TEST: Perlisten D3is

Perlisten kan sies å være subwoofer-spesialister, men ikke bare, ettersom de har hele fire forskjellige høyttalerserier i sortimentet, i tillegg til alle de forskjellige bassene. Men det er ingen overdrivelse å si at de er minst like kjent for sine subwoofere som sine høyttalere, mildt sagt. Et av mine mest uforglemmelige øyeblikk i lyd- og bildebransjen fikk jeg i Perlistens separate kinorom på High End-messen for noen år siden: 2023 sammen med Dirac og Storm Audio og 2024 sammen med Trinnov og hele åtte Perlisten D15s aktive 15-tommersbasser i en 11.8.6-konfigurasjon.

Dette var en opplevelse utenom det vanlige. Javisst, lokalet lot en del tilbake å ønske, men alt var justert inn i minste detalj, og roen anlegget spilte med, uansett hvilket materiale det ble matet med, er lydminner jeg plasserer høyt. Javisst, her fantes størrelse, dybde og kraft i overflod, men det var likevel roen og kontrollen som systemet behandlet både rystende actionscener og livemusikk med, som fremfor alt har etset seg fast i (lyd)minnet.

 

Perlisten D3is

Det var ikke lenge siden jeg testet amerikanske Perlistens nye inngangsserie og den største gulvmodellen A4t, med bra resultat må man si. Nesten overraskende bra! Som ved en tilfeldighet hadde også disse høyttalerne tre 8,5 tommer store bass/mellomtoneelementer. Det vil si samme konfigurasjon som den her testede, aktive bassen D3is. Men der tar likhetene definitivt slutt! Om enn basselementene ser like ut og har karbonfiberkoner, er de svært forskjellige, og Perlisten utvikler alltid alle elementer spesifikt for ulike modeller. Den effektive slaglengden hos D3is-bassene ligger rundt 17 mm sammenlignet med 9 mm hos A4t, som eksempel.

De trefoldige karbonfiberbassene hos D3is drives av en 1 500 watt sterk, separat forsterker som også huser delefilter, EQ og annet smått og godt, som kan styres via frontens berøringsskjerm, men enda heller via den dedikerte Perlisten-appen. Selve basskassen er lang og smal og ganske flat, for å fungere innebygd mellom stendere, men også for veggmontering, utenpå veggen, så å si. Den aluminiumsstøpte kassen må være ganske nett, men veier bly, eller mer nøyaktig nesten 40 kg! Den separate elektronikboksen/forsterkeren heter DSP1500, og i sortimentet finnes også DSP3000, lite overraskende med hele 3 000 watt under panseret. Til disse kobler man signalet fra sin vanlige forsterker, via RCA eller XLR, og deretter videre til den passive basskassen med vanlig høyttalerkabel.

Den her testede on-wall- og innebyggingsbassen D3is kan så klart spille med hvilken som helst høyttaler, inkludert alle høyttalere fra Perlistens ulike serier, fra S-serien på toppen til den nylig testede A-serien. Men mest av alt kommer den nok til å finne partnere i Perlistens X-serie med ganske nøyaktig samme utforming og bruksområde som den her testede D3is-bassen. Det skal også legges til at den har en storebror i (bass)sortimentet: D8is. Perlisten spesifiserer mange forskjellige frekvensområder, avhengig av bassforsterkning, THX, men fremfor alt romstørrelse. Kort oppsummert kan man si at den når ned til rundt 20 Hz i et større rom og rundt 30 Hz i et mindre, begge tallene angitt med -6 dB. Og det virker å stemme ganske bra, da jeg fikk til fullt brukbar bass med bra nivå ned mot 30-hertzregionen i det som likevel må klassifiseres som et litt mindre rom. Perlisten har et bra brukergrensesnitt via sin egen app, mens den myke og ikke så følsomme, lille berøringsskjermen lar en del tilbake å ønske når det gjelder brukervennlighet.

Beslag for vegg- eller innebyggingsmontering følger med, i likhet med «ører» til DSP1500-enheten om man vil ha den rackmontert. Som vanlig med Perlisten, er (magnetfestet) frontbeskyttelse fritt valgfritt og følger ikke med i esken.

Innstillinger

Foruten frekvensmålinger brukte jeg blant annet Baxter Durys Allbarone for å stille nivåer, delefrekvens, bratthet, fase, tidsforsinkelse, men fremfor alt polaritet. Det sistnevnte innebærer faktisk en fryktelig stor forskjell (noe som så klart kunne ha blitt utbedret ved å sette strømkontakten riktig, men ble en påminnelse om hvor viktig det likevel er å håndtere den absolutte fasen på riktig måte).

Som vanlig famler jeg som kua mellom høystakkene når det gjelder delefrekvens kontra bratthet. Med digital korrigering er det kutyme å velge lavt inngrepspunkt med bratt filtrering, men sammen med et par stativhøyttalere som går ned til rundt 50 Hz, er det også fristende å prøve en høyere og mer slak lavpassdeling.

Som sagt, jeg har veldig vanskelig for å velge, og begge tilnærmingene fungerer fullt ut tilfredsstillende, og det handler til syvende og sist også i stor grad om smak og behag. Det skal også legges til at her finnes en 10-bånds parametrisk EQ med tre justerbare brukervalg (for eksempel for film eller musikk) som innebærer at man som bruker kan finjustere lyden til perfeksjon, eller som et minimum trylle bort rommets verste bassnoder.

Imponerende artikulasjon

D3is imponerer kanskje ikke så mye på den klassiske, ganske finstemte versjonen av Also Spracht Zarathustra med Fritz Reiner når den mer konsentrerte lyttingen tar til, ettersom pauken i stor grad gjengis via de for øyeblikket tilkoblede stativhøyttalerne Monitor Audio Gold Signature 10.

Den hjelper derimot opp og forsterker gjengivelsen av Jocke Bergs så fint innspilte og produserte soloplate «Framtiden som inte blev av», og jeg blir nok en gang varse hvor mye en velintegrert subwoofer kan gjøre for totallyden, ikke minst med fokus og stereoskarphet.

57 Channels med Bruce Springsteen har jeg brukt siden tidenes morgen for å sjekke hvordan basselementer overlag henger med i svingene, når det tungt pumpende, men fremfor alt flinke elbasspillet skal gjengis, og her skuffer de triple, drøyt 8 tommer store bassene og den lukkede konstruksjonen meg ikke, med en veldig tydelig, stram og tung gjengivelse.

Reell, elektronisk bass deretter, med Foals Wake Me Up, som helt klart mosjonerer basskonene som nesten ser ut til å nærme seg x-max på angitte 16,9 mm!! Denne basskrevaden er virkelig overveldende, og jeg har nok aldri hørt den så fulltonende gjengitt. «Cantate Domino» deretter og favorittsporet Cantique de Noël, der orgelet får en sjelden hørt støtte i bunnen sammen med D3is og lar kor og solist synge ut på en herlig løssluppen måte der ovenfor. Mer ordentlig, elektronisk lavbass og det (rent bassmessig) mest krevende sporet Loose Yourself to Dance fra Daft Punks etter hvert klassiske «Random Access Memories», som gjengis fulltonende og kraftfullt hele veien ned til suboktavene og nok en gang lar 1 500-wattsforsterkeren flekse basskonene ordentlig.

Jeg pleier alltid å spille Donald Fagens klassiske Morph the Cat for å sjekke basskapasiteten hos mindre høyttalere, men den innledende, løse a-strengen på el-bassen er også en god ilddåp for en aktiv subwoofer, og den gjengis sammen med D3is med full kraft og full artikulasjon som jeg vil si er vanskelig å oppnå med en «vanlig» høyttaler, ja i så fall må den i det minste være ganske stor!

Ikke bare lavbass

Men det trenger ikke bare handle om uttalt (lav)bassgjengivelse, for denne subbassen gir også «vanlig» rock- og popmusikk mer stabilitet, full utstrekning og overlag en hjelpende hånd som innebærer at for eksempel ovenfor omtalte Jocke Berg gjengis på en betydelig mer helhetlig måte, og det gjelder i nesten enda høyere grad Deacon Blue og den fantastisk svingende The Day Jackie Jumped the Jail, som gjengis presis så rappt og alert som den må for å være musikalsk interessant å lytte til.

Men det siste eksemplet er det mest talende og det som nesten fremkalte et par tårer fra mine øyne: Ron Carters flinke og sikre basspill (sammen med saksofonisten Houston Person) på «Now is the Time/Something in Common». Jeg har lyttet til disse låtene ganske mange ganger etter hvert, men aldri sammen med en separat subwoofer og dermed heller ikke en aktiv bass av denne kaliberen. Det skjer noe spesielt når D3is tar hånd om det meste av kontrabassens toner, som nå gjengis raskt, alert og med den tyngde og omfang som den skal ha. Et fjollete smil er bare forordet, og jeg fortsetter å nynne på Einbahnstrasse lenge etter at kveldens lytteøkt er avsluttet. Jeg har knapt sluttet når jeg skriver ferdig testen…

Konklusjon

Det er vanskelig å ikke bli imponert over kraften, men fremfor alt hurtigheten og følsomheten til D3is, som også kan riste rommet skikkelig, om og når man har lyst. Her finnes i prinsippet ingen begrensninger, og sammen med de rikelige innstillingsmulighetene for fase, tid, frekvens, bratthet og den 10-bånds, parametriske EQ-en, kan gjengivelsen justeres inn til perfeksjon. Ingen ulemper? Med tanke på konstruksjon, bruksområde og byggekvalitet, nei. Prisen er riktignok høy, men det handler også om bassgjengivelse på det aller høyeste nivået. Den eneste lille innvendingen er at en mer konvensjonelt konstruert, større basskasse med større element, kan gi en luftigere og enda mer uanstrengt (lav)bassgjengivelse, men da blir den også vanskelig å henge opp på – eller inni – veggen…