Da ulovlig nedlasting først kom, var det forståelig at man ville gjøre grep for å stanse det. Men det viste seg ganske fort at dette toget ikke gikk an å stanse ved bruk av forbud og trussel om bøter. Etter lang tid med motarbeiding av digital internettdistribusjon, klarte platebransjen omsider å kaste seg om bord på den siste vognen før toget forlot plattformen for alltid.
DRM
Men det skulle ikke bli enkelt. I forsøk på å beskytte sin opphavsrett lanserte bransjen først lovlig musikk i form av kopibeskyttede filer ved hjelp av DRM – Digital Rights Management. Dette innebar at når man hadde kjøpt en musikkfil, så kunne den bare brukes på den plattformen den var lastet ned til. Filen kunne for eksempel ikke kopieres fra datamaskinen til en MP3-spiller uten videre. iTunes var blant de første store digitale musikkbutikkene som tilbød musikkfiler med DRM.
Man innså raskt at DRM ble en fadese. Man kunne ikke kreve at betalende kunder fikk et produkt som var mindre fleksibelt og brukervennlig enn de som enten rippet egne CD-er eller – enda verre – lastet ned musikken ulovlig. Det er fremdeles et fåtall som benytter DRM, men dette er i ferd med å bli utfaset.
Vannmerking
Har så platebransjen sluppet musikken løs en gang for alle? Neida. Rettighetsinnehaverne er selvsagt fremdeles interessert i å beskytte sin egen musikk. Inn på teppet kommer neste forsøk: vannmerking. Vannmerking innebærer å legge til et lydsignal som man senere skal kunne spore tilbake til kilden. Dette gjøres for eksempel ofte med tidlige promoutgivelser av nye album som går til pressen. Hvert eksemplar kan kodes med sitt eget lydfingeravtrykk, slik at det kan spores tilbake til kilden, skulle det plutselig finne veien til et av de mange ulovlige nedlastingssidene på internett.
Vannmerker sies å være umulig å høre med det blotte øret, fordi de enten ligger i et frekvensområde utenfor det hørbare, eller at det er for lavt i lydnivå. Men det finnes tilfeller der vannmerkene kan høres.
Universal Music
Ett klart eksempel er Universal Music og sine mange datterselskap. De bruker vannmerker på sin digitalt distribuerte musikk, som resulterer i hørbare artefakter. Og det spiller ingen rolle om du får din musikk gjennom Spotify, WiMP, iTunes eller Amazon. I følge en blogg jeg snublet over, mattmontag.com, kan vannmerkene også høres på Universal-utgivelser spilt over FM-radio. Universal Music står for rundt 25% av musikken til de mest populære tjenestene, og datterselskap inkluderer Interscope, The Island Def Jam, Universal Republic, Verve, GRP, Impulse!, Decca og Deutsche Grammophon, for å nevne noen.
Grunnen til at Universals vannmerker kan høres, er at energien er konsentrert rundt det mest følsomme frekvensområdet for det menneskelige øret. Det dreier seg om to frekvensbånd, fra 1-2,3 kHz og fra 2,3-3,6 kHz. Hvis jeg sier at den typiske røykvarsleren skriker med en tone på 3,1 kHz, så skjønner du nok at det ikke akkurat er et veldig subtilt frekvensområde. Grunnen til at dette området er valgt for vannmerkingen, er fordi det skal være vanskeligst mulig for kyndige lovløse å fjerne vannmerkene uten å tilføre hørbar forvrengning.
Vibrerende forvrengning
Problemet er bare det at vannmerkene i seg selv tilfører en god porsjon forvrengning. Siden energien til vannmerket styrkes og svekkes vekselvis (i dette tilfellet hvert fjerde hundredels sekund), er det hørbare artefaktet en slags vibrerende tremololyd, som ligger svakt på toppen av musikken.
Lydklipp til sammenligning
På Matt Montags blogg kan du finne lydklipp hvor du kan sammenligne den originale CD-versjonen med en lossless-versjon som Montag har lastet ned fra en digital musikkbutikk. Artefaktet av vannmerket er tydelig hørbart, og det har ingenting å gjøre med kompresjonen gjort av for eksempel Spotify, Napster eller Wimp, da dette som sagt er en lossless-musikkfil.
Han har også vært så sjenerøs at han har laget en egen side hvor man kan gå inn og trene seg opp til å høre forskjellene, og deretter sammenligne flere spor han har lagt ut. Klikk her for dette. Forskjellene høres lett med et par gode hodetelefoner.
Ødelegging av betalt musikk
Man kan ikke annet enn å sukke oppgitt. Når og hvor skal dette ende? Her jobber vi med å få folk til å forstå at lydkvalitet er en viktig del av musikkopplevelsen. Og at man omsider etter å ha tatt et steg tilbake fra CD til MP3, nå har båndbredden og lagringsplassen til å få ordentlig CD-kvalitet på musikken vår. Men når vi så endelig får glimrende strømmetjenester som Wimp HiFi med tapsfri strømming og digitale musikkbutikker med enda høyere oppløsning, så må vi plutselig ta en helt annen kamp. Nemlig kampen mot plateselskapenes endeløse trang til å ødelegge lovlig og betalt nedlastet eller strømmet musikk med hørbar vannmerking!
Det er en nesten utmattende kamp. Når skal bransjen slutte å ødelegge? Når skal bransjen forstå at digitale, filbaserte musikkformater, som tross alt har kommet for å bli, må få samme lydmessige oppmerksomhet som CD-ene man snart ikke får kjøpt lenger? Man risikerer nok en gang at ulovlig nedlastede filer holder høyere kvalitet enn de som er kjøpt og betalt. Dette kan bare beskrives med ett ord: svindel.
Hvilket poeng er det i å vannmerke kommersielt tilgjengelig musikk? Etter hvert vil nesten alle abonnere på en eller annen strømmetjeneste. Allerede kommer pengene inn såpass at bransjen tjener penger igjen, og man bør dermed slutte å være redd for at noen måtte finne på å laste ned ulovlig ved siden av. Ulovlig nedlasting utgjør tross alt – eller vil i nær fremtid utgjøre – bare en dråpe i havet sammenlignet med lovlig strømming og nedlasting.
Jeg ser i min bransje at hi-fi-produsentene er i ferd med å modernisere seg kraftig, og mange av dem lager påkostede hi-fi-komponenter som enkelt kan strømme digitale musikkformater, med best mulig lydkvalitet. Men hva hjelper det, når de har dritt å jobbe med?
Slutt å ødelegg musikken vår!
