: 10 gulvhøyttalere

Tango for ti

De aller billigste gulvhøyttalerne anbefaler vi sjelden. Men betaler man litt mer, er et musikalsk nirvana innen rekkevidde. Bare man velger den høyttaleren som passer en best.

Ikke noe sted er det så mye forskjellig å velge mellom som blant høyttalere. Prisene varierer sterkt, og det samme gjør kvaliteten. Siden det går 13 på dusinet av dem, blir det ikke lett å velge det paret som passer best. Man kan rett og slett gå seg vill i en skog av høyttalere, ute av stand til å skille klinten fra hveten og vite hva man skal se og ikke minst høre etter.

Ikke kjøp prisen
Tar man en tur i butikkene, eller på Internett for den del, kan man finne snertent utseende gulvhøyttalere til en tusenlapp. For et par. Er et tilbud for godt til å være sant, så er det som regel det. Vår erfaring er at de gode gulvhøyttalerne starter omtrent rundt 4000 kroner paret. Da kan man få litt kraftigere lyd og litt bedre bassfylde, enn om man velger en kompakthøyttaler til samme pris. Men en kompakthøyttaler til 4000 kroner paret vil som regel spille bedre. Den har ofte bedre elementer, finere utførelse og mer påkostet delefilter enn en tilsvarende priset gulvhøyttaler. I Lyd & Bilde nummer 3 testet vi kompakthøyttalere opp til 4500 kroner (se lydogbilde.no), denne gangen tester vi gulvhøyttalere fra 7000 til 11 000 kroner paret.

De billigste gulvhøyttalerne har vi bevisst hoppet over, fordi vi har ønsket å beholde lydkvaliteten til de beste i kompakthøyttalertesten, og finne ut hva som kan bli bedre om man betaler mer for en gulvhøyttaler.

Kjøp lydkvaliteten i stedet
Når man velger gulvhøyttaler, betaler man mer for større kabinetter, og i mange tilfeller større og flere elementer. Da kan man få kraftigere og dypere bass, og høyere lydtrykk. Holder man seg unna de biligste, kan man få bedre lydkvalitet i form av fyldigere mellomtone, bedre bassfylde og mulighet til å spille høyere og samtidig klart.

Gulvhøyttalere er opplagte valg for mange som ønsker mer fysisk lyd, som vil kjenne bassen på kroppen og setter pris på å få et større lydbilde med mer trøkk.

Selv om gulvhøyttalere er mer effektive enn kompakthøyttalere – de krever mindre effekt (watt) for å oppnå det samme lydtrykket – betyr ikke det at man kan kjøpe en svakere forsterker for å spare noen slanter. Fordi gulvhøyttalerne gjerne har større og flere høyttalerelementer, er det også mer å holde styr på for motoren i anlegget, nemlig forsterkeren. Rådet er derfor å kjøpe en så bra forsterker som budsjettet tillater.

Sjefen over alle sjefer

600-serien fra Bowers & Wilkins pleier å være standarden som andre budsjetthøyttalere måles mot. Og hvorfor er ikke vanskelig å skjønne når vi hører på de langstrakte 683-ene.

Lyd & Bilde mener

Enormt klar mellomtone Stram og vektig bass Svært bra sammenheng
Krever/fortjener kraftig forsterker
  • 1’’ diskant
  • 6’’ FST mellomtone
  • 2 x 6,5’’ bass
  • 38–22 000 Hz frekvensgang
  • 90 dB følsomhet
  • 8 ohm impedans
  • H x B x D = 98,5 x 19,8 x 34 cm
  • 26 kg per stk.
Vis mer
Vis mindre

Veil.pris 9996 kr

Disse høyttalerne er blant de dyrere i testen, noe som både synes og høres. Toppmodellen i 600-serien er utstyrt med fire høyttalerelementer av høy kvalitet, blant annet den spesielle FST-mellomtonen som er kjent fra den langt dyrere Nautilus-serien. Foruten denne og en diskantdome i aluminium, har 683 to solide basselementer i et bassreflekskabinett, hvor porten munner ut på forsiden. Dette blir dermed en ekte treveis-høyttaler hvor bass, mellomtone og diskant kan få optimale betingelser.

Lydkvalitet
Det aller mest imponerende ved disse B&W-høyttalerne, er uten tvil den enorme klarheten i mellomtonen. Både stemmer og instrumenter kommer utrolig tydelig fram, med en kropp og autoritet som er vanskelig å matche. Vokalene er så sterke og klare at man nesten kunne mistenke artistene for å ha tatt et steg nærmere mikrofonen …

Med en såpass energisk mellomtone, kunne det fort sporet helt av om ikke resten av frekvensområdet sto i stil, men 683 er heldigvis bedre balansert enn som så. Her er det skikkelig driv i bassrytmene – ikke like hardtslående som Patos, Dali eller QLN vel å merke, men langt strammere og bedre definert. Høyttalerne har i tillegg en nærmest sømløs overgang mellom diskant og mellomtone, som gjør lyden veldig «helstøpt» og homogen. Slik sett minner de mye om Tannoy-høyttalerne, men med atskillig mer vekt i de dypere oktavene. B&W har dessuten ingen problemer med å få i gang rockefoten, og kan spille tordnende høyt uten at lydbildet faller sammen.

Lyden fra B&W er rett og slett mer dynamisk og virkelighetstro enn de andre vi har hørt til nå. De har en musikkgjengivelse som kryper tett innpå deg og forlanger å bli hørt. Konsekvensen av den svært fokuserte og stramme lyden, er imidlertid at de kan oppfattes som litt lyse og aggressive ved lengre tids lytting. Derfor er det viktig å matche med den rette elektronikken, og 683-ene krever også en kraftig forsterker før de virkelig begynner å synge. Da kvitterer de til gjengjeld med noe av den beste lyden vi har hørt under 10 000 kroner.

Engasjeren concept

Concept 8 er Dalis forsøk på å lage en stor og rimelig høyttaler som låter bra på det meste. Har de klart det?

Lyd & Bilde mener

Varm og velbalansert lyd Fyldig bass/mellomtone
Mangler litt råskap/slagkraft Litt forsiktig/avrundet diskant
  • 2 x 8’’ bass
  • 5’’ mellomtone
  • 1’’ diskant
  • 40–25 000 Hz frekvensgang
  • 90 dB følsomhet
  • 6 ohm impedans
  • H x B x D = 103 x 25 x 36 cm
  • 25 kg per stk.
Vis mer
Vis mindre

Veil.pris 6996 kr

Daliene kommer i alle fall godt rustet for jobben, med samme bestykning som Patos-høyttalerne i et litt mindre kabinett. I likhet med Patos er dette en treveis-høyttaler med dedikerte elementer for bass, mellomtone og diskant – noe som lover bra for en kraftfull og klar lyd. Dali har også lagt vekt på at dette skal være en lettdreven høyttaler, og med høy følsomhet (90dB) og relativt snill impedans på 6 ohm, bør de kunne gjøre en god jobb selv med rimelige forsterkere.

Lydkvalitet
Disse Dali-høyttalerne har evnen til å engasjere stort. I likhet med Patos har de rikelig med bass, men de slår ikke like hardt, og går ikke fullt så dypt som de norske høyttalerne. Til gjengjeld opplever vi at bassen fra Concept 8 er strammere og bedre definert, noe som gjør dem til bedre allround-høyttalere for de med variert musikksmak.

Her er det lekende lett å trampe takten, og vi opplever at Daliene skiller bedre mellom anslagene på bassinstrumenter. De er også bedre balansert over hele frekvensområdet, med en varm og fyldig mellomtone og en litt avrundet diskant. Dette gir dem en homogen klang som egner seg bra til krevende musikkstykker. Concept 8 tegner opp et stort og presist lydbilde, og det er aldri noe problem å skille ulike instrumenter fra hverandre.

Noen vil likevel finne at Daliene ikke er tøffe nok til virkelig dynamisk krevende musikk. De er litt forsiktige i diskant/øvre mellomtone, noe som legger en demper på de hardeste utblåsningene til storbandet Sharp Nine. Slagkraften kan heller ikke måle seg med de større Patosene på heftig popmusikk.

Plass og budsjett legger listen for hvilket av disse ti parene man ender opp med. Når budsjettet er 8000 kroner er det ikke alltid aktuelt å bruke 11 000 kroner, så derfor bør man være nøye med å sette seg inn i høyttalernes ulike kvaliteter før valget tas.

De beste i testen er så gode at ingen av oss kan huske sist man fikk så høy lydkvalitet til prisen. Kanskje var det ikke mulig tidligere. Uansett vil vi ikke uten videre anbefale å bruke mye mindre penger enn 5000–7000 for et par gulvstående høyttalere. Da kan man få bedre lydkvalitet for pengene i en kompakthøyttaler.

I denne klassen blir alt bedre. Man får mer og, i de fleste tilfellene, bedre bass. Tydeligere mellomtone og åpnere lyd. De aller fleste i denne testen kan spille høyere enn de fleste trenger, og med en god forsterker kan man ha mye glede av disse ti parene i mange år. Det gjelder bare å velge den som passer best.

Høyttalerne
De små Patos-høyttalerne er festlige og velspillende. Et utmerket valg for de som liker en allrounder, men legger hovedvekten på pop, rock og party. Testens billigste høyttaler kommer fra Dali, og er også en fin allrounder, men kanskje bedre egnet til de som lytter mye til akustisk musikk, jazz og klassisk. De store QLN-høyttalerne derimot, er perfekt for de som elsker lydtrykk og fet bass. Da er de i sitt ess.

Finlyttingen overlater man heller til Tannoy-høyttalerne. De små høyttalerne er ypperlige når det er trangt om plassen, men de spiller mye tøffere enn de ser ut til. En av testens beste høyttalere på alle måter, men den mangler bassfylde. Det gjør ikke den sprudlende Canton-høyttaleren. Et dynamisk fyrverkeri av en høyttaler som er topp til det meste, men best på pop, rock og dynamisk og rytmisk musikk.

De rimelige Energy-høyttalerne har mye spilleglede i forhold til størrelsen, med oppsiktsvekkende bass. Bass er ikke mangelvare i JBL-høyttalerne. De er ikke akkurat testens mest raffinerte, men har bøttevis med spilleglede, og er en fortreffelig rockehøyttaler. AudIo Pros høyttaler er et mye bedre valg til det aller meste. En velbalansert og klangfull høyttaler, som får fram bassen i det meste av musikk.

På toppen troner Monitor Audio og B&W. Alle som ønsker seg en engasjerende og rimelig musikkformidler, kan ikke bomme med Monitor Audio Bronze BR6. De er rett og slett et funn til prisen. Høyttalerne passer til det aller meste, de er lettdrevne og livlige, og mangler egentlig bare raffinementet til testvinneren.

Testvinneren er B&W DM683. De koster mer enn Monitor Audio, men er mer sammenhengende og har bedre definert mellomtone. Testens beste allrounder. I enkeltes ører kan den lyde så uanstrengt at man vil avfeie den som kjedelig, men B&W DM683 er den mest komplette musikkformidleren i denne testen.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Er med på moroa

JBL-høyttalerne er av typen fireveis. Foruten et dedikert mellomtoneelement i tillegg til to basselementer, deles diskantområdet mellom to elementer. Den ene diskanten tar over der den andre slutter, ved 12 kHz. Dette gjør høyttalerne i stand til å strekke seg lenger opp i overtonene (40 kHz), og gjør dessuten at hvert høyttalerelement blir mindre belastet. Utfordringen er å få alle elementene til å jobbe tidmessig riktig sammen. Gjør de ikke dette, går det på bekostning av både størrelsen og definisjonen i lydbildet og på dynamikken.

Lydkvaliteten
Høyttalerne låter definitivt kult. Storbandjazz får et driv og engasjement utenom det vanlige. Gitaren kommer tydelig og sprudlende ut. Saksofonen til Knut Riisnes står mer ut fra disse høyttalerne enn de fleste andre. Det føles nesten som han kommer ut og blåser oss rett i øret. På godt og vondt.

For det er ikke et helt naturlig lydbilde man får fra JBL. Kontrabassen låter litt monoton og ”plastaktig”. Slett ikke alle klangstrukturene kommer ut, slik at man ikke virkelig føler klangen fra kontrabassens trekabinett. Cymbalene kommer litt brutalt ut og blir litt aggressive. Man hører i så måte at JBL er litt smakstilsatt. Det er ikke like mange detaljer her som hos B&W, Tannoy og Monitor Audio.

Når vi spiller popmusikk, er det klart at høyttalerne har sitt bruksområde. Bassrytmene er kanontøffe til å komme fra en høyttaler med såpass beskjedne mål. Høyttalerne står ikke mye tilbake for de større kassene fra Dali og Patos, og på mange måter låter de enda mer engasjerende, takket være en strammere bassføring og mer utagerende mellomtone. Stemmen til Bertine Zetlitz kommer tettere på lytteren, samtidig som bassrytmene smekker kjappere og gir skikkelig punch. Morsomme høyttalere, altså, som favoriserer populærmusikken. Vi kan også tenke oss at de fungerer ypperlig i et hjemmekinooppsett!

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Frisk spellemann

Canton-høyttalerne er mellomstore, litt mindre enn de fra Monitor Audio. 2,5-veis konstruksjon betyr at begge basselementene spiller bass, men det ene i tillegg gjengir mellomtoneområdet. Dette gir ofte god tonal sammenheng, men kan gå utover følsomheten. Chrono 507 DC har en følsomhet på bare 87,5 dB med én watt, dermed trenger den dobbelt så mye forsterkerkraft for å spille like høyt som for eksempel B&W DM683.

Med bassrefleksporten på baksiden kan høyttalerne hente mer bass fra bakveggen ved å sette de tett inntil, eller man kan trekke de lenger ut på gulvet for en mer lineær bass.

Lydkvaliteten
Med storbandjazz viser Canton-høyttalerne seg som mer utagerende enn de fleste. Messingblåserne står ut med fynd og klem, energiske som fy. Det er en stor tonestruktur på saksofonen, og kontrabassen kommer bra frem. Det er også godt med luft rundt instrumentene. Anslagene på piano og flygel er dessuten meget klare og attakkerte. Høyttalerne virker imidlertid ikke like store i bassområdet som B&W. For å finne ut av dette helt sikkert, kreves musikk med skikkelig dypbass.

Inn i skuffen går Bertine Zetlitz ”My Italian Greyhound” og låta ”500”. Tøffe bassrytmer og dype bassgitartoner krever sitt, samtidig som den luftige stemmen til Bertine krever at høyttalerne holder fokus i mellomtone- og diskantregisteret. Her er Canton litt mer stresset enn B&W, Monitor Audio og Audio Pro, som alle har mer tyngde i bassen enn Canton. Bertines stemme kommer mer ut i rommet med Canton, men samtidig låter musikken mer pågående.

Canton har altså en frisk og dynamisk spillestil, men har tendenser til å bli litt for mye av det gode.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Kompakt men energisk

Energyene er bare et hakk større enn de knøttsmå Tannoy-høyttalerne, men det er nok til å gjøre plass for et par større basselementer. To 5 ½-tommers kevlarelementer deler på oppgaven med å spille bass og mellomtone. Begge elementer spiller bass, men kun ett av dem spiller helt opp i mellomtonen – en såkalt 2,5-veis-konstruksjon. En vanlig fordel med 2,5-veis-høyttalere er godt skyv i bassen, mens en mulig ulempe er at mellomtonen kan lide litt under tøffe basspartier. RC30 har bassportene plassert på baksiden, men disse kan tettes igjen med skumpropper om høyttalerne skal plasseres nær bakvegg.

Lydkvalitet
Om høyttalerne er små, så er ikke lyden liten av den grunn. RC30 har faktisk et overraskende stort lydbilde, og en meget kraftfull bass i forhold til størrelsen. De svinger skikkelig med velprodusert popmusikk, og går ikke av veien for å spille virkelig høyt. Men på virkelig krevende og raske bassganger merkes det at de er litt slepphendte – bassen flyter ut litt og er ikke like nøyaktig definert som Tannoy eller Dali. Energy har heller ikke den beste vokalgjengivelsen vi har hørt. I forhold til de knallsterke B&W-høyttalerne blir de unektelig litt tamme og slanke i mellomtonen, med det resultat at sangstemmene ikke kommer like klart og tydelig ut. Stemmegjengivelsen har heller ikke den samme klarheten som det Tannoy kan vise til. Det viser seg likevel at sammenhengen mellom bass og mellomtone er god, med det resultat at piano og kontrabass får en balansert og delikat klang.

Med både gode og mindre gode sider havner Energy litt midt på treet i dette selskapet. De er nesten like kompakte som Tannoy, og har kraftigere bass. Men de er ikke like nøyaktige i mellomtonen som B&W, og har heller ikke den samme fysiske lyden til de virkelig store høyttalerne i testen. Hva passer de så best til? Vel, om du har liten plass og vil ha en rimelig høyttaler som spiller bra på moderne popmusikk, så vil Energy RC30 være midt i blinken.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Flott allrounder

Hver av mellomtonebassene er montert henholdsvis over og under diskantelementet, en såkalt d’appolito-konstruksjon. Erfaringsmessig hjelper dette på et bredt og veldefinert lydbilde. Hvert av de to elementene er dessuten drevet av verdens kraftigste magnetmateriale, neodym, som sørger for en stram og kontant bassgjengivelse uten at magnetene trenger å være spesielt store. Diskanten er av type superdiskant, og strekker seg opp til 40 kHz, dobbelt så høyt som det øverste frekvensområdet som kan høres av mennesker.

Kabinettet er buet for å gi mindre egenresonans i bassområdet. Imidlertid virker veggene litt tynne, og knakktesten avslører at det med fordel kunne vært bedre dempet. Velg mellom valnøtt-utførelse eller mer eksklusiv hvit eller sort pianolakk.

Lydkvaliteten
En jazzkvartett låter forførerisk varmt og fyldig. Spesielt kontrabassen er stor og vektig. Høyttalerne er på den varme siden av nøytralt, med det resultat at ”mellomtoneinstrumenter” som gitar og piano kommer en anelse tilbake i lydbildet, og det samme gjør vokalisten. Kroppen i en akustisk gitar er kjempestor, da høyttalerne har et meget bra fokus i det øvre bassområdet.

Det er ikke fullt så mange nyanser i kvinnelige vokaler hos Audio Pro som hos Tannoy og B&W, da disse ligger i det mellomtoneområdet hvor Audio Pro trekker seg litt tilbake. Men til gjengjeld er Audio Pro-høyttalerne meget behagelige å høre på, også når man spiller høyt. Og de låter bedre enn både Dali og Patos.

Popmusikk à la Bertine Zetlitz med sine suggererende bassrytmer og mye synthbruk, varter opp med et punchy og stort lydbilde. Men stemmen til den mannlige vokalisten som ligger under Bertine på låta ”500” kommer ikke like tydelig ut som hos B&W. Igjen har dette med den litt tilbakelente mellomtonen å gjøre. Til gjengjeld er bassrytmene store og hardtslående, og de går dypt.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Et skikkelig knallkjøp

Bronze BR6 er navnet på den største gulvstående høyttaleren i Bronze Reference-serien. Den måler 97 cm på strømpelesten, og er portet både foran og bak for å utnytte rommets bassforsterkning optimalt. Dette er en utfordring, da bassforsterkning fra veggene ofte kan gjøre mer skade enn det er til hjelp. Grøtete, treg bass kan ofte bli resultatet. Men Monitor Audio har forsøkt å avstemme bassporten optimalt for at responsen skal bli så nøyaktig som mulig, samtidig som høyttalerne genererer nok bass til å engasjere.

Med metallpartikler skutt inn i polypropylen, blir bass- og mellomtonemembranene stivere, samtidig som de bevarer musikaliteten til det ellers myke polypropylenet. Diskantdomen er av aluminium, men bekledd med keramikk for å gjøre den ekstra stiv med lav forvrengning.

Lydkvaliteten
Flygel er et komplekst instrument, med over- og undertoner i en uendelig klangatmosfære. Vrient å gjengi, med andre ord. Men Monitor Audio tar utfordringen, og gjengir klaveret stort og med ytterst god snert. Det finnes flere måter å avstemme et flygel på. Et flygel for klassisk musikk låter gjerne klangrikt og mykt, mens et flygel for jazzmusikk låter mer pågående. Monitor Audio gjengir flygelet på den sistnevnte måten. Med snert og driv som bare Canton og Tannoy kan matche, men med et jevnere frekvensregister enn Canton og med dypere basstruktur enn Tannoy. Monitor Audio er ikke like raffinert og oppløst oppover i overtonene som B&W, men kan argumenteres å være mer engasjerende likevel.

Et strykeorkester gjengis som om dirigenten bruker en fast og nesten aggressiv hånd. Mer frempå enn bakpå, med andre ord. Man føler at man sitter på tredje rad, mens man med B&W skyves tilbake til rad 20. Totalt sett føler vi nok likevel at B&W har et overtak, grunnet sin mer raffinerte spillestil.

Når vi går over på elektroniske poprytmer, er det ingen tvil om at Monitor Audio er fast i bassfisken. Bertine Zetlitz’ plate ”My Italian Greyhound” er blant hennes definitivt best produserte skiver, med mye trøkk i bassområdet. Og disse høyttalerne er med på taktene. Selv om de i visse deler av mellomtonen er mer attakkert enn B&W, er de varmere og fyldigere i bassen. En stor fordel på denne musikken. Stemmen til Bertine står også mer ut av mellomtonen hos Monitor Audio. Ikke like mye som hos Canton, men låter til gjengjeld mer jevnt i hele frekvensområdet.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Hjemmediskotek

Det er ingen tvil om at QLN har tenkt i retning rock, hiphop og alt annet hvor lydtrykk er viktig, når de har laget Artech 12. I et gigantisk kabinett har de skrudd inn to 12-tommers basser, en mellomtone og en horndiskant med høy følsomhet, for å kunne gi mest mulig lyd for pengene. Følsomheten på 94 dB betyr at du trenger halvparten av forsterkerkraften for å få tilsvarende lydtrykk som fra et vanlig gulvhøyttalerpar. Dermed får du ekstra mye lydtrykk ut av forsterkerkraften. Med en stor bassport montert på baksiden henter de dessuten ekstra basskraft fra bakveggen, for å kunne gi en rungende huskestue av lyd.

Lydkvaliteten
Det er ingen tvil om at Bertine Zetlitz får mer futt i bassrytmene enn i noen av de andre høyttalerne. Yamaha A-S2000 er en ganske kraftig forsterker, men slett ikke blant de kraftigste forsterkerne i sin prisklasse. Men det er mye strøm i den, og QLN-høyttalerne utnytter kraften som ingen av de andre høyttalerne. Her er det mulighet for å spille meget høyt, med dundrende bass, uten at det skriker i ørene.

Ulempen er at høyttalerne låter litt kjedelig når man spiller lavt. Overtonene kommer aldri skikkelig ut, og lydbildet mangler størrelse. Bassen låter svulstig uten å bli definert. Basstrommeslagene låter for bløtt til å gi skikkelig driv. Høyttalerne er definitivt laget for å spille kontinuerlig over normalt lyttenivå. Men uansett lydnivå blir høyttalerne aldri spesielt troverdige når akustisk musikk står på menyen. Basstangentene hos pianoet er overvektige, og de lyse klinger ikke skikkelig. Diskantgjengivelsen er litt matt, og gjør at fiolinene heller ikke blir luftige nok. Men det er bra trøkk i mellomtonen, messingblåserne og vokaler står bra ut. Men disse høyttalerne forbeholder vi ungdommen som ønsker å spille høy musikk med mye trøkk, fremfor de som vil nyte musikk på lavt lydnivå. De som ønsker en skikkelig rockehøyttaler, men som kan fire litt på basstrøkket til fordel for mer raffinement, kan med fordel tenke i retning Patos Basic 510 mkII eller Dali Concept 8. De som ønsker bass som nærmest kan rive ned veggene, men fremdeles låte mindre hardt enn tilsvarende høyttalere fra Cerwin-Vega, kan kjøpe QLN Artech 12.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Kjære... jeg krympet høyttalerne!

Selv om Tannoy-høyttalerne blir som dverger å regne i forhold til testens øvrige høyttalere, tror vi likevel at mange vil finne dem interessante. Størrelsen gjør dem veldig anvendelige, og lettere å plassere enn sine mer omfangsrike konkurrenter. De tar faktisk mindre gulvplass enn et par høyttalere på stativ, og kan fint settes helt inntil veggen. Tannoyene byr også på en lekker buet form og elementer av høy kvalitet. Diskant/mellomtone-elementet er av typen Dual Concentric – Tannoys prinsipp med å montere diskanten i senter av mellomtonen. Når disse frekvensene spres fra samme punkt, unngår man en del av faseproblemene som forbindes med separate elementer.

Lydkvalitet
Selv om Tannoyene er særdeles kompakte, lager de et lydbilde av store dimensjoner. Mens de større høyttalerne i testen kan blåse deg over ende med en vegg av lyd, er Tannoyene litt mer forsiktige av seg. Lyden er langt fra så stor og massiv som Patos og Dali, men betydelig mer raffinert og nyansert. Her er det utvilsomt mindre kabinettresonans og ulyder enn de andre høyttalerne vi har hørt til nå.

Den rene og ufargede klangen til Tannoy kommer virkelig til sin rett på krevende akustisk og klassisk musikk. Tross liten størrelse klarer de å gjengi blåserekka til Sharp Nine på klart og dynamisk vis. Og selv når lydbildet er tettpakket med mange instrumenter på en gang, bevarer de oversikten. En annen ting som utmerker seg med Tannoy, er «stillheten» mellom tonene. Musikken oppstår fra en bekmørk bakgrunn, og dør hen uten at vi kan høre støy, sus eller forvrengning mellom tonene. Du kan nesten få følelsen av å sitte i en veldempet konsertsal, der du får med deg alle detaljer. Ikke verst for en så liten høyttaler!

Svakheten til Tannoyene kommer tydeligst frem på basstung musikk og høyt lyttevolum. Disse høyttalerne er ikke spesielt glade i å spille høyt med svingende bassrytmer. Bertine Zetlitz-plata blir unektelig litt tam. Det knøttlille basselementet (i et knøttlite kabinett) klarer ikke å matche trøkken, fylden og dybden til de større høyttalerne i testen. Når det er sagt, er bassen du hører både stram og velbalansert, og sammenhengen er god.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Lett å like

Førsteinntrykket når vi pakker opp Basic 510, er at dette er en solid høyttaler der pengene er brukt der de teller mest for lyden. Kabinettet virker kanskje litt grått og trist i sin tradisjonelle vinylfinish, men det er lite å utsette på byggekvaliteten. Basic-serien lages faktisk på samme fabrikk som en rekke andre eksklusive høyttalere, og kommer med solide høyttalerterminaler for bi-wiring, samt bassporter som er store nok til at husdyr lett kan forville seg inn i kabinettet. Men det er fort gjort å skremme dem ut igjen!

Lydkvalitet
Lyden fra Patosene gjør definitivt ikke skam på det tøffe utseendet. Høyttalerne har skikkelig punsj i bassen, og kan spille meget høyt uten tegn til forvrengning. Den hardtslående, men samtidig behagelige klangkarakteren egner seg perfekt til basstung popmusikk. Og selv om de nok prioriterer litt trøkk og moro fremfor pinlig nøyaktighet, gjør Patos 510mk2 en god jobb på de fleste typer musikk.

Bassgjengivelsen er som sagt temmelig heftig. Den strekker seg dypt nok til å få med seg alt unntatt de aller dypeste orgeltonene, og er kraftig nok til at det rister i gulvplankene. Spesielt sart og fintfølende er den derimot ikke. Bassen kan bli litt utydelig til tider, og skiller ikke spesielt godt på ulike basstoner. Raske strengespill på f.eks. kontrabass kan derfor få et litt monotont preg.Patos låter også fint i de øvre oktaver, med et friskt mellomtoneregister som gjør at både mannlige og kvinnelige sangstemmer kommer godt ut. Det låter aldri innestengt! På krevende pianospill kan mellomtonen likevel oppleves som slank og forsiktig i forhold til den bunnsolide bassen. Det merkes ved at de lysere pianotonene blir litt tynne, og mangler attakk i forhold de lavere tangentene. Men for mange er det nok viktigere å kunne spille høyt uten at lyden blir for lys, og skjærer i ørene.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.
forfatter

Audun Hage

(f. 1981): Redaksjonssjef. Audun ble ansatt som journalist hos Lyd & Bilde i 2004 og har spilt en aktiv rolle i utviklingen av L&B som magasin og nettsted. Audun er ekstremt kvalitetsbevisst, og kjent for sine kresne ører og skarpe blikk. Som redaksjonssjef holder han et våkent øye med alt journalistene skriver. Han er også ansvarlig for Lyd & Bildes TV-tester.
Kommenter

Legg igjen en kommentar

    Les også

    En nettverksspesialist og et high-end-lydselskap har sammen laget en smart-høyttaler i hi-fi-kvalitet.
    Lyden fra den enorme V8-eren klarer ikke å overdøve anlegget, som er et selvsagt valg på en BMW.
    Annen utgave av den minste Citation-smarthøyttaleren.
    For prisen av et par støykansellerende hodetelefoner gir Philips Fidelio X3 uendelig mye bedre lyd.

    Aktuelle tilbud

    Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.
    Xperia 5 II er ikke bare like bra som Xperia 1 II, den er i flere tilfeller bedre!
    Sony A85 er en jevnt over glimrende OLED-TV med flott bilde og usynlig, men tydelig lyd!
    Denons jubileums-spiller kan ta seg kjærlig av CD-ene dine i mange år fremover. Men strømmingen får en kald skulder.
    Vi spurte, leserne svarte. Med nesten 4500 stemmer er iPhone 11 kåret som vinner av kamerablindtesten.
    Sonus faber Lumina III er det opplagte valg av høyttalere til mindre rom
    Samsung HW-Q950T er den nyeste toppmodellen, og den skuffer ikke. Denne lydplanken er det krutt i!
    Med sin saftige kontrast og fargestrålende Ambilight-lys, gir Philips OLED805 en virkelig heftig bildeopplevelse.
    OnePlus 8T er et kompromiss. Derfor må man holde tungen rett i munnen hvis man vurderer et kjøp. For de fleste er OnePlus 8T blant de beste mobiltelefonene på markedet, mens forbrukere med spesielle behov bør se etter noe annet.
    Endelig et Wi-Fi 6 meshnettverk som folk flest har råd til. Er det bare å spenne sikkerhetsbeltet og gjøre klar for superhastigheter?
    Dyson Lightcycle Morph er noe helt for seg selv. Den kan det meste, men samarbeider dårlig.
    Hvis du er villig til å gi avkall på Dolby Atmos og DTS:X, finnes det neppe noen bedre lydplanke til prisen, enn Samsung HW-Q66T.
    Det er få lydplanker som klarer å simulere surroundlyd som Sony HT-G700.