TEST: Canton Vento 91

Vento har hengt med lenge i Canton-katalogen og det er også typisk for den store, tyske produsenten at serier lever videre i evig tid. Da den først kom ut på markedet lå den på samme nivå, parallelt med den betydelig mer kantete formgitte Karat-serien, der Vento brøt ny mark med sine betydelig mykere, avrundede former. Et formspråk den siden lenge deler med selskapets Reference-serie.

Canton er fortsatt et av bare et fåtall høyttalermerker som i prinsippet produserer og gjør alt in-house, noe som ikke minst gjelder høyttalerene, der man alltid har ligget langt fremme med bruken av ulike metallmaterialer og ikke minst legeringer i konene. Nye Vento utgjør så klart intet unntak, og her er det ATB-membraner som gjelder for basser og mellomregister samt BC-dome for diskanten. ATB står for Aluminium Titanium Black, det vil si en titan- og aluminiumslegering; BC er en forkortelse for Black Ceramic, det vil si keramisk belagte diskantdomer, med lette og stive elementer som følge og oppbrytninger forlagt langt utover det spillende frekvensområdet. Diskanten har en ny spredningslinse/waveguide for jevnere spredning også i større rom, med en firkantet plate som omgir.

For basser og mellomregister bruker man som vanlig sin egen DC-teknologi for å på best mulig måte kontrollere elementet og redusere distorsjon samtidig som det bølgeformede, ytre opphenget tillater ekstremt store konutslag med eksakt akselerasjon og kontroll. DC står for Displacement Control og er i bunn og grunn et subsonisk filter som filtrerer bort (forstyrrende) lydrester under det hørbare området, det vil si et sted under 20 Hz, for å la basselementene jobbe mer uforstyrret.

Komplett serie

Høyttalerne måler drøye meteren på høyden og avsluttes nedover av en separat fot som tillater den nedoverrettede bassrefleksporten å alltid ha samme arbeidsbetingelser, uavhengig av plassering. Selve kassen er mykt avrundet og relativt dyp, noe som gir en ganske nett og plasseringsvennlig fremtoning i lytterommet. Det kurvede formspråket minimerer stående bølger inne i høyttalerne og skadelig diffraksjon fra fronten. Mellomregisteret har dessuten en helt egen, uregelmessig kavitet å spille i.

På baksiden sitter to par høyttalerkontakter med blekk imellom. Legg merke til bunnplaten, som gir høyttaleren ekstra stabilitet men også den nedoverrettede bassrefleksporten likartede arbeidsbetingelser uavhengig av plassering.

Jeg vil si at designet er diskret elegant, noe som også forsterkes gjennom de ulike finishene som tilbys: matt hvit, høyglanssort, valnøttfiner men kanskje fremfor alt den diskrete, sandfargede versjonen. Dette er midtmodellen blant seriens gulvere som også omfatter både stativ-, senter- og basshøyttalere.

Mindre enn forrige høyttaler

Canton Vento 91 etterfølger den betydelig mye større men også dyrere Perlisten A4t i lytterommet, og visst merkes forskjellene i størrelse men fremfor alt karakter. Her er det orden og ryddighet som gjelder!

Canton Vento 91 føles innledningsvis og lite overraskende veldig stram og korrekt, sett både til tone og karakter, noe som gjør det til et selvfølgelig valg å begynne testen med den integrerte, tidligere testede Michi Prestige-forsterkeren, som passende nok fortsatt fantes under testens første dager. Og kombinasjonen gjør meg ikke skuffet når Springsteens 57 Channels drar i gang, med full bassstøtte, fast midtplassert Bruce og fin følsomhet på den pumpende elbassen.

Med Jocke Bergs Ultraviolett får jeg granittfaste utplasseringer av instrumenter, orden, ryddighet og en veldig skarpskarent detaljert gjengivelse. Granittfast men også ganske dyp bass. Stor, luftig lydbilde i tillegg.

De trives også godt med mer trallvennlig svensk pop som Division 7, men her hadde man kanskje ønsket en noe mer løssluppet karakter? Men mest er det nok bare slik at forsterker og høyttalere gjengir innspillingen i den ikke altfor store drakten den er spilt inn og mikset i. Det blir ingen widescreen-stereo, med andre ord.

Vento 91 formidler store deler av tyngden hos Foals dypploddende synthbass, men mangler helt klart en del støtte og nivå i den siste oktaven. Bra orden og ryddighet derimot, og stram håndtering av den dypbassen som gjengis. De håndterer titelspåret Life is Yours og 2AM betydelig mer fyldig enn de mer dypploddende basskrevadene på Wake me Up.

Bra sortering

Vento 91 sorterer The Hold Steadys ganske rotete rock på best mulig måte, med bra både kraft og sortering men også rytme og anslag hos pauker og elbass. Bra attack og dynamisk håndtering.

Bra sortering, dynamikk og størrelse på Leningrad-symfonien også, med imponerende klarhet også i de lavt gjengitte, mer finstilte partiene.
Lever virkelig opp med jazzduoen Person og Carters så følsomt spilte kontrabass og tenorsaksofon, som gjengis med nødvendig ikke bare størrelse og følsomhet men også følelse i fremføringen.

Dansante Baxter Dury virker å passe innenfor Vento 91-enes frekvensområde og den pumpende synthbassen gjengis med full kraft og nesten omfang.
Også her: god orden og ryddighet.

Roxy Music-platen «Avalon» gjengis storslått og eksakt, med bra kontroll. Ja, på titelspåret er gåsehuden, akkurat som vanlig, ikke langt unna, med herr Ferry et par skritt inn i lytterommet og den så panorerte miksen brer seg ut uten begrensninger. Med alle små produksjonstekniske finesser tydelig hørbare i det omfangsrike lydbildet, fra høyeste diskant ned til bassen.

En ny kraftkar

Etter innpakking av Michi var det på tide for testriggens vanlige kraftkar Hegel H590 å ta over dirigentpinnen. Tonalt innebærer det ingen kjempstore endringer, men det blir likevel mer fart og fläkt over gjengivelsen, og en mer fremtredende, enda kraftigere ikke minst bassgjengivelse. Innvendingene her ovenfor angående manglende engasjement med Division 7 forsvinner i stor grad med den mer utlevende Hegel-forforsterkeren i racket. Det blir også mer trykk på Foals dypploddende basskrevader og enda mer sving og trykk med den gode Dury Jr. Vento 91 henger kanskje ikke med hele veien ned til suboktaven på O Helga natt fra «Cantate Domino», men sorterer veldig bra og gjengir helt klart dynamikken på en meget tilfredsstillende måte. De har så klart ingen som helst problemer med å gjengi det fulle omfanget hos Donald Fagens klassiske Morph the Cat, dessuten med nødvendig tyngde og høyklassig nettopp kontroll og presisjon men også ut- og innlevelse på høyt nivå.

Kontroll og atter kontroll

Kontroll har vært stikkordet i denne anmeldelsen, og med den likeledes kontrollerte Michi Prestige-forsterkeren ble det kanskje litt for mye av den varen, på viss musikk, skal legges til. Ingen store problemer, men Canton Vento 91 lever nok opp med den mer løsslupne Hegel-forsterkeren, som jo også er dyrere, om enn den begynner å ha noen år på nakken.

Canton Vento 91 presterer nesten på fullt nivå ved 40 Hz og har fortsatt støtte nedover 30 Hz, noe som er fullt godkjent for en høyttaler i denne størrelsesklassen, som jo også prioriterer kontroll fremfor maksimal utstrekning, om enn man oppgir 20 Hz fra Cantons side. Det er jo til en viss grad også roms- og plasseringsavhengig. Diskanten er løssluppet og tydelig med god energi men også kontroll, samtidig som mellomregisteret fortjenstfullt fyller ut alle de ulike stemmene jeg har prøvd med, inkludert den høyklassige sopranen Marianne Mellnäs med kor på Cantique de Noël.
Disse høyttalerne er ganske lette å stille opp, der jeg anbefaler en mild innvinkling mot lytteposisjonen, der respektive høyttalers direktlyd havner rett «utenfor» min høyre respektive venstre akse, så å si.

Men for den totale balansen kan man eksperimentere en del med avstanden til bakvegg, der jeg endte opp cirka 30–40 cm ut, noe som gir en noe fyldigere tone sammenlignet med en friere plassering et stykke lenger ut i rommet.

Konklusjon

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har brukt ordet kontroll i denne testen, men ganske mange, og det finnes en grunn til det: Canton Vento 91 spiller nemlig med full kontroll på alle parametere, ikke minst i bassområdet, som gjengis som holdt i et granittfast grep. Siden kontrollen kombineres med god detaljrikdom blir det lydlige resultatet også interessant og engasjerende, om enn man kan fundere litt på valget av forsterker, der jeg anbefaler en ganske kraftig transistorforsterker med god energi og engasjement, for å riste ytterligere litt liv i disse så homogent… kontrollerte høyttalerne!