TEST: Bowers & Wilkins 707 S3 Prestige Edition

Bowers & Wilkins tar seg god tid. De spytter ikke ut nye modeller hver gang årstidene skifter. Noen ganger tar de seg faktisk såpass god tid at de lanserer en «ny» høyttaler to år etter originalen, med de viktigste oppgraderingene å finne i lakkeringsrommet.

Dette er tilfellet med 707 S3 Prestige Edition, som er den minste og billigste modellen i serien. Du kan velge å se det som en kynisk måte å revitalisere en eksisterende modell på, eller du kan se det som rettidig omhu: å gi en teknisk kompetent høyttaler det eksteriøret den alltid har fortjent.

Tolv lag av utsøkthet

La oss ta det mest iøynefallende først: lakken. Prestige-utgaven kommer utelukkende i Santos Gloss. Hvis navnet høres kjent ut, er det fordi det er den samme lakken som prydet den nå legendariske 805 D3 Prestige.

Det er hele tolv strøk med lakk, polert til en dybde og glatthet som du normalt må finne i en ekte pianolakk for å matche. Det ser ikke bare bra ut; det ser dyrt ut.

Der den vanlige 707 S3 i høyglanset svart kan virke litt anonym, utstråler Prestige Edition eksklusivitet. Du betaler drøyt 10 prosent ekstra for denne gleden. Selv om standardmodellen også er tilgjengelig i en rødbrun trefinish kalt Mocha, har den ikke de tolv lagene med deilighet som vi finner her.

Lånte fjær fra Signature

I tillegg til lakken har B&W funnet frem de små finessene fra den utmerkede 705 S3 Signature. Diskantgitteret har nå blitt oppgradert til den optimaliserte versjonen med det avanserte nettmønsteret som er designet for å påvirke lyden minimalt for bedre oppløsning. Noe som selvfølgelig er riktig – men ikke åpenbart åpenbart.

På baksiden finner vi nye messingterminaler, som også er hentet fra Signature-modellen for å sikre bedre signaloverføring. Terminalene (både standard og deluxe) er imidlertid så glatte at det krever ekstra innsats å stramme dem godt rundt kabelendene. Og plastpluggene som forhindrer bruk av skikkelige bananplugger, kan bare fjernes etter at du møysommelig har åpnet skruehylsene.

Det er her vi gjør gode intensjoner til dårlige spill. Alt dette er fine detaljer, men de endrer ikke det faktum at den grunnleggende innmaten er den samme som i standardmodellen. Vi finner ingen oppgraderte delefilterkomponenter her, noe vi så i Signature-modellene, og som var årsaken til deres overlegne klarhet.

Bass/mellomtone-enheten med Continuum-membran og diskantenheten med karbonkalott er også de samme som i den vanlige versjonen av Bowers & Wilkins 707 S3.

Lydkalitet

Siden den tekniske konstruksjonen er uforandret, er lydbildet – ikke overraskende – nøyaktig det samme som vi kjenner fra før. 707 S3 Prestige Edition er en mester i perspektiv i forhold til størrelsen.

Den tegner et akustisk bilde som er imponerende stort og dypt, med instrumenter som er pent plassert i rommet. Stemmene er klare, og mellomtone- og diskantområdet er veloppløst og sjarmerende. Det vil si, med tanke på prisen, som bare er lommepenger høyere enn lavprismodellene.

Men fysikkens lover lar seg ikke bestikke med tolv strøk lakk. Med en følsomhet på beskjedne 84 dB er høyttaleren fortsatt en skikkelig strømsluker. Selv om B&W oppgir 30 watt som et minimum, anbefaler vi minst 50 watt for å få kontroll. Og helst mer; det er lettere å gjøre skade med en liten forsterker enn med en stor.

Den fem tommer (ikke veldig) store bassen i det lille kabinettet mangler også rå kraft til å eksplodere i de mest komplekse orkesterpassasjene. Med tyngre saker som Disturbeds versjon av Sound of Silence blir lyden noe komprimert i crescendoene, men for akustisk musikk eller pop i et mindre rom kan de likevel være veldig bra til prisen.

I dette tilfellet er Bowers & Wilkins sin egen tøffeste konkurrent. Hvis du velger standardversjonen, kan du få nøyaktig samme lyd til en pris som er 10 prosent lavere. Men ikke den samme elegansen. Det får du med DALI Menuet SE, som også imponerer perspektivmessig, men som gjør seg best i små rom og nær lytteposisjonen.

Konklusjon

Bowers & Wilkins 707 S3 Prestige Edition er et uvanlig tilfelle fordi den ikke prøver å løpe fra sin arv, men innrømmer blankt at det er snakk om den samme høyttaleren – med en makeover. Er det rimelig å betale 1 200 pund ekstra for en fin finish og et nytt gitter? Vel, ja, faktisk. I en hi-fi-verden der vi ofte aksepterer store prisøkninger for marginale tekniske gevinster, er prestisjeutgaven et eksempel på at det du ser, er det du får.

Bokstavelig talt. Det var en grei høyttaler for to år siden, og det er den fortsatt. Og ingen ville ha hevet et øyenbryn den gangen hvis det var en eller to modeller blant finishene med en premiumpris for en spesielt avansert finish. På samme måte som mange gjerne betaler ekstra for metallic-lakk når de kjøper ny bil.