TEST: JLab JBuds Open Wireless

Ti over ni kom sjefen bort til pulten og spurte om jeg var i rute til deadline. Jeg gjorde det jeg alltid gjør: løftet den ene øreklokka og sa «hæ?». En manøver jeg har finpusset siden tidlig 2000-tall, og som kjøper meg tre sekunder til å finne på et svar.

Forskjellen denne gangen var at det ikke var noen vits å løfte. Jeg hadde hørt ham komme, hørt skoene mot gulvet, og måtte svare umiddelbart og uten å få tid til å bygge opp et forsvar.

Til gjengjeld: kaffe. Jeg reiser meg, går ut på kjøkkenet, trakter en kopp, og musikken følger meg hele veien. Ingen kabel som river MacBook-en ned fra bordet. Ingen pause.

Så gikk det opp for meg hva kontorlandskapet hadde hørt. Jeg hadde gått utenom EUs lydnivåbegrensning, lagt volumet på maks, og i to timer spilt de samme førti sekundene av et bassparti om og om igjen for å finne ut om det fantes bass der nede. Det gjorde det ikke i noen særlig grad. Men lyd var det nok av for alle andre.

Trådløse, åpne hodetelefoner

JBuds Open er noe så spesielt som et par åpne øreklokker uten kabel. Jeg har lenge håpet på at noen skal lage et par slike, for det er mange fordeler med åpne hodetelefoner. Faktisk er alle mine favorittklokker av åpen type. Bortsett fra bærbare, for de finnes ikke. Før nå. Når JBuds-klokkene i tillegg koster under tusenlappen, blir jeg enda mer nysgjerrig.

Fordelene merkes med en gang. Jeg blir ikke klam i ørene, vekta er lav, og lydbildet føles i større grad som om det ligger utenfor hodet mitt. Rett og slett fordi det ikke bygges opp trykk og stående bølger når det lukkede kammeret mangler. Ulempen er like åpenbar: null støydemping, og alle rundt deg hører hva du spiller. Dette er ikke noe du tar med på bussen.

En advarsel før du googler: JLab kaller dem JBuds Open Wireless på nett og JBuds Open Headphones på esken, mens flere nettbutikker har lagt dem inn som «Open True Wireless». Det siste er feil, men likevel et navn du kan måtte søke på hos enkelte forhandlere.

Bassproblemet

I en lukket øreklokke bygger bassen seg opp i kammeret mot øret, og du får en del «gratis energi» i bassregisteret. Den energien finnes ikke i en åpen konstruksjon.

Det ligner prinsippet vi kjenner fra høyttalere: et basselement uten kabinett rundt seg har nesten ikke dypbass, fordi lyden fra baksiden av membranen møter lyden fra forsiden og kansellerer mesteparten av den. Skal du ha den tilbake, må den forsterkes frem. Og da trenger du kraft.

JLab oppgir en følsomhet på 94 dB ved 16 ohm, som ikke er spesielt høyt. Faktisk er det direkte lavt. Tallet sier mest om analog drift, for den innebygde forsterkeren bør være tilpasset lasten. Men kraft er uansett det siste du får plass til når hodetelefonen samtidig skal være lett, kompakt og i tillegg holde i et døgn på en lading. Noe må vike, og det er tydeligvis lydtrykket i bassen.

Du får altså ikke en fyldig og fysisk bass, uansett hvor mye du drar i EQ-en. Litt mer fokus kan du få, men da synker det maksimale lydtrykket noe for å gi plass til den.

Sånn passe lyd

Rett ut av esken står de i JLab Signature Sound, som er helt grei. Balanced er for slank. Jeg prøvde meg på en egen kurve med bassfrekvensene på full guffe og litt ekstra luft i toppen, men endte likevel med at den forhåndsinnstilte Bass Boost fungerte vel så greit ni av ti ganger. Den har en smått avrundet topp og så mye energi i bunnen som går.

Så hvor godt låter det? Sånn tålelig greit. Bassen er ikke treg, men den er ganske tam, og jeg savner dynamikk hele veien. Til gjengjeld er lyden klar og åpen, uten bassfrekvenser som roter til mellomtonen, og med en jevn og fin overgang opp mot diskanten. Det låter helhetlig.

Og det er neppe tilfeldig. Her sitter to elementer per øre, hvor de fleste hodetelefoner nøyer seg med ett. En 12 mm diskant sitter koaksialt montert foran et 35 mm basselement, noe som frigjør det store elementet fra diskantjobben. Men som altså ikke gir mer bass i seg selv. Til den jobben trengs mer forsterkerkraft.

Dette er likevel ikke et hi-fi-produkt, og til denne prisen kan man ikke forvente det. Jeg skulle bare så gjerne ønske at det var det likevel.

I appen kan du kvitte deg med EUs lydnivåbegrensning, eller sette den til 85 eller 95 dB om barna skal bruke dem. Jeg har spilt på fullt volum gjennom hele testperioden, og det er ikke høyere enn at det går fint en hel arbeidsdag.

245 gram med frihet

Komforten er det lite å si på. 245 gram merkes knapt, og jeg blir ikke svett i ørene. Batteriet oppgis til 24 timer, og jeg tviler ikke på at du i hvert fall kan forvente rundt 20 timer, selv om jeg må innrømme jeg ikke har målt akkurat det. I all praksis er lading ikke noe tema.

Best av alt er å slippe å ta dem av. Kommer noen bort og spør om noe, skrur du ned lyden. Ferdig. De samme fordelene trekkes frem for åpne ørepropper, men øreklokker gir et større lydbilde og mer membranflate å jobbe med.

Tapsfri USB-lyd med en ulempe

JBuds Open kan drives med USB-C og fungerer som USB-DAC. Tapsfritt, altså, i motsetning til Bluetooth. Haken er at du må skru av hodetelefonen for å bruke kabelen – det er først da den kobler mot mobilen, i hvert fall mot min egen iPhone og MacBook. Da kobles DSP-en og equalizeren ut. Skulle det finnes en måte å beholde innstillingene på, har i hvert fall ikke jeg funnet den.

Resultatet er at du får fabrikklyden: rund i mellomtonen og dempet i begge ender. Forskjellen er markant fra trådløs lytting, og ikke nødvendigvis til det bedre. Den gode nyheten er at det funker selv om batteriet er flatt, fordi det er mobilens eller datamaskinens batteri hodetelefonene bruker fra nå. En ålreit hack.

Finnes det konkurrenter?

Hadde disse kostet 4000 kroner, ville jeg vært skuffet. Til 950 er kravene lavere. Earfun, JBL og Soundcore leverer brukbare hodetelefoner i dette sjiktet, men ingen av dem er åpne. Vil du ha åpne hodetelefoner som samtidig er trådløse, er utvalget så tynt at JBuds Open blir interessant nettopp fordi den finnes.

Konklusjon

JLab JBuds Open Wireless løser en oppgave nesten ingen andre kan: åpen lyd, uten kabel, til en særdeles lav pris. Komforten er god, batteriet holder til lillelørdag, og friheten til å reise seg fra pulten uten å pause noe som helst er vanedannende. Lydkvaliteten er derimot bare helt grei. Mellomtonen er ren og fin, men bassen er slank og dynamikken begrenset, og EQ-en tar deg bare et stykke på vei. Kjøp dem hvis du vet at du vil ha et åpent par, og aksepterer at kollegaene hører hva du spiller. Da er dette en billig og hyggelig inngangsbillett til et prinsipp jeg elsker. Nå venter jeg bare på at noen skal lage det samme for 5000 kroner.