TEST: Paradigm Premier 820F V2

Det som gjør 820F V2 ekstra interessant, er hvor mye flaggskipteknologi kanadiske Paradigm har klart å få med til en forholdsvis beskjeden pris. Elementmaterialene – aluminium, magnesium og keramikklegering i diskanten, aluminium og magnesium i mellomtonen samt bassemembraner støpt i ett enkelt stykke Carbon-X – finnes ellers i mye dyrere Paradigm-serier, og kombineres her i et romslig kabinett for dyp, kontrollert bass og stor dynamikk. Arven går egentlig hele veien til toppserien Persona og dens berylliumelementer i diskant og mellomtone – en grunnleggende tankegang hos Paradigm om å bruke så lette og stive membranmaterialer som budsjettet tillater, som deretter går igjen nedover i sortimentet, men med rimeligere materialvalg. At utviklingen har tatt utgangspunkt i Paradigms toppmodeller, snarere enn å være en rendyrket innstegskonstruksjon, virker å være selve poenget med 820F V2.

Premier V2-serien har totalt seks modeller, og 820F V2 er den største og mest ambisiøse gulvhøyttaleren i sortimentet, et steg opp fra lillesøsteren 720F V2, som har to mindre Carbon-X-elementer og en smalere kasse. 820F V2 er en 3-veiskonstruksjon med fire elementer: en 1-tommers diskant i aluminium/magnesium/keramikklegering (AL-MAC), et 6-tommers mellomtoneelement i aluminium/magnesium (AL-MAG) samt to 7-tommers basselementer i Carbon-X, noe som innebærer at det er støpt som en eneste sammenhengende, dyp og spiss membran for høy stivhet og lav bevegelig masse, uten tradisjonell støvhette. Diskant og mellomtone sitter tett samlet øverst på fronten, mens de to bassene er montert nær gulvet for maksimal støtte og kobling til rommet.

Paradigm Premier 820F V2

Både diskant og mellomtone er utstyrt med Paradigms patenterte PPA-teknologi (Perforated Phase-Aligning), en perforert linse som ifølge Paradigm skal få ulike frekvenser til å nå øret mer samtidig og på motsatt vis blokkere lyd i feil fase, for en tydeligere romfølelse. Diskantelementet er dessuten montert i noe de kaller OSW – Oblate Spheroidal Waveguide – formet for å rette lyden mot lytteposisjonen og redusere refleksjoner fra tak og vegger. Verdt å merke seg er at formen på diskantens waveguide ligger relativt nær utformingen til de like dype bassemembranene.

Delingen ligger på lave 1,8 kHz mellom diskant og mellomtone og på 450 Hz mellom mellomtone og bass, med andre ordens deling (12 dB/oktav). Paradigm oppgir frekvensgangen til 52 Hz–23 kHz (±3 dB) rett forfra, etter en svært streng standard, samtidig som de oppgir bassdybde til 21 Hz med DIN-norm. I et vanlig lytterom har man bra nivå ved 25–30 Hz, og det finnes faktisk tonerester helt ned mot 20 Hz.

Kabinettet er bygget i MDF med innvendig avstiving for å gjøre kassen død og resonansfri, og finnes i svart pianofinish samt valnøttfinér og svart valnøtt. Høyttalerne står på Paradigms justerbare føtter, et system hentet fra den dyrere Founder-serien, som frikobler høyttaleren fra gulvet for å dempe vibrasjoner, med både spikes for tepper og gummiføtter for harde gulv, og som lett kan justeres ovenfra for perfekt balanse.

Med sine drøye 110 centimeter og knappe 30 kilo per stykk er 820F V2 et par ordentlige gulvhøyttalere, om enn ikke større enn at de får plass i de fleste vanlige stuer – noe som føles relevant med tanke på hvor dypt de også spiller. Dette er et par for prisklassen svært avanserte og velbygde høyttalere, sett både til teknikk og finish, som ikke etterlater stort mer å ønske.

Puddelens kjerne

Vi begynner med puddelens kjerne og en av disse høyttalernes virkelige USP-er: Premier 820F V2 spiller hele veien ned til suboktaven, med et visst nivå ved 20 Hz og virkelig god støtte allerede ved 25–30 Hz, og jeg begynner den mer konsentrerte lyttingen med Springsteens (el)bassintensive, pumpende 57 Channels, som gjengis med god fylde og nivå. De leverer selvsagt full støtte og dybde også på Donald Fagens Morph the Cat, der el-bassens løse A-streng gjengis med full kraft.
Premier 820F V2 spiller i bunn og grunn nesten all musikk fyldig og ukomplisert, med godt stereofokus på for eksempel Kurt Viles siste, i vanlig orden deilig gyngende album.
De får med all bass(informasjon) på Avalon og med herr Ferrys røst stødig sementert i midten av det storslåtte lydmylderet, som derimot brer seg ut i mindre grad enn vanlig, men presenteres mer samlet og kompakt, samtidig som det mangler en del på definisjon og hurtighet på de to foregående sporene.

70-tallsrock av fineste merke altså, og Jailbreak med Thin Lizzy etterlater nesten ingenting å ønske, med godt driv, kraft og trøkk i trommer, gitar samt selvfølgelig Phils karakteristiske stemme og fulltonende, smidige basspill.
Disse høyttalerne får med i prinsippet all den både tunge og dype bassen på Röyksopps Here She Comes Again, noe som må sies å være en prestasjon for et par høyttalere i denne prisklassen, med god, kontrollert stereovirkning dessuten, på de høyere, svosjende lydene, ja alle lyder! Noe som også gjelder demoklassikeren Oh Yeah med Yello, der de litt høyere (bass)tonene problemfritt flytter seg over hele scenen som males opp. Her føles lydbildet plutselig også større, noe som aksentuerer at høyttalerne er litt kresne og gjør forskjell på ulike materialer, les musikk og ikke minst kvaliteten på innspillingene.
Det blir god utstrekning og definisjon, ikke minst på bass og tam-tam-er i Paul Simon-favoritten You Can Call Me Al og en meget fin og fyldig gjengivelse også av Ron Carters bass og Houston Persons saks på Einbahnstrasse, som begge gjengis korrekt og tydelig, men ikke fullt så storslått og luftig som med andre, om enn ofte også dyrere gulvhøyttalere, men også billigere stativhøyttalere av god kvalitet.

Imponerende, men…

Violent Femmes’ akustisk raske Blister in the Sun viser ganske tydelig de små problemene som likevel finnes med disse høyttalerne, da en del mer finstemte detaljer skjules, samtidig som de ikke hjelper til med drivet i musikken, særlig ikke på lavere volumnivåer, samt at lydbildet ikke brer seg ut utenfor høyttalerne, men forblir ganske kompakt, selv når innspillingen egentlig inviterer til en mer makset og storslått gjengivelse.
Svenske Division 7s siste plate presenteres ganske fattig, må man si, lett intetsigende, men det er på den annen side ingen høyklassisk innspilling heller, men riktig så tomt som dette pleier det ikke å låte. Premier-gulvhøyttalerne formidler rett og slett ikke engasjementet og spillegleden som tross alt finnes der et sted, og i en svært smal gjengivelse viser høyttalerne seg her fra sin aller mest kresne side.
Når man virkelig dissekerer, kan man si at Premier 820F V2 mangler en del tekstur i det mer finstemte arbeidet, enten vi snakker bass, mellomtone eller diskant, når jeg for eksempel lytter til Deacon Blues’ så finstemte og velproduserte pop, og at de med visst materiale også kan føles ørlite tunge i sessen. Ikke slik at bassen føles buldrende, men der drivet i musikken likevel etterlater en del å ønske, samtidig som man ikke må slurve i valget av forsterker, som trenger å ha rimelig kraft og strømstyrke for å kontrollere den massive bassen. Nøyaktighet ved oppstilling er som alltid alfa og omega, så også her, og de bør helt klart plasseres et stykke ut i rommet og med en viss vinkling inn mot lytteposisjonen.

Innvendingene til tross, imponeres jeg stort over den for prisklassen meget fine byggekvaliteten som ikke etterlater noe å ønske, og den uvanlig rause utstrekningen nedover i frekvens. I bunn og grunn er dette et par ganske ukompliserte høyttalere som gjør det meste riktig og gir nær full frekvensutstrekning i bassområdet. Jeg kan derimot ikke understreke nok at man ikke bør slurve med forsterkningen, den på papiret høye 8-ohms impedansen og like høye virkningsgraden til tross. Jeg har for det meste brukt en solid Hegel H590-forsterker, og fullt så langt trenger man ikke å gå, men se gjerne etter noe med god strømstyrke, godt engasjement og innlevelse. Enklere alt-i-ett-løsninger trenger ikke gjøre seg bryet.

Konklusjon

Paradigms nye V2-versjon av Premier-serien er svært påkostet og lar ingenting være igjen å ønske når det gjelder byggekvalitet og finish, med ekte svart eller naturlig bøkefinér eller høyglanssvart pianolakk, som vårt testeksemplar av 820F V2 ankom i. De er riktignok store, men det er ingen problemer å få plass til dem i en helt vanlig stue. I bunn og grunn spiller disse høyttalerne musikken uten de helt store faktene og med nær full utstrekning i bassområdet, noe som sammen med hifi-kvalitetene er ganske uvanlig i denne prisklassen. Men man kan ikke få alt for disse pengene, og det jeg savner er mer tekstur og detaljer i gjengivelsen og litt mer smidighet.