TEST: Shure Aonic 40

Da Shure lanserte sine første støykansellerende hodetelefoner Aonic 50, var jeg mer enn begeistret. Super lydkvalitet og med mulighet for å stille EQ i appen, og en fantastisk passform. Støykanselleringen var sånn passe, men den gjorde jobben. Shure hadde rett og slett skutt gullfuglen på første forsøk!

Det største savnet var mulighet for å legge dem sammen, det går nemlig ikke. Noen stemmestyring kunne de heller ikke bruke, men personlig bryr jeg meg fint lite om sånt.

Noen syntes nok Aonic 50 var for dyre, ved lansering kostet de nemlig 4700 kroner. Og selv om de gjør veldig mye bra, så trekker det ned at de ikke kan hurtiglades.

Med Aonic 40 har Shure adressert flere ting, og hodetelefonen fremstår faktisk som mer komplett enn sin storebror. De kan legges sammen, og de er mer kompakte. Har du en hurtiglader med USB-C, får du dessuten fem timers avspilling etter femten minutters lading. Ikke gærn’t! Som sin storebror støtter Aonic 40 multipunktstilkobling mot to enheter samtidig.

For å få ned størrelsen er høyttalerelementene redusert fra 50 til 40 millimeter. Til gjengjeld har batteritiden økt fra 20 til 25 timer.

Der hvor Aonic 50 henvender seg til hi-fi-interesserte med Sonys LDAC-kodek, som gir den beste lyden over Bluetooth, har man nøyet seg med aptX HD på Aonic 40. Helt greit.

Passform og brukervennlighet

Mens Aonic 50 sitter som en drøm rundt ørene, synes jeg Aonic 40 klemmer litt mer. Det merkes spesielt når jeg tar på meg lesebrillene, som kan bli lett ubehagelig. Putene er både tynnere og hardere enn på storebroren. En annen ting jeg biter meg merke i, er at bassgjengivelsen lider med briller, siden putene ikke tetter like godt. Bruker du briller, ville jeg derfor anbefalt å gå opp til Aonic 50, eller se etter noe annet.

Hva brukervennlighet angår, har hodetelefonene knapper i stedet for sveipefunksjon. Og siden flere av knappene har ulike funksjoner etter hvor mange ganger de trykkes eller hvor lenge de holdes inne, så står det en lang liste i appen (ShurePlus Play) hvordan du utfører de ulike funksjonene. Personlig synes jeg det er et herk med alskens funksjoner på hodetelefonene, og bruker derfor stort sett mobilen til å styre det meste.

Støydemping

Støydemping og omgivelseslyd kan stilles i flere trinn, selv foretrekker jeg å ha dem begge på fullt når de er i bruk. Lyden fra spilt musikk er ikke veldig annerledes med begge funksjonene av, enn med en av dem i bruk. Men som vanlig låter musikken mer dynamisk og bedre kontrollert med disse avslått.

Det hendte under testingen, at appen mistet kontakt med hodetelefonene, spesielt om jeg bevegde meg utenfor mobilens dekning og kom tilbake. Bluetoothen var tilbake, og musikken spilte, men appen fant ikke hodetelefonene så jeg kunne gjøre innstillinger.

Samtalekvalitet

Bruker du disse til mobilsamtaler og digitale møter, kan mottakeren høre deg helt fint. Stemmen min bærer gjennom til mottakeren tydeligere og klarere enn med for eksempel Sony WH-1000XM4, Shure ligger ganske langt opp på listen her.

Lyden av Shure Aonic 40

Aonic 40 låter meget rent og pent, musikken kommer troverdig gjennom. Her er ingen overdreven bass, men den som er der er godt kontrollert og følger rytmene bra.

Gitaren til Father John Misty klinger klart ut på countryballaden Goodbye Mr Blue, og spesielt i overtoneregisteret klirrer det bra i båndene. Bassgitaren låter ikke på sitt feteste, men låter samtidig naturtro og ekte. Stemmen til Father John er også tydelig, det mangler bare litt volum i midtregisteret i forhold til storebror.

Cody Frys orkesterversjon av Eleanor Rigby gjengis med fin luft i fiolinene, og bassrekka er det lite å si på. Igjen kunne jeg godt tenke jeg litt mer mellomtone, for å skape mer aggresjon i blåserekka, og for å bedre få frem stemmen til Cody.

Tonekontroll

Appen har heldigvis equalizer. Både forhåndsinnstilte klangbalanser, og dessuten en 4-bånds parametrisk EQ. Det høres kanskje ikke så avansert ut, men her kan du sette fire valgfrie frekvenser langs hele frekvensområdet, og stille båndbredden (Q-verdien) fra 0,8 og opp til 4 oktaver. Du kan med andre ord velge hvor bredt frekvensområde som skal justeres.

Jeg er ganske fornøyd med lyden før justering, men det blir enda bedre med en liten håndvending innom EQ-en. For å frem litt mer mellomtone, og dessuten dempe sibilanter noe. Enkelte innspillinger har litt harde cymbaler og s-lyder, og de blir verre om man øker mellomtonen uten å kompensere et annet sted. I dette tilfelle det skarpe området rundt 6 kHz. Og siden vi allerede driver og manipulerer, drar jeg opp bassen litt, bare for å få det litt artigere på jobb.

Jeg endte med følgende:

1. (Low Shelf): 100 Hz, +3 dB, 0,8 oktaver
2. (parametrisk): 1000 Hz, +4 dB, 4 oktaver
3. (parametrisk): 6300 Hz, -3 dB, 1 oktav
4. (High Shelf): 10000 Hz, +3 dB, 3 oktaver

Og, se, der kom det seg! Nå er plutselig stemmen til Father John Misty langt mer fremme i lydbildet, samtidig som gitarkroppen har tydeligere klangstruktur.

Den skitne, elektroniske industrial-inspirerte låta Die For You av Valorant med gjestevokal av Grabbitz, låter steintøft, med både vokalen langt fremme, en dyp bass, og en arpeggio som driller seg inn i øregangen på deiligste vis. Dette er fett!

Tro meg, med toneinnstillingene jeg nå har gitt deg, kan jeg ikke komme noe bedre til prisen. Det er en sann fryd å lytte til musikk nå. Musikken er klar, dynamisk og dramatisk. Det er slettes ikke skarpt, men likevel veldig detaljert og distinkt. Det er ikke mye storebror har på denne nå!

Konkurrenter

I denne prisklassen er ikke Aonic 40 uten konkurranse. JBL Tour One kan du få til å låte nesten like bra med EQ-en, men de låter til gjengjeld ikke spesielt godt uten innstillinger. Om du skyr EQ-innstillinger, låter Aonic 40 mye bedre. Derimot kan nok JBL-ene funke bedre med briller, fordi de har mykere puter.

Yamaha YH-E700A har tøffere lyd, men noen vil nok synes bassen er vel overdreven (ikke jeg). Men Yamaha har dårligere støykansellering enn Shure, og du kan ikke justere lyden på dem.

Sony WH-1000XM4 har vært på markedet en stund nå og har derfor gått ned i pris, omtrent der du finner Aonic 40. Sonyene er overlegne på støykansellering, men jeg har ikke klart å få dem til å låte like bra som Aonic-ene.

Shure Aonic 40: Konklusjon

Shures rimeligste støykansellerende hodetelefoner har enkelte forbedringer fra toppmodellen, blant annet ved at de kan legges sammen, og at de endelig kan hurtiglades.

Brukervennligheten er god, men passformen lider noe av litt harde puter. De kunne gjerne enten vært tykkere eller mykere, og brillebrukere vil dessuten oppleve at bassen lekker.

Bruker du ikke briller, kan du derimot bare nyte lydkvaliteten av Aonic 40. De låter bra ut av esken, og du kan få dem til å låte enda bedre med EQ-en i appen.

Støykanselleringen er helt fin, det samme er samtalekvaliteten.