TEST: McIntosh MA2375

Den fikk et kort liv. McIntosh integrerte MA2275 var basert på den legendariske McIntosh MC275, og var i produksjon i knappe sju år, før den ble slettet fra McIntosh-katalogen.

Oppskriften var like enkel som den er genial. Man tar en MC275, og flytter alt inn i et større kabinett som har plass til en forforsterker, og vips, så har man en integrert utgave av det som kanskje er verdens best kjente rørforsterker.

I 2011 var det slutt, og McIntosh flyttet fokuset til rene transistorbaserte integrerte forsterkere, men det tok ikke lang tid før det dukket opp integrerte forsterkere med rør: MA252 og MA352, for ikke å snakke om den massive MA12000.

Men siden de alle var hybrider med transistoreffektdel og rør i forforsterkertrinnet, var ingen av dem en erstatter for MA2275. Som alle trodde var borte for godt.

McIntosh MA2375

Overraskelsen var derfor stor da McIntosh lanserte MA2375. En ekte oppfølger til MA2375, som de fleste hadde glemt, men noen sikkert savnet.

McIntosh MA2375 er basert på en velkjent mal: Fire KT88-utgangsrør og fire 12AT7-driverrør driver utgangene og leverer 2 × 75 W effekt i 8 Ohm. To 12AX7A-rør og to 12AT7-rør utgjør det forsterkende leddet i forforsterkeren, og MA2375 har seks analoge innganger. To av dem er balanserte, og én er phonotrinnet, som har konfigurerbar MC- og MM-inngang. Her er det også utgang for subwoofer og pre-out for effektforsterker.

I seg selv hverken uvanlig eller revolusjonerende. Den samme oppskriften finner vi i glimrende rørforsterkere fra Cayin, Octave Audio og Audio Research. For å nevne noen virkelig gode alternativer i forskjellige prisklasser.

MA2375 er mange ganger dyrere enn en Cayin i Jazz-serien, og den koster mer enn både Audio Research I/70, og Octave Audio V80 SE. 

Så hvorfor skal man kjøpe en MA2375?

Den er rett og slett fantastisk underholdende å lytte til. Og så har den et design som mange elsker – og noen hater, men det er ikke til å komme fra at en integrert McIntosh rørforsterker faktisk er temmelig kult. Og tungt.

42 kilo tung. 

Det skyldes tre store transformatorer, et solid bygget chassis i stål, og dimensjoner som krever plass. McIntosh MA2375 er hele 52 cm dyp, og det er uten kabler stikkende ut på baksiden. Så den er en utfordring både å få ut av emballasjen og å finne plass til.

Men når alt er på plass, er MA2375 en nytelse å lytte til.

Oppsett og tilpasning

Det er ikke engang nødvendig å bruke forsterkerens fembånds equalizer. Det eneste man må gjøre, er å velge gain, kapasitans og belastningsmotstand, om man har en platespiller tilkoblet.

Et trykk på inngangsvelgeren sender deg til menyene på displayet, og så navigerer man bare til valgt funksjon, gjør endringen, og så er man ferdig. 

Husk forresten å velge korrekt plusspol på forsterkerens solide kabelterminaler på baksiden. De er merket med 4, 8 og 16 Ohm, og meningen er at man skal velge korrekt vinkling på utgangstransformatorene (Unity Coupled Circuit Output Transformers), simpelthen som en impedanstilpasning til høyttalernes oppgitte motstand.

Vår erfaring er at noen 4 Ohms høyttalere kan trives bedre på 8 Ohms utganger, og omvendt, så her kan man prøve selv før man bestemmer seg for en utgang.

Utgangene overvåkes av McIntosh Power Guard Screen Grid Sensor, som, enkelt sagt, beskytter rørene mot overbelastning, og en såkalt Sentry Monitor fungerer som beskyttelse mot kortslutning. Kjekt å vite.

Forsterkerens hodetelefonutgang bruker McIntosh High Drive med HXD, som skal gi følelsen av å lytte til høyttalere når man har på hodetelefoner.

Lyden av glødende rør

Hvis man ser en McIntosh-forsterker og tenker at den låter sikkert fett, så stemmer det i hvert fall for McIntosh MA2375. Den har noen kvaliteter som er lette å like, og leverer et lydbilde som forbløffet meg.

De som tenker at den er en MC275 bare med forforsterker, er bare delvis korrekte. Den lyder nemlig ikke som en MC275 – med forforsterker. Jeg har testet flere utgaver av MC275 med ulike forforsterkere, og jeg liker MA2375 bedre.

Den leverer mer enn nok krefter, spiller klokkerent selv når jeg drar på volumet, og så er den åpen, oppløst og fokusert. Skulle bare mangle, prisen tatt i betraktning, men jeg må innrømme at jeg ble forbauset over hvor godt den kombinerte den varme og fyldige klangen McIntosh er kjent for, med så stor grad av gjennomsiktighet og detaljer.

Sammenligning med en Audio Research I/70 er nærliggende, selv om det skiller noen tusenlapper i pris. En I/70 med DAC og phonotrinn er et meget godt kjøp etter vår mening, men lyden fra en MA2375 har et mer solid bassfundament, og den lyder samtidig åpnere og skarpere fokusert.

Den minner egentlig mer om Octave Audio V80 SE. Som også leverer et balansert lydbilde med meget god oppløsning. Men hele tiden føles det som om MA2375 leverer musikken med en elegant, nesten nonchalant mangel på anstrengelse. Den lyder rett og slett kraftigere enn en I/70 og en V80 SE.

Personlig kunne jeg levd lykkelig med hvilken som helst av disse tre, men McIntosh-en føles mer spesiell. Det er vanskelig å sette fingeren på, men bare måten vokaler, slagverk, kontrabass og klaver gjengis på, drar meg nærmere musikken. Eller den kommer nærmere meg.

På små høyttalere som Bowers & Wilkins nye 805 D5, opplever jeg at lydbildet får en uvanlig stor skala. Musikken lyder fokusert og oppløst, delvis fordi 805 D5 er en forbasket god høyttaler, men også fordi forsterkeren får musikken til å skinne, selv på små høyttalere.

Med de guddommelige Sonus faber Serafino Homage G2 koblet til strekker lyden av musikk seg nesten ut av rommet. 

Sammenlignet med en Hegel H600 på de samme høyttalerne? Ok, McIntosh MA2375 har ikke den samme stålkontrollen når man spiller skikkelig høyt. En H600 leverer også dypbassen med større overbevisning, men den har ikke MA2375s dype klangbunn og brede klangpalett. Man må rett og slett velge. Fokus, endeløse krefter og kontroll på høyt lydtrykk? Hegel. Klang, dybde og organisk flow? McIntosh.

Det er selvsagt andre grunner til å velge den ene foran den andre. MA2375 har en glitrende platespillerinngang for MC og MM, H600 har en strålende DAC og strømming. Så man sammenligner egentlig epler og pærer her.

Vurderer man lydkvaliteten alene, handler det i stor grad om hvilken klangretning man liker best. Foretrekker man at gjengivelsen av et tre meter langt Steinway-klaver høres ut som om det spilles i et kontrollert studiomiljø, er H600 det beste valget. Hvis man derimot foretrekker klangen et Steinway kan få i et lite eller mellomstort konsertsted, er MA2375 det beste valget.

Vokaler lyder varmere og kommer tettere på med MA2375, som også gjengir kontrabass med mer fylde, mens slagverket er strammere redigert med en H600. Eller en McIntosh MA9500, for å nevne en transistorbasert integrert Mac.

De to transistorforsterkerne har et litt bedre fokus og oppløsning i diskanten, men det merker man ikke så godt på for eksempel slagverk eller perkusjon. For der flyttes oppmerksomheten til hvordan perkusjon gjengis. På de gulvstående Sonus faber-høyttalerne smeller det heftig i bassen på Dave Brubecks Take Five og Skunk Anansies Hedonism. Man kjenner trøkket på kroppen. 

Deilig er det.

Det innebyggede phonotrinnet i McIntosh MA2375 er kanskje ikke helt på nivå med et separat phonotrinn, som Cyrus Audio PPA, eller Rega Aura MC, men en SME Model 35 og Dynavector XV-1S, lød åpent, oppløst og balansert sammen med MA2375. 

Konklusjon

McIntosh MA2375, en 42 kilo tung rørforsterker med 2 × 75 W, etterfølger MA2275 med KT88- og 12AT7-rør, seks innganger og phonotrinn for MM og MC. Lyden kombinerer varme og gjennomsiktighet, og overgår Audio Research I/70 og Octave Audio V80 SE i kraft og klang. Den koster litt, men for puristene som foretrekker musikken gjengitt med varme og raffinement, kan man ikke trå feil med en MA2375.