Som et motsvar til den enklere musikken fra 1950- og 1960-årene var 1970-årene tiden for eksperimentering. I et forsøk på å få oversikt over alle de nye sjangrene, ble musikken av mange delt inn i to hovedkategorier: folkelig og finkultur, eller ”konservativt” og ”progressivt”.
Med dette oppsto en polarisering av musikken. Du var enten det ene eller det andre. Aldri begge deler. Det var dette Erik Hillestad ville til livs, da han i 1974 grunnla Kirkelig Kulturverksted.
– I venstreradikale kretser, som vi så oss selv som en del av, var det viktig at musikken skulle «tjene folkets kamp». KKV var opptatt av å være folkelige, men samtidig «progressive», også innen kirkemusikken. Vi tok på en måte opp tråden som plateselskapet MAI hadde begynt å spinne på (MAI ble opprettet for å gi progbevegelsen et alternativ utenfor de etablerte kanalene, red. anm.), men med en kirkelig profil som utgangspunkt. Vi tenkte kirkelig samtidsmusikk inn i «progressiv»-begrepet.
Hva var bakgrunnen for å starte opp plateselskapet?
– Mangel på tilgang til kommersielle kanaler for progressiv, kirkelig musikk. Vi hadde ideer som ikke lot seg gjennomføre verken hos de etablerte kristne selskapene – for dem var ideene for radikale – eller de etablerte kommersielle selskapene – for dem var ideene for lite kommersielle. I tillegg ville vi utfordre kirken på dens tilbøyelighet til å stenge seg inne i en egen ghetto eller sub-kultur av kristelig aksepterte kunstnere.
Hvordan skiller deres musikkutgivelser seg fra andre?
– Mange av våre utgivelser kunne godt kommet på andre selskap. Men vi har en rekke mer konseptuelle album som neppe ville sett dagens lys noe annet sted.
Vi er opptatt av vokalmusikk fremfor noe, og at tekstene skal ha betydning, originalitet og kvalitet. VI favner også internasjonalt med våre mange prosjekter knyttet til Midtøsten.
Andre trosretninger
Kirkelig Kulturverksted er nemlig også åpne for andre trosretninger enn den kristne. For eksempel får Islam titt og ofte en stemme.
– Det er veldig mye som på ingen måte er spesifikt kristent. Vi har for eksempel mange innspillinger etter hvert innenfor den muslimske verden, men som er fine hymner som vi godt kan slutte oss til hvor som helst i verden. Det er ikke dogmatisk noe av det, men veldig filosofisk. For eksempel sufi-diktning, som er muslimsk i den forstand at de som har skrevet det er muslimer og deres troserfaring kommer fra islam, men det er veldig åpne bilder og åpne tekster om Gud, som vi også kan slutte oss til. Det er ikke spesifikt dogmatiske læresetninger, men budskap som vi også kan finne i kristne salmer. Vi er også gjerne med på å spille inn ting med buddhister.
Han fortsetter:
– Det viktige er at det er bra, og vi vil vise en type dialogperspektiv i det vi gjør, hvor noe som kommer fra et annet trosunivers også får en stemme. Alt som har med Gud og det spirituelle å gjøre mye større enn vi mennesker klarer å formulere innenfor ett trossystem. Det er ingen religioner som dekker alle mulige sannheter, men man kan diskutere om noen av dem er nærmere sannheten enn andre. Men at alle har noe sant og godt og dypt å bringe menneskene, det er jeg overbevist om.
Dro til Bagdad
Et godt eksempel på at KKV er religiøst inkluderende, er utgivelsen ”Dialogue” fra 2006, en innspilling av muslimske hymner og kristne salmer, med Sondre Bratland og Javed Bashir. Utgivelsen var blant annet spilt inn i Omayyadia-moskeen i Damaskus. I denne sammenheng er det også naturlig å dra frem ”Lullabies from the Axis of Evil”, hvor Hillestad reiste til Bagdad og Midt-Østen rett før krigen i 2003, hvor han møtte kvinner i sine hjem, som så sang inn vuggesanger. Produksjonen ble gjort i hjemmesituasjon, ofte med et barn på fanget. Målet var å vise det paradoksale i betegnelsen «ondskapens akse», ved å bruke vuggesanger. I etterkant har innspillingene fått komp, og dessuten blitt akkompagnert av store stemmer som for eksempel Eva Dahlgren og Kari Bremnes.
– Et av mine største opptaksstudiominner, erindrer Hillestad.
Hillestads studiominner
Mens vi snakker om studiominner, lurer vi på om Hillestad har et annet spesielt stort minne han vil dele med oss.
– En innspilling som står meg spesielt kjær er Ragnar Vigdals ”Tonereise i ei gamal samtid” fra 1979. Vigdal var en haugianer (kristen legmannsbevegelse, red. anm.) fra indre Sogn som låter som en minaretsanger fra Damaskus. ”Tonereise” har vært en veldig viktig plate gjennom tidene for oss. Den har vært en referanse for mange folkemusikkprosjekter vi har gjort seinere. Den ble gjort her i Oslo i Roger Arnhoff Studio. Innspillingen er merkelig, fordi det er en god del av plata hvor han forteller om barndommen sin. Han har en narrativ der i tillegg til sangene, og så lot vi det være fuglesang rundt ham. Jeg skaffet en ekspert på fugler i Sogn, som fant en flora av fugler som var innspilt på plater – på den tiden hadde man spilt inn alle typer effekter på plate, blant annet var det et digert kartotek med fuglesang. Så vi laget et miljø med litt vind og en liten bekk, og altså den fuglesangen rundt han mens han sang. En veldig romantisk idé. Da vi hørte det ferdige resultatet, spurte jeg: ”Hva synes du om fuglene?” Hvor han så svarte: ”Eg høyrer ikkje nokre fuglar.” Hørselen hans hadde nemlig mistet hele frekvensspekteret fra 2 kHz og opp.
Lydkvalitet
Du er kjent for å ha en god lydkvalitet på dine innspillinger. Hva gjør du som ikke de andre gjør, og er du selv hi-fi-entusiast?
– Jeg er glad i god lyd, men betegner meg ikke som hi-fi-entusiast. Det ideelle er at musikken kan fungere godt på alle typer anlegg, men fordi vi ikke liker kompresjon, men ønsker oss et mest mulig dynamisk lydbilde, kan et godt anlegg fremheve nyanser i dybden og bredden av lydbildet bedre. Der hvor andre kriger om høyest mulig lyd på sine utgivelser, har vi prøvd å gå i motsatt retning, med stor dynamikk.
Hva synes du om såkalt nymotens musikkproduksjoner?
– Noe av det plager meg veldig. Det tyter ut på en veldig påtrengende måte fra høyttalerne. Det puster ikke, det blir bare en sånn vegg av lyd som når akkurat dit, det lover ingen mulig løft litt lenger framme. Alt er bare like sterkt hele veien, det blir utrolig flatt. Og det er det mye av i musikk nå, synes jeg.
Han fortsetter:
– Men det er veldig mye ulike lyttevaner, og det er en konkurranse mellom radiostasjonene i å ha et attakk som gjør at du fanger ørets oppmerksomhet, og at det også skal kunne funke på et lavt nivå. Derfor komprimerer jo radiostasjonene i tillegg til det som allerede er komprimert flatt. Spiller P1 for eksempel en låt som vi ikke har komprimert noe særlig, så hører du det pumper og holder på. P2 er på sin side relativt fri for kompresjon, men P4 er derimot helt krise. Så du er prisgitt de andre mediene, hva de gjør videre med musikken din. Men det er fint å kunne levere noe som musikkelskere som ønsker et åpnere og renere lydbilde kan lytte på, og velge selv hva de gjør med det.
En døende bransje?
Men gode opptaksomgivelser koster som kjent penger. Som det ser ut i dag, med stadig synkende CD-salg til fordel for strømming, så kan det også late til at inntjening fra platesalget går én vei: sørover. Man kan da lure på om store, tunge og dyre studioer er en døende bransje.
Hvordan ser du på strømmetjenester kontra det døende CD-formatet?
– Gode innspillingsteknikere må snart være på statslønn hvis de ikke skal dø ut.
Hva må så til for at Kirkelig Kulturverksted skal kunne leve i 40 år til?
– Veldig mye statsstøtte eller at verdikjeden blir gjenerobret i en eller annen form, avslutter Erik Hillestad.
Og her ligger kjernen i problematikken med strømming. Dersom artistene ikke tjener penger, har de ikke råd til å bruke mye penger på å spille inn. Studioutgiftene er gjerne det første man kutter på. Så la oss håpe at staten dytter mer penger i innspillingskassa, sånn at vi lydnerdene kan fortsette å ha noe å lytte til i fremtiden!
