: Philips MCD909

Da vi testet lillebror MCM906 i nr. 12 2009, var vi imponert over dens fyldige klang og sødme i musikkgjengivelsen. Det vi hovedsakelig savnet var evnen til å spille litt høyere, samt litt luftigere overtoner.

Hos toppmodell MCD909 er forsterkeren og avspilleren i hvert sitt kabinett, i motsetning til lillebror, hvor elektronikken er i ett stykke. Oppgitt effekt er likevel den samme, 75 watt RMS. Respektabelt på papiret, men vi synes altså at lillebror var litt svak.

Dette er likevel høyere effekt enn man normalt får av rørforsterkning. Hemmeligheten er å bruke rør i forforsterkertrinnet, mens effektforsterkeren benytter langt mer effektiv klasse D-drift (svitsjforsterkning). MCD909 har i tillegg DVD-avspilling hvor lillebror kun spiller CD-er. Til dette formålet har anlegget en HDMI-utgang på baksiden, og video kan oppskaleres fra vanlig PAL opp til 1080p. Hvorvidt dette bør gjøres, avhenger av hvor bra skjermen eller projektoren klarer dette på egen hånd (signalet vil uansett oppskaleres for å passe antall piksler på skjermen eller projektoren).

Høyttalerne, som er av typen treveis, er mye tyngre enn hos de fleste andre anlegg i denne prisklassen, noe som gir et meget godt kvalitetsinntrykk. Bånddiskanten på toppen er også uvanlig å se på slike anlegg. I forhold til en vanlig dome gir dette ofte luftigere overtoner, med bedre horisontal spredning slik at man ikke trenger å sitte midt i sweet-spot-en for å få en god diskantgjengivelse.

Lydkvaliteten
I likhet med sin lillebror gjengir MCD909 et lydbilde med behagelig fylde. Kvinnelige sangstemmer låter søtere og varmere enn med eksempelvis Onkyo CS-725T som koster en tusenlapp mer. Strykere får en uvanlig stor kroppslig klang, det hele er involverende og forførerisk. Mellomtonegjengivelsen er dessuten mer dynamisk og spretten enn med MCM906.

Diskantgjengivelsen er vesentlig bedre hos MCD909, blant annet fordi to elementer gjengir hver sin del av diskantområdet: en dome tar den laveste delen, mens bånddiskanten tar de aller høyeste frekvensene. Der lillebror ikke svever godt nok i overtonene, er storebror luftig og nyansert. Det er ingenting ved diskantgjengivelsen som tilsier at dette er et relativt rimelig minianlegg.

Bassen går også dypere og låter større. Bassinstrumentene får overraskende god fylde, og lydbildet er generelt bedre kontrollert enn med lillebror. Anlegget spiller også vesentlig høyere, tross samme oppgitte uteffekt. Hvorvidt dette er en større strømbank eller om høyttalerne er mer følsomme, vites ikke.

Portresonans
Anlegget har én åpenbar svakhet: det resonnerer i høyttalernes bassport. Det øvre bassområdet låter noe hult på grunn av en hevelse (rundt 400–500 Hz?), noe som innebærer at spesielt sangstemmer, men også resonnerende musikkinstrumenter som gitar, cello og piano får en ”boomete” gjengivelse når de treffer dette området. Instrumentene gror sammen i dette frekvensområdet, slik at det aldri låter helt troverdig. En egenskap som er fraværende hos lillebror, og ettersom dette er et vesentlig punkt, kan vi ikke påstå at MCD909 låter utvetydig bedre enn lillebror.

Når vi finner noe å plugge igjen bassporten med, blir problemet minimalt, men da forsvinner også mye bass. Sett høyttalerne helt inntil veggen eller inntil en bokhylle, så hjelper det, men dette er et kompromiss. Da blir nemlig fokuset i lydlandskapet dusere.

Bildekvalitet
Dette anlegget har imidlertid DVD-avspilling som et viktig ess i ermet. Og bildekvaliteten er ganske god. Bildene på DVD er skarpe, og fargene er godt mettet og likevel nøytrale. Det er heller ikke mye bevegelsesstøy å snakke om.

Oppskaleringen er grei nok, men vår projektor Epson EMP-TW2000 gjør jobben bedre. Det samme gjør min tv hjemme, Panasonic TH-50PZ70E. Når Philips-anlegget står for oppskaleringen blir bildet litt mindre skarpt, samtidig som moskitostøy blir litt mer tydelig.

Konklusjon
Philips MCD909 er et mikroanlegg med mange fordeler. Rør i forforsterkertrinnet gir lyden en behagelig fyldig varme, spesielt i mellomtoneområdet – hovedområdet til sangstemmer og de aller fleste instrumenter. Anlegget kan dessuten spille temmelig høyt, slik at det faktisk kan gjøre nytte for seg i en middels stor stue (rundt 20 kvm). Overtoneområdet er luftig og svevende, og bassen gjengis overraskende dypt og kraftig. Legg til DVD-avspilling, og vi må vel ha en vinner?

Vel, ikke helt. Bassporten på baksiden av høyttalerne resonerer og tilfører en ullen lyd i øvre bassområde. Dette gjør at lydbildet låter litt hult her. Portene kan tettes igjen, da på bekostning av størrelsen i bassen. Da kan høyttalerne med fordel plasseres i bokhylla, men da på bekostning av lydbildets fokus fra mellomtonen og oppover.