TEST: Elipson Planet L Performance

Franske Elipson har røtter helt tilbake til 1938, og en historie som veksler mellom banebrytende akustisk forskning og nærmest skulpturell design. Under ledelse av ingeniøren Joseph Léon på 1950-tallet ble Elipson kjent for å tenke utenfor boksen – bokstavelig talt. De tok patent på runde reflektorer i 1953, og leverte samme år den karakteristiske BS50-modellen til lysshowet på Château de Chambord. Elipsons forskning på kulerunde former sto i sterk kontrast til andre produsenters firkantede kasser.

Planet-serien ble først lansert i 2010, men er nå videreutviklet med den nye toppmodellen Planet L Performance. Den kulerunde formen fra BS50 er bevart, og det er det gode grunner til. For mens man bare kan nyte synet av den ikoniske kuleformen, ligger det faktisk noe mye smartere bak designen enn bare å skille seg ut i stua. For det gjelder å tenke utenfor boksen – også lydmessig.

Flere suksesshistorier med runde høyttalere

Visste du at vanlige firkantede høyttalere skaper en rekke problemer for lydgjengivelsen? Ved skarpe kanter oppstår det nemlig diffraksjoner – lydbølger som brytes og skaper forvrengning. Tenk på det som små ekkoer som grumser til lyden. Kuleformen eliminerer disse kantene og lar lyden i stedet flyte fritt og uforstyrret.

Elipson er ikke alene om å utforske alternative kabinettformer. Franske Devialet har hatt stor suksess med sine ovale Phantom-høyttalere, og amerikanske Anthony Gallo er kjent for sine kulekonstruksjoner. Sistnevntes Reference 3.5 med kuleformede elementer for mellomtone og diskant er faktisk noen av de beste gulvhøyttalerne jeg noensinne har hørt.

Formen er likevel ikke uten utfordringer. Innvendig kan den symmetriske formen skape sine egne problemer. Lydbølger som spretter rundt inne i kula kan danne stående bølger som farger lyden. Derfor har Elipson måttet være minst like smarte med innsiden som utsiden av høyttalerne.

Planet L Performance er oppgradert i alle ledd

Planet L Performance bygger videre på den opprinnelige Planet L, den største modellen i Planet-serien. Den nye høyttaleren tåler mer effekt fra forsterkeren, så den kan spille med høyere lydnivå. Den har fått bedre elementer og mer raffinerte komponenter, blant annet med et oppgradert koaksialelement.

Mellomtonebassen er oppgradert med en ny 16 centimeters cellulosemembran, spesialbehandlet for å kontrollere resonanser. Diskanten, som sitter i midten av mellomtonen for optimal spredning, er en 1-tommers silkedome med kraftig neodymmagnet, i en bølgeleder for en jevnere og mer lineær gjengivelse av høye frekvenser.

På innsiden finner vi et oppgradert delefilter for renere frekvensfordeling og mindre forvrengning. Den interne kablingen er også oppgradert til tykkere oksygenfrie kobberledere for bedre signaloverføring.

Effektbelastning er økt fra 60 til 100 W RMS, og anbefalt forsterkereffekt er nå 30-120 W. Dette gjør høyttalerne mer fleksible med tanke på forsterkervalg og gir mer dynamisk overskudd.

Lyden av kulerundt kabinett

Plassert ikke langt fra veggen i testrommet, avslører Planet L Performance raskt sine kvaliteter. Spesielt sangstemmer låter fabelaktig. Auroras silkemyke stemme på You Can’t Run From Yourself får et nesten magisk preg – den henger i et presist punkt midt i rommet, omkranset av naturlig romklang. Dette er slik det skal være, men likevel sjeldent å høre så tydelig. I denne prisklassen har de fleste høyttalere diffraksjoner som farger mellomtonen og svekker både mikrodynamikk og illusjon av rom.

Alex Warrens store stemme på Eternity presenteres med samme åpenhet – utildekket og direkte, men samtidig varm og fyldig. All musikk gjengis med en påfallende renhet som imponerer.

Bass med karakter

Bassen er definitivt strammere og mer kontrollert enn i originalen. Frekvensresponsen går bare 2 Hz dypere på papiret, men energifordelingen er mer overbevisende. Bassrefleksporten er tunet til 50 Hz, noe som gir tydelig forsterkning akkurat i dette dype bassområdet.

Dette valget gir hørbare konsekvenser. Innspillinger med mye energi rundt 50 Hz – som Billie Eilish’ Bad Guy – får en imponerende fyldig og fysisk bassgjengivelse. Men musikk der bassen er sentrert over 60-70 Hz eller under 40 Hz kan fremstå slankere. Ozzy Osbournes Ultimate Sin fra 80-tallet mangler derfor noe av punch og tyngde.

Plasseringen nær bakvegg forsterker denne effekten. I motsetning til et lukket kabinett, som ruller av tidligere, men jevnere, har Elipson prioritert bassenergi og følsomhet framfor absolutt linearitet. Dette er et vanlig kompromiss i bassreflekskonstruksjoner, men verdt å være oppmerksom på ved valg av plassering og musikkmateriale.

Dynamikkutfordringer

Om jeg skal trekke frem en svakhet, må det være dynamikken. På mikronivå er høyttalerne fremragende – ved lavt til moderat volum skaper de illusjonen av at musikerne befinner seg i rommet. Diana Kralls piano eller Chet Bakers trompet låter forbløffende naturlig. Men øker du til «ganske høyt» (85-90 dB), begynner lyden å flate ut. Transienter mister sin presisjon, og presentasjonen blir mindre engasjerende.

Dette er likevel ikke noe stort problem for de fleste. Hverdagslytting skjer sjelden ved høye volum, og ved normale nivåer er disse høyttalerne rett og slett strålende.

Anbefalt forsterker

I testen har Lyngdorf TDAI-1120 fungert utmerket med sin nøytrale og raffinerte gjengivelse. Til tross for beskjedne 2×60 watt har den god kontroll. Ønsker du mer kraft uten romkorreksjon, er Hegel H120 et enda bedre valg.

Høyttalerne responderer også på kraftigere forsterkere og er gode nok til å vise fram nyansene i mer påkostet elektronikk. I samme prisklasse er NAD C 379 verdt å undersøke. Ønsker du en komplett strømmeløsning, kan du vurdere Marantz Stereo 70s, Yamaha A-S701 eller Bluesound Powernode. Elipsons egen Music Center Connect HD kan også være et alternativ, selv om jeg ikke har testet den.

Konkurrenter

I denne prisklassen er det overraskende få høyttalere – stativ eller gulvstående – som kombinerer en så helhetlig mellomtone og diskant med solid bassfundament.

Dali Menuet SE koster omtrent det samme og er virkelig god. Men den har mindre bass enn Planet L Performance og mangler den samme sømløse overgangen fra mellomtone til diskant. Elipsons koaksiale konstruksjon får all lyd til å virke som den kommer fra ett punkt – nettopp fordi den gjør det.

Bowers & Wilkins 707 S3 byr på flott lyd og stereoperspektiv, men krever mer av forsterkeren med sin følsomhet på bare 84 dB. Dermed blir totalprisen fort høyere. Planet L Performance har etter min mening også bedre bassgjengivelse.

KEF Q Concerto Meta drar samme fordel av koaksial mellomtone/diskant, som gir sylskarpt fokus i lydbildet, og har i tillegg et separat basselement for bedre dynamikk. Men Elipsons sjenerøse følsomhet på 90 dB og 8 Ohms impedans gjør dem enklere å drive med rimeligere forsterkere, sammenlignet med KEFs 85 dB og 4 Ohm.

Alt i alt er Planet L Performance en imponerende pakke som gir eksepsjonelt mye lydkvalitet for pengene!

Konklusjon

Elipson Planet L Performance er en betydelig oppgradering fra standardversjonen, med forbedringer i alle ledd som gir hørbare resultater. Den svevende, fokuserte og uforvrengte gjengivelsen av stemmer og instrumenter er rett og slett imponerende.

Den høye følsomheten på 90 dB gjør dem lette å drive, mens den forbedrede effektbelastningen gir større fleksibilitet i forsterkervalg. Selv om dynamikken flater noe ut ved høye volum, og bassresponsen i rommet varierer med musikkmaterialet, er dette småplukk målt mot alt som fungerer bra.

For den som ønsker høyttalere med særpreg, tidløs design og en åpen, luftig lydkarakter, er Planet L Performance et glimrende valg.