TEST: Sennheiser HD 560S

Sennheiser er alltid et trygt valg om du ser etter hodetelefoner av høy kvalitet i et gitt prissegment. Den tyske hodetelefonprodusenten har holdt på i over 75 år, og kan jobben sin.

Det er derfor ikke rart at veldig mange hodetelefonprodusenter bruker Sennheiser som referanse når de skal måle seg i en viss kvalitetsklasse. Spesielt når vi snakker om de mer seriøse med kabel. Enten det er HD 660S i premiumklassen rundt 5.000 kroner eller HD 800S i high-end-klassen, så vet du at du har laget et godt par hodetelefoner hvis de kan måle seg.

Så har vi den nye innstegsmodellen for monitoring, den åpne HD 560S. Den koster under halvparten av HD 660S, og likevel hevder Sennheiser en meget nøytral lyd, som tilfredsstiller lydteknikeres store krav til lydkvalitet, når de skal mikse opptakene sine. De samme kvalitetene vil naturligvis også komme musikkelskere til gode.

Hvorfor åpen type?

Mange vil nok lure på hva man skal med åpne hodetelefoner, som lekker så mye lyd ut i forhold til lukkede. Ikke holder de støyen ute heller. Men sannheten er at lydkvaliteten er så mye bedre på åpne, at fordelene langt overgår ulempene. Spesielt dynamikken er mye bedre, fordi driverne og membranene har fri vandring uten å bli holdt igjen av under- og overtrykk i kammeret.

Fjærlette

HD 560S veier lite, bare 240 gram. I kombinasjon med den åpne, pustende designen gir det god komfort. Samtidig sitter klokkene akkurat stramt nok til at man kan headbange og likevel være trygg på at de ikke faller av. Byggekvaliteten bærer preg av plast, men hodetelefonene er frie for knirkelyder og andre uhumskheter.

De 38 mm membranene, laget i en slags plastfolie, er vinklet litt skrått bakover. Slik at lyden i større grad skal høres ut som om den kommer forfra, som fra et par høyttalere. Samme prinsipp brukes på flaggskipet HD 800S, som har kanskje det beste stereoperspektivet jeg hittil har hørt fra noen hodetelefoner.

Kabelen, som er utskiftbar, er tre meter lang og har en stor 6,3 mm plugg i enden. Dette, sammen med det faktum at hodetelefonene ikke er sammenleggbare, vitner om at de ikke er ment for bærbart bruk. Likevel følger det med en 3,5 mm overgang, så du får koblet dem til hvor som helst.

Sennheiser HD 560S: Lydkvalitet – mobiltelefon

Selv om det ikke er prioritert, låter hodetelefonene greit sammen med en smartmobil, som min iPhone 12 Pro med Lightning-adapter imellom. Klangen er nøytral, men uten noe særlig fart og snert. En skarptromme har litt begrenset smekk, og det skingrer ikke så distinkt i cymbalene som jeg hadde håpet. Det blir for endimensjonalt, og instrumentene blir for tilbakeholdne og introverte. Har du ikke tenkt å investere i en bærbar DAC eller skikkelig forsterker, så finnes det bedre valg.

Lydkvalitet – hodetelefonforsterker

Men disse hodetelefonene er tiltenkt hjemmebruk, gjerne som supplement til høyttalerne i et allerede eksisterende hi-fi-anlegg. Mange forsterkere har nemlig ganske god kvalitet på hodetelefonutgangen, så du trenger kanskje ikke investere i noe ekstra.

I kundegruppen finner vi også lydteknikere, som tross beskjedent budsjett har et godt eksternt lydkort med tilsvarende god hodetelefonutgang.

Og med en skikkelig hodetelefonforsterker blir det ganske andre boller. Med min egen Auralic Taurus kommer musikken frem i rikt monn, og det jeg savnet av dynamikk er ikke lenger en bremsekloss for musikkopplevelsen. Du vil også komme langt med en rimeligere forsterker.

Plutselig kommer cymbalene til liv, hvor man lett hører forskjell på en china, en splash og en crash, og hi-hat-en knipser friskt mot øregangen. Skarptromma på en av Olivia Rodrigos få rockelåter Brutal kommer frem med den skitne klangen intakt, og i det hele tatt svinger det godt av dette.

Voilà

Det fantastiske franske bidraget i årets Eurovision Song Contest, nemlig Voilà av Barbara Pravi, låter meget bra. Stemmen er ytterst tydelig og nærværende, og man hører pianopedalene jobbe og knirke langt nede i bassen under åpningslinjene. Vakkert.

Klangbalansen er nøytral med et lett strøk varme. Ikke like varmt og fyldig som de dobbelt så dyre HiFiMAN Sundara, men samtidig kanskje mer «korrekt». Faktisk oppleves HD 560S også som mer nøytrale enn storebrødrene HD 660S, som er noe varmere. Men HD 560S er ikke like lettbeint i toppen som verken sine storebrødre eller Sundaraenes ultralette planmagnet-drivere.

Bassen er også litt slankere enn på Philips Fidelio X3 (igjen, en annen prisklasse), som har mer trøkk og fart på Billie Eilish’ Bury a Friend. Philips har også et større lydbilde, til tross for Sennheisers vinklede elementer, og X3 har også en mer dynamisk mellomtone. X3 har flere klangsturer i fioliner og bratsjer på klassisk musikk, slik at de lettere skilles fra hverandre.

Men totalpakka på HD 560S er virkelig god, og tatt prisen i betraktning et av de virkelig gode kjøpene der ute. Du kan for eksempel glemme denne lyden fra noen trådløse hodetelefoner.

Konklusjon

Sennheiser HD 560S er et par åpne, passive hodetelefoner som befinner seg i en prisklasse som for lengst har blitt overfylt med trådløse alternativer. Praktisk, joda, men lyden er langt fra det du får her. Faktisk låter HD 560S bedre enn noen trådløse hodetelefoner jeg kan komme på – uansett prisklasse.

Hodetelefonene låter åpent og nøytralt, men med et ørlite snev av varme og glød. De kan dermed både brukes av lydteknikere på budsjett, og av musikkentusiaster som trenger vellyd.

Det finnes hodetelefoner med mer energi i mellomtonen, og det finnes de med dypere og fetere bass. Men vi vet ikke om noen i nærheten av denne prisklassen som balanserer det hele så bra. Hatten av!