TEST: Spendor A2.2

Det finnes mange britiske høyttalermerker og -produsenter, og mange av dem har hatt sterke bånd til BBC, som særlig på 60- og 70-tallet lå i front for å utvikle ulike høyttalere til profesjonell bruk. Man kan si at BBC var noe av en plantskole for høyttalerkonstruktører som senere gikk videre og startet sine egne selskaper.

Den mest kjente konstruksjonen er uten tvil den lille nærfeltsmonitoren LS3/5A, som ble lisensprodusert av en hel rekke britiske høyttalerprodusenter. Mest kjent er Rogers, men også Harbeth, KEF (som også bidro med elementer) og Chartwell bør nevnes. Blant nyere produsenter kan nevnes Graham Audio og Musical Fidelity, men kanskje fremfor alt Falcon Acoustics, som også har gjenskapt kloner av KEF-elementene B110 og T27 samt «ekte» 15-ohmsversjoner.

Spen-cer & Dor-othy!

En av de mest fremtredende produsentene i den første bølgen var også Spendor, som startet virksomheten på slutten av 60-tallet med den klassiske BC1. Konstruktøren het Spencer Hughes, med fortid i BBCs utviklingsavdeling, og han startet selskapet sammen med sin kone Dorothy, og de to fornavnene deres ga navnet til høyttalermerket: Spen-Dor. I dag er det et av de mest kjente og velrenommerte britiske merkene.

En av de viktigste grunnene til det gode ryktet er nok at man i prinsippet gjør alt selv, på egen fabrikk i East Sussex. Alt fra utvikling til elementer og høyttalerkabinetter, filtre og endelig sammensetting av høyttalerne. Ifølge Spendor tar det seks dager å ferdigstille én høyttaler! I dag har de tre distinkte serier: den eksklusive D-serien, den klassiske Classic-serien og den nyeste A-serien, som vi ser på her, utviklet for å passe best mulig til det moderne mennesket og de ofte små rommene vi har å leve i. En felles nevner i utviklingsarbeidet er at målinger er viktige, men lytting enda viktigere, og at alle avgjørende konstruksjonsbeslutninger tas med ørene.

Spendor A2.2

Den .2-oppgraderte A-serien består av den lille stativhøyttaleren A1.2, denne testede gulvhøyttaleren A2.2, de større A4.2 og A7.2, samt den lille, diminutive senterhøyttaleren AC1. A2.2 kan nok best beskrives som en A1.2 med ekstra bassforsterkning, og det er ikke noe galt i det. Sammenlignet med forgjengeren A2 har de fleste oppgraderingene skjedd på innsiden, ikke minst med bedre avstivning og dermed et sterkere kabinett og mindre resonanser som farger lyden.

I bunn og grunn er dette en ekte minigulvhøyttaler, ja blant de minste i gulvhøyttalerklassen man kan tenke seg, selv om det finnes små konkurrenter fra blant andre engelske Neat og svenske Guru Audio. Samtidig som den er svært liten og nett, er den også ekstremt minimalistisk, både i konstruksjon og utseende. Det er i bunn og grunn en 2-veis bassrefleksløsning med en liten 22 mm polyamidkalott øverst og et tilpasset 15 cm bass-/mellomtoneelement med polymerkonus – altså knappe 6 tommer, men jeg må si at det ser mindre ut. EP77, som bass-/mellomtoneelementet heter, er den store stjernen her, med solid støpt kurv og fast fasepinne midt i det solid bygde elementet. Ingenting galt med diskanten, men den håndterer tross alt «bare» drøyt to oktaver, mens bassen/mellomtonen håndterer mer enn seks oktaver, i kraft av den relativt høye delefrekvensen på 4,2 kHz.

På baksiden finner vi et sett med høyttalerkontakter av god kvalitet og en bassrefleksport. Det eneste som skiller seg ut rent designmessig, er vel den mattlakkerte, svarte foten med feste for spiker, som kontrasterer fint mot valnøttfinishen testeksemplaret kom i, men de finnes også i eik, svart eik og matt hvit utførelse. Et par magnetfestede elementbeskyttere følger også med i esken. Disse høyttalerne ser kanskje ikke så mye ut, men er svært solid bygget der det teller, som at basselementene er festet med seks solide skruer, men ikke forsenket i kabinettet. Og personlig må jeg si at jeg rett og slett elsker hvordan de tar seg ut i stuen. Ikke minst som kontrast til når de først begynner å spille…

Virkelig gøy!

Det er nemlig vanvittig gøy og lett å spille av og nyte musikk sammen med Spendor A2.2! Nesten litt for gøy oppdager jeg etter hvert, ettersom bassen tar litt overhånd og høyttalerne må flyttes lenger ut i rommet. Noen (fin)justeringer senere, og noen centimeters innvinkling mot lytteposisjonen, er jeg fornøyd og skrur da fast de medfølgende spikene, som ytterligere hever lydkvaliteten og ikke minst stabiliteten. De viser seg også å passe uvanlig godt sammen med den allerede tilkoblede forsterkeren A-2 VER2 (!) fra Soulnote, med 2×80 kvikke, bipolare watt under panseret.

Umiddelbart vil jeg si at det nesten ikke finnes noe som er så gøy som å gi en liten høyttaler sjansen til virkelig å vise hva den kan. Som her, en ekte liten gulvhøyttaler, men selvsagt også stativhøyttalere av beste sort. Felles for begge produkttypene er at man nesten alltid blir overrasket over nøyaktig hvor bra det kan bli. Denne gangen var A2.2 langt fra noe unntak.

Musikken får fin spenst og godt engasjement med A2.2, men fremfor alt en total sammenheng og homogenitet, der ingenting får lov til å stikke seg ut eller irritere. Ingenting høres skarpt eller anstrengt ut, ikke for mye diskant, ingen rariteter, rett og slett. Det de presterer, er et uvanlig trivelig musikalsk driv med god fart og god kontur på basstonene som meisles frem, samtidig som stemmene sitter som støpt midt mellom høyttalerne.

Tilbake til 90-tallet

Grunntonen er muligens en liten anelse varm, men bare litt, og den oppgitte nedre grensefrekvensen på 46 Hz kan nok stemme ganske bra, siden i prinsippet all «vanlig» bass fra trommer og elbass formidles på en korrekt og god måte. Ja, her kan jeg selvsagt ikke la være å, som vanlig, sette på 57 Channels med Bruce og Morph the Cat med Donald, som begge gjengis med godt trykk, driv og definisjon. En gammel favoritt som Deacon Blues James Joyce Soles gjengis også med godt driv, definisjon, skarphet og detaljer, og de små høyttalerne formidler faktisk kraften i musikken når «crescendoet» bygges opp et stykke ut i låten: Mektig!

Siden jeg også har koblet inn et kommende testprosjekt i anlegget – SPL-RIAA-forsterkeren Phonos Duo – benyttet jeg anledningen til å høre på en del vinyl, og ble ved hjelp av Bob Dylans «Under the Red Sky» og Neil Youngs «Harvest Moon» følelsesmessig tatt med tilbake til begynnelsen av 90-tallet, med musikk som fortsatt holder godt mål i dag og som passer disse høyttalerne som hånd i hanske, med god taktformidling og følelse for musikken som gjengis.

Det gjør forresten det meste av musikken du kommer til å mate dem med. Greit nok, eurodisco eller tung hip-hop på høyeste volum er kanskje ikke førstevalget, men det vil fungere, innenfor de gitte frekvensmessige begrensningene. Før høyttalerne pakkes sammen, får de også spille sammen med forforsterkeren Director og det «lille» endetrinnet Performer s900 på 2×200 watt i 8 ohm, begge også fra tyske SPL. Byttet av forsterker endrer selvsagt gjengivelsen, men hvilken type gjengivelse man foretrekker, er i stor grad en smakssak – det viktige er at lille A2.2 fullt ut viser frem de små forskjellene, særlig i karakter, som finnes mellom de to forsterkeralternativene.

Jo bedre signalkilde og forsterker du bruker, jo bedre vil Spendor A2.2 prestere, men du trenger definitivt ikke gå opp til det nivået. Jeg ville heller ikke vært spesielt bekymret for rommet – de vil passe fint i både små og middels store, eller la oss si «helt vanlige», stuer. Hva så med den lave oppgitte følsomheten på 83 dB? Jeg vil si at heller ikke den i praksis utgjør noe reelt problem – du må bare være forberedt på å skru opp volumet litt mer, noe de fleste forsterkere for øvrig bare har godt av. Så er det bare å sette på valgfri plate og nyte!

Konklusjon

Bortsett fra noen generelle forbehold har jeg i prinsippet bare positive ting å si om Spendor A2.2. Forbeholdene er de åpenbare: Du kan selvsagt finne større høyttalere som spiller mer bass og er kraftigere for samme penger. Ja, generelt bør du ikke være lydtrykkentusiast om du vurderer disse høyttalerne, men virkelig høyt, ja høyere enn man skulle tro, kan man faktisk spille, og nesten all musikk jeg har matet disse høyttalerne med, er blitt levert med engasjement og skarphet, livaktig, men likevel kontrollert. Ikke minst er dette et par perfekte høyttalere for litt mindre rom, der du som lytter likevel ønsker litt mer bass enn det en «vanlig» stativhøyttaler kan formidle. Fotavtrykket er minst like lite, og de er så nette at de knapt merkes i møblerte rom…