Pioneer har med sin G-Clef-serie tatt hi-fi-jobben på alvor ved å la de velrenommerte lydteknikerne hos Air Studios utenfor London ta seg av den siste finlyttingen til produktene, for å få dem til å yte sitt ypperste innenfor hva som er mulig med komponentene som er valgt. A-A6MK2 er intet unntak i så måte.

Kortest mulig signalvei og dobbel mono-symmetrisk konstruksjon er viktige stikkord for en ren og dynamisk lyd, og alle kontaktflater på baksiden er gullbelagt.

Denne lekre 60-watteren er utseendemessig tilpasset resten av serien, og den spesielt kurvete fronten passer ikke inn med hva som helst av komponenter.

Lydkvalitet
Klangsignaturen til Pioneer er litt mørkere enn den til Marantz. Dette kommer av Marantz’ litt ekstra energi helt i toppen av frekvensområdet, som gir et luftigere preg.

Kraftmessig tilsvarer forsterkeren omtrent Marantz. Pioneer står noe mer frem i stemmeregisteret, som gjør at vokaler står godt ut mot oss, men uten å bli pågående. Kvinnevokaler er ikke like luftige som med Marantz, da Pioneer ikke har like mye energi i overtonene. Vi mistenker likevel at Pioneer er mer nøytral og ”korrekt”, men den kunne godt vært enda mer oppløst oppover.

Pioneer-forsterkeren er stram i bassen, hvor Marantz og Denon er litt feitere i responsen her. Men Pioneer har ikke veldig mye kraft. Den låter litt mer raffinert enn forsterkeren fra Cambridge, men går i forvrengning litt tidligere.
Dette merkes spesielt på musikk med mye fraspark. The Prodigy, Nine Inch Nails, Marilyn Manson og Eminem har alle til felles at rytmene sparker skikkelig. Dette er imidlertid ikke den musikken man primært kjøper Pioneer-forsterkeren til. Det låter litt slankt, og det er for lite kraft til å bli virkelig gøy.

Pioneer A-A6MK2 kan vi anbefale sammen med et par stativ-/bokhyllehøyttalere eller kompakte gulvhøyttalere.

Også i denne testen:

Test av stereoreceivere