TEST: A-HA A5

Det første jeg legger merke til er stereolydbildet, med den fokuserte fantom-senterkanalen. Spikret. Som om vokalen har egen plass mellom de to kassene, helt frigjort fra selve høyttalerne. Sørget for av et 12-tommers koaksialelement som unngår den lille faseglippen i overgangen mellom mellomtone og diskant, som forstyrrer stereoperspektivet. A-HA A5 viser umiddelbart hvorfor punktkilde-prinsippet funker så godt.

Bak konstruksjonen står et samarbeid jeg selv ikke ville gjettet på. Anders Annerstedt, arkitekt og tidligere Linn-forhandler i Stockholm og Odd Rune Hegge fra Eksakt HiFi i Oslo. Og som har vært Linn-spesialist i årtier. To bransjeveteraner som nå har vokst seg ut av selgerstolen og lansert sine egne høyttalere. Selskapet heter Annerstedt-Hegge Acoustics AB. Eller A-HA, blant venner.

A5 troner på toppen blant kompakthøyttalerne i serien. Selv om kompakthøyttaler blir et feil ord, for det terningformede kabinettet rommer altså et 12-tommers koaksialelement og ser mer ut som en subwoofer enn en topphøyttaler. Designen er sær, og minner om noe fra 70-tallet. Som noe som hører hjemme i en røykfylt jazzklubb med Chesterfield-sofaer langs veggene. Dette er med andre ord ikke en høyttaler som forsvinner inn i interiøret. Enten elsker du formen, eller så gjør du det ikke.

Punktkilde med digital hjerne

Tanken bak A5 er at all musikkinformasjon skal komme fra ett punkt. Diskanten sitter i sentrum av mellomtonebassen, med delefiltre av typen FIR, som skal kunne kompensere for tidsforskjeller mellom elementene. Målet er at alle frekvenser treffer ørene helt samtidig, slik at faseresponsen blir optimal.

FIR står for Finite Impulse Response, og er en digital filtertype som ofte brukes i DSP-en på en høyttaler for å forme frekvensrespons, fase og tidsforhold mellom elementene. I et aktivt system kan FIR-filtre brukes til å tidsjustere og fasekorrigere diskant, mellomtone og bass slik at de summerer bedre rundt delefrekvensen.

Selve hjernen er en floating point SHARC-prosessor som jobber på 48/96 kHz, med en automatisk algoritme som setter frekvensgangen mot en idealkurve for hvert element. Den 12-tommers mellomtonebassen er i karbonfiberblandet papp, og membranen fungerer i tillegg som en bølgeleder til diskanten. Diskanten er et ringradiator-kompresjonselement med Kapton-membran; et lett, stivt og varmebestandig materiale som hjelper membranen å bevege seg kontrollert og tåle høy belastning uten å deformeres. Mellomtonen deles skarpt med Linkwitz-Riley-filter (24 dB/okt) ved rundt 1,2 kHz, og FIR-DSP-en holder styr på tidskorrigeringen mellom elementene.

Annerstedt og Hegge er tydelige på fire kjernekriterier: samlet akustisk energi i rommet (power response), faseriktig respons i hele det hørbare området – og vel så det, dynamikk uten kompresjon, og effektiv kobling til luft via stort membranareal. Det er klassiske, men i dag ofte oversette ingeniørprinsipper. Når jeg går rundt i rommet, merker jeg at lydbildet ikke kollapser utenfor lytteposisjonen, slik mange andre høyttalere – dyre som billige – har en tendens til.

Effekten er forresten på sjenerøse 2 x 240 watt pr. høyttaler, og følsomheten oppgis til 92 dB. Rundt regnet skulle det bety at A5 kan levere 115 øredøvende desibel om du står med øret én meter fra høyttalerelementet. Med andre ord er det plenty margin her, selv når du drar på.

Det 12-tommers elementet i lukket kabinett gir -6 dB allerede ved 25 Hz anechoic, og i et vanlig rom forsterkes fundamentet ytterligere. Selv om en stor sub fortsatt vil grave dypere, er bassen mye større enn fra mindre høyttalere – og kontrollert hele veien ned. Som en stor bonus viser høyttalerne seg å være perfekte for bruk med subwoofer.

A-HA A5 låter stort og fysisk uten subwoofer

Ikke at subwoofer er noen nødvendighet. Tvert imot. På Harry Styles’ Aperture får jeg umiddelbart bekreftet hva en stor membran gjør med rytmer. Bassen treffer kroppen, ikke bare øret. Det er en fysikk i lyden som mindre høyttalere rett og slett ikke klarer å gjenskape, uansett hvor smart de er designet. Ned til grensen har A5 imponerende trøkk og kontroll. Er du ute etter en kompakthøyttaler som ikke trenger subwoofer, kan A5 være midt i blinken.

Senterpunktet i lydbildet er en av høyttalerens største kvaliteter. En fantom-senterkanal som spikrer vokaler fast som påler midt i rommet. Stemmen til Caroline Polachek på den snåle avantgarde-poplåta Dang står presist i sentrum, mens resten av lydbildet danser rundt henne.

Klokkespill klinger ut i rommet, og transientene har skikkelig snert. Ikke bare starter høyttalerne lynkjapt på rytmene, men de har en evne til å stoppe når de skal.

Jeg må likevel si at toppen er en anelse nedtonet. Det trekker fokus godt ned i mellomtonen, hvor jeg dessuten mistenker en liten heving i sin nedre del. Det kan oppleves som varme på enkelte opptak, men det tar vekk litt av åpenheten.

Genelec- og Neumann-tilhengere vil nok savne litt mer luft i toppen. På den annen side blir aldri lyden anstrengt eller skrikende, så det her kan du spille i mange timer i strekk uten å gå lei.

Konstruktøren bekrefter at dette er bevisst designvalg. Han har lagt inn en Butterworth-avrulling på 12 dB over 14 kHz for å holde unna mulig forvrengning fra kompresjonsdriverens oppbrytningsområde. Mange konkurrenter strekker tvert imot frekvensgangen til 20 kHz nettopp ved hjelp av denne resonansen, og selv om forvrengningen i seg selv ofte ikke høres så langt opp, kan den vandre ned i frekvens. A-HA har valgt bort den effekten – og det er sannsynligvis derfor lyden aldri skjærer.

Isobarik-subwoofere og en plan B

A5 ble levert sammen med et par aktive subwoofere ved navn A5 Isobarik, med to isobariske basselementer i hver. På papiret skal disse ta hele systemet ned til 20 Hz med høy presisjon. Eksemplaret jeg fikk var et proof of concept, hvor det interne finerkabinettet som skal kapsle inn DSP- og forsterkermodulen ennå ikke var på plass. Resultatet var at lufttrykket fra basselementene presset seg gjennom lufteventilene på elektronikkdelen, og skapte hørbar forvrengning. Subwooferne har enormt potensial, med stor og fysisk bass som virkelig fyller rommet. Men når man kobler ut høyttalerne og bare lytter til subene, er det mye dirring og klirring gjennom lufteventilene.

Konstruktøren bekrefter at problemet skyldes manglende intern kapsling, og at produksjonsmodellen får sitt eget lufttette kabinett på innsiden. Han mener at en lekkasje i seg selv ikke skal gi forvrengning, men det jeg hørte i mitt eksemplar gikk langt utover hva som er akseptabelt i denne prisklassen. Vi må derfor avvente en endelig produksjonsversjon før subwooferne eventuelt vurderes på nytt.

I stedet koblet jeg og min kollega Audun Hage opp en Dali F-16F, og fikk umiddelbart en smak av hva A5 kan i fullt oppsett. Disse høyttalerne kobler helt sømløst med en subwoofer. De har ingen pukler i bassresponsen, noe som ofte gir faseproblemer i overgangsområdet, og 12-tommeren spiller langt nok ned i frekvens uten anstrengelse, til at delefrekvensen kan settes lavt. Vil du kun ha fundamentet fra suben, deler du ved 50 Hz. Vil du gi mer trøkk i mellombassområdet, går du til 70 eller 80 Hz.

Med Dali-suben på riktig nivå utvider lydbildet seg ytterligere. Bassen blir fysisk på en helt annen måte, og da kommer rytmeseksjonen virkelig til sin rett. Trommer pumper kontrollert, basslinjer er stødige uten å rote til mellomtonen, og A-HA viser endelig sitt egentlige nivå.

Samtidig oppleves diskanten luftigere, fordi kontrasten mellom bunn og topp blir større. Det er ikke magi, bare sånn psykoakustikk funker.

Drift og oppsett

Hovedinngangen er balansert analog, og fortjener en kabel av høy kvalitet. Produsenten anbefaler Mogami. I tillegg finner du en digital inngang og en konfigurerbar passthrough som kan settes opp for ekstra subwoofer, eller for et passivt filter med separat forsterker til diskanten. Selve oppsettet, inkludert rom-EQ og tonekontroll, gjøres via en nettverkskontakt og en egen programvarepakke som leveres med høyttalerne. Skal du integrere paret i et større system, kan Dante-kompatibilitet bestilles som opsjon.

Flere konfigurasjoner

A5 leveres i fire varianter. Standardparet med innebygd forsterker koster 149 000 kroner. Vil du heller bruke en Linn Selekt DSM Classic med Exakt-plattformen, finnes paret også uten forsterker til 95 000 kroner. Da programmeres delefilteret i selve streameren, og du får tilgang til Linns Exakt-bibliotek som også støtter høyttalere fra Linn, KEF, B&W, Kudos og andre. Skal du ha hele pakka, kan du legge til A5 Isobarik bass. Da snakker vi 381 000 kroner i full aktiv konfigurasjon, eller 235 000 kroner klargjort for Exakt. Hvilken variant som passer deg, avhenger av om du allerede har et Linn-system å bygge videre på, eller om du vil ha alt ferdig integrert i kassen.

Hvem er konkurrentene?

Til denne prisen er konkurransen brutal. Dynaudio Confidence 20A er en naturlig sammenligning. Disse har dypere bass og et større og mer holografisk lydbilde – ikke minst i høyden. Men ikke den samme stramme transientgjengivelsen i mellomtonen, og ikke med det knivfokuset man får fra en koaksialhøyttaler.

Så må vi ta frem den gulvstående Sigberg Saranna med 600 watt i hver høyttaler, og som til samme pris som A-HA A5 har en mye mer nøytral og «lydtekniker-presis» gjengivelse av musikken. Også denne med koaksialelement, riktignok på 8 tommer. Men med et enda mer komplett lydbilde til prisen, i mine ører. Og med anbefalt plassering bare 15-50 cm fra bakveggen gir den også en enkel vei til de store musikkopplevelsene. Men den som faller for A5-sjarmen, vil neppe velge Sigberg.

Og når vi snakker om teknisk presisjon, så må vi ta frem den halvparten så dyre Genelec 8361A. Hvor du får romkorreksjon på kjøpet, og lyd med laserpresisjon. Men som totalt mangler varmen i mellomtonen som A-HA-høyttalerne gir.

Er du åpen for tradisjonelle, passive høyttalere med forsterker ved siden av, blir listen over konkurrenter straks mye lengre. Men hvis du først faller for A-HA A5, er det liksom ikke så mye annet som gir samme følelse.

Konklusjon

A-HA A5 er et par skikkelige aktive high-end-høyttalere. Koble til en streamer, og du er oppe og nikker. Men de er ikke for alle. Designen kan være polariserende, og de har en egenkarakter som man må like. Men gi dem en god lydkilde og en ren signalvei med gode XLR-kabler, og høyttalerne viser hvor mye et kompromissløst koaksialprinsipp kan gi.

Senterbildet er spikret, fysikken er stor, og rytmeseksjonen er av sjelden klasse. Høyttalerne klarer seg fint på egenhånd uten subwoofer, men ønsker du ekte dypbass, så kan du finne glede i at høyttalerne funker helt sømløst med en sub. Da får musikken både mer trøkk i bassen og mer dybde i lydbildet. For lytteren som verdsetter punktkilde-prinsippet og er trygg på sin egen smak når det gjelder utseende, kan dette bli et siste stopp.