test: Sony KD-65AF9

Ordtaket flere hoder tenker bedre enn ett, er en populær strategi i lyd og bilde bransjen. Når en produsent lanserer et nytt produkt, kan du nesten banne på at det har ”lyd fra produsent Y” eller er ”design fra produsent Z” med i beskrivelsen. Det kan dreie seg om alt fra ren lisensiering til mer dyptgående samarbeid. Slike partnerskap kan åpenbart være lønnsomme, men samtidig kan man lure på om det ikke bidrar til å vanne ut merkenavnet over tid.

Hos Sony liker de imidlertid å gjøre ting på Sony-måten. Den japanske produsenten vet å verne om sine patenter. Og selv når de må låne teknologi fra andre, foregår mesteparten av produktutviklingen innomhus. De nye high-end TV-ene i ”Master series” er et godt eksempel, hvor Sony har satt all sin kollektive ekspertise i sving for oppnå den råeste bilde- og lydkvaliteten.

Sony KD-65AF9:Design og byggekvalitet

Den nye toppmodellen KD-65AF9 er arvtageren til KD-65A1, som vi kåret til årets beste high-end TV i 2017. Nykommeren i Bravia-familien har den samme estetiske fremtoningen som forgjengeren – minimalistisk, og særdeles elegant. Her finnes ingen sokkel, Sony-logo eller høyttalere å skimte. AF9 har en lett tilbakelent positur, som gjør dette til den perfekte skjermen for lave TV-bord og reoler.

Du kan selvfølgelig velge å veggmontere Sony-skjermen, men da vil den stikke litt mer ut fra veggen enn andre OLED-skjermer – drøye 9 centimeter. Støtten på baksiden er nemlig fastmontert, og nokså massiv, da den i tillegg til å holde TV-en på rett kjøl, inneholder alt av tilkoblinger. Sony har til gjengjeld lagt til rette for skjult kabelføring, og baksiden er dekket med stoffkledde paneler, som ser riktig lekker ut i våre øyne. Dette er en TV man kan være stolt av å ha stående i stua.

Brukervennlighet og finesser

Den nye toppmodellen er den første til å bruke Googles oppdaterte Android 8.0 Oreo som operativsystem. Vi skal ikke gå inn på alt som er nytt her, men hovedinntrykket er at 8.0 versjonen har blitt langt mer oversiktlig og lettere å bruke. Den nye startskjermen lar oss enkelt hva vi vil se på. Innhold fra apper, tilkoblede enheter og direktesendt TV listes i tur og orden, og man kan selv skreddersy startskjermen etter egne preferanser.

Et annet stort fremskritt er evnen til multitasking: Vi nå kan hoppe mellom ulike typer innhold (f.eks. YouTube og Netflix) og fortsette der vi slapp. Halleluja! Sony-skjermen har også innebygd Chromecast, slik at du enkelt kan streame innhold fra mobilen på TV-skjermen, sågar fjernstyre TV-en med mobilen. Full integrasjon med Google Assistent vil også bli mulig på sikt.

Med en spillkonsoll som Playstation i stallen skulle det bare mangle at AF9 duger bra til spill. TV-en har en dedikert spillmodus med laveste forsinkelse (input lag) på ca. 27 millisekunder.

KD-65AF9 støtter nå både HDR10 og Dolby Vision HDR-formatet, på samtlige HDMI-innganger og fra viktige apper som Netflix. Dermed stiller Sony (endelig) noenlunde jevnt med LGs egne OLED-skjermer når det gjelder formatstøtte, og du slipper å vente på firmware-oppdateringer.

I lys av de siste oppgraderingene, er det litt nedtur at Sony tviholder på den samme trauste fjernkontrollen de har brukt i generasjoner. Den er IR-basert og krever at man peker presist i TV-ens retning. Ergonomien er ikke den beste, og knappene gir ikke helt den taktile følelsen vi skulle ønske.

Bildekvalitet

KD-65AF9 bruker Sonys hittil råeste bildeprosessor X1 Ultimate, med opptil dobbelt så høy sanntidsprosessering som dagens X1! Den håndterer alle bildeparametre (farger, kontrast, skarphet, bevegelser med mer), og analyserer og forbedrer bildet etter alle kunstens regler. Spørsmålet er om Sony har klart å heve lista overfor konkurrentene?

Joda, Sony-skjermen har alle de gode kvalitetene vi forbinder med OLED – som bekmørk svart, perfekt innsynsvinkel og nydelig kontrast. Vi ble likevel ikke blåst over ende av førsteinntrykket, og satt med følelsen av å ha ”sett mye av dette før”. Det understreker bare hvor kresne vi er blitt i det siste!

På den ene siden leverer Sonys beste OLED en bildekvalitet vi knapt hadde turt å drømme om for 1-2 år siden. Samtidig er det tydelig at ytelsen ligger svært nær konkurrenter som LG OLED65C8 og OLED65E8 modeller, for ikke å glemme Philips 65OLED803. Man må virkelig bruke argusøyne for å skille styrkene og svakhetene i bildet.

Med favorittfilmen Blade Runner 2049 i skuffen, kan man se at Sony har valgt en litt mer edruelig bildeestetikk enn LG og Philips har på sine OLED-skjermer. Skarpheten er mindre aggressiv enn LG, som har en tendens til å fremheve konturene i Harrisons Fords ansikt litt for mye. Fargene fra de forfalte fremtidsruinene er også mer naturlige og nyanserte, med glattere graderinger enn Philips 65OLED803 makter å få frem. Men forskjellene er mer smak og behag, enn ”natt og dag”.

Vi var spente på om Sony kunne hamle opp med Panasonic TX-65FZ950, som er vår referanse når det kommer til fargegjengivelse. Og KD-65AF9 kommer svært nær, dog uten å overgå konkurrenten. Panasonic-skjermen ligger et nivå over, både visuelt og målemessig sett, når det gjelder kombinasjonen av farger, kontrast og detaljer i mørke områder. Det eneste området vi kan se at Sony har et visst fortrinn, er når det kommer til bevegelser, som er enda jevnere og glattere enn Panasonic, men ikke mye.

Sony KD-65AF9 kan også skilte med ”Netflix Calibrated mode” – en egen bildemodus som er skreddersydd for å vise Netflix-filmer og serier slik regissøren har tiltenkt. I praksis fant vi at denne hadde lite å tilby, og foretrakk i de fleste tilfeller vanlig Film-modus.

For å oppsummere, er bildekvaliteten svært god, men den alene er ikke nok til å distingvere Sony-flaggskipet fra konkurrentene.

Lydkvalitet

Utfordringen med å få brukbar lyd fra tynne OLED-skjermer er til mye hodebry for produsentene. Men Sony har kommet opp med en løsning som etter vår oppfatning er helt genial: De bruker nemlig selve skjermen som høyttaler, eller ”Acoustic Surface” som det også kalles.

I stedet for tradisjonelle høyttalere brukes små ”vibratorer” som får OLED-panelet til å svinge i takt med lydsignalet. Mens A1 som hadde to vibratorer for stereo lyd, introduserer AF9 en tredje vibrator som senterkanal. I tillegg har den to ekstra ”woofere” på baksiden som tar seg av bassgjengivelsen.

Lydkvaliteten er utvilsomt svært god. Stemmegjengivelsen er sterk og klar, og fordi lyden oppfattes å komme rett ut av bildet, får man også en presis kobling mellom det man ser og hører. Ved å fordele lyden over venstre, senter og høyre, har de også oppnådd lavere forvrengning enn man typisk opplever med TV-høyttalere. Sony-skjermen har også rikelig med fylde i bassen, og kan gi en fullgod lydopplevelse uten behov for lydplanke.

Konklusjon

Sony har tilsynelatende brukt alle triksene i boka for at KD-65AF9 skal vise OLED-konkurrentene bakhjulet. Med splitter ny Android-plattform, bred formatstøtte, rå bildeprosessering og en særegen høyttalerløsning er dette helt klart en TV som vil tiltale mange kresne bildeentusiaster. Det finnes riktignok konkurrenter som gir mye av den samme bildekvaliteten til lavere pris. Men dersom du søker den råeste bilde- og lydkvaliteten, fiks ferdig i lekker innpakning, er Sony KD-65AF9 et av de beste kjøpene du kan gjøre.