Oppo PM-3 er en kompakt hodetelefonmodell som er delvis sammenleggbar og dessuten sitter godt på hodet. Byggekvaliteten er fin, men selve klokkene kan fort oppleves som litt for små og trange dersom du har et over middels stort hode.

 

PM-3 leveres med to kabler, en på 1,2 meter og en lang tremeterskabel for hjemmebruk. Designen er stilren, om enn kanskje ikke den mest spennende i svart, som vårt eksemplar kom i.

 

PM-3 har arvet mange av de tekniske løsningene fra toppmodellen PM-1 og er en såkalt planar-magnetisk løsning. Elementet er et tynt flak av en halvleder som dekker hele størrelsen av klokken, og drives av en magnet på hver side. Andre magnetostat-hodetelefoner er mer tungdrevne, men disse klarer 102 dB i 26 ohm, som er hyggelig når man skal drive dem med mobiltelefonen.

Lyden

På lydsiden er Oppo velbalansert, helt uten noen problemfrekvenser som maskerer for andre. Det gjør at akustiske instrumenter låter troverdig og helhetlig, mens musikken puster som den skal. Enten det er dame- eller herrevokaler som står på menyen, får Oppo frem tonestrukturen og stiller dem i sentrum av handlingen.

 

Solistkor skildres mer detaljert og åpent enn med Sony, og uten pukkelen i bassen som fremhever bassangerne uønsket mye i forhold til barytonene. På den andre siden er ikke Oppo like luftig og nyansert som Shure i overtoneområdet. Rommet blir ikke like stort, det kunne godt pustet enda mer.

 

Det største savnet med Oppo er dynamikken. Det er ikke samme gnist og snert i tonene som hos de beste. På toppen av crescendo-partiene glir tonene litt mer inn i hverandre hos Oppo, enn hos både Audio-Technica og Shure.

 

Når det er sagt, låter Oppo veldig skapelig og trår aldri feil. Det meste låter bra, også pop, rock og hiphop. Dessuten har Oppo den store fordelen av å være bærbare, og har dessuten mikrofon og fjernkontroll på den korteste kabelen, for håndfrie mobilsamtaler og grunnleggende styring av musikk.

Også i denne testen: