Hi-Fi Skolen del 12 – Vintage

I det tolvte og siste kapitlet av Hi-Fi-skolen dykker vi ned i det kanskje mest følelsesladede emnet av dem alle: nostalgien. Vi undersøker om fortidens massive forsterkere og klassiske høyttalere faktisk er verdt den tunge investeringen – og det medfølgende vedlikeholdet.

Vi har vært gjennom hele Hi-Fi-kjeden. Vi har krabbet inn i forsterkerens aller innerste strømforsyning, vi har dissekert platespillerens analoge mekanikk, og vi har forsøkt å temme lytterommets lunefulle og stående bølger. Vi har til og med dristet oss ut i de mørke avkrokene hvor lyd-tweaks og sort magi hersker side om side.

Nå er vi kommet til den tolvte og avsluttende leksjonen i vår serie. En artikkelserie som fra begynnelsen har hatt et formål: å levere alt det vi andre så brennende ville ha ønsket å få vite den gangen vi begynte å spandere våre sparepenger på Hi-Fi.

Klassisk – eller bare gammel?

Dagens leksjon handler om begrepet vintage, en disiplin som rommer en kolossal mengde nostalgi. Spørsmålet som presser seg på hos enhver audiofil med hang til fortiden, er grunnleggende: Kan gammel Hi-Fi virkelig være bedre enn ny?

Prisene på klassisk utstyr har steget ganske markant de siste årene, men man kan faktisk fortsatt være heldig å falle over det utstyret som var uoppnåelig dyrt den gangen man sto med sine lunkne konfirmasjonspenger i hånden.

Men er det et godt kjøp, eller lar vi oss bare forføre av minnene fra en svunnen tid, hvor verden var analog og forsterkere ble bygget uten tanke på ressursforbruket og strømregningen?

Den gangen det sa klikk

Når man lar fingrene gli over Hi-Fi-utstyr fra gullalderen på 1970-tallet og et stykke inn på 80-tallet, er det vanskelig å ikke bli truffet av en vis ærefrykt over den interiørmessige kompromissløsheten. Den gang besto fotplaten av en receiver oftest av en massiv børstet aluminiumsplate som var tykk nok til å avbøye et prosjektil fra et håndvåpen, og kabinettet var nydelig svøpt i ekte trefinér.

En knapp var ikke bare en fjærende plastdings med en digital impulsgenerator bak; det var en beinhard, mekanisk komponent som krevde et bevisst trykk og kvitterte med et solid og tillitsvekkende klikk.

Den slags taktil tilfredsstillelse i massivt metall ville kostet en mindre formue å reprodusere på en helautomatisk samlefabrikk i dag. Det var en tid hvor arbeidslønnen på håndverk var lav, men de fysiske materialene og de overdimensjonerte strømforsyningene utgjorde den altoverskyggende delen av apparatets produksjonsbudsjett.

Analoge omveier

Spoler vi frem til i dag, går en stor del av utviklingskronene til software, nettverkssertifiseringer og komplekse digitale kontrollkretser. Og da hi-fi ikke lenger er en folkesport, har profitten på hvert enkelt apparat blitt skrudd i været. I alle ledd av kjeden.

Men den analoge fortiden har naturligvis en ulempe. Mens de fysiske omskifterne unektelig gir en sterkt beroligende og maskulin følelse under fingrene, må du oftest se langt etter den moderne bekvemmeligheten det er å ha en fjernkontroll. Den gangen betød en endring av lydstyrken at man rent faktisk måtte lette seg fra sin myke lytteposisjon og bevege seg over til anlegget. For puristen er dette et meditativt ritual; for den moderne forbruker er det et redselsfullt irritasjonsmoment når telefonen ringer midt i en øredøvende trommesolo.

Se på watt

Hvis man for alvor skal forstå magien i den ekte vintage-opplevelsen, må vi se på noen av de apparatene som definerte tidsånden. 1970-tallet var en årrekke hvor de store japanske elektronikkgigantene utkjempet en nådeløs, nærmest blodig, krig på watt.

Et av de mest ettertraktede vintage-objektene på verdensplan er Pioneers monster-receiver SX-1980 med vanvittige 270 watt per kanal. 8500 euro eller mer er ikke usedvanlig. Ja, du leste riktig – 78 500 norske kroner for en gammel brukt radio!

Langt billigere, men fortsatt en skatt, er effektforsterkeren M-22 fra samme produsents 1976-katalog. Med sitt rå, blottede og knivskarpe minimalistiske design og en effekt på særdeles beskjedne 30 watt per kanal var den et teknologisk statement.

All innmat var utstilt til fritt skue: To massive, adskilte transformatorer, fire ladekondensatorer på størrelse med syltetøyglass (33 000 uF stykket) og et par enorme aluminiumkjøleplater.

Monstrumet veide solide 22 kilo, og årtier senere beskrives lyden fortsatt som flytende, transparent og dypt musikalsk – et bevis på at naturlovene for god lyd ikke har endret seg det i det hele tatt.

Tidens tann og den uunngåelige loddebolten

Dessverre gnager tidens tann utrettelig i selv de mest overdimensjonerte konstruksjonene. Begir man seg inn i vintage-verden, er det samtidig starten på en ny hobby: elektronikk. Her kommer man uunngåelig til å kjenne utstyret på en langt mer intim måte enn hittil. Og man vil før eller siden stifte bekjentskap med begrepet recapping – utskiftningen av gamle, uttørkede elektrolyttkondensatorer.

En elektrolyttkondensator inneholder elektrolytisk væske som er sugd opp i papir. Og i løpet av tre-fire årtier fordamper og tørker denne væsken ut. Her er varme den absolutt verste fienden. Den voldsomme og konstante driftstemperaturen i nettopp klasse A-forsterkere som før omtalte Pioneer M-22 akselererer denne aldringsprosessen dramatisk.

Når kondensatorene mister sin kapasitet, resulterer det ofte i en brummende strømforsyning, et sløret lydbilde og i verste fall en total elektrisk kollaps, som kan ta uerstattelige utgangstransistorer med i fallet.

Noen vintage-nerder insisterer på rituelt å flå samtlige elektrolytter ut av utstyret og erstatte dem med friske komponenter, før apparatet overhodet får lov til å se en stikkontakt. Andre har en mer pragmatisk holdning, og lar loddebolten hvile inntil en komponent beviselig faller utenfor spesifikasjonene.

Finner du en forsterker fra 1970-tallet i original stand (et utrykk som rommer både løfter og trusler), må du som minimum regne med at de store ladelytterne i strømforsyningen trenger å bli pensjonert. Vintage-Hi-Fi er ikke for folk som er redde for å brenne fingrene på en loddebolt. Det er også en god idé å sjekke avstanden til den nærmeste profesjonelle radiomekanikeren.

Livsfarlige strømradiatorer

Et vintage-klenodie som ofte krever profesjonell hjelp, er de legendariske britiske Quad ESL-57 elektrostathøyttalere fra 1957. Med sitt flate, svakt buede metallgitter minner den mest om en ganske vanlig frittstående strømradiator.

Quad ESL-57 var verdens første velfungerende elektrostatiske høyttaler, hvor lyden frembringes av en ufattelig tynn membran, utspent mellom to spenningsførende metallgitre.

Quad ESL-57 er bredt anerkjent for sin nesten overnaturlige rene og fargingsfrie mellomtone, men den sterkt kapasitive belastningen krever en fjellstø forsterker.

I tillegg er den faktisk livsfarlig for klossete klåfingre. Den tynne mylarfolien befinner seg nemlig i et elektrisk felt med opptil 10 000 volts spenningsforskjell.

Subsoniske plastposer

I den mer testosteronduftende avdelingen finner vi Cerwin-Vega S1. Da den ble lansert i 1978, ble den stolt utropt som «verdens villeste reol-høyttaler». For å tvinge en 12-tommers bassenhet til å spille dypt i et kabinett på bare 10-liter, oppfant Cerwin-Vega teknologien Thermo-Vapor Suspension. Konseptet bestod i at man plasserte en lukket plastpose med en tung gasstype inne i kabinettet.

Kommer du over et par Cerwin-Vega S1 på et loppemarked i dag, er gassen selvfølgelig gått ut av ballongen, men posen inneholdt likevel mest salgsgass, så de spiller fint uten.

Som på andre høyttalere med noen årtier på baken må du regne med å brette opp ermene og skifte ut de smuldrende røde kantopphengene på bassenhetene. Kan du samtidig få fingrene i den tilhørende – men oftest manglende – DB-10 Bass Turbocharger, kan de fortsatt flytte luft så kaffekoppene klirrer.

Båndets sta gjenoppstandelse

En stor del av drivkraften bak de senere års vintage-boom skal faktisk finnes i de gamle formatene. LP-platen har gjennom to årtier gått sin seiersgang gjennom stuene hos både gråskjeggede og unge audiofile. Men selv det støyende kassettbåndet og de fanatisk upraktiske spolebåndopptakerne har opplevd en renessanse som kilder til ekte, analog autentisitet.

Hvis du utelukkende vil lytte til de gamle demobåndene du fant på loftet, er det lett nok å kaste signalet inn i en moderne forsterker. Men vil du selv i gang med den edle kunsten å ta opp – med bias-justering og manuelle nivåer – så stanger du pannen mot en digital mur.

De færreste nye forsterkere er utstyrt med en egentlig båndopptakerutgang, og slett ikke den kritiske Tape Monitor-funksjonen. Uten Tape Monitor kan du ikke lytte til det fysiske båndet med en brøksekunds forsinkelse mens du opptar for å sjekke kvaliteten. Så hvis drømmen er å dedikere dine mørke vinterkvelder til knirkende spoler og analoge VU-metere, må og skal du ut på vintage-markedet.

Moderne snarveier til nostalgisk Nirvana

Hvis du lengter etter 1970-tallets varme estetikk og valnøttfinér, men ikke på samme måte tiltrekkes av brent støv og utsikten til høye regninger fra elektronikkverkstedet, så er Hi-Fi-bransjen klar med en snarvei. Faktisk er moderne retrokomponenter med ny innmat i klassisk innpakning, en stor suksess.

Et nærmest perfekt eksempel er NAD C 3050, som er bygget som en visuell kloning av klassikeren NAD 3030 fra 1974. Forsterkeren er svøpt i ekte valnøtt, logoen står med den helt riktige sirlige skråskriften, og i fronten nikker to analoge VU-metere muntert i takt til musikken.

Ser man under trekassen, fordamper 1974 imidlertid som dugg for solen. Forsterkeren veier under 10 kilo, og den trekkes ikke av en tung lineær strømforsyning og varme utgangstransistorer, men derimot av et moderne, kjempeeffektivt 2 x 100 watt klasse D-kretsløp og en switched-mode strømforsyning. Den har både Wi-Fi, HDMI, BluOS-streaming innebygd og digital Dirac-romkorreksjon i tillegg.

For den praktisk anlagte entusiasten er dette det beste fra to verdener. For den inkarnerte vintage-puristen er et Klasse D-kretsløp iført et 70-talls-kostyme derimot å betrakte som direkte blasfemi.

Utviklingen har tross alt ikke stått stille

Når de gamle forsterkerne kobles til strøm, er det viktig å lytte med ørene og ikke bare med hjertet. Ja, en topptrimmet 40 år gammel forsterker kan levere en utrolig varme, musikalitet og ro, men vi skal heller ikke innbille oss at ingeniørene har sittet med hendene i fanget siden da.

Der har skjedd enorme teknologiske landevinninger, ikke minst innenfor moderne Klasse D.

I dag kan en lettvekts forsterker lett levere den tidobbelte utgangseffekten i forhold til datidens mastodonter, og vel å merke med en tiendedel av forvrengningen.

Den bunnløse stillheten i bakgrunnen, jerngrepet som holdes om bassenhetene, og den kirurgiske presisjonen i lydbildet – det får man bare bedre med moderne utstyr.

Volvo i garasjen, elbil til hverdags

Men hvem sier egentlig at man absolutt må velge side? Å være Hi-Fi-nerd trenger heldigvis ikke å være et religiøst enten-eller-spørsmål. Faktisk kan du få mulighet til å bruke mange flere penger ved å satse på begge hestene på samme tid.

Akkurat som man kan nyte den støysvake og problemfrie komforten i en hypermoderne elbil på den daglige pendlerturen til jobben, kan man saktens ha en klassisk, bensinslukende Volvo 164 med skinnseter, Jaguar-gearkasse og dobbelt karburator stående i garasjen til søndagskjøreturen.

Man kan ha et knivskarpt, moderne Klasse D-anlegg med innebygd streaming og beinhard DSP-korreksjon i stuen, hvor hele familien kan betjene lydstyrken via mobilen og streame soundtracket til fredagsfilmen uten problemer. Og i mannehulen, hvor det er ro og tid til fordypelse, kan man ha sitt ekte vintage-alter stående.

Eller hva med et par sagnomsuste BBC-monitors som Rogers LS3/5A, paret med et velholdt (eller nytt) klassisk Quad 33/303-forsterkersett på hjemmekontorets skrivebord? Nostalgien og den krystallklare nåtiden kan saktens leve under samme tak.

Avskjed fra Hi-Fi-skolen

Med denne leksjonen ringer skoleklokken for siste gang. Vårt omfattende pensum er tomt. Vi har lært om impedans og følsomhet, vi har sett på steile delefiltre, forvrengningstyper og Hoffmanns jernharde lover for bassgjengivelse. Vi har sett på RIAA-kurvenes nødvendighet og avmystifisert det digitale trappetrinnet (som ikke finnes).

Hi-Fi er en vidunderlig, frustrerende og altfortærende hobby, nettopp fordi det opererer i det støyende grenselandet mellom iskalde fysiske målinger og irrasjonelle menneskelige følelser. Uansett om du bruker helgen på å kjøre romkorreksjon på dine splitter nye digitale aktive høyttalere, eller om du sitter badet i gløden fra en halv århundre gammel rørforsterker – så husk den ultimate grunnregelen:

Teknikken er bare et verktøy. Utstyret eksisterer utelukkende for å tjene musikken. Så legg spesifikasjonene vekk et øyeblikk, glem alt om dempingsfaktorer og jitter, og lytt i stedet etter. Hvis musikken griper deg, og du glemmer tid og sted, så har du det helt riktige anlegget.

Takk for denne gang – vi ses ute foran høyttalerne!

Sjekkliste: Før du kjøper vintage-saker

• Sjekk markedsprisen: Bruk søketjenesten hifishark.com til å sjekke både aktuelle annonser og historiske salgspriser for det spesifikke produktet før du slår til.
• Forvent en tur på verksted: Gamle elektrolyttkondensatorer tørker ut med tiden, og bør skiftes (såkalt recapping) for å unngå brum og fatale kortslutninger.
• Sjekk høyttalernes kantoppheng: Skumoppheng på klassiske bassenheter smuldrer uunngåelig vekk med årene, og må regnes med som en ekstra reparasjonsavgift.
• Knaser knappene? Litt knas kan ofte klares med en god rensespray, men klart slitte omskiftere og potentiometre krever reservedeler som kan være vanskelige å oppdrive.
• Finn en radiomekaniker: Er du ikke selv trygg med en loddebolt, så undersøk på forhånd om et lokalt verksted overhodet reparerer 50 år gammelt utstyr.
• Respekter sikkerheten: Skru aldri lokket av uten den rette kunnskapen. Spesielt elektrostathøyttalere opererer med livsfarlige spenninger på opptil 10 000 volt.
• Ingen fjernkontroll: Gjør opp med deg selv om du kan leve med den manglende bekvemmeligheten. Men man kjøper heller ikke en Triumph Spitfire fordi avfjæringen er bekvem og setene er myke!