GUIDE: Høyttalerkabler

Hvordan er lyden i en ledning?

Noen hi-fi-dyrkere ofrer tusenvis av kroner på kabler, mens andre mener det er bare tull. Vi dykker ned i slangegrotten og prøver å finne svarene.

Som hi-fi-interessert har du sikkert valgt de beste komponentene til anlegget du kunne finne ut fra prisen. Fra kilden (det være seg vinyl, CD eller strømming), via forsterkeren og hele veien til høyttalerne. Og du har sikkert også brukt tid på å finne de delene som låter godt sammen.

Men hva befinner seg i mellom? Kablene som binder de nøye utvalgte delene sammen. Er de bare den nødvendige forbindelsen mellom det egentlige hi-fi, eller er en kabel i like høy grad en komponent som de apparatene den binder sammen?

Meningene er mange – og sterke! Og hvis man drister seg til å komme med et synspunkt, vil ganske sikkert utløse kraftige reaksjoner fra alle kanter. Vi våger for første gang å ta skrittet og hopper ut i ormegården.

Vi vil ikke påstå at vi har funnet endelige og entydige svar. Og selv om vi har sammenlignet forskjellige kabler, har formålet ikke vært å fremheve en vinner, men mer å avsløre hvilke forskjeller som lar seg høre, og ikke minst under hvilke omstendigheter.

Vi har til forsøket lånt en rekke forskjellige høyttalerkabler som koster fra 6000 til 20 000 kroner for et stereosett. Vi har dessuten tatt med oss noen meter vanlig strømkabel fra verktøykassen.

For at det hele ikke skal bli for lett, har vi testet kablene med flere forskjellige forsterkere etter vidt forskjellige prinsipper: en moderne klasse D-forsterker i high-end-klassen, en pentode-rørforsterker med utgangstransformator, en single-ended klasse A-forsterker med kondensator i utgangen og en tradisjonell DC-koblet klasse AB-forsterker av litt eldre dato.

Vil forskjellen være den samme på de forskjellige forsterkerne, og er noen forsterkere mer påvirkelige enn andre? Skyldes forskjellen når alt kommer til alt forsterkeren mer enn kabelen?

Uforsvarlig å la være

La oss starte med å si at kablene utgjør en forskjell. En stor forskjell. Spranget fra vanlig strømkabel til en hvilken som helst av spesialkablene er så markant at selv om man kun har et anlegg av rimelig kvalitet, kan man ikke forsvare å la være. Man går rett og slett glipp av for mye.

Som med de fleste andre hi-fi-investeringene er det imidlertid de første kronene som gir størst resultat. Spranget fra den enkle strømkabelen til Supra-kabelen er enorm. For det dobbelte beløpet får man enda en forbedring, men den er langt fra så markant.

Hvor stor del av anleggets pris som bør brukes på kabler, er opp til deg. Men ut fra lytteresultatene er det forholdsvis innlysende at en god kabel gir den største forbedringen når kvaliteten i forveien er høy. Du kan logisk nok ikke trekke ut detaljer som er gått tapt i en dårlig forsterker, men du kan få så mange som mulig av de detaljene som er der, frem til høyttalerne.

Velg din egen sannhet

Men kablene bidrar også til lyden, så det er ikke alene et spørsmål om å finne den beste kabelen man har råd til. Spesielt de tre dyrere kablene satte sine fingeravtrykk på lytteopplevelsen, og fokuserte i forskjellig grad på dynamikk, live-opplevelse og analyseevne. Og her spilte forsterkervalget også inn i forskjellig grad, noe som gjør kabalen enda mer komplisert.

Du er med andre ord nødt til å lytte selv. Formålet med historien her har ikke vært å finne den eneste, endelige sannhet, men i det minste å grave et spadetak ned i kablenes verden. Vi må også understreke at selv om det er beviselige forskjeller, er de tross alt ikke store. Et skifte mellom to forskjellige gode kabler kan være som et skifte mellom to for øvrig gode DAC-er. Hørbart, men langt mindre enn forskjellen mellom de musikkstykkene som alt til syvende og sist handler om.

Heldigvis har de fleste forhandlere av spesialkabler en «prøvekoffert» med et utvalg av kabler som du kan låne med hjem for å lytte i ro og mak på ditt eget anlegg. Her er det kanskje på sin plass å advare om at kofferten kanskje inneholder både høyttalerkabler og signalkabler, så det kan bli dyrt!

Men vi kan i hvertfall bli enige om at strømledninger heretter bare bør brukes til lamper og skjøteledninger, ok?

 

Kablene som ble brukt til denne testen var utlånt av AV-Connection

(Artikkelfoto: Wikimedia)

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Lyd & Bilde,
se våre abonnementstilbud her .

Supra Sword 3.0

Det behøver ikke koste en herregård å få bedre lyd. Prisen på en husmannsplass er nok.

Supra er en av de eldste produsentene av spesialkabler til lyd, som de har laget siden 1976. Selv om prisene har mer enn fulgt den økonomiske utviklingen, er de fortsatt forholdsvis rimelige. Supra, som eies av svenske Jenving, spiller på å være et no-nonsens produkt uten «mystiske» løsninger. Hver kabelhalvdel består av 12 individuelt isolerte ledere, kveilet i en bunt. Man kan velge mellom forskjellige lengder og termineringer.

Supra Sword koster halvparten så mye som den nest billigste kabelen i testen. Dette til tross er kabelen både tykk og tung, og en liten trekloss på midten av kabelen ser passende kontrollert ut.

Hvis man skulle ha noen tvil om hvorvidt det overhodet er grunn til å bruke penger på spesialkabler, tvinger allerede første minutts lytting den tvilen bort. Det er rett og slett for stor forskjell til at man kan forsvare å bruke strømledning.

Sammen med klasse D-forsterkeren NAD M32 blir lyden åpnet opp. Toppen som før lød svak og unyansert, kommer frem. Det som tidligere lød som hvit støy, kan nå gjenkjennes som børstene på cymbaler. Man får også en oppfattelse av rommet som musikken spiller i. I stedet for å være i stuen er det snakk om et rom med sin egen akustikk og størrelse.

Mellomtonen som på strømledningen virket hard, er nå virkelig lekker. Treblåsere får klang, og stemmer får karakter og definisjon.

Med den lille Quad VA-One-rørforsterkeren kommer mellomtonegjengivelsen i fokus, avslappet og velklingende. Stemmer låter troverdig og veldefinert. På Right Hand Man fra Hamilton kan man skjelne de tre tettliggende herrestemmene fra hverandre.

Hyggestemningen fortsetter når den håndbygde Nelson Pass Zen-forsterkeren kommer på banen. Og det kan godt være at strømledningen klarte litt frislipp sammen med nettopp denne forsterkeren. Men med Supra er gjengivelsen likevel så markant bedre at det ikke er noen vei tilbake.

SAE Mark IV B-forsterkeren er ikke spesielt god venn med Supra. Faktisk virker det som om kabelen avslører dens svakheter i stedet for å finne de gode sidene. Mellomtonen er hard, og toppen virker litt tåkete. På den positive siden må man imidlertid fremheve et nærværende og fremoverrettet lydbilde som får orkesteret opp foran høyttalerne. Dessverre på bekostning av romfølelsen.

Supra har laget spesialkabler siden 1976. Sword er (forholdsvis) billig. (Foto: Supra)

Vanlig strømledning

Før kabler ble en ting, var strømledning fra byggevarebutikken det som ble brukt til å forbinde forsterker og høyttalere. Altså hvis man gikk opp i hi-fi. Ellers var løsningen såkalt «høyttalerledning», som var langt tynnere.

For å gjøre kabelskiftet lettere (og få det til å se bare litt mer kontrollert ut) har vi montert forgylte banankontakter kjøp på eBay for en krone stykket.

NAD M32 er en 150 W high-end klasse D-forsterker, som pleier å utmerke seg med en svært åpen og klar gjengivelse, hvor man kan oppleve å lytte rett gjennom veggen og inn i konsertsalen. Men det skjer ikke her. Etter en tur gjennom byggevarebutikkens strømledning er opplevelsen av rom nærmest vekke, og musikken spiller i stuen i stedet. Diskanten er unyansert og grov, og detaljer på high-hat flyter ut.

Den lille Quad VA-One rørforsterkeren på 12 W er egentlig splitter ny, men den ligner og låter som noe som kunne være bygget i radiorørenes storhetstid. Den pleier å få musikaliteten frem i opptakene og fokusere på instrumentenes klang. Med strømkabel er resultatet fortsatt behagelig og fritt for hardheten som vi opplevde på NAD-en. Men detaljene mangler, og resultatet er kjedelig og intetsigende.

Nelson Pass Zen V2 er en studie i enkelhet: en 8 W selvbyggerforsterker i ren klasse A med bare en transistor i signalveien. Dens sterke side er mellomtone, og særlig sang, som serveres med en ufattelig nærhet. Zen-forsterkeren overlever møtet med strømledningen best. Det er ingen spor av hardhet, og også en rimelig romfornemmelse. Og man tenker at man nesten kan leve med dette – inntil de bedre kablene kommer frem!

SAE Mark IV B er en stor 60 W amerikansk klasse AB-forsterker av eldre dato, og den er først og fremst tatt med i testen for å se om man med de dyre kablene kan registrere en forbedring også på et produkt som har passert siste salgsdato. SAE-en har sin styrke i bassen, men sammen med strømledningen er resultatet intetsigende, uten at noen områder gjør seg positivt bemerket. Så vi går videre.

 

Forgylte banankontakter kjøp på eBay for en krone stykket.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Nordost Red Dawn

Tross det nordisk klingende navnet er Nordost erkeamerikansk, med base ved Boston, Massachusetts, USA.

Red Dawn-kabelen er iøynefallende annerledes enn normale kabler ved å være flat: under en millimeter i tykkelse, og til gjengjeld nesten fire cm bred. Og der de fleste sverger til mange tynne kobbertråder, er de 20 lederne i Red Dawn utformet som solid-core, altså massive ledere, som dessuten er forsølvet.

Utformingen handler ikke om å gjøre det lett å skjule kabelen under gulvteppet. Plasseringen av de 20 trådene skal sikre lav kapasitet og selvinduksjon, samtidig som man unngår en tykk isolasjon som påstås å påvirke lyden. Nordost kaller prinsippet for «Mechanically Tuned Spacing».

Uansett formålet er Red Dawn en kabel som blir lagt merke til når den snor seg over gulvet i stive bølger som en overdimensjonert lakrisskrue. Det er en samtaleåpner. Spesielt når man forteller hva den koster!

Med Nordost Red Dawn rykker vi opp i en dyrere, men også bedre klasse sammenlignet med Supra. Og noe av det man får, er en bedre romgjengivelse – samt en god porsjon kontroll.

Med NAD M32 oppleves en god avgrensing av dimensjonene på opptakrommet. Det blir lettere å fornemme dybden. Instrumenter klinger naturlig, og stemmer virker uanstrengte og rene. Det hele kan imidlertid bli litt kjølig, noe som ikke skal ses på som en feil. Men det legger ikke til noe.

Når man skifter til rørforsterkeren Quad VA-One, er det igjen rommet som tiltrekker den umiddelbare oppmerksomheten. Rommet er stort, men ikke så skarpt tegnet som på NAD, noe som sier mer om forsterkeren enn om kabelen. Den lille forsterkeren yter en langt mer dynamisk opplevelse enn sammen med Supra-kabelen.

Med Zen klasse A-forsterkeren blir live-fornemmelsen enda et hårstrå bedre. Her er vi på konsert – og det er hyggelig å være med. Perkusjonen står klart i rommet, og instrumenter klinger varmt og fyldig. Banditen Galopp er en exces i romfornemmelse, og litt mindre i dynamikk.

Det får oss til å finne frem Tiden Bara Går med Therese Juel. Til orientering for ikke-gråhårete lesere er det en testklassiker fra svenske Opus 3. Opptaket er gjort live med to mikrofoner i en gymnastikksal. Og Zen/Red Dawn presenterer det akustiske opptaket fra dets mest sjarmerende side. Samme musikk ble selvfølgelig også testet med de andre kablene. Med Audiovector-kabelen var resultatet mer rytmisk fengende, mens In-akustik generelt serverte detaljene i opptaket med større analytisk klarhet.

Nordost Red Dawn, som har familienavnet Leif, er flat som en pannekake. (Foto: Nordost)

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Audiovector Zero Compression Signature

Audiovector er sannsynligvis kjent for de fleste hi-fi-interesserte lesere. Den danske høyttalerprodusenten har gjennom mer enn 40 år skapt en lang rekke vellykkede høyttalere, blant dem SR3 Arreté Raw Surface Limited Edition, som fikk toppkarakter i vår test. Når har de også kastet seg over kabelproduksjon.

På sin hjemmeside forteller Audiovector at man hadde en klar idé med kabelen: Den skulle være av kobber, og den måtte ikke forverre dynamikken. Utmerkede ideer, som de sikkert deler med minst ni av ti kabelprodusenter. Ut over det kan jeg lese i manualen at Signature-utgaven er kvasi-skjermet. Det betyr sannsynligvis at det er en kobberskjerm som er koblet med null-lederen i den ene enden av kabelen, noe som skulle redusere innstråling av støy fra omgivelsene.

Audiovector forteller dessuten at det brukes høyere ledertykkelse til den positive polen enn til den negative. Dette skal minske resonanser og gi bedre lyd. Også isoleringen i tre lag (PVC, en flettet stabilisering og en ytre kabelstrømpe) skal minske resonansen.

Det finnes flere varianter av kabelen som byr på mer avansert skjerming, og hvor kobberet har vært nedfrosset til nær det absolutte nullpunktet.

Audiovector legger vekt på at kabelen ikke skal komprimere dynamikken eller forsinke lyden. Det lyder som et løfte som er lett å holde, da elektriske felter beveger seg gjennom kabler med en hastighet som er tett på lysets hastighet. Derfor burde signalet i enden av kabelen være like dynamisk som da det forlot forsterkeren. Om det faktisk er tilfelle, vil en praktisk prøve vise.

Koblet til NAD M32 er opplevelsen med Audiovector Zero Compression Signature en gjengivelse med flott oppløsning i toppen og en ren og uforvrengt klang. Stemmegjengivelsen er også svært god, men muligvis ikke fullt så ubetonet som In-akustik-kabelen.

Og så må jeg akseptere at det har lykkes for Audiovector å få kabelen til å lyde dynamisk! Perkusjonsinstrumenter låter bare litt mer interessante gjennom disse kobberstykkene enn gjennom de andre.

Det samme gjelder mindre transienter. Den gamle testklassikeren Jazz at the Pawnshop er tatt opp på et jazzvertshus, og klirringen med kopper og glass ved bordene kommer litt tydeligere frem enn normalt.

Når M32 skiftes ut med den lille Pass Zen-forsterkeren, er bildet omtrent det samme: Perkusjon får positiv særbehandling, og dynamikken er virkelig flott. Både på Right Hand Man med Hamilton og på Banditen Galopp fra Ein Straussfest som nærmest er fryktinngydende!

Ellers kan man glede seg over en mer nøktern romgjengivelse med Audiovector-kabelen enn med Nordost-kabelen på samme forsterker. Stemmer fornemmes også å ha litt mer kropp. Det får dem til å tre litt mer frem i lydbildet. Om det er sannheten eller en (bitte liten) overdrivelse, er en smakssak. Men det kler akustisk jazzmusikk med sang.

Med Quad VA-One-forsterkeren skrus hyggefaktoren ytterligere opp. Her er det fokus på romgjengivelsen og den rytmiske opplevelsen, hvor slaginstrumenter får føttene til å trampe takten.

Som rosinen i pølsen ble Audiovector-kabelen testet på den antikke SAE Mark IV B. Live-stemningen er fin, men vi må innrømme at her er det forsterkeren og ikke kabelen som setter grensen for nyanseringen i toppen. Det ble imidlertid likevel en underholdende opplevelse, da den hardhendte forsterkeren og den dynamikkelskende kabelen endte med å servere den beste tromme-dynamikken av alle de testede kombinasjonene. På orkestermusikk opplevdes anslaget og basstrykket på pauker, tydelig adskilt. Som det er i virkeligheten.

Audiovector Zero Compression Signature er en kabel som gjør det artigere å lytte.(Foto: Audiovector)

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

In-akustik Referenz LS-1204 AIR

Med tyske In-akustik er vi for alvor kommet til det eksotiske sjiktet. Kabelen ser umiddelbart ut som en mørkere fetter av Audiovector, men den er overraskende lett. Faktisk består den 13 mm tykke kabelen mest av luft! Når man holder kabelen opp mot lyset, kan man gjennom den vevde kabelstrømpen se at kobberlederne er tvunnet i DNA-lignende spiraler som holdes på plass av plastholdere.

Selv om det kan virke voldsomt å kjøpe luft til tusenvis av kroner kiloen, er ideen likevel ikke så urimelig. Når det gjelder kondensatorer, er det ingen tvil om at isolasjonsmaterialer har innflytelse på lyden. Og at luft er ideelt. Det er bare praktisk umulig å lage annet enn de minste kondensatorverdiene på den måten.

In-akustik Referenz-kabelen fås også i varianter med flere ledere – til henholdsvis to og tre ganger så høye priser.

Under den flettede kappen snor kobberlederne seg gjennom luften, holdt på plass av et stativ. (Foto: In-akustik)

Den finurlige tyske kabelen gjør seg spesielt bemerket ved sin nøyaktighet og fokuset på detaljer. Med den kjølige analytiske og glassklare NAD M32 åpnes det opp for et stort og veldefinert rom bak høyttalerne. Følelsen av å lytte gjennom et stort åpent vindu til scenerommet er glimrende. Stemmer gjengis nakent og nyansert.

Også sammen med Quad VA-One får man den beste romgjengivelsen av de testede kablene. Små detaljer trer klart frem, og følelsen av å være til stede ved opptaket er langt bedre.

Banditen Galopp handlet om dynamikk da vi lyttet med Audiovector-kabelen. Nå er det konsertsalsfornemmelsen som har første prioritet. Følelsen av å være til stede den gangen Cincinnati Pops Orchestra spilte konserten.

Nelson Pass Zen-forsterkeren elsker allerede stemmer, og med In-akustik-kabelen tilkoblet, er det duket for en analysefest på korsang, hvor man får følelsen av å sitte i sufflørboksen og holde øye med de som opptrer. Det gjelder for eksempel på korstykket Koyaanisqatsi, hvor det går sport i å legge merke til hver enkelt sanger. Til gjengjeld er orgelet på samme stykke ikke fullt så interessant som sammen med Quad VA-One.

I’m Confessin’ (Jazz at the Pawnshop) kan man hygge seg med å studere hver enkelt av de mange musikalske irrelevante detaljene i bakgrunnen. Heldigvis uten at det tar fokus fra selve musikken.

Romfornemmelsen er utmerket, men ikke så uttalt som på Red Dawn med Zen, hvor rommet er alt. Dynamikken er fin, og detaljer i opptaket blottlegges, men det er ikke fullt så medrivende som med Audiovector-kabelen. Det kan nok ordnes med en mer rytmeglad forsterker. Sammen med SAE-forsterkeren blir det trøkk i slaginstrumentene, og Rhythm of the Heat fra Peter Gabriel 4 blir en eksplosiv trommefest. Uten at jeg av den grunn ville vurdere å punge ut med så mye penger for å sette den kostbare tyske kabelen sammen med en aldrende forsterker. For den mangler finesse. Men artig å prøve kombinasjonen.

Med Referez Referenz LS-1204 AIR er vi i det eksotiske sjiktet. (Foto: In-akustik)

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.
forfatter

John Hvidlykke

(f. 1964): Journalist og tester. John har arbeidet for Lyd & Bilde siden 2013, hvor han skriver om hi-fi, høyttalere, computere, gaming og teknologihistorie. John har beskjeftiget seg med teknologijournalistikk siden 1982(!), og har arbeidet for tallrike magasiner i forskjellige roller; blant annet GEAR, High Fidelity, Komputer for alle, Illustreret Videnskab, Ny Elektronik, PC World og Privat Computer. Han har dessuten skrevet tallrike bøker og undervisningsprogrammer om IT.

    Les også

    En nettverksspesialist og et high-end-lydselskap har sammen laget en smart-høyttaler i hi-fi-kvalitet.
    Lyden fra den enorme V8-eren klarer ikke å overdøve anlegget, som er et selvsagt valg på en BMW.
    Annen utgave av den minste Citation-smarthøyttaleren.
    For prisen av et par støykansellerende hodetelefoner gir Philips Fidelio X3 uendelig mye bedre lyd.

    Aktuelle tilbud

    Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.
    Xperia 5 II er ikke bare like bra som Xperia 1 II, den er i flere tilfeller bedre!
    Sony A85 er en jevnt over glimrende OLED-TV med flott bilde og usynlig, men tydelig lyd!
    Denons jubileums-spiller kan ta seg kjærlig av CD-ene dine i mange år fremover. Men strømmingen får en kald skulder.
    Vi spurte, leserne svarte. Med nesten 4500 stemmer er iPhone 11 kåret som vinner av kamerablindtesten.
    Sonus faber Lumina III er det opplagte valg av høyttalere til mindre rom
    Samsung HW-Q950T er den nyeste toppmodellen, og den skuffer ikke. Denne lydplanken er det krutt i!
    Med sin saftige kontrast og fargestrålende Ambilight-lys, gir Philips OLED805 en virkelig heftig bildeopplevelse.
    OnePlus 8T er et kompromiss. Derfor må man holde tungen rett i munnen hvis man vurderer et kjøp. For de fleste er OnePlus 8T blant de beste mobiltelefonene på markedet, mens forbrukere med spesielle behov bør se etter noe annet.
    Endelig et Wi-Fi 6 meshnettverk som folk flest har råd til. Er det bare å spenne sikkerhetsbeltet og gjøre klar for superhastigheter?
    Dyson Lightcycle Morph er noe helt for seg selv. Den kan det meste, men samarbeider dårlig.
    Hvis du er villig til å gi avkall på Dolby Atmos og DTS:X, finnes det neppe noen bedre lydplanke til prisen, enn Samsung HW-Q66T.
    Det er få lydplanker som klarer å simulere surroundlyd som Sony HT-G700.