TEST: Bowers & Wilkins 805 D4

Jeg husker ikke akkurat når det var, men jeg husker opplevelsen. Jeg hadde aldri hørt sånn bass i noen høyttaler tidligere, og etter noen få låter konkluderte jeg med at dette måtte være drømmehøyttalerne. De lubne Bowers & Wilkins-høyttalerne hadde en 12-tommers bass i et eget kabinett, og mellomtone og diskant var plassert i hvert sitt kammer på toppen av basskabinettet.

Høyttaleren var B&W 801, stamfaren til dagens 800-serie, som har eksistert siden 1979, og det er ingen overdrivelse å si at 800-serien er blant de mest legendariske høyttalerne noensinne.

Den nye 800 D4-serien, er siste generasjon, men denne gangen er en 801 satt opp med to 10-tommers basselementer. Selvsagt i sitt eget kabinett, med mellomtone og diskant plassert i hvert sitt kammer på toppen.

Jeg har alltid syntes at topp og bunn i 800-serien, har vært de beste 800-høyttalerne, og at det har vært litt ymse med ytelsen til de øvrige utgavene i midten av serien.

Men etter å ha testet minstemann, 805 D4, kan jeg ikke vente med å få hørt de andre høyttalerne i den siste generasjonen av B&Ws legendariske 800-serie.

Den relativt kompakte 805 D4, ligner forgjengeren 805 D3 nesten på en prikk. De har den samme toveis bestykningen. Med en 165 mm bass, og en 25 mm diskant i et rør på toppen.

Men der stopper likheten.

Vrengt kabinett

Den nye 805 D4 er en helt ny konstruksjon, som tross likhetene med forgjengeren er en langt mer påkostet og raffinert konstruksjon. La oss begynne med kabinettet. Som helt siden B&W begynte med Matrix-kabinettene, alltid har vært en viktig faktor for ytelsen.

Tidligere har 805 (og 804) hatt konvensjonelle kabinetter, men nå har de fått B&Ws reverse wrap-kabinetter, hvor B&Ws kabinettmakere bruker høyfrekvent høytrykk for å lage et hesteskoformet kabinett fra 12 lag med tynne treplater. Hvor elementene monteres på fronten av kabinettet, som er den stiveste delen, og så stives kabinettet av med en riflet bakplate i metall. Delefilteret er montert rett på metallplaten, for bedre kjøling og resonanskontroll.

Delefilteret er satt opp med Mundorfs Supreme SilverGold Oil-kondensator, med såkalt copper/angelique-viklinger, og koblet til fire solide kabelterminaler på baksiden.

I de større modellene, 801, 802 0g 803 D4, er fronten i tillegg forsterket og avstivet med buede plater i aluminium, og matrix-skjelettet innvendig for ytterligere resonanskontroll.

Ny topplate

Alle bortsett fra 804 D4, har en stivere topplate i skinntrukket, støpt aluminium, som ytterligere stiver av og demper kabinettet. Banker man på kabinettet på et par 805 D4, hører man hvor ekstremt godt dempet kabinettet er. Det lager knapt lyd selv om man rapper til med knokene.

Velger man et sort- eller hvitlakkert kabinett, får man åtte eller sju lag med lakk før lakken pusses og så herdes i to uker, og poleres til slutt. Høyttalerne i 800 D4-serien, kan også leveres i en lys valnøttfiner, eller en mørkere rosentrefiner.

På toppen sitter B&Ws 25mm diskantelement, med en membran i kunstig fremstilt diamant-materiale. Den sitter i et nytt og forlenget aluminiumsrør, – frest ut fra ett stykke – som i følge B&W skal gi åpnere og mer luftig diskantgjengivelse. Røret som er åpent i bakkant for å fjerne kompresjon og forvrengning, sitter litt løsere enn før på topplaten. Det er for å dempe eventuelle resonanser enda bedre, ifølge B&W.

Det ene 16,5 cm store bass- og mellomtonelementet i 805 D4, bruker B&Ws velkjente Continuum-membran. Som, siden det er en kombinert bass- og mellomtone, ikke har fått B&Ws oppgraderte biometriske oppheng bak membranen. Det er bare benyttet på mellomtoneelementene i 800 D4-serien.

Stativene fortjener forresten et eget avsnitt. De er et must på 805 D4, og den nye utgaven har stål-innlegg i basen og justerbare pigger i bunnen. Høyttalerne skrus fast i topplaten med fire skruer, og når alt er satt opp riktig, får man en stiv plattform for høyttalerne som bruker massen som demping.

Forførende lyd

Jeg likte virkelig forgjengeren godt. 805 D3 var et friskt pust i kompaktklassen, og et par høyttaleren jeg kunne levd godt med. Lenge.

Da B&W lanserte etterfølgeren angret jeg på at jeg ikke kjøpte et par 805 D3. For de fremstår som et røverkjøp sammenlignet med 805 D4, som har steget over 30 prosent i pris siden sist jeg hørte et par 805 D3. Derfor hadde jeg heller ikke alt for store forventninger til forbedringene i 805 D4. De kunne vel ikke være verdt den formidable prisøkingen.

Jeg tok feil.

Store deler av kostnadene ved å lage høyttalerne, kommer av at kabinettkonstruksjonen koster mye mer å lage. Den freste topplaten og den riflede bakplaten i aluminium, er svinedyrt å lage. Det nye aluminiumsrøret til diamantdiskanten tar lengre tid å frese, pusse og polere, og komponentene innvendig er mer påkostede.

Det høres.

Etter noen runder med både CD, vinyl og Tidal, satt jeg å lette etter det ene intelligente ordet som kunne oppsummere opplevelsen. Jeg endte opp med det mindre prosaiske, deilig…. Det var det mest beskrivende jeg kunne komme på.

For de nye 805 D4 leverer en så sammenhengende, balansert og åpen lyd at jeg raskt glemte forgjengeren 805 D3. De nye er mye bedre, irriterende på en måte, men de klarer i det minste å forsvare den heftige prisøkningen. De er også blitt lettere å drive, en Hegel H190 matchet perfekt med høyttaleren.

De har denne uvanlige kombinasjonen av innsikt og åpenhet som man ser etter i en studiomonitor, samtidig er klangbalansen mer varm enn nøytral, og det er nesten sjokkerende å høre så mye av finmaskede detaljer og nyanser i musikken. Aller mest gledelig er det å høre at diskanten er blitt så mye luftigere og enda bedre fokusert, enn før.

Det gir nemlig høyttalerne et langt mer tiltalende lydbilde.

Den dype klangen i vokalen til Leonard Cohen, på Everybody Knows, høres ut som den kommer fra det hinsidige. Samtidig som koringen står fjellstøtt i bakgrunnen, på det store lydbildet.

Bassgangen på Al Jarreaus Cold Duck, lyder ekstremt oppløst, og i mine ører går bassen mer enn dypt nok ( 42 Hz ved -6 dB). Det bekreftes på et Bachs Toccata & fuge, hvor det enorme pipeorgelets lave oktaver ruller over parketten med overbevisende lavfrekvent rumling. Høyttalerne er faktisk å stand til å få med seg frekvenser under 40 hz, med overbevisning. Noe jeg også observerte på Brad Mehldaus live-opptak av klaverkonserten – solo – fra Tokyo. B&W-høyttalerne har en fantastisk kontroll på de lavere frekvensene, og jeg klarte ikke å fremprovosere noen ulyder fra Flowport-bassrefleksporten foran.

Tilbake til Cold Duck: Trillene på cymbalene lød sjeldent godt definert. Klangen var enestående naturlig, og det lød ikke hardt eller forvrengt selv når jeg spilte høyt.

Vokalklang er en opplevelse på 805 D4. Astrud og Joao Gilbertos duetter er for lengst klassikere, og her får vokalklangen luft og vinger på samme tid. Det lyder virkelig fantastisk, og når Stan Getz starter saksofonsoloen på The Girl From Ipanema, klasker haka i parketten.

Man blir smått overveldet over den praktfulle klangen i treblåseren, og hvor mye klangdybde som faktisk kommer ut av de små høyttalerne. Strykere lyder så luftig som man kan ønske seg, og man blir rett og slett sittende å bare nyte.

I denne prisklassen er det ikke veldig mange alternativer. KEF Reference 1 er ett, men de går ikke like dypt i bassen. Sonus faber Electa Amator III er et annet, heller ikke de leverer den samme dybden i bassen, og de er dessuten mye dyrere. Dynaudio Confidence 20 er det nærmeste man kommer basskvaliteten til 805 D4, men de er også betydelig dyrere.

Dynaudio-høyttalerne viser også den ene svakheten B&W-høyttalerne har: Det gnistrer nemlig ikke av dynamikken fra høyttalerne. De mangler ingenting på umiddelbar dynamikk, og makrodynamikken er rett og slett enestående, men de klasker aldri musikken i ansiktet på deg, på samme måte som et par Confidence 20 gjør. For ikke å snakke om et par Klipsch-høyttalere.

For meg betyr det ikke all verden, for de andre kvalitetene til høyttalerne, betyr mer i min bok.

Konklusjon

Om de nye Bowers & Wilkins 805 D4 er verdt pengene, kommer an på i hvor stor grad man verdsetter kvalitetene til høyttalerne. Det finnes nemlig mange gulvstående høyttalere i samme prisklasse, som går dypere, spiller høyere, og har mange av de samme kvalitetene. Men har man mindre plass til gulvstående høyttalere, og et romslig budsjett, vil jeg hevde at du ikke finner bedre lyd i en kompakthøyttaler i denne prisklassen. De er ikke bare bedre enn forgjengeren, de setter også standarden for lydkvalitet, konstruksjonskvalitet og spilleglede, blant kompakthøyttalere i denne prisklassen.