TEST: Panasonic Lumix S Pro 50mm f1.4

Den mest normale av normale brennvidder, er gjerne en 50mm. I hvert fall pleide det å være slik, og før den såkalte normalzoomens inntog på 80-tallet, var 50mm den foretrukne allround brennvidden for mange.

Det er lett å skjønner hvorfor. Konstruksjonen er som regel enkel. Det holder gjerne med fire fem linsegrupper, den er kompakt, lett og billig å produsere. Samtidig er det hverken dyrt eller vanskelig å gjøre den lyssterk. Blender 2 eller større, koster ikke mye på en 50mm.

Derfor er det kanskje vanskelig å fatte hvorfor Panasonics første 50mm til fullformatkameraer som Panasonic Lumix S1R, koster så mye.

Et 50mm objektivs fremste egenskaper er minimal fortegning, marginal perspektivforvrengning og jevnt god skarphet. Det høres tilforlatelig ut, men de dyre 50mm objektivene til Zeiss, Sony og Canon, er klart bedre i disse disiplinene, enn de billigste 50mm normalobjektivene. Det er også Panasonic Lumix S Pro 50mm F1.4.

Blender f1.4

Som er et relativt stort og tungt objektiv. Det er riktignok værtettet og bygget for å tåle juling, men det er innvendig de fleste pengene er brukt her. 13 linseelementer med to asfæriske og tre ED-linser, koster litt å lage. Objektiver har også to fokusmotorer, og en styringshastighet på 480 fps. Det har gitt objektivet lynrask og nesten tyst autofokus.

Det har også 11 avrundede blenderlameller, for den ettertraktede bokeh-effekten, som skal gi smørmyke bakgrunner på full blenderåpning.

På utsiden finner vi en blenderring fra f1.4 til f16, og en fokusring som trekkes et hakk bakover, for å skifte til manuellfokus. Det er ingen bildestabilisator her, og den er strengt tatt ikke nødvendig, all den stund Lumix S1R og S1, har en innebygget stabilisator.

Autofokus

Autofokusen er som nevnt nær lydløs, kjapp og presis, og det er barnemat å bytte til manuell fokusering når man ønsker. På et Lumix S1 er balansen god, men vekten merkes godt. Det går fint an å få stabile videoopptak med 50-en på kameraet, og mikrofonene plukker heller ikke opp lyden fra de støysvake fokusmotorene.

Den optiske konstruksjonens kompleksitet, borger for kvalitet. I hvert fall bør man håpe på det, prisen tatt i betraktning.

Sylskarp

Panasonic-objektivet skuffer heller ikke. Det er simpelthen et praktfullt objektiv, og når man ser bildene, oppleves ikke prisen som fullt så stiv. Det finnes knapt synlige kromafeil på noen blendere, og det tåler godt direkte sollys uten skjemmende strølys.

Det er noe vignettering i hjørnene på blender 1.4, men det er normalt, også i denne prisklassen. Den er dog såpass moderat at lystapet er i underkant av ett eksponeringstrinn. Blender man ned til f2.8 for ikke å snakke om f4, forsvinner vignetteringen.

Den nevnte bokeh-effekten er nydelig. Alt under f2.8 gir mykt fokuserte bakgrunner, og f1.4 gir så smal skarphetsdybde at man nesten må være forsiktig under portrettfotografering. Ellers risikerer man at bare deler av øyet blir skarpt, mens alt annet blir uskarpt.

Skarpheten er fremragende selv på f1.4, og ekstremt høy fra f2 til f11. Diffraksjon smyger seg inn fra f11, og skarpheten blir mer ujevn ved f16.

Det er praktisk talt ikke noe å utsette på den optiske ytelsen til Panasonic Lumix S Pro 50mm F1.4, som riktignok er svinedyrt, men et akk så fantastisk 50mm objektiv.

Konklusjon

Den lyssterke 50 millimeteren til Panasonic fullformatkameraer, er kanskje stor, tung og dyr, men du verden så skarp den er. Det tunge objektivet er også solid bygget med værtetting og manuell kontroll over blender og fokus, og det fokuserer lynraskt og stille. For fotografer som vil ha litt mer perspektiv i portretter, ederdun-myke bakgrunner og ekstrem skarphet, er Panasonics 50mm f1.4 en drøm av en 50mm.