klaustrofobisk og intens film, der dramaet utspiller seg mellom kun to personer fanget i ensomhet, desperasjon og tiltagende galskap. Stemningen er trykket, usikker og merkelig truende fra første sekund. Det hele er filmet i kornet sort-hvitt, med dunkel belysning i et klippet 4:3-format. Kameraføringen er nærgående og suger oss inn i stemningen, mens rommet fylles av en ulende tåkelur, bannskap, måkeskrik og en tiltagende vind og sjøsprøyt. Eggers formidler galskapen og irritasjonen mennene imellom på en subtil og troverdig måte, uten spesialeffekter og kreativ klipp/filming, svært nær en dogmefilm.

Årets skuespillerinne


Les anmeldelsen her The Invisible Man (Elisabeth Moss)

Elisabeth Moss har storveis imponert med subtilt og troverdig menneskelig skuespill i den komplekse rollen som undertrykte Offred i TV-serien The Handmaid’s Tale. I fjor kunne vi se Moss i hennes grøsserdebut i skremmende Us. En film som må ha gitt mersmak, for i «remaken» av Universal-klassikeren om den usynlige mannen briljerer Moss til gangs! Løselig basert på 1897-romanen til H.G. Wells, møter vi vevre Cecila Kass (Elisabeth Moss) som lever i et skrekk-/fryktforhold med den geniale psykopaten Adrian Griffin. I sin elegante strandvilla utenfor San Francisco holder mangemillionæren stålkontroll på sin kjære, inntil hun bestemmer seg for å flykte fra terrorvelde; en avvisning Adrian ikke akkurat tar lett på… Moss’ er filmens ubestridte stjerne der hun gradvis trekkes ned i Helvete, etter hvert tviler på sin egen psyke og må slåss mot alt og alle – en Oscarprestasjon verdig, med en heftig innlevelse, og hvilket gjennomborende blikk hun har!

Årets skuespiller


Les anmeldelsen her Mark Ruffalo (I Know This Much is True, sesong 1)

Miniserien, tett basert på romanen ved samme navn, av Wally Lambs, følger den italiensk-amerikanske familien Birdsey/Tempesta fra de immigrerer til USA på 1920-tallet, til dattersønnene sliter med livet på begynnelsen av 1990-tallet. De to eneggede tvillingbrødrene Dominick (Mark Ruffalo) og Thomas (Mark Ruffalo) har hengt sammen som erteris siden de var små. Utad er brødrene veldig like, den ene litt mer tykkfallen og lutrygget enn den andre, men på innsiden (tilsynelatende) svært så ulike. Teknikken er prikkfri og imponerende, men det er det superbe skuespillet til Ruffalo som blåser oss av banen. Vi ble ikke overrasket når han nylig stakk av med en Emmy-pris. Ruffalo er ikke like stor og sterk som sin mer kjente filmkarakter, Hulken, men i I Know… er han nærmest like sårbar, misforstått og sint. Han spiller de to forskjellige brødrene med inderlighet, sårbarhet og lidenskap ut av en annen verden. Det er så sterkt at du får lyst til å slå fra deg og gråte med ham. Det glir aldri over i klisjé eller overspill, men et mellommenneskelig drama som han hårfint balanserer.

Årets familiedrama


Les anmeldelsen her The Crown, sesong 3, Regi: Benjamin Caron

Nye skuespillere kaster nytt lys over den myteomspunne Windsor-familien i en storslagen tredjesesong av The Crown. At serien er dyr i produksjon vises til gangs, her er det ikke spart på noe; også når det kommer til skuespillerne er det plukket fra øverste hylle. Serieskaperne tar et elegant grep i det man presenterer Colman i første episode, i en mer voksen og moden utgave av dronningen, i det Herrens år 1966. Episodene i tredjesesongen står mer på egne ben, som frittstående fortellinger fra det sære livet til de rojale britene. The Crown er på sitt beste når den makter å kombinere historier fra den rojale familie med viktige historiske hendelser. For politisk- og historieinteressert er serien et lite funn, der vi får et unikt (dog dramatisert) innblikk i det fascinerende samspillet mellom Downing Street og Buckingham Palace. Hovedinntrykket vi sitter igjennom med er medynk for en familie som er blitt tvunget inn i disse bisarre rollene, konstant i det offentlige rampelyset og kritisert. Serien er i seg selv en ambassadør for å legge ned hele monarkiet – slipp dem fri!

ÅRETS 4K UHD BD-UTGIVELSE


Les anmeldelsen her The Shining, Regi: Stanley Kubrick

Basert på Stephen Kings (som for øvrig hater filmen!) roman møter vi forfatterspiren Jack Torrance (Jack Nicholson) i det han tar med seg sin unge kone og guttehvalp, Danny (fantastisk spilt av Danny Lloyd), for å overvintre på The Overlook Hotel i den amerikanske fjellheimen. The Shining har alle de rette elementene en god grøsser skal ha, en skummel bakhistorie, ensomhet, synske personer, store øde bygninger, avstengt fra omverdenen, hysterisk skrikende damer, en konstant psykologisk undertone og sist men ikke minst Nicholson i sitt livs rolle: ”Heeeere’s Johnny!”; mens Duvall er innertier som den livredde fruen med øyne som lyser av frykt og usikkerhet. Mange av scenene gir oss frysninger på ryggen, ikke kun på grunn av spenningen, men av Nicholsons fantastiske skuespill! En film du vil ønske å se igjen og igjen – om du tør! Fascinerende hvor godt man har restaurert filmen, i forlenget versjon. Formatet er gjenskapt i utmerket 16:9 og fargene og skarpheten er vanvittig bra, med usedvanlig lite støy i bildet. Lydsporet er remikset (fra mono!) til dts-MA 5.1-lyd.

ÅRETS SPESIALFILM


Les anmeldelsen her Western Stars, Regi: Thom Zimny

På Western Stars reiser Bruce Springsteens karakterer ut i ørkenen, ut i det varme solskinnet – på jakt etter en form for forløsning og frelse, på flukt fra hjertesorg, et uoppfylt liv, brustne illusjoner og dype depresjoner. Som location ble den hundreårige låven på hans ranch i Colts Neck, NJ, valgt som innspillingssted. Men Springsteen ville noe mer, ut i ødemarken i det golde westernlandskapet bar det, til Joshua Tree nasjonalpark, der Springsteen får sette ord og bilder på sine emosjonelle tekster, sitt eget liv, samliv, mislykkethet, den fryktinngytende, altoverskyggende alderdommen, redsler, demoner og håp. Foto (Joe DeSalvo) er enestående, sobert og blendende vakkert i det unike landskapet – et landskap for evigheten og de store tanker. I den intime, katedralaktige låven fanger Zimny ham på en høyst personlig og nærgående måte. Du har aldri sett en musikkdokumentar som Western Stars. Når Springsteen sammenkobler sangene med hans personlige liv og opplevelser oppstår magi, legg til en nydelig musikalsk fremførelse og du har pièce de résistance!

VINNERE AV Årets beste TV-serier og filmer – 2020-2021
Årets beste film 2020-2021
The Irishman

Scorseses mesterlige mafiaepos

77-årige Martin Scorseses nydelige mafiaepos spinner rundt det heller tvilsomme kompaniskapet mellom fagforeninger, politikere og mafia på USA østkyst på 1960- og ’70-tallet. I et samfunn i brytningstid oppstår et hårreisende samrøre som kulminerer i et av USAs mest omtalte, uløste drapssaker: Henrettelsen av den sagnomsuste fagforeningsmogulen Jimmy Hoffa (Al Pacino).

Den virkelige Frank «The Irishman» Sheeran (Robert De Niro, i sin 9. Scorsese-film!) kommer mentalt skadeskutt tilbake fra blodbadet i Europa etter andre verdenskrig. Desillusjonert og mentalt medtatt etter endeløse, meningsløse drap, får han seg jobb som lastebilsjåfør i Philly, og begynner raskt med å spe på inntekten ved å selge av lasset. Det ene leder til det andre, og Sheeran blir introdusert for mafiabossen Russell Bufalino (Joe Pesci) – deretter bærer det raskt nedover i moralsk fordervelse á la Dantes Inferno.

På mange måter kan The Irishman ses på som en oppfølger til Scorseses klassikere Goodfellas (1990) og Casino (1995), begge filmer basert på virkelige historier om mafiaens nådeløse kamp om makt, innflytelse og endeløse begjær etter penger. Her gjenforenes nærmest gjengen på nytt.

De Niro er i The Irishman ikke ute etter vold, et glamorøst gangsterliv eller action, han er simpelthen en særdeles pragmatisk mann som er på jakt etter måter å forsørge sin voksende familie på, samtidig er han så følelsesmessig avstumpet at vold ikke anfekter ham nevneverdig.

Der andre filmer har gitt oss enkeltscener med forynget skuespillere, ser vi her godt over to timer med De Niro og kompani i en 40-50 år yngre utgave av seg selv; og det fungerer godt.

Pesci overrasker med en herlig subtil tolkning av en av tidenes mest hensynsløse forbrytere i amerikansk historie. Mild og rund i fremtoningen, men samtidig, med den minst mimikk, hjerteskjærende brutal og hensynsløs; uten at han skitner til sine egne hender. En mann uten et snev av empati.

Tre og en halvtime varer herligheten, og det virker ikke et minutt for langt. Scorsese gir seg god tid til å bygge opp de komplekse karakterene, deres forhistorie, familieliv, kynisme, æreskodeks og samfunnssyn.

Vi kan tenke oss få andre regissører som ville mestret dette materialet på en så tilfredsstillende måte. Scorsese er en klassisk filmregissør i ordets rette forstand, som lykkes best når han forteller de store, episke historiene, om mennesker som lever på randen; helst strukket over en lengre tidsepoke. I typisk stil leverer han oss et tilbaketrukket foto, uten store fakter og bevegelser, der vi nærmest blir flue på veggen, akkompagnert av fortreffelig klipp med en dramaturgisk oppbygging som får timene til å fly.

Vi vil nok, dessverre, aldri oppleve det samme stjernegalleriet samlet i en film igjen. 6 stjerner.

Les anmeldelsen her

Årets beste TV-Serie 2020-2021
Ratched

Briljant, sterkt forstyrrende, mentaldrama

De fleste av oss har vel en gang eller to bråvåknet, dyvåte av svette, en mørk og lumsk natt, plaget av et fryktelig mareritt om søster Ratched?

Ikke? Ringer ingen bjeller sier du? Søster Ratched er en av filmhistoriens mest ikoniske karakterer. Den iskalde, kyniske og sterkt sadistiske sykepleieren gjorde alt hun kunne for å forsure livet til smågale R.P. McMurphy (legendariske Jack Nicholson) i Milos Formans One Flew Over the Cuckoos Nest (Gjøkeredet).

Netflix-serien Ratched gir oss bakgrunnshistorien til «Søster Helvete». Ryan Murphy (American Horror Story) og Ian Brennan står bak serien som forteller oss om søster Ratched innen hun ankommer mentalsykehuset i Oregon.

Satt til like etter krigen (1947) følger vi Mildred Ratched (Sarah Paulson) i det hun søker jobb på en psykiatrisk behandlingsinstitusjon i nordlige California. Sanatoriet drives av den sterkt engasjerte Dr. Hanover (Jon J. Briones) – en mann med en broget fortid.

Ratched klarer med eleganse, slu intelligens, sexy kvinnelist og et smil om munnen, å manipulere seg inn hos Hanover – og havner umiddelbart i konflikt med den strikte oversykepleiersken, Betsy (Judy Davis).

Hennes strøkne og pertentlige ytre skjuler en helt annen, og mørk, personlighet. Utad fremstår hun som en sterk kvinne, med full kontroll og drivende god taleevne, men alene i nattemørket kommer demonene.

Serien gjenskaper 1940-tallets USA forbilledlig. Detaljrikdommen og rekvisittene er spot on, mens samfunnsordenen er preget av de hvites makt og et verdisyn der eliten ser ned på alt og alle som er «annerledes».

På overflaten er det meste rosenrødt, med herlige pastellfarger og solskinn, men miljøet og de fleste karakterene har en skjult agenda og en fortid som de forsøker å skjule etter beste evne. Det er så vi blir sittende å trippe med tærne, mens vi venter på at det hele skal eksplodere.

Stjernelaget av skuespillere (som i tillegg til Paulson består av Cynthia «Sex og singelliv» Nixon, Finn Wittrock, Charlie Carver, yndige femme fatale Alice Englert, Amanda Plummer og Rosanna Arquette) er gjennomgående fremragende, det lekre setdesignet som hentet rett ut ifra en Stanley Kubrick-film og den creepy stemningen er til å ta og føle på.

Serien er usedvanlig vellaget, nydelig filmet og klippet og balanserer fortreffelig mellom miksen av sadisme, krypende spenning, «gale» vitenskapsmenn og et sterkt personlig, menneskelig drama, hensatt til vår relativt nære historie.

Den underliggende tematikken går på å kritikk av et mannsdominert samfunn, sterke selvstendige kvinner og et menneskesyn der man skal akseptere alle som de er. En serie du ikke kan unngå å binge!

Ratched er definitivt en av årets beste, mest spennende, intelligente og interessante serier. 6 soleklare stjerner til dette enestående dramaet.

Les anmeldelsen her