Legg ti vilkårlige par hodetelefoner side om side, og du trenger produktetiketten for å se hvem som har laget hva. Nothing Headphone (1) Pro er et av få unntak. De firkantede øreklokkene med glassvindu inn til elementene kjenner du igjen fra andre siden av rommet.
Hva lydkvalitet angår, virker det som bransjen har blitt enig om en lydstandard: Mellomtonen dras ned, slik at bassen og diskanten får skinne. Det kalles V-formet lyd eller hengekøyelyd, og det er mellomtonen som blir lidende.
De ukjente produsentene prøver gjerne å hevde seg med mest bass. De store merkenavnene slåss om hvem som best demper støyen i flykabinen. Bare et fåtall legger kreftene i en lyd som er så oppløst og naturtro som mulig, og de vet å ta seg betalt. Bowers & Wilkins, Focal, Mark Levinson og Bang & Olufsen tar gjerne det dobbelte av vanlige premiumhodetelefoner, og vel så det. Nothing Headphone (1) Pro vil inn i det selskapet, men uten prislappen.
Nothing Headphone (1) Pro har tre elementer der andre har ett
Headphone (1) Pro er Nothings nye toppmodell over Headphone (1), og den har ikke færre enn tre elementer i hver øreklokke. Et dynamisk element på 40 mm tar seg av nesten hele frekvensområdet. Fra 10 kHz og oppover tar et xMEMS-element over, en spesiell kreasjon i silisium uten svingspole, laget med samme teknikk som databrikker. Mellom dem sitter et lite dynamisk element på 13 x 8 mm som Nothing kaller presisjonselementet. Det overlapper overgangen mellom de to andre, mellom 5 og 15 kHz.
Hodetelefonene er Hi-Res-merket både for trådløs og kablet bruk. Trådløst skjer det via Bluetooth-kodeken LDAC, og via USB-C spiller de helt tapsfritt opptil 24-bit/192 kHz fra mobil eller PC. Den analoge minijacken kan også brukes, og kabel følger med i esken.
Sammenlignet med Headphone (1) er støydempingen oppgitt til 46 mot 42 dB, armene er byttet fra stål til titan, og vekten er så godt som uendret. Batteritiden med støydemping har derimot krympet fra 35 til 30 timer. Det er fortsatt mer enn nok.
Studiolyd med slank bunn
Mens Headphone (1) ble utviklet i samarbeid med KEF, har Nothing på Pro-modellen samarbeidet med Metropolis Studios i London om blant annet en egen Flat EQ-modus. Denne slår du på med en vippebryter på innsiden av høyre øreklokke. Siden øret kommer i veien, må du ta av deg hodetelefonene, finne bryteren og sette dem på igjen. Det er en underlig plassering for en lydinnstilling. Men den gir mening når jeg husker på hvem funksjonen er laget for: folk som vil høre hva som faktisk ligger på opptaket, og som ikke bytter frem og tilbake hvert femte minutt.
Bryteren slår av equalizeren, romlig lyd og omgivelseslyd på én gang. Støydempingen kan du fortsatt slå av og på.
Med støydempingen av låter Flat EQ veldig som en studiomonitor: ryddig, nøytralt og uten pynt. Bassen blir likevel litt for slank for min smak. En god studiomonitor skal ikke ha feit bass, men den skal gå helt ned i kjelleren og ha mye energi når den kommer dit. Her mangler litt av den energien, så jeg er ikke helt solgt på den nøytrale lyden. Helt til jeg slår på støydempingen.
Støydempingen er den egentlige tonekontrollen
I det øyeblikket støydempingen slås på, blir bassen større og fyldigere. Den er ikke like stram og dynamisk som uten, men den er deilig, og det er langt lettere å finne en lyd jeg liker. Flat EQ funker plutselig bedre i mine ører, og til pop og musikk jeg bare vil kose meg med, er jeg fristet til å la støydempingen stå på mesteparten av tiden. Også når det er stille rundt meg.
At klangen endrer seg når støydempingen slås på, er ikke unikt for Nothing. Men forskjellen er stor her, og jeg skulle ønske den var mindre. Det gjør det vanskelig å lage én EQ-innstilling som funker begge veier. Med støydempingen av kan det hende du synes Pro-ene låter slankt, selv når du skrur opp bassen. Vil du ha fyldig bass, er rådet enkelt: Slå på støydempingen.
En equalizer for tålmodige
Med støydempingen av har jeg laget min egen kurve i Nothing X-appen, og det er ikke gjort på et blunk. Den avanserte equalizeren lar deg stille hovedelementet og presisjonselementet hver for seg, med tre parametriske bånd. Siden de to elementene overlapper hverandre, blir det mye prøving og feiling.
På hovedelementet løfter jeg 3 dB rundt 60 Hz (63 Hz, for å være nøyaktig) med en bred Q-faktor på 0,6 (lavere tall påvirker et bredere område). Det gir bassen litt mer punch uten at det blir for mye av det gode. Litt mer liv, rett og slett. Samtidig tar jeg ned litt skarphet rundt 3 kHz. På presisjonselementet løfter jeg rundt 10 kHz for å få mer luft i toppen. Her er det rom for å leke, for presisjonselementet tåler bedre å bli dratt opp uten at diskanten blir skjærende.
Equalizeren på fanebæreren Sony WH-1000XM6 er lettere å forstå seg på, med ti faste bånd. Jeg er personlig glad i parametrisk equalizer, men tre bånd er litt knapt, og med to elementer å få oversikt over er det ikke for den som vil være ferdig på to minutter.
Under Utforsk i appen ligger fem EQ-profiler stemt av Metropolis Studios: Grime, Bass, British Rock, Neo Jazz og Electronica. Ifølge Nothing kan brukerne også dele forhåndsinnstillinger med hverandre, men dette har jeg ikke satt meg inn i.
Helten er mellomtonen
Om det er de ekstra elementene som gjør det, vet jeg ikke. Men mellomtonen skinner. Stemmer kommer tydelig frem, med god diksjon og dynamikk, og det låter intimt og nært når det skal, og veldig oppløst. Nothing har ikke gått i fella med å dempe mellomtonen for å markere bassen og diskanten, og der andre kan låte tynt i midten, er mellomtonen her til stede hele tiden.
Jeg hører mye akustisk musikk: jazz, viser og klassisk, der klangen i instrumentene betyr mer enn «trøkket». Den kommer veldig godt frem her. Bassen er god den også, den er bare ikke like «in your face» som hos mange andre.
Sony WH-1000XM6 har mer punch i mellombassen, men følger ikke like godt opp i dypbassen og mangler litt på oppløsning i toppen. Nothing låter bedre. Og det til en pris som ligger drøyt 25 prosent under hva Sony-ene kostet ved lansering.
God støydemping
Den aktive støydempingen har også Nothing fått til. Jeg mener fortsatt at ingen slår Sony her, men japaneren har ikke det samme forspranget på konkurrentene som før. Nothing er blant de bedre av dem, for det er bra stille fra omgivelsene, også utendørs. Ingen plagsom rumling fra normale vindpust rundt ørene. Dempingen justerer seg etter hvor tett putene slutter rundt øret, og du hører støyen skifte karakter i løpet av de første sekundene, mens støydempingen peiler seg inn. Den trenger ikke å stå på adaptiv for å gjøre dette, for den fortsetter å overvåke når den er satt til maks. Sony-klokkene gjør også dette.
Tilpasningen er spesielt nyttig for brillebrukere, fordi brillestengene gjør at du ikke får perfekt forsegling mellom putene og ørene. Med briller på justerer Sony seg likevel bedre enn Nothing, som ikke ligger langt bak.
Støydempingen har blitt så god på de beste hodetelefonene at jeg ikke lenger mener den bør avgjøre kjøpet. De fleste seriøse hodetelefoner har god nok støydemping til alle praktiske formål, og da betyr lydkvaliteten mer. Nothing treffer på begge.
Firkantet og litt retro
Noen vil synes de firkantede øreklokkene er rare. Enkelte av mine kollegaer sa rett ut at de var stygge. Jeg synes designen funker. Det er noe retro over firkantede klokker, og gjennom et vindu i glass kan du skimte elementene innenfor. En liten rød, kvadratisk flekk på høyre øreklokke og en hvit på venstre viser hvilken side som skal hvor. Praktisk og lekkert. Er du usikker på hva fargene betyr, står det også «left» og «right» på innsiden av hodebøylen rett over hvert øre. Skriften er diskré, svart på mørkegrått.
Øreklokkene er i aluminium under ripebestandig Panda-glass, og armene er i titan. Komforten er veldig god, med god polstring. De veier rundt 70 gram mer enn Sony WH-1000XM6, men sitter likevel mer behagelig rundt ørene mine. Passform og utseende ligner mye på de rimeligere søsknene, både Headphone (1) og (a).
Betjeningen er fysisk: et rullehjul for volum, pause og støydemping, en vippe for å hoppe mellom spor, og en knapp du kan gi egne oppgaver i appen. Paringsknappen sitter på innsiden av venstre øreklokke og kan være litt vanskelig å se. Det er ikke sikkert du trenger den, for hodetelefonene går automatisk i paring når du skrur dem på første gang, og de forblir paret med telefonen etterpå.
Talekvaliteten er grei nok
Du hører at støyreduksjonen jobber på stemmen, og den kan svelge begynnelsen av det første ordet i en setning. Stemmen låter også litt innestengt. Jeg foretrekker en mer åpen stemme, også om det betyr at støydempingen må slippe litt opp. Jeg har ingen direkte klager, annet enn at det ikke er det beste jeg har hørt. Hodetelefonene har ti mikrofoner, og fire av dem er satt av til samtaler. Med så mange mikrofoner bør mye kunne fikses med en programvareoppdatering som finjusterer beamforming og støyreduksjon i DSP-en.
Skal du først og fremst snakke i telefonen, har du likevel mer å hente på et trådløst headset med mikrofonarm, eller et fra Jabras Evolve3-serie, som er de beste uten arm. Men da får du langt fra denne lydkvaliteten på musikk. Det er en grunn til at det er to forskjellige markeder.
Sony er ikke alene
Sony WH-1000XM6 er den åpenbare konkurrenten, men ikke den eneste. Sennheiser Momentum 5 har etter min mening like god lyd, med en litt varmere klang. Støydempingen er derimot ikke like god som hos Nothing. Apple AirPods Max har minst like god støydemping, og mange vil nok mene at de også låter bedre. Til gjengjeld koster de langt mer.
Vi må snakke om etuiet
Hodetelefonene kommer i et etui av blank, hard plast som kapsler inn øreklokkene. Derimot stikker hodebøylen ut og blir bærehåndtak. Det er kanskje litt kult, og Apple AirPods Max har noe lignende. Men polstringen på bøylen, den som ligger mot hodet, er dermed åpen for riper og skitt. Etuiet veier 383,5 gram, mer enn hodetelefonene selv, så vekten i sekken mer enn dobles. Blank plast får dessuten fort stygge merker hvis du mister det i bakken, og hengslene er sårbare mot støt.
Når etuiet først er halvåpent, hvorfor ikke la ladekontakten være tilgjengelig, så du kan lade uten å ta hodetelefonene ut? Eller bygge inn trådløs lading? Et UV-lys som renser putene, slik enkelte etuier til mobiler og ørepropper har, hadde vært en artig gimmick. Skal jeg først drasse rundt på et hardt plastskall, bør det gjøre noe mer enn dette.
Noe av forklaringen er at hodetelefonene ikke kan foldes sammen. Øreklokkene kan bare vris 90 grader så de ligger flatt, og et fullverdig reiseetui ville blitt stort. Likevel er et halvhardt etui som omslutter hele hodetelefonen, et bedre reisefølge. Her kunne Nothing lært av seg selv, for Headphone (1) har nettopp et slikt. Etuiet til Pro er et designvalg. Et dårlig et, spør du meg.
Konklusjon
De firkantede Nothing Headphone (1) Pro lar mellomtonen skinne, noe som er sjeldnere enn det burde være. Stemmer og akustiske instrumenter kommer nært og oppløst, og med støydempingen på får bassen all fylden popmusikken trenger. Flat EQ er slankere i bunnen, litt for slank om støydempingen er avslått, og bryteren sitter der du ikke når den med hodetelefonene på. Støydempingen er god, og putene sitter mykt rundt ørene. Talekvaliteten er bra nok.
Equalizeren krever tålmodighet, men lar deg skru deg til lyden du ønsker. Kablet lyd via både USB-C og minijack gjør dem dessuten like nyttige ved skrivebordet som på bussen. Etuiet er på sin side tungt og blankt, og det beskytter bare klokkene. Legg dem blant ni andre par, og du kjenner dem igjen på de firkantede klokkene. Sett dem på hodet, og du kjenner dem igjen på mellomtonen. Så god mellomtone får du sjelden til denne prisen.
