: Sony a9

Kan hende sitter det noen i styrerommene i Tokyo og prøver å holde masken. Hvordan skal man forklare at man taper markedsandeler til en TV-produsent? En de kanskje ikke tok noe særlig på alvor. En produsent som slet med å finne fotfeste i et milliardmarked som to produsenter lenge dominerte.

Sony har hamret så lenge på døren at den til slutt ga etter, og nå er de nummer to i noen markeder, og sågar nummer én i enkelte. Det er ikke tilfeldig.

De kom sent til festen, og det skal innrømmes, de strevde lenge med å lage produkter som var bedre enn konkurrentenes, men i dag er de fleste Sony-kameraene fullt å høyde og vel så det. I alle markeder utenom ett:

Proffmarkedet.

Det lille, men lukrative proffmarkedet er fremdeles dominert av Canon og Nikon, og er det eneste kamerasegmentet hvor Sony hittil ikke har hatt noe å stille opp med. Til nå, vel å merke. For Sony a9 er laget nettopp for å skyve de duopolet ned fra pidestallen. Den kommer tett etter speilreflekskameraet SLT a99II, som til nå har vært Sonys raskeste systemkamera, med 12 bilder/s (bps).

Sony a9 er ikke bare et velbygget, værtettet og skreddersydd proffkamera, for fotografer som trenger noe som tåler mange års bruk. Det er også raskere enn konkurrerende kameraer fra Canon og Nikon. Mer spesifikt Canon EOS 1Dx II og Nikon D5. De to definitivt raskeste proffkameraene vi har testet hittil, med en skuddtakt på 16 og 14 bps.

La meg skynde meg å legge til, to av de tre beste, for Sony-kameraet er ikke bare raskere med en skuddtakt opptil 20 bps*. Det er også bedre på noen områder.

Men la oss ta det i riktig rekkefølge.

*12 bps med ukomprimerte råfiler.

Les også: De beste reisekameraene.

Formel 1-fart

Fullspekket med Sonys mest avanserte teknologi, koster kameraet så mye at det er utenfor rekkevidde for mange, og har egenskaper som slett ikke alle trenger. Skjønt en skuddtakt på 20 bps er noe både naturfotografer og sportsfotografer kan trenge. Men ikke bare dem.

Bryllupsfotografer kan skyte lynraske bildeserier uten en lyd med kameraets elektroniske lukker – 1/32.000s, og Sony har strukket seg langt for at autofokusen skal henge med når det går unna.

Det finnes for eksempel ingen black-out-tid (sort skjerm) mellom bildene på serieopptak, og fotografen kan konfigurere autofokusen etter motivets bevegelser. Det har en 24 megapiksler CMOS bildebrikke, hvor bildeprosessor og minnebufferen er plassert på selve bildebrikken for maksimal fart på datastrømmen.

Kameraet kan svelge unna over 240 bilder i råformat, før bufferen må ha noen sekunders pause. Bedre enn både Canon EOS 1Dx II og Nikon D5.

Det forresten plass til to minnekort hvor man kan velge om bildene skal lagres på begge, bruke det ene som backup, eller lagre forskjellige filtyper på kortene. Pussig nok er bare den ene plassen tilpasset UHS-II-kort. Som er de raskeste og beste egnede minnekortene til kameraer med så høy skuddhastighet.

Med en femaksers innebygget bildestabilisator, klarer kameraet opptil fem trinn kompensasjon, slik at man faktisk klarer å få skarpe bilder håndholdt og på lengre lukkertider. Flere av Sonys teleobjektiver og zoomer, har i tillegg optisk bildestabilisator, slik at man er godt dekket uansett brennvidder på a9.

Kompakt og lett

Kameraet er ikke særlig stort sammenlignet med en vanlig speilrefleks. Ved siden av Canon EOS 1Dx II og Nikon D5, er det knøttlite. Men ikke så lite at det blir knotete å bruke. Sony har åpenbart lyttet til fotografer under konstruksjonen av a9, ikke bare sine egne ingeniører. For endelig har det fått større programhjul på toppen, og et bedre integrert håndgrep enn f.eks. Sony a7r II.

Ekstra gledelig er det at det også har fått to hjul til venstre for søkeren. Et for skuddhastighet, og et for valg av fokusmodus. Innstillings- og programhjulet har en låseknapp som må trykkes inn hver gang man skal endre innstilling. Låseknappen burde heller ha en av og på-funksjon, slik Olympus har. Det er mer praktisk.

Men det meste er et fremskritt sammenlignet med a7-serien. En pekepinne (joystick) gjør det enkelt å flytte fokuspunktene når man bruker den store og høyoppløste søkeren. Med 3,7 millioner piksler, null black out på serieopptak og nesten ingen forsinkelse, er dette kanskje markedets aller beste elektroniske søker.

Det er ingen grunn til å savne optiske søkere lengre.

Kameraet kan også bruke et vertikalgrepet som har plass til to ekstra batterier, som forresten er større enn på a7-serien. Sony oppgir batterikapasiteten til 650 eksponeringer per lading, som er betydelig bedre enn de cirka 400 med det gamle batteriet. Etter en hel dags serieopptak og noen 4K-opptak, var det fremdeles nesten halv kapasitet igjen.

Knappene på kameraet er fremdeles små, men alle må ikke brukes hele tiden. Den vippbare pekeskjermen hjelper på betjeningsvennligheten, og både menyer og knapper kan tilpasses ulike behov.

Kjappere

Sony-kameraet er langt kjappere til å reagere når fotografen vil noe. Som å trykke og velge innstillinger. Ingen forsinkelse. Alt skjer umiddelbart, og forsterker følelsen av å ha et lynraskt kamera i hendene. Unntaket er når man bytter fra still- til video, da er det plutselig et par sekunders forsinkelse før kamerat er klart for opptak.

Under værtettede luker er det både hodetelefon- og mikrofontilkobling, i tillegg til strøm, blitskontakt, ethernet og mini HDMI-tilkobling, men «bare» USB 2.0-overføring. Man skulle tro at et kamera i denne klassen hadde USB 3, som gir langt raskere overføringshastighet.

Kameraet kjører 4K-videoprosessering med oversamplet 4K-strøm i 24 og 30 fps, fra hele bildeflaten. Det gir både høy filkvalitet og lite rolling shutter.

Pussig nok fant jeg ingen videoprofiler som S-log 2, men det er fullt mulig at det kommer i en fastvareoppdatering til kameraet.

Med 693 fokuspunkter over 93 prosent av bildeflaten, er det ikke noe å si på dekningen. Kameraet regner raskere enn a7r II og det vises i praksis. Man kan velge fokusområde selv og flytte fokus med styrepinnen på baksiden, eller la kameraet spore motivet mens man skyter serieopptak.

Bildene fra en tennisturnering viste at kameraet i hvert fall ikke har noe problem med å følge raske server. Selv små tennisballer havnet i fokus da jeg satte kameraets fokusmodus på kontinuerlig og grupperte fokuspunktene over sentrum av bildeflaten med Lock on AF valgt i menyene.

Fokusfølsomheten kan også justeres av fotografen, og kan øke sjansen for flere skarpe bilder på serieopptak.

Velkjent bildekvalitet

Mens autofokusen er en markant forbedring fra a7-serien, og fullt på høyde med det beste fra Canon og Nikon, er bildekvaliteten litt mer blandet. Ikke misforstå, den er ikke dårlig. Tvert imot. På et par områder er den bedre enn både a7r II, 1Dx II og D5.

For eksempel på bildestøy. På sammenlignbare ISO-verdier er a7 ikke langt bak klassens nummer én: Sony a7s. Det er ikke veldig store forskjeller mellom a9 og Canon og Nikon-kameraene, men fra 51200 ISO til kameraets maksimale følsomhet, er Sony-kameraet litt bedre på å dempe støy. Særlig i mørke partier, hvor det strengt tatt bare er a7s og 1Dx II som er i nærheten av å være like bra.

Oppløsningen og detaljskarpheten er på linje med EOS-kameraet og D5, men ikke fullt så ekstrem som på a7r II, Nikon D810 eller Canon EOS 5Dsr. Som alle har flere piksler fordelt over like stor bildeflate, men er markert tregere med langt lavere skuddtakt.

Kameraet ligger fremdeles litt etter særlig D5 på fargegjengivelse. Fargekartet og portretter viser at Sony ennå ikke er helt i mål på fargeprosessering. Nikon-kameraets farger ser rett og slett litt mer naturlige ut, men a9 er et fremskritt sammenlignet med a7r II.

På bildedynamikk skiller det om lag et halvt eksponeringstrinn på a9 og den beste av dem, som er a7r II med EOS 1Dx II hakk i hæl.

Det er ikke store forskjeller i praksis. På en kalibrert skjerm er det lett å stirre seg blind på marginale ulikheter, og hvis Sony får fargegjengivelsen sin enda mer optimalisert, kan vi virkelig snakke om utklassingsseier i proffklassen.

Vår mening

Sony a9 er Sony beste kamera. Punktum. Det er også soleklart blant de tre beste i proffklassen, og det aller raskeste kameraet av dem alle tre. Det er mindre, lettere og billigere – selv med ekstra batterier og vertikalgrepet, og har sterkt forbedret ergonomi. Sammenlignet med andre Sony systemkameraer. For studiofotografer som trenger ekstrem oppløsning mer enn skuddtakt, finnes det bedre egnede kameraer, men for de som lever av skarpest mulig bilder fra sport og action, er Sony a9 definitivt i stand til å slåss med de beste. Og vinne.