: 10 kompakte systemkameraer

Ditt nye kamera

De små speilløse systemkameraene kan være det beste kompromisset mellom brukervennlighet og bildekvalitet. Men hvilket kamera man skal velge er ikke like klart.

Mange klarer seg med et godt kompaktkamera. Men det er begrenset hvor god bildekvaliteten kan bli. Vokser man fra kompaktkameraets begrensninger, er det nærliggende å vurdere et speilreflekskamera.

Det har sine åpenbare ulemper og fordeler. Et speilreflekskamera er også større og tyngre, og ofte for avanserte for de fleste som er vant til et kompaktkamera. Men bildekvaliteten er i enn klasse for seg, sammenlignet med et kompaktkamera. Det gjelder uansett om man tar bilder av blomster og bier, mennesker, landskap og ikke minst sport. Speilrefleksene er som regel kjappere på serieopptak og autofokus, og fanger motivet oftere med god bildeskarphet.

Kompakt og avansert
De senere årene har alternativ løsning dukket opp. Den nye generasjonen systemkameraer, kalles gjerne hybridkameraer eller kompakte systemkameraer. Her er det ikke bruk for speilhuset og den optiske søkeren, derfor er hybridkameraene fysisk mindre, lettere og mer letthåndterlig.

På tross av beskjeden størrelse sammenlignet med tradisjonelle speilreflekser, er det liten forskjell i funksjoner og egenskaper. Man får utskiftbar optikk som åpner for muligheter kompaktkameraene ikke har, og bildekvaliteten er på nivå med et godt speilreflekskamera. Og de samme fleksible muligheter som et stort speilreflekskamera. For eksempel manuell eksponeringskontroll, HD-video og kreative filtre for mer effektfulle bilder.

Dessuten er de fleste kompakte systemkameraer avanserte nok til at kameraet kan vokse med fotografens ambisjonsnivå og ferdigheter. De nyere hybridmodellene er i tillegg like raske eller raskere enn de fleste speilreflekser det er naturlig å sammenligne med.

Kameraene i testen
Olympus og Panasonic var tidlig ute med sine små MicroFourThirds-kameraer. Som var de første kompakte systemkameraene. Det har gitt dem et forsprang i markedet som kan ta tid å ta igjen for konkurrentene. Hvert fall når det kommer til utstyrsutvalget. For eksempel har Olympus og Panasonic til sammen 21 objektiver tilgjengelig. Til sammenligning har det ferskeste medlemmet, Nikon, fire objektiver til sitt CX-system, og to kameramodeller.

Utvalget av tilbehør vokser hele tiden og både Nikon, Sony og Samsung har annonsert flere objektiver til sine kompakte systemkameraer.

I denne testen har vi tatt med Nikons ferske hybridkameraer, Nikon 1 V1 og J1, som er noe av det raskeste vi har testet på serieopptak. Fra Olympus har vi tatt med P3, PL3 og PM1, de tre nye modellene i PEN-serien som alle har samme bildekvalitet og lynraske autofokus, men ulike egenskaper.

Panasonic deltar med den anvendelige Lumix G3, og den meget kompakte GF3, mens Sony har to nesten like kameraer i NEX C3 og 5N. Pentax har kanskje det mest gøyale kameraet i testen, det knøttlille Pentax Q. Som ser ut som det har krympet i vask, men er like kompetent og avansert som mange av kameraene i testen.

Samsungs nye NX200 rakk ikke deadline og derfor ikke testen i denne omgang, og Canon har i skrivende stund ingen kompakte systemkameraer tilgjengelig for test.

Karaktersetting
Alle karakterer er satt etter vurdering av den oppgitte egenskapen (bildekvalitet, brukervennlighet osv.), i forhold til pris. Som man kan se er det ikke veldig mye som skiller på bildekvalitet, de største forskjellene finner man i brukervennlighet, funksjonsnivå og i noen tilfeller, i optisk kvalitet. Derfor skal man ikke se seg blind på bildekvalitet alene, men også vurdere hvilke funksjoner man trenger.

Testkriterier 

I denne klassen er det to ting som er viktig: Brukervennlighet og bildekvalitet.

Alle kameraene gikk gjennom den samme sjekklisten. Gripevennlighet, hvor god er tilgangen til de viktigste funksjonene, responstid, fokushastighet og presisjon, og kvaliteten på kamera, skjerm og optikk.

Testbilder ble tatt i råfilformat og JPEG med laveste komprimering. Kameraene ble tatt med utendørs for å finne ut av brukeropplevelsen og danne grunnlag for sjekk av bildekvalitet. I tillegg tok en serie testbilder av vårt faste oppsett av testplansjer og fargekart under kontrollerte lysforhold.

Bildekvaliteten og videoopptak ble vurdert på en kalibrert 27-tommers iMac-skjerm, og på en kalibrert Philips 52-tommers PFL9606 LED-tv.

De tekniske parametere som utgjør bilde- og videokvaliteten ble sammen med erfaringene våre på brukervennlighet, vurdert opp mot funksjonsnivået til kameraene, og til slutt veiet mot veiledende pris.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Lyd & Bilde,
se våre abonnementstilbud her .

Junior

Nikon 1 J1 er en enklere og billigere utgave av Nikon V1, men bildekvaliteten er like god.

Lyd & Bilde mener

God bildekvalitet Lynrask skuddtakt Enkelt å bruke
Treg AF på video Moderat oppløsning Mangler blitssko
 

  • Type Speilrefleks
  • Bildesensor/oppløsning CMOS 14,2 Mp effektivt
  • Videoopptak 1920 x 1080p/24fps MOV (H.264)
  • Optikk (tilsv. 35 mm format) AF-S 18-55mm f3.5-5.6 VR (27-82mm)
  • Zoom 3 x
  • Lagring SD/SDHC/SDXC-kort
  • Skjerm 3" LCD, 230 000 bildepunkter
  • Pris kr 5.590 med testobjektiv

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Vis mer
Vis mindre

Veil.pris 5590 kr

Nikon 1 J1 er veldig likt det mer påkostede V1-kameraet. Man mister den elektroniske søkeren, men får integrert blits. Skjermen på baksiden har halvert oppløsningen, og kameraet er litt mindre, lettere og billigere. Med samme bildebrikke, optikk og nesten identiske egenskaper, kan J1 virke som et bedre kjøp. Hvert fall for de som skal kjøpe sitt første systemkamera. Læreterskelen er ikke så bratt med J1. Som er like kjapt som V1, leverer den samme bildekvaliteten, og dessuten kan leveres i flere farger.

Kameraet mangler blitssko, som kanskje ikke er så viktig for målgruppen til J1 uansett. Det har heller den ikke mekaniske lukkeren til V1, som gjør det mulig å ta blitsbilder med kortere lukkertider. Men resten er det samme som på V1. Til og med den noe mangelfulle ergonomien. Det er ikke så lett å få et behagelig grep på kameraet, J1 er dessuten glatt i tillegg, og da hjelper det ikke at det er råstilig å se på.

J1 kan også ta bildeserier med 10 bilder i sekundet, og fokusere mellom hvert bilde, og det har samme 1/16000s som korteste lukkertid som V1. Det har også samme bildekvalitet. Altså en blåkopi av V1.

Verdensmester

Nikon kom sent med i klassen for hybridkameraer. V1 eer det mest påkostede og har integrert søker.

Lyd & Bilde mener

God bildekvalitet Lynrask skuddtakt Enkelt å bruke Bra LCD-søker
Treg AF på video Moderat oppløsning Tendens til overeksponering Kun separat blits
  • Type  Systemkamera med 1080i HD-video
  • Bildesensor/oppløsning  CMOS/10,1 Mp effektivt, CX-format
  • Optikk (tilsv. 35 mm format) 10-30mm f/3,5-5,6 (27-81mm)
  • Zoom  3 x
  • Lagring  SD/SDHC/SDXC-kort
  • Skjerm   7,6 cm LCD, 921K billedpunkter
  • Zoom  7.190 m 14-42mm zoom

 

 

 

 

 

 

Vis mer
Vis mindre

Veil.pris 7190 kr

Litt av poenget med et kompakt systemkamera, er nettopp at det er kompakt. Og at man kan bytte optikk etter behov. Nikons nye 1 V1 som det ene heter, er ikke spesielt kompakt. Faktisk er det blant de største kameraene i testen, men det er likevel lite og lett, sammenlignet med en speilrefleks. Kameraet er laget for de mange som gjerne ser at de slipper å forholde seg til mange knapper. Nikon har forsøkt å gjøre V1 enkel å bruke, og langt på vei lyktes. Samtidig banker de konkurrentene på hastighet med 10 bps bildeserier.

Nikon 1 V1 leveres med et Nikkor 1 zoomobjektiv tilsvarende 27-81mm f3.5-5.6, med integrert optisk bildestabilisator, har 10 megapiksler bildesensor og full 1080 HD-video.

Her får man en innebygget elektronisk søker. Bare Panasonics G3 har maken i denne testen. Det kan ta bildeserier med en hastighet på lynraske 10 bilder i sekundet, og fokusere mellom hvert bilde! Raskest i klassen altså. Sony 5N kommer nært med 10 bps, men det fokuserer bare på første bilde, slik at man kan risikere at de andre bildene blir uskarpe.

Selv med mindre bildebrikke og lavere oppløsning på 10 megapiksler, er det ikke mye å sette fingeren på. Bildekvaliteten er jevnt god under de fleste lysforhold, og de som frykter bildestøy på høy ISO, kan puste igjen. På 1600 ISO lysfølsomhet, skjuler støydempingen i kameraet mer effektivt enn Olympus kameraene i denne testen, men Olympus-kameraene har skarpere detaljgjengivelse på 1600 ISO.

Hvilket passer for deg?

Forskjellen i bildekvalitet er ikke så stor som man kunne tro. Å velge blant disse 10, handler om å finne kameraet som best dekker ditt behov.

For folk flest som er vant til et kompaktkamera, er Nikon 1 J1, Olympus PEN E-PL3 og Panasonic Lumix GF3 de beste valgene. Her får man brukervennlige og kompakte kameraer med svært god bildekvalitet, til en konkurransedyktig pris.

Fotografer med større ambisjoner bør lese testen av Sony NEX 5N, Olympus PEN E-P3 og Panasonic Lumix G3. Tre kameraer som i større grad gir fotografen enkel kontroll over verktøyet, og som kombinerer gnistrende bildekvalitet med fremragende ergonomi, for et kompakt systemkamera.

Det lille Pentax Q faller mellom to stoler. På den ene siden har det utskiftbar optikk og stort sett samme funksjonsnivå som de andre i testen, men bildekvaliteten, hastighet og fleksibiliteten er ikke fullt på høyde med de beste i testen. Pentax-kameraet er i større grad en konkurrent til de proffere kompaktkameraene.

Etter denne testen føler vi at Nikon 1 V1, Sony NEX C3 og Olympus PEN E-PM1, ikke helt når opp i teten. Ikke fordi noen av dem er dårlige eller har alvorlige mangler. Nikon-kameraet koster i overkant mener vi, tross integrert LCD-søker, Olympus PM1 overgås av Olympus PL3 som ikke koster mye mer, og Sony C3 stilles fullstendig i skyggen av Sony NEX 5N.

Som er det kameraet i testen som leverer den aller beste bildekvaliteten, og sammen med Olympus PEN E-P3 den beste brukeropplevelsen.

Systemvalg
Å velge kamera handler like mye om å velge system. Altså utvalget av tilbehør, blitser og optikk til kameraet. At man kan skaffe utstyret man trenger etter som behovene endrer seg, er en stor fordel når man velger kamerasystem. De fleste kameraene i denne testen, kan benytte annen optikk enn den som er laget spesifikt for kameraet, ved hjelp av en adapter. For eksempel kan Nikons V og J1 bruke annen Nikon-optikk. Sony NEX-kameraer kan bruke Sony og Minolta-optikk for speilreflekser via en adapter.Med Olympus og Panasonics mFT-kameraer, kan man bruke flere hundre objektiver via tilpassede objektivadaptere. Og i tillegg er utvalget av optikk for Olympus og Panasonic i skrivende stund på 21 stykker. Dét er et system det er fristende å satse på, og man vet vil vokse med oppgaven.

 

Beste bildekvalitet

Når bildekvaliteten er viktigere enn noe annet, er dette førstevalget.

Lyd & Bilde mener

Best bildekvalitet Vippbar skjerm Gunstig pris
Stort zoomobjektiv Bildestabilisator kun på enkelte objektiver
  • Type: Kompakt systemkamera med 1080i HD-video
  • Bildesensor/oppløsning: CMOS/16,2 Mp effektivt, APS-C-format
  • Optikk (tilsv. 35 mm format): 18-55mm f3.5-5.6 (27-82mm)
  • Lagring: SD/SDHC/SDXC/MS Pro Duo-kort
  • Skjerm: 7,6 cm, 921.600 billedpunkter
Vis mer
Vis mindre

Veil.pris 5900 kr

Sonys kompakte systemkameraer, har en stor fordel og en ulempe. Fordelen er en mye større bildebrikke i et hus som er blant de minste. Det medfører dessverre en ulempe i form av større optikk som tar mer plass. Sammenlignet med et Lumix GF3 for ikke å snakke om Nikon J1, ser et Sony NEX-5N med normalzoom, relativt stort og klumpete ut.

Bildekvalitet

Foruten den optiske forskjellen på 18-55mm zoomen som følger med NEX-5N, og 15mm-eren som følger med NEX-C3, er bildekvaliteten identisk. Les derfor vår vurdering av bildekvaliteten på C3.

Konklusjon
NEX 5N er vi spesielt begeistret for. Fordi det fremstår som et mer gjennomført kamera enn C3, og i tillegg har pekeskjerm, 1080 HD-video og er mer fleksibelt. Blant annet kan det bruke Sonys fantastiske separate høyoppløste søker. Man får rett og slett et bedre kamera for pengene, og et av de mest gjennomførte av alle i denne testen.

Kompakt kvalitet

Man må kanskje se to ganger på kameraet for å se at det ikke er et kompaktkamera. Er man fremdeles i tvil, er det bare å se på bildekvaliteten.

Lyd & Bilde mener

Meget god bildekvalitet Kompakt og lett Vippbar skjerm
Svak separat blits Kun 720p video
  • Type: Kompakt systemkamera med 720p HD-video
  • Bildesensor/oppløsning: CMOS/16,2 Mp effektivt, APS-C-format
  • Optikk (tilsv. 35 mm format): 16 mm f2.8 (24 mm)
  • Lagring: SD/SDHC/SDXC/MS Pro Duo-kort
  • Skjerm: 7,6 cm, 921.600 billedpunkter
Vis mer
Vis mindre

Veil.pris 5200 kr

De senere årene har det dukket opp kompakte og kompetente kameraer, som leverer topp bildekvalitet i de aller fleste situasjoner. Hendige er de også, og umåtelig populære. Men de har et stykke igjen til samme bildekvalitet som et speilreflekskamera. De to viktigste grunnene til det, er kompaktenes bittesmå bildebrikker og optikk, som ikke kan levere den samme tekniske kvaliteten som et speilreflekskamera kan.

De større bildebrikkene har færre ulemper og mindre bildestøy, og med utskiftbar optikk kan man velge den optiske kvaliteten som passer best. Disse begrensningene har ikke de nye hybridkameraene. Speilløse kalles de også, fordi det tradisjonelle speilet bak objektivet er borte, til fordel for et mer kompakt kamera. Men like fullt et systemkamera, med utskiftbar optikk.

Sony slapp sitt første speilløse systemkamera i 2010, i form av NEX 3 og 5. Det nye NEX C3 er oppfølgeren med vesentlige forbedringer, men den samme ultrakompakte formfaktoren. Ikke rart man kan forveksle kameraet med et kompaktkamera. Selv om de har mye til felles. Ikke bare størrelsen, men også grensesnittet. For Sony har valgt så få knapper som mulig på NEX-modellene, for å gjøre det enkelt for brukere av kompaktkameraer å oppgradere til et bedre systemkamera. Uten å ofre bærbarheten.

Viktige forbedringer
Tre knapper og et navigeringshjul er alt man har til rådighet, når man navigerer rundt i skjermmenyene. Noe som skapte mye frustrasjon da vi testet NEX 5 i fjor høst. Siden den gang har Sony forbedret grensesnittet, og NEX C3 har gitt fotografen relativt omfattende muligheter til å selv bestemme hvilke funksjoner knappene og innstillingsrattet skal ha.

Vil man ha direkte tilgang til valg av lysfølsomhet uten å måtte bla i menyene med mange tasteklikk, kan man legge ISO-innstilling på foretrukket knapp i oppsettmenyen. En nyttig detalj er forklaringene til valgt funksjon, som spretter opp på skjermen, når man blar i innstillingsvalgene. Så brukervennligheten har fått et løft, ingen tvil om det. NEX C3 har beholdt den vippbare skjermen, som kan vippes opp eller ned.

De har også beholdt den proprietære tilbehørsokkelen på fronten, som man blant annet kan feste den medfølgende, mikroskopiske og svake blitsen i. For det er ikke innebygget blits på kameraet. En separat elektronisk søker, som på Olympus PEN og noen av Panasonics Lumix G-modeller, finnes ikke til NEX C3.

Formfaktoren og størrelsen er den samme som på forgjengeren. Et lite håndgrep, dog mindre enn på NEX 5 og 5N, og den kompakte størrelsen gjør kameraet attraktivt for amatørfotografen som ønsker bedre bildekvalitet.

Utvalget av optikk til NEX-serien er økende, men mange av objektivene er relativt store. Standardzoomen med 18-55 mm brennvidde, er blant de største standardzoomene, og betydelig større og tyngre enn tilsvarende zoomobjektiver til Panasonic og Olympus hybride systemkameraer. Med en 18-55 mm blir ikke et NEX C3 så kompakt som for eksempel en Olympus PEN PL3 er – med 14-42 mm zoom som dekker omtrent samme bildevinkel.

Bildekvalitet
En av grunnene til at E-objektivene til NEX-serien har så stor diameter, er at Sony bruker bildebrikker i APS-C-størrelse, mens Panasonic og Olympus bruker MFT-format, hvor bildeflaten er mindre enn i Sony-kameraet. Fordelen med større bildebrikker, er lavere bildestøy på høy ISO, men Sony har øket fra 14 til 16,2 megapiksler på NEX C3, som krever bedre bildeprosessering for å holde bildestøyen nede. Straks man har slått på kameraet, er det kjapt og reaksjonsvillig, autofokusen er relativt kjapp også i lite lys. Om enn ikke så lynende rask som på Olympus PEN E-P3, men bildekvaliteten er hakket bedre. I hvert fall når det handler om oppløsning og bildestøy. Selv med det medfølgende 16 mm vidvinkelobjektivet vi testet C3 med, kan man se at oppløsningen fra bildebrikken bringer små detaljer fram med litt bedre konturskarphet. Et enda bedre objektiv kunne sikkert dratt enda mer oppløsning fra bildebrikken, men den er likevel i toppklasse hva oppløsning angår.

Bildestøy er ikke særlig sjenerende unntatt på veldig høy ISO. Glem 12800 ISO. Da er det så kraftig støydemping – selv med støydempingen satt til lavt – at detaljer drukner. Problemet er der også på 6400 ISO, og på 3200 ISO, men ikke på langt nær så markert. Men sammenlignet med bildefilene fra PEN E-P3, er det mindre bildestøy her, men fallende detaljoppløsning. Olympus-kameraet bevarer detaljer litt bedre på høy ISO, men på bekostning av mer kornstøy.

Kontrast og bildedynamikk er meget bra, med godt bevarte detaljer i skygger. Lysmåleren bommer sjelden og kameraet eksponerer nær perfekt i de fleste situasjoner. Fargegjengivelsen er av det mettede, nesten for sjenerøse slaget på jpeg-filer, men det er mulig å dempe fargene i kameraet hvis man ikke liker det. Selv videokvaliteten er bra, om man ikke forlanger full HD-kvalitet, men lyden er ikke i samme klasse som de beste hybridkameraene. Og autofokusen kan med fordel bli enda mer presis og kjappere. For folk flest vil bruke videofunksjonen til å ta små videosnutter. Gjerne av folk i bevegelse, og da er autofokusen litt i tregeste laget under opptak.

Bildekvaliteten er det lite å utsette på. Den kunne vært enda bedre med et bedre objektiv enn det medfølgende 16 mm objektivet. At det fortegner er nå en ting, tønneformet fortegning er ikke uvanlig på optikk med bildevinkel tilsvarende 24 mm, men lystapet i hjørnene er sjenerende, og skarpheten er lav. Objektivet er rett og slett ikke skarpt i hjørnene på blender 2.8, og blir det heller ikke før ved blender 5.6. Hvor den blir akseptabel, men ikke mer.

Konklusjon
Sony har et godt argument for kompakte systemkameraer i NEX-C3. Den beskjedne størrelsen, den høye bildekvaliteten – tross objektivets mangler – og den for mange superenkle betjeningen av kameraets funksjoner, gjør dette til et tiltalende alternativ. Bildekvaliteten er fullt på høyde med et godt speilreflekskamera, og langt bedre enn fra et kompaktkamera. For mange kan NEX-C3 være et godt alternativ til et speilreflekskamera, og for fotoamatører som er mer opptatt av bildekvalitet enn en lang liste med funksjoner, kan NEX-C3 være verdt å vurdere.

Kvalitet helt enkelt

Mange trenger ikke knapper og ratt for å ta fine bilder. De trenger bare et kvalitetskamera. Lumix GF3 fyller slik sett de fleste kravene.

Lyd & Bilde mener

Høy bildekvalitet God videokvalitet Enkel betjening
Svak blits Glatt håndgrep Monolyd på video
  • Type Systemkamera med 1080i HD-video
  • Bildesensor/oppløsning: LMOS/12,1 Mp effektivt, MFT-format
  • Optikk (tilsv. 35 mm format): 14 mm f/2,5 (28 mm)
  • Lagring    SD/SDHC/SDXC-kort
  • Skjerm 7,6 cm pekeskjerm 460k billedpunkter

 

Vis mer
Vis mindre

Veil.pris 4490 kr

For her er et kamera strippet for alt overflødig. Et knøttlite, slankt og lett kamera med pekeskjerm, full HD-video og bildekvalitet i toppklassen. Høres ut som en vinneroppskrift, men Lumix GF3 er ikke et kamera som passer alle. Først og fremst er dette kameraet for de som ønsker seg speilrefleksens muligheter, men ikke vil forholde seg til funksjoner de ikke kan noe om, kanskje heller ikke vil vite noe om, de vil bare ha mye bedre bildekvalitet enn det gamle kompaktkameraet hadde.

Når selv et Panasonic Lumix G3 virker for stort, er GF3 langt mer fristende. Oppløsningen er riktignok lavere med 12 megapiksler, pekeskjermen kan ikke vris eller vippes, og man går glipp av blitssko. Men i store trekk er funksjonsnivået fra G3 beholdt i det enda mindre GF3. Man ser det bare ikke.

Kameraet etterfølger Lumix GF2, men er enda mindre, likevel har det bedre spesifikasjoner. Som opp til 3,8 bilder per sekund i serieopptak, full 1080i 50fps HD-video, lysfølsomhet fra 160 til 6400 ISO og mer fleksible innstillingsvalg av bildeparametere. Og som på G3, er det også her sju justerbare Photo Styles, hvor man kan velge fargemetning, kontrast og lignende.

Enkelt og kompakt
På baksiden er det bare tre knapper – blitsknappen ikke medregnet – og et innstillingshjul. Resten av kameraets innstillinger gjør man med fingeren på pekeskjermen. Som på det mer påkostede G3, kan man også på GF3 skreddersy skjermmenyen under Q.Menu – hurtigmenyen for de mest brukte innstillingene – og man kan la kameraets smarte – iA og iA+ – eksponeringsautomatikk sørge for at bildene blir teknisk bra. Så er det opp til fotografen å stå for kreativiteten.

Et GF3 er spesielt kompakt når det er påmontert en 14 mm f2,5 vidvinkel, som vårt testkamera var (vi testet også med 14-42 mm zoom og 25 mm f1,4), og er ikke mye større enn Panasonics egen proffkompakt – Lumix LX5. Men bildekvaliteten er i en helt annen klasse. GF3 går fint ned i en litt romslig lomme, med 14 mm objektivet påmontert. Da har man et kvalitetsverktøy i lommeformat, som går utenpå alt av kompaktkameraer hva bildekvalitet angår.

Bildekvalitet
Sammenlignet med Lumix G3, er bildekvaliteten fra GF3 faktisk fullt på høyden. Det er marginalt lavere oppløsning fra GF3 i praksis, og bildestøyen som mange er så redd for, er ikke et problem selv på store forstørrelser før man passerer 1600 ISO. Da er både kornstøyen og fargestøyen tydelig, og oppløsningen faller.

Med 14 mm f/2.5 objektivet er skarpheten jevnt høy over hele bildeflaten, så lenge man holder seg til blender fire eller mindre (lysåpning). Kameraet ble også testet med 14-42 mm zoomen fra G3, og det nye Leica Summilux 25 mm f/1.4. Fargegjengivelsen på JPEG-filer ga for mettede bildefiler når fargene var stilt til standard. Som på G3 er også GF3 mer fargenøytral på naturlig fargeinnstilling, og også her kan man justere fargemetning, skarphet og kontrast som man selv ønsker. Mulighetene er der selv om antall knapper er på et minimum på GF3.

Videokvaliteten tilsvarer i høy grad kvaliteten vi fikk fra Lumix G3. God skarphet og oppløsning gir meget høy videokvalitet, fokussporingen er kjapp i godt lys, men avhenger av hvor rask autofokusen fungerer med objektivet man har på kameraet.

Konklusjon
Det er ikke mye å sette fingeren på hva bildekvalitet angår. Panasonic Lumix GF3 står ikke noe vesentlig tilbake for det større og dyrere Lumix G3, men det er to forskjellige måter å forholde seg til betjeningen av dem på. Der hvor G3 gir brukeren en kombinasjon av knapper, innstillingsratt og vribar pekeskjerm, er det minimalistiske GF3s funksjoner i all hovedsak å finne på pekeskjermen. For de som oppgraderer fra et kompaktkamera kan det være midt i blinken. Det gjør det nemlig kjempeenkelt å skape fine bilder i langt høyere bildekvalitet enn de er vant til, og det er nok målgruppen til GF3 svært godt fornøyd med.

Foto for folk flest

Hvis man vegrer seg for å kjøpe et systemkamera fordi de er klumpete og for avanserte, kan Panasonic G3 være et smart valg.

Lyd & Bilde mener

Svært høy bildekvalitet Fin fargegjengivelse Oversiktlig betjening
Bare 270 bilder per lading Ingen mikrofoninngang Treg lagring av råfiler
  • Bildeformater    RAW, JPEG, AVCHD, MJPEG
  • Følsomhet ISO    160 - 6400
  • Serieopptak bps    4
  • Video     1920 x 1080i 50 fps
  • Lukkertider    60 - 1/4000 s
  • Bildestabilisator    optisk
  • Søker    LCD, 100 prosent dekning
  • Blits    Innebygget +TTL blitssko
  • Batteri    Li-ION, 270 bilder
  • Mål mm (bxhxd)    115 x 84 x 47
  • Vekt gram    550 med batteri og zoom

 

Vis mer
Vis mindre

Veil.pris 5990 kr

For folk flest som ønsker fine bilder, er det ofte nok med et godt kompaktkamera. Men mange vokser fra kompaktkameraet og vil fri seg fra begrensningene, og ikke minst, de vil gjerne ha høyere bildekvalitet. Da er systemkameraer et godt valg. Da får man et fleksibelt kamera som kan brukes til det meste,  i mange år, og utvides med ulike objektiver etter behov. Enten man planlegger å fotografere bier og blomster, landskap eller portretter.

Men det har sin pris å velge et systemkamera. Og da tenker vi ikke bare på at kameraet koster mer. Det er også større og tyngre, og for de fleste som er vant til et kompaktkamera; alt for avansert.

For mange vil det opplagte systemkameraet være en speilrefleks fra Canon eller Nikon, men en alternativ løsning kan for mange være den nye generasjonen systemkameraer, som kalles hybridkameraer. De ser ut som et speilreflekskamera, men fordi speilhuset (og i mange tilfeller søkeren) er borte, er de fysisk mindre og lettere.

Panasonic, Samsung, Sony og Olympus er allerede etablerte i markedet for speilløse hybridkameraer. Panasonic var først ute og har nylig lansert Lumix G3, som er tilpasset nettopp de mange som ønsker å ta steget fra kompakt til systemkamera, men vegrer seg for å velge en speilrefleks. Lumix G3 ligner et speilreflekskamera, men har i stedet en elektronisk søker, intet speil, og er mer kompakt enn for eksempel Canon EOS 600D og Nikon D5100. Som begge er i samme prisklasse.

Antallet knapper er få, i stedet har Panasonic lagt vekt på at målgruppen for G3 er de som helst ikke vil måtte forholde seg til mange innstillinger. Derfor er de fleste innstillingene man ikke trenger ofte, flyttet i menyene på den vri og vippbare pekeskjermen – med 460.000 punkters oppløsning. Som også kan brukes som elektronisk søker. På lik linje med LCD-søkeren på toppen, som har 1,44 Mp oppløsning.

Funksjoner og brukervennlighet
Man skifter mellom søker og skjermbilde med en knapp ved siden av søkerokularet. Mer påkostede kameraer – og forgjengeren G2 – gjør dette automatisk med sensorer som sitter ved siden av søkeren. Innvendig har kameraet fått en ny 15,8 megapiksler bildebrikke, som også støtter full 1080i HD-video i AVCHD-kvalitet. Som betyr full HD, men med litt mindre videofiler på minnekortet enn i andre HD-formater enn AVCHD. Det er også mulig å velge 720p HD-video som gir god oppløsning, men mindre videofiler som lettere lar seg redigere i annen programvare enn den som følger med kameraet.

Med færre knapper å forholde seg til, vinner kameraet garantert venner blant folk flest, mens viderekomne og proffer nok heller vil vurdere Lumix GH2. Som har et mer omfattende funksjonsnivå og flere knapper for direktevalg av innstillinger. Men det betyr ikke at G3 er blottet for muligheter.

Foruten fire bilder per sekund i serieopptak for å fange hurtige bevegelser, lysfølsomhet opp til 6400 ISO for å holde lukketidene korte i dårlig lys, og fokussporing både på video og stillbilder, har det en hurtigknapp for å starte og stoppe videoopptak, og en egen iA og iA+-knapp. Med den aktiverer man kameraets såkalte intelligente automatikk. Hvor kameraet ikke bare måler lys og finner hvitbalanse, men også velger motivprogrammet som passer situasjonen best. For eksempel kan man peke kameraet mot ansiktet til en person, da velger kameraet portrettautomatikk med mindre blenderåpning for skarpt ansikt og dusere bakgrunn.

Mange av funksjonene man kan ha nytte av, er tilgengelige på skjermen. Man trenger bare å peke på for eksempel Q.Menu – hurtigmeny for de mest brukte innstillingene – så dukker innstillingene man kan endre på opp, og man peker på funksjonen man ønsker å endre. Det hele er forbausende oversiktlig og enkelt å forholde seg til.

Og jeg vil våge den påstand at om et par-tre år, er pekeskjermer så vanlig på kameraer, at folk flest ikke vil forholde seg til andre knapper enn strømbryteren og utløseren på et kamera.

Praktisk nok er det mulig å – til en viss grad – skreddersy skjermmenyene, i hvert fall Q.Menu, slik at man kan velge selv hvilke funksjoner man vil ha på første skjermbilde, kjapt tilgjengelig. Man kan også lagre en rekke innstillinger i kameraets to minnebanker, tilgjengelig som C1 og C2 på funksjonshjulet på toppen.

I hånden
Fremskrittet har dog sin pris, Lumix G3 er et veldig lite kamera, håndgrepet foran og plassen til fingre er derfor begrenset, sammenlignet med et tradisjonelt speilreflekskamera. For de mange som G3 antagelig appellerer til, er det neppe noe stort problem.

Kameraet mangler mikrofoninngang slik at man må bruke den innebyggede, zoomobjektivet har integrert optisk bildestabilisator for å redusere faren for uskarpe bilder ved lange lukkertider, men knappen for valg av stabilisator eller ei er fjernet fra objektivet og lagt i oppsettmenyen på kameraet.

Den elektroniske søkeren er sammen med Olympus VF-2, den beste på markedet akkurat nå. Det er lite etterslep når man panorerer, og relativt lite grums i lite lys. Fordelene med den elektroniske søkeren er at man ser bedre i lite lys, hvor en optisk søker blir mørk.

Bildekvalitet
Det er ingen grunn til å frykte for bildekvaliteten fra G3. Kameraet leverer nemlig svært fine bildefiler. Til og med de komprimerte JPEG-filene – som vi tror de fleste vil benytte – har god fargebalanse, kontrast og tonalitet. Portrettbilder blir svært fine med G3 og 14-42-zoomen, særlig siden man kan velge portrett eller naturlig fargegamut, og selv justere kontrast, fargemetning og skarphet.
Oppløsningen imponerer ikke like mye. Her skulle man tro at nesten 16 megapiksler ga en betydelig forbedring sammenlignet med 12 megapiksler. Sannheten er at man skal zoome mye inn på bildet og lage store forstørrelser før de ekstra megapikslene får betydning. Det betyr ikke at oppløsningen er dårlig, tvert i mot, for detaljskarpheten er meget god og jevn over det meste av bildeflaten. Den faller riktignok merkbart ved høy ISO.

Bildefilene er rene og pene helt opp til 800 ISO. Da begynner finkornet støy å dukke frem i mørke partier, men det er av relativt ubetydelig karakter. Litt mer støy ved 1600 ISO, men fremdeles uten noen relevans for folk flest. Ved 3200 ISO begynner fargestøyen å gjøre seg gjeldene, kornstøyen blir merkbart grovere og 6400 ISO er på grensen til brukbart. Her bør man ikke lage særlig store forstørrelser, 10 x 15 cm går fint. Mens man til sammenligning kan lage forstørrelser i A3+ fra bildefiler mellom 160 og 1600 ISO uten å se mye til bildestøy.

Panasonics kameraer med AVCHD-video har alltid levert meget god videokvalitet. Lumix G3 er intet unntak. Oppløsningen er som ventet høy, det er fint lite flimmer å spore, og kitobjektivet klarer fint å fokusere på bevegelige motiver, så lenge det er godt med lys. Å lage småsnutter med G3 som man kan vise på tv-en hjemme, vil glede mange med nær kringkastingskvalitet i HD, og generelt god videokvalitet. Lyden derimot er ikke helt på nivå med det man ser på skjermen. Det lyder litt tynt og videoopptak med musikk blir ikke all verden.

Konklusjon
Hvis man er ute etter et enkelt, men meget godt kamera som leverer bildekvalitet på nivå med gode speilreflekser, er Panasonic Lumix G3 et opplagt valg. Det er forbausende enkelt å få gode bilder med. Den praktiske og fleksible pekeskjermen, og muligheten til å selv bestemme over nesten alle funksjoner, gjør G3 til et kamera som passer folk flest meget godt. Kameraets intelligente automatikk passer på alt for deg, og så kan man bli enda mer kreativ etter hvert som man lærer seg de mange mulighetene kameraet har.

Enkel og grei

Den nye generasjonen PEN-kameraer deler teknikk.  De tre modellene bruker den samme typen 12 megapiksler bildebrikken, og zoomoptikken. Forskjellene ligger i detaljer, og brukervennlighet. De har heller ikke nøyaktig de samme egenskapene, og prisene vil sikkert sende potensielle kjøpere i ulike retninger.

Minstemann i serien, Pen E-PM1 har alle grunnleggende funksjoner, også 1080  HD-video. Sammenlignet med det mer påkostede PL3, mister man vippeskjerm, innebygget blits og mange av funksjonene er flyttet fra knapper og ratt, til menyen. Dermed blir betjeningen av PM1 litt mer omstendelig enn på PL3 og P3.

PM1 har også flere kreative filterinnstilinger. Pop Art, Soft Focus, Pale & Light Color, Pinhole blant annet. Som også kan brukes på videoopptak, men da blir kameraet merkbart tregere.

Siden PM1 bruker samme grunnteknikk og optikk som PL3 og P3, er bildekvaliteten identisk. Les derfor vår vurdering av bildekvaliteten på PL3.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Kompakt systemkamera

For det er virkelig et knøttlite kamera. Pentax Q ser ut som det har krympet, men er et fullverdig systemkamera. Et relativt avansert sådan. Ikke bare med utskiftbar systemoptikk, men et funksjonsnivå som ikke står noe tilbake for sine større konkurrenter. Med under 10 cm i bredden og knappe 6 cm dypt med optikk, går det fint ned i de fleste lommer.

Pentax har klart å finne plass til integrert blits, blitssko, et lite håndgrep og nok knapper og ratt til at selv drevne fotografer neppe vil savne noe. Her får man et rikholdig funksjonshjul, et praktisk innstillingsratt, programmerbare knapper og et programmerbart innstillingshjul. Eksempelvis kan hjulet på fronten, brukes til å velge mellom fire av de tilgjengelige filtereffektene, kreative filtre, fargeinnstillinger, eller bildeformatene kameraet har i menyene.

Pentax Q har 12,4 megapiksler bildesensor med integrert bildestabilisator, og full 1080 HD video. Det leveres med et objektiv tilsvarende 47mm f1.9 eller i kombinasjon med 47mm og en 28-83mm f2.8-4.5 zoom.

Merkelig nok ligger kameraet godt i hånden. Bedre faktisk enn mange kompaktkameraer i samme størrelse. Knappene er riktignok små, men det hele fungerer overordentlig bra. Skjermen er dessverre veldig følsom for reflekser, og fungerer heller ikke så godt i sollys. Det finnes en optisk søker til kameraet som passer utsnittet til 47mm-eren. Den bør man vurdere å kjøpe til Q-kameraet.

Bildekvalitet
Med en bildebrikke på 6,17 x 4,55 mm i Q-format, har Pentax-kameraet den klart minste bildebrikken av samtlige i testen. I dette selskapet kan det fortone seg som en ulempe. For små bildebrikker gir ofte mer bildestøy på høy ISO. Pentax Q er intet unntak. Nå skal det sies at det slett ikke er verre enn på et bra kompaktkamera som Olympus XZ-1 eller Canon PowerShot G12, men sammenlignet med de andre i testen, er støyomfanget tydelig allerede fra 800 ISO. Bildebrikkens dynamiske omfang er heller ikke så stort, så man kan risikere at en lys himmel brenner ut, eller at detaljer drukner i mørke partier.

Eksponeringspresisjonen og fargegjengivelsen er meget god. Det samme er detaljgjengivelsen, som riktignok ikke er på nivå med Lumix G3 eller NEX 5N, men fullt på høyde med om ikke bedre enn de beste kompaktkameraene. Videokvaliteten derimot, er bedre enn fra mange kompakter, mens autofokushastigheten – særlig på bevegelige motiver – er relativt treg. Noe action-kamera er Pentax Q definitivt ikke.

Konklusjon
Mer moro skal man lete lenge etter. La gå at bildekvaliteten er bedre hos de ni andre kameraene i testen, få av dem er like festlige å fotografere med. Pentax Q er et strålende kamera å ha med seg. Overalt. I valget mellom en proffkompakt som nevnte Olympus XZ-1, Canon G12 eller Nikon P7100, er det mer fristende å ta med Pentax-kameraet i lommen. For sammenlignet med dem, er bildekvaliteten fullt på høyden. Se derfor på Pentax Q som et spennende alternativ til et kompaktkamera, og ikke et kompakt systemkamera.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Kompakt kvalitet

God bildekvalitet til tross. Et speilreflekskamera blir fort liggende igjen hjemme, fordi det er så stort og klumpete. Da frister det mer med et kompaktkamera, men da er ikke bildekvaliteten på samme nivå. Men et godt kompromiss kan være den nye generasjonen kompakte systemkameraer som Olympus PEN-serie. Sammen med tilsvarende kameraer fra Sony, Samsung, Panasonic og Nikon, gir de i nesten alle tilfeller like god bildekvalitet som de større speilreflekskameraene. Bare i en hendigere, lettere og mindre innpakning. Det er ikke vanskelig å skjønne populariteten til denne nye generasjonen – hybride – systemkameraer med utskiftbar optikk. Som virker som det optimale kompromiss mellom størrelse og bildekvalitet. Olympus har et av de beste kameraene i denne klassen, i form av PEN E-P3. Men for mange er det for stort, selv til hybrid å være, og i dyreste laget. Da er det godt man kan få samme bildekvalitet, og nesten de samme egenskapene i et enda mindre, lettere og ikke minst, rimeligere hybridkamera.

Speilløst
Siden speilet og den optiske søkeren ikke trengs på denne typen kameraer, er det mulig å lage dem veldig små. Olympus PEN E-PL3 er et av de minste i denne klassen. Likevel har Olympus funnet plass til en stor vippbar bredformatskjerm, integrert bildestabilisator – som bruker lynrask kompensering av bildebrikken på 12,3 megapiksler – tokjerne bildeprosessor, 1080i HD-video i AVCHD-format opptil 17Mbps, stereomikrofon, blitssko, og klasseledende autofokushastighet. Omtrent det eneste som mangler er P3s pekeskjerm og integrerte blits. I stedet er skjermen vippbar oppover og nedover, og det følger med en liten separat blits.

Kompakt
Kameraet er ikke bredere enn 110 mm, og veier 426 gram. Med minnekort, batteri og det medfølgende zoomobjektivet påmontert. Til sammenligning veier et Canon EOS 600D speilreflekskamera som koster omtrent det samme, og har mange tilsvarende funksjoner, 770 gram. Med et 18-55 mm zoomobjektiv. Og det er et mye større kamera å håndtere. Olympus-kameraet er så kompakt at det går ned i en liten bag, eller en stor jakkelomme. Noe håndgrep finnes ikke, og metallkappen på kamerat er glatt å holde i. Så bruk en håndleddstropp eller skulderremmen for sikrere grep. Knapper og innstillingshjul er likevel enkle å håndtere, og skjermkvaliteten er meget god. Ulempen med den praktiske vippeskjermen er 16:9-formatet. Utmerket for HD-video, men den gir et relativt lite søkerbilde når man tar stillbilder i 4:3 bildeformat.

Best i klassen
Som i P3, bruker PL3 et 35-segments autofokussystem og en fokuslampe på fronten. Fokus sjekkes 120 ganger i sekundet. Sammen med de nye R-objektivene, som den medfølgende M.ZD 15-42 mm f/3.5-5.6 II R, er de nye PEN-modellene de kjappeste hybridkameraene vi har testet. PL3 kan også bruke en separat elektronisk søker – VF-2 og den nye VF-3 LCD-søkeren fra Olympus. Praktisk i mange tilfeller. For eksempel i sollys hvor man ikke alltid ser så godt på skjermen.

Du verden så praktisk med vippbar skjerm.

Kjappere
Sammenlignet med P3s skuddhastighet på maks 3 bilder per sekund i serieopptak, er PL3 faktisk kjappere. Kameraet skyter bildeserier på 5,5 bps uten bildestabilisatoren aktivert, og 4,1 bps med den på. Ellers er det meste likt, som lysfølsomheten. Som strekker seg fra 200 til 12800 ISO. Ellers er det meste identisk med PEN E-P3, bortsett fra enkelte ting. Som de kreative filterinnstilingene, her begrenset til seks mot 10 på P3.

Bildekvalitet
PEN E-PL3 må gjerne være en nedstrippet, enklere og rimeligere kompaktmodell basert på den mer påkostede PEN E-P3. Men det skiller ingen ting på bildekvaliteten. Hvilket betyr klasseledende kvalitet fra de speilløse systemkameraene – i microFourThirds-format – som PL3 er en del av.

Med alle sine funksjoner kan fotografen ta kontroll over det meste. Fra eksponering til innstillinger av lysmåling, hvitbalanse, fargemetning og det meste annet. Kameraet er avansert nok for viderekomne, men man kan også overlate til kameraet å gi deg den beste tekniske kvaliteten fra bildefilene. Akkurat som på PEN E-P3, er det lite å utsette på bildekvaliteten. Kontrast og bildedynamikk er på nivå med de beste i klassen. Lysmåling og den automatiske hvitbalansen, fungerer presist i de fleste tilfeller. Og som ventet er JPEG-prosesseringen til PL3 av sedvanlig Olympus-kvalitet, hvilket betyr meget fin og jevn fargegjengivelse.

Men bildestøy blir fremtredende når man passerer 800 ISO, hvor finkornet støy dukker frem i skygger. For på 1600 ISO øker kornstøyen, og ved 3200 ISO er både korn- og fargestøy veldig synlig når man forstørrer opp bildene. Fra 6400 ISO begrenser bildestøyen hvor store forstørrelser man kan lage. Og 12800 ISO er temmelig ubrukelig til annet enn småbilder på web.

De fleste av oss er derimot ikke allergiske mot bildestøy. Fargegjengivelse og eksponeringspresisjon er ofte viktigere. For ikke å snakke om hva man faktisk fanger av motiver på minnekortet.

PL3 leverer meget god HD-kvalitet, og god stereolyd. Med den kjappe og presise autofokusen er kameraet i stand til å få motivet skarpt der andre kameraer knapt klarer å fokusere i det hele tatt. Eneste minus er følgefokusen, som ikke alltid henger med når objektet beveger seg raskt mot kameraet.

Konklusjon
Olympus PEN E-PL3 er kanskje det mest anvendelige kompakte systemkameraet for folk flest. Som de andre modellene i PEN-serien, er det kompetent og hendig, og ikke minst en fornøyelse å fotografere med. De mange innstillingsmulighetene gjør det mulig å tilpasse kameraets funksjoner til eget behov. Bildekvaliteten er ikke uventet i toppklasse og fokushastigheten er klasseledende. Eneste ulempe er bildestøy på veldig høy ISO. De fleste av oss er derimot ikke allergiske mot bildestøy. Fargegjengivelse og eksponeringspresisjon er ofte viktigere. For ikke å snakke om hva man faktisk fanger av motiver på minnekortet. Og det er tross alt det viktigste.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Fremragende fotoverktøy

I det hurtig voksende segmentet Olympus PEN E-P3 befinner seg i, er utvalget blitt stort. Blant de mange nye modellene i hybridsegmentet, er dette kanskje det mest spennende av dem alle, ved siden av Sonys kommende NEX-7. De kompakte hybride systemkameraene kan langt på vei erstatte et speilreflekskamera, men er mindre, lettere og leverer som regel bildekvalitet i samme klasse som speilreflekskameraene. Men det har ikke alltid vært slik. De første hybridkameraene hadde treg autofokus, trege reaksjoner og bildekvaliteten på høy ISO-følsomhet, stod flere hakk tilbake for de beste speilrefleksene. I det siste har hybridene stort sett tatt igjen forspranget speilreflekser i samme prisklasse hadde. Bildekvaliteten er i de fleste tilfeller like god, så det er ikke lengre et argument for ikke å velge hybrid.

Argumentene mot har vært på ytelse. Autofokusen har rett og slett vært for treg til å holde følge med en vilter krabat, noe som har gjort utløserforsinkelsen alt for lang. Fra man har trykket ned utløseren til kameraet har klart å fokusere og eksponere, har det i verste fall tatt sekunder. Ikke millisekunder. Det gjør det nå. I hvert fall med Olympus PEN E-P3.

P3 som starter på 7.500 kroner, er toppmodellen i en ny serie med tre PEN-modeller som har ulike egenskaper, men den samme lynraske autofokusen og samme bildekvalitet (optikk, bildeprosessor og bildebrikke). Kameraet etterfølger P2, og har beholdt det klassiske PEN-designet, men er forbedret på en rekke områder.

Utskiftbart håndgrep
Kameraet er større enn de andre – nye – PEN-modellene, større enn Sony NEX-C3, NEX-5n og Panasonic Lumix GF3, men har utskiftbart håndgrep. Som gjør det mulig å sette på et annet og større håndgrep, hvis man føler det er mer komfortabelt og praktisk. Håndgrepet kan selvsagt fjernes helt, hvis man vil ha kameraet minst mulig. Med håndgrepet på er betjeningen og håndterbarheten nesten forbilledlig. Man merker godt at Olympus har over 40 års erfaring, mot mange av konkurrentene som stadig gjør betjeningsmessige blundere.

Lynrask autofokus
Bildebrikken på 12,3 megapiksler og bildestabilisator er forbedret med nytt antipassfilter (anti-moare), en tokjerne TruePic VI bildeprosessor støtter full HD-video, og et helt nytt 35-segments aufokussystem. Som er blant det kjappeste og mest presise vi har testet. Autofokusprosessoren sjekker fokus 120 ganger i sekundet (!), noe som gjør det mulig å gjøre endringer i fokusplanet umiddelbart.

Kombinert med de nye R-objektivene, som den medfølgende M.ZD 15-42 mm f/3.5-5.6 II R, skal den nye PEN-serien være de kjappeste hybridkameraene i skrivende stund.

Sammen med en fokuslampe på fronten, klarer kameraet også å fokusere i de fleste situasjoner med lite lys. Noe tidligere PEN-modeller ofte sliter med. En nedfellbar blits med trådløs blitsstyring har funnet sin plass der funksjonshjulet var på P2, nå er det plassert til høyre for blitsskoen. Som forresten har kontakter til den elektroniske VF-2 og den nye VF-3 LCD-søkeren fra Olympus.

Full HD
Kameraet kan ta opp 1080i HD-video i AVCHD-format opptil 17 Mbps, med stereolyd, og det har fått pekeskjerm med høyoppløst OLED-panel. Pekeskjermen er fantastisk fin, også i sollys. Kontrasten og lysstyrken er meget bra og bedre enn fra noen LCD-skjerm, og man kan velge fokuspunkt og faktisk ta bilde med en lett berøring med fingeren. P3 er forresten et av få kameraer som tillater lukker- eller blenderprioritert eksponeringsautomatikk, i tillegg til manuell eksponering, under opptak.

Pekeskjermen er dog ikke aktiv under videoopptak, som man aktiverer med en egen knapp på baksiden. Fem av knappevalgene kan endres til å aktivere andre funksjoner, og i de rikholdige menyene er de fleste innstillingsmulighetene man kan tenke seg til stede. For en aktiv fotograf er mulighetene til å skreddersy kameraet rene drømmen. Man kan velge skyggejustering eller høylyskontroll individuelt, det finnes flere måter å vise skjermmenyen på. Skuddhastigheten er begrenset til maks 3 bilder per sekund i serieopptak, ubegrenset i JPEG-opptak og maks 17 råfilbilder, men lysfølsomheten strekker seg fra 200 til 12800 ISO, og fokussporing finnes både på videoopptak og stillbilder.

Kreativ prosessering
Olympus rekke av kreative filterinnstilinger er utvidet til 10. Pop Art, Soft Focus, Pale & Light Color, Pinhole, Cross Process, Sepia, Dramatic Tone og Grainy Film, har i tilegg fått flere valg av effekt. For eksempel    kan man velge hvor hard kontrast man vil ha i Grainy Film, i to trinn, og legge på ramme i tillegg til det valgte filteret. Grainy Film – eller kornet film – er blant mine personlige favoritter, og kanskje den filtereffekten jeg ikke kunne klart meg uten. På noe kamera. De andre filmoppsettene, naturlig, dempet, sorthvitt osv, kan alle justeres. Fargemetning, skarphet, kontrast, filtertype, gradering og fargetone, er blant mulighetene som finnes.

Filtrene fungerer også på videoopptak, men da faller bildehastigheten (frame rate), og prosesseringen etter at opptaket er stoppet, tar lengre tid. Her som ellers, gjelder de innstillingsvalgene man har gjort i valget av kreativt filter på forhånd.

Bildekvalitet
Den aldrende 12-megapiksler bildebrikken klarer seg meget godt. Riktignok er oppløsningen på Panasonics nye 16-megapiksler bildebrikke høyere, men Olympus har gjort underverker med bildeprosesseringen. Fargegjengivelsen er kanskje den beste vi har sett fra noen JPEG-filer i denne klassen. Bildefilene har strålende fargemetning, temmelig nøytral fargebalanse, og gjengir hudtoner til perfeksjon. Kontrastomfanget og bildedynamikken er nå på nivå med de beste i denne klassen, og eksponeringspresisjonen og den automatiske hvitbalansen, er det lite å utsette på. Kort sagt, bildekvaliteten er fremragende og JPEG-prosesseringen til Olympus gir meget tiltalende bildekvalitet i alle situasjoner. Men alt er ikke perfekt.


For bildestøyen er til dels fremtredende, tross bedre bildeprosessering. Bildefilene er rene og pene helt opp til 800 ISO hvor finkornet støy dukker frem i skygger. Ved 1600 ISO øker kornstøyen, men ikke plagsomt mye. Men på 3200 ISO er både korn- og fargestøy synlig også i lyse partier. På 6400 ISO begrenser merkbar bildestøy hvor store forstørrelser man kan lage. Dessverre er 12800 ISO knapt brukbart. Men det er en oppside, stiller man støykontrollen til lav, eller av, bevarer man detaljer bedre enn på for eksempel Sony NEX-C3. Så kan man bruke støyfjerning nennsomt i etterbehandling av bildefilene, og få meget gode resultater. En annen fordel med P3 er den integrerte bildestabilisatoren, som gjør det mulig å få skarpe bilder i lite lys, uten å skru opp ISO, noe som til dels mildner våre innsigelser om bildestøy. Kvaliteten på videoopptak har vi ikke vektlagt i karaktersettingen. Kameraet leverer meget god HD-kvalitet, men slå av bildestabilisatoren under opptak. Den kan nemlig skape den fryktede skjelveeffekten når man panorerer under opptak. Lyden er for øvrig meget bra, noe av det beste vi har hørt fra innebyggede mikrofoner. Så var det autofokusen da. Ikke uventet er den kjapp, lydløs og nesten alltid presis. Det eneste vi har å sette fingere på er følgefokusen, som kan slite litt når objektet beveger seg raskt rett mot kameraet.

Konklusjon
Olympus PEN E-P3 er et fremragende kamera på alle måter. Det er lett og frem for alt morsomt å bruke. Kameraet ligger godt i hånden og entusiaster kan glede seg over de mange innstillingsmulighetene som gjør det mulig å nesten skreddersy kameraets funksjonalitet. Bildekvaliteten er dessuten i toppklasse, unntatt på høy ISO, og fokushastigheten er klasseledende. Seriøse fotografer som ser etter et lite systemkamera, finner per dags dato ikke noe bedre kamera enn dette.

P3 er kanskje det beste av hybridkameraene i skrivende stund, og har egentlig bare en utfordrer, Sony NEX-7. Et kamera som vil ha høyere oppløsning, integrert OLED-søker og større bildebrikke, til bare 1.900 kroner mer enn P3. Og der ligger vårt eneste ankepunkt med kameraet, prisen med det nye 14-42 mm objektivet synes høy. Særlig når den elektroniske søkeren ikke følger med, og man kan få like bra bildekvalitet – fargegjengivelse unntatt – fra Panasonic Lumix G3, til en lavere pris. Men P3 er subjektivt sett mye bedre å jobbe med, og fargegjengivelsen virker uslåelig.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.
forfatter

Lasse Svendsen

(f. 1965): Ansvarlig redaktør. Lasse har jobbet for Lyd & Bilde siden 1999. Han har også skrevet om foto for magasinet Fotografi, om hi-fi i bladet Audio Video, og har erfaring som biljournalist i bladet Drive. Det hele startet i 1980 med en Garrard platespiller, en Tandberg receiver og Jamo høyttalere, Han har også lang erfaring fra hi-fi-bransjen, og skriver i dag mye om hi-fi, foto, computere, lyd, men også om bil.
3 kommentarer

Legg igjen en kommentar

    Les også

    En nettverksspesialist og et high-end-lydselskap har sammen laget en smart-høyttaler i hi-fi-kvalitet.
    Lyden fra den enorme V8-eren klarer ikke å overdøve anlegget, som er et selvsagt valg på en BMW.
    Annen utgave av den minste Citation-smarthøyttaleren.
    For prisen av et par støykansellerende hodetelefoner gir Philips Fidelio X3 uendelig mye bedre lyd.

    Aktuelle tilbud

    Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.
    Xperia 5 II er ikke bare like bra som Xperia 1 II, den er i flere tilfeller bedre!
    Sony A85 er en jevnt over glimrende OLED-TV med flott bilde og usynlig, men tydelig lyd!
    Denons jubileums-spiller kan ta seg kjærlig av CD-ene dine i mange år fremover. Men strømmingen får en kald skulder.
    Vi spurte, leserne svarte. Med nesten 4500 stemmer er iPhone 11 kåret som vinner av kamerablindtesten.
    Sonus faber Lumina III er det opplagte valg av høyttalere til mindre rom
    Samsung HW-Q950T er den nyeste toppmodellen, og den skuffer ikke. Denne lydplanken er det krutt i!
    Med sin saftige kontrast og fargestrålende Ambilight-lys, gir Philips OLED805 en virkelig heftig bildeopplevelse.
    OnePlus 8T er et kompromiss. Derfor må man holde tungen rett i munnen hvis man vurderer et kjøp. For de fleste er OnePlus 8T blant de beste mobiltelefonene på markedet, mens forbrukere med spesielle behov bør se etter noe annet.
    Endelig et Wi-Fi 6 meshnettverk som folk flest har råd til. Er det bare å spenne sikkerhetsbeltet og gjøre klar for superhastigheter?
    Dyson Lightcycle Morph er noe helt for seg selv. Den kan det meste, men samarbeider dårlig.
    Hvis du er villig til å gi avkall på Dolby Atmos og DTS:X, finnes det neppe noen bedre lydplanke til prisen, enn Samsung HW-Q66T.
    Det er få lydplanker som klarer å simulere surroundlyd som Sony HT-G700.