De sammenleggbare Kef M500 er de mest kompakte hodetelefonene i testen, og kommer med et praktisk etui. De legger seg utenpå øret og ikke rundt, men tetter likevel effektivt rundt øregangen. Vårt testeksemplar i hvitt er spesielt lekkert, men de kommer også i tofarget svart og nøytral aluminium. To kabler følger med, hvorav en har mikrofon og en fjernkontroll til å besvare samtaler, stoppe og starte musikk og justere lydnivået. Foruten en ekstra 6,3 mm jackplugg følger det også med en dobbeltplugg for bruk på fly.

Tross sitt trendy utseende med mye bruk av aluminium, synes jeg kantene på rammen i aluminium er for skarpe. Det føles nesten som man kan skjære seg på dem.

 

Lyden

Elektronisk musikk nyter godt av Kefs trøkk i bassen, M500 låter generelt ganske så heftig. Celloer har en massiv og fyldig klang, og Johnny Cash sin rustne stemme låter imponerende stort i mellomtoneområdet. Dette er hodetelefoner som er lett å like, og fungerer brillefint sammen med en mobiltelefon.

Ankepunktet er i overtonene, hvor det blir i overkant tilbakeholdent. Lyden er i mørkeste laget, strykeinstrumenter svever aldri som vi ønsker, og gitaren på Joni Mitchells Big Yellow Taxi er ikke krisp nok. Stemmen til Joni kunne også vært åpnere.

Newton Faulkners Massive Attack-cover Teardrop låter fantastisk når lydbildet kommer ut med åpenhet og delikatesse. Kef får frem dynamikken og rytmikken, men mangler altså det siste lille for å frembringe de store følelsene. Pianoet, trommene, og det sære strengeinstrumentet Guzheng som nesten høres ut som en blanding mellom harpe og cembalo, trenger mer detaljer i overtonene for å åpne seg helt.

Kef M500 er meget bærbare og lett å drive, og henger fint med i de musikalske svingningene. Bassen er også tøff. Vi savner bare mer åpenhet i overtonene, som blir for tilbakeholdne for vår smak.

Også i denne testen: