TEST: JBL L52 Classic kompakthøyttaler

Plassproblemer betyr ofte små høyttalere med begrenset bass og lydtrykk. De mest ihuga entusiastene kjøper gjerne en bra subwoofer for å redusere mesteparten av problemet, men det bringer ikke alltid ekvipasjen helt til mål. 

Hvert fall ikke hvis høyttalerne mangler dynamiske evner, og smelter som en overopphetet lyspære når man skrur opp volumet.

Går man opp bittelitt i størrelse, til f.eks. JBL Synthesis 4309 eller Dynaudio Evoke 20, blir alt straks mye bedre, men da må man knuse begge sparegrisene, for de hører knapt til i  budsjettklassen.

Det gjør ikke JBL L52 Classic heller, men de koster det halve, og er litt mindre og lettere å få plass til. De er også forbedret for veggfeste. Oppskriften er den samme som på den mye større og langt dyrere L82 Classic, en annen av våre kompaktfavoritter, men her er basselementet markant mindre, og dermed antok jeg at de små 52-ene knapt kom til å spille i nærheten av like tøft som L82. 

Eller 4309 for den del.

Men man vet ikke hva man går til før man opplever det, og hvis jeg ble litt paff av den fete lyden fra 4309, så ble jeg minst like forbløffet over de enda mindre L52 Classic. Hvis L82 hadde en dør foran, kunne man lett fått plass til en L52 på innsiden. 

Tøff knøttebass

Der basselementet er 20 cm på L82, er det 13,3 cm i L52. En betydelig reduksjon i areal,  som normalt betyr mindre rekkevidde og lydtrykk i bassen. Diskantelementet er også litt mindre, 20 mot 25 mm, men også her er det titanmembran, som i L82.

Høyttaleren har bassrefleksporten på fronten. En fordel for de som tenker å sette høyttaleren på en hylle, for da er det ikke så nøye at den står inntil veggen. Diskanten kan justeres litt opp eller ned med et poteter på fronten, og alt dette kan skjules av en Quadrex-grill, i enten sort, blått, eller oransje.

Men fordi det lille basselementet har lengre slaglengde enn vanlig for en 13 cm bass, og en større svingspole som tåler mer varme, samt en flux-ring som konsentrerer magnetfeltet, kan den spille med mer kraft når den spiller høyt.

Hvilket den elsker å gjøre. En liten NAD AMP 1 på 2 x 40 W effekt, hadde ingen problemer med å drive de små JBL-ene til smått imponerende lydtrykk. Den lille NAD-forsterkeren lot seg ikke i nevneverdig grad affisere av den lave følsomheten på 85 dB, og lave 4 Ohm systemimpedans heller.

Få begrensinger 

Med den mer potente Marantz Model 40n, fikk jeg virkelig fart i de små basselementene. 

For eksempel ble bassgjengivelsen på Sades Soldier of Love, strammere, dypere og mer potent. Den harde og smått frynsete gjengivelsen av cymbalene forsvant, og høyttalerne åpnet seg opp og leverte et uvanlig stort lydbilde for en så liten høyttaler.

Noen egentlig dypbass er det ikke å snakke om. Men de går tilstrekkelig dypt til at man får med seg dybden i de største trommene, og har ingen problemer med å få ståbassen til Gary Peacock til å rive i rommet.

De aller dypeste tonene til et konsertklaver blir litt borte, men klangen er tilstede i fullt monn, og det er fin dybde i klangfargene fra instrumenter. Hvis man ikke skrur opp diskanten med potmeteret på høyttalerne, får man et fyldig lydbilde med varm klang, av den typen man er takknemlig for når man spiller høyt.

For de kan spille høyt. Ikke sånn at det blafrer i gardinene og murpussen drysser på parketten, det får da være måte på fra en så liten høyttaler, men man merker godt at de livlige JBL-ene er tunet for moro.

Samtidig har de noen monitoraktig ved seg, som gjør at vokaler låter klangfullt og fint uten noen skjemmende betoninger. Instrumenter får klinge ganske fritt og ufarget ut av høyttalerne. Som aldri lyder skarpt eller hardt.

Det er kanskje ikke all verdens gjennomsiktighet og detaljrikdom her, sammenlignet med et par Audiovector QR1, men L52 Classic har mer potent bass og er mer leken og engasjerende på rytmisk musikk. JBL-høyttalerne tåler fint sammenligning med den dyrere referansen KEF LS50 Meta, som er et bedre valg for de som har klassisk musikk på spillelisten, og aldri befatter seg med ‘moderne’ rytmisk musikk.

Konklusjon

JBL L52 Classic er den perfekte høyttaleren for alle som har begrenset med plass, og ønsker seg en skikkelig tøff høyttaler som spiller det meste av musikk med engasjement og innlevelse. Den spiller nesten med samme energi og trøkk som den over dobbelt så dyre L82 Classic, men er mye enklere å plassere. Den egner seg spesielt god i små rom, på en hylle, men klarer seg utmerket også i en stor stue. Akkurat der er egentlig det eneste stedet hvor jeg ville anbefalt en subwoofer i tillegg, for ellers står L52 Classic aldeles utmerket på egne ben.