GRUPPETEST: 9 hodetelefoner i premiumklassen

Nye hodetelefoner? Dropp støydempingen.. og få hakeslepp!

Kjøp tradisjonelle hodetelefoner for pengene du hadde tenkt å bruke på de beste trådløse støydemperne.

9 hodetelefoner 2020

For noen år siden ville enkelte sagt at man var mindre begavet om man brukte fem tusen kroner på et par hodetelefoner. Det var inntil de trådløse støydempende hodetelefonene kom. Flere av de beste koster over 4.000 kroner, noe ingen vil heve øyenbrynene for.

Men hvor ofte trenger du egentlig aktiv støydemping? Det er først og fremst på fly slike hodetelefoner er uunnværlige. I disse tider når folk forsøker etter beste evne å fly mindre for miljøets skyld, kanskje man skulle tenke litt annerledes.

Til vanlig bruk på tog og buss kommer man langt med et par lukkede hodetelefoner. Det samme på jobb, selv i et åpent kontorlandskap. Har du lukket kontor eller sitter mest hjemme, kan det være enda lurere å velge et par åpne hodetelefoner. De gir gjerne enda bedre lyd, og du blir ikke klam rundt ørene.

Velger du bort trådløs Bluetooth-lyd og heller kjøper høykvalitets hodetelefoner med kabel, så vil du for 5.000 kroner kunne forsvinne i musikken, og nesten ta og føle på instrumentene. Det er så stor forskjell på lyden mellom disse og et par støydempende hodetelefoner til samme pris, at du nesten må høre det for å tro det.

Du vil oppleve at lydbildet åpner seg mer, musikken begynner virkelig å leve. Som følge av enda bedre dynamiske egenskaper og lavere forvrengning.

Mer eksotiske hodetelefoner

Man skal heller ikke kimse av byggekvaliteten og komforten som ligger i de mest eksklusive hodetelefonene i denne prisklassen. Du får mer aluminium, med bedre sans for detaljer i slipingen. Putene er i enda bedre kvalitet for å holde på komforten over lang tid. Noen har tatt seg bryet med eksklusiv innpakning, lekre detaljer i ekte skinn, håndsydde puter og så videre. På slike går ikke hele budsjettet til lydkvalitet, og de låter kanskje ikke fullt så bra som modellene hvor jålerier ikke er prioritert. Verdt å tenke på.

Bedre enn høyttalere

Om du synes 5.000 kroner er mye å bruke på et par hodetelefoner, så er det kanskje mer fristene når du hører at de fort kan konkurrere lydmessig med høyttalere til fem-ti ganger prisen. Dette fordi høyttalerelementet i hodetelefonen settes tett mot øret og dermed kansellerer rommets påvirkning av lyden. Av samme grunn behøver de bare å levere en brøkdel av lydtrykket sammenlignet med en høyttaler på flere meters avstand. Derav lavere forvrengning for det samme opplevde lydnivået. En hodetelefon har også langt lavere materialkostnad enn et par høyttalere. Bedre lyd for pengene, med andre ord.

Ni kandidater

I denne testen tar vi for oss ni modeller, som krangler om å være best i klassen.

Vi har tatt med både åpne og lukkede hodetelefoner i denne testen, for å finne de beste uansett hva du skal bruke dem til (skal du absolutt ha støydemping, kan du lese masse tester av slike hos oss).

I kåringen av de beste tar vi ikke spesielt hensyn til om de funker bra med mobiltelefon eller ikke. Men vi har prøvd direkte fra Lightning-overgangen fra iPhone, for å sjekke. Ellers har vi testet med hodetelefonutgangen på den integrerte forsterkeren Hegel H190 (23000 kr) og dessuten den separate hodetelefonforsterkeren Schiit Magni 3+ (1700 kr, uten DAC). De mest tungdrevne har også vært en svipptur innom Auralic Taurus (15000 kr).

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Lyd & Bilde,
se våre abonnementstilbud her .
Sony MDR-Z7M2
Sony MDR-Z7M2

Underholdningen er reddet

Sony har forbedret sin premiummodell Z7 med teknologi fra flaggskipet Z1R. Resultatet er enda mer hardtslående.

Lyd & Bilde mener

Ekstremt komfortable øreputer. Flott kvalitetsfølelse, mye metall. Heftig bass, svært underholdende lytting.
Dynamikk kunne vært mer utagerende, og bassen kjappere. Tar litt fokus fra overtoner og luft i musikken.
  • Type: Lukket, over øret
  • Prinsipp: Dynamisk
  • Sammenleggbare: Nei
  • Mikrofon / fjernkontroll: Nei / nei
  • Kabel: Avtakbar 3 m 3,5 mm + 1,2 m balansert 4,4 mm Pentaconn (6,3 mm adapter)
  • Elementer: 70 mm
  • Impedans / følsomhet: 56 ohm  / 98 dB
  • Frekvensrespons: 4-100.000 Hz
  • Vekt: 340 gram (uten kabel)
  • Farge: Svart
  • Web: sony.no
Vis mer
Vis mindre

Veil.pris 7700 kr

Sony hadde på mange måter en svært underholdende hodetelefonmodell i MDR-Z7. Det manglet ikke på underholdningsfaktor, men man måtte ha en litt ordentlig hodetelefonforsterker for å få det ut. Det ble for tamt fra mobiltelefonen. Sony er slettes ikke alene om dette, men den punchy bassen og glimrende komforten gjorde dem fristende å ta med ut på tur. Sony hadde da også løsninger, i form av både bærbare musikkspillere og DAC-forsterkere.

Den nye M2-versjonen er mer enn en liten oppgradering. Utseendet minner, men er ikke likt. Det er først og fremst de tjukkere øreputene som skiller dem fra hverandre, men også at hele hodetelefonen nå er svart. Hvor forgjengeren hadde detaljer i nøytral aluminium.

Z7M2 har arvet teknologi fra flaggskipet Z1R, blant annet med de indre grillene i såkalt Fibonacci-mønster. Dette er et spiralformet mønster, som ofte forekommer i naturen, hvor én maske er like stor som to av maskene under, som og så videre. Jeg må innrømme at størrelsesforholdene mellom maskene på Sony-ene ikke ser helt slik ut, men det kan være en optisk illusjon. Uansett skal dette mønsteret gi en jevnere diskantspredning. Som er en utfordring, spesielt med så store høyttalerelementer som her (70 mm).

Sony MDR-Z7M2_fibunacci
En grill med Fibunacci-mønster skal gi bedre spredning av lyden. Foto: Sony

Neodymmagnetene er også dobbelt så kraftige siden sist, for å forbedre dynamikk og kontroll.

I esken følger det med en 3 meter lang kabel med 3,5 mm plugg og 6,3 mm adapter. I tillegg medfølger det en 1,2 meters kabel med 4,4 mm Pentaconn-plugg for balansert tilkobling til kompatible spillere.

Sony MDR-Z7M2 i praksis

MDR-Z7M2 har noe av den beste komforten blant lukkede hodetelefoner jeg kan tenke meg. I hvert fall til å begynne med, for putene er så tjukke og digge at de sitter som fløyel. Men de er også helt tette, så det blir ganske klamt etter en stund. Til gjengjeld er den mekaniske støyreduksjonen upåklagelig.

Lydmessig er M2-versjonen en tydelig oppgradering fra forgjengeren. Bassen er strammere, det er bedre kontroll over hele fjøla. Og den økte impedansen gjør ikke hodetelefonene noe særlig tyngre å drive. Faktisk kan man fint bruke dem direkte med mobiltelefonen, uten at det føles som et kompromiss. Bortsett fra det siste giret på lydtrykk, som mangler.

Underholdningsfaktoren er ikke glemt. Bassen trøkker til tusen, spesielt kult på elektronisk popmusikk og rap, og det uten å låte skarpt.

Sony MDR-Z7M2
Foto: Sony

Diskantgjengivelsen er slettes ikke hard og krass som hos Neumann. Samtidig tar diskanten baksetet i forhold til bassen, som tar litt overhånd til tider. Et flygel får en litt matt overtonestruktur, og en mørkere klang enn jeg ønsker. Det er ikke noe problem å høre på klassisk her, orkesteret trøkker fint og det låter samtidig behagelig. Men det blir samtidig også litt kjedelig, når ikke mellomtonen og diskanten smeller ut i samme stil som bassen.

Populærmusikk får derimot et liv som vi ikke er bortskjemt med, og vi liker at flatt produsert musikk får litt «ekstra hår på brystet».

Vi fikk ikke prøvd med 4,4 mm balansert kabel grunnet fravær av kompatibel spiller, men vi prøvde å bytte ut kabelen til en 4-pins XLR-kabel som passet. Og lyden åpnet seg faktisk noe, med tydeligere dynamikk og flere detaljer.

Konklusjon

Sony MDR-Z7M2 er et par meget underholdende hodetelefoner. De funker greit med mobilen men som alle andre fortjener de en skikkelig forsterker. Gjerne en med balansert 4,4 mm tilkobling, en slik kabel følger nemlig med. Da får du enda litt mer dynamikk og detaljer ut av hodetelefonene.

Bassresponsen er forbedret siden sist, og lyden er i det hele tatt bedre kontrollert. Det er likevel fortsatt pop, rock og rap som funker best, da vi gjerne ønsker flere detaljer fra diskantområdet når klassisk og akustisk står på menyen.

Prisen er høyere en forgjengeren, og konkurransen i prisklassen har økt. Derfor får M2 én stjerne færre enn vi ga forgjengeren, selv om den altså er bedre.

MDR-Z7M2 frequency response
Sony MDR-Z7M2 målt med miniDSP EARS og REW. EARS har en artefakt og gir ofte en falsk dupp rundt 4 kHz, så denne skal ikke tas bokstavelig. Når det er sagt, syntes vi også subjektivt at mellomtonen var i overkant tilbakelent og avrundet. Resten ser fint ut, med en fremhevet men jevn bass. Diskanten starter for tidlig med en kraftig avrulling, ikke rart vi syntes den var «tilbakelent» i toppen.

denon_ahd5200 spread
Denon AH-D5200

Fabelaktig lukket musikkformidler

Denon AH-D5200 er blant de aller beste lukkede i sin klasse.

Lyd & Bilde mener

Superflott og detaljert lydbilde med masse klangfarger. Lekker utførelse og fin komfort.
Diskantgjengivelsen kunne vært litt mer finmasket.
  • Type: Lukket, over øret
  • Prinsipp: Dynamisk
  • Sammenleggbare: Nei
  • Mikrofon / fjernkontroll: Nei / nei
  • Kabel: Avtakbar 3 m, 3,5 mm (6,3 mm adapter)
  • Elementer: 40 mm
  • Impedans / følsomhet: 24 ohm  / 103 dB
  • Frekvensrespons: 5-40.000 Hz
  • Vekt: 385 gram (uten kabel)
  • Farge: Brun med klokker i wengé-tre
  • Web: hifiklubben.no
Vis mer
Vis mindre

Veil.pris 6998 kr

Denon AH-D5200 er en skikkelig premium hodetelefon fra Denon, og det er ingenting med konstruksjonen som ser billig eller kjipt ut. Øreklokkenes semidreibare aluminiumfeste er av typen «ønskekvist», lekkert gjort. De tjukke og myke øreputene har nydelig komfort. Øreklokkene i mørkt wengé-tre oser av kvalitet. Hodebøylen og øreputene er trukket i kunstig lær, men det er lekkert gjort.

Den medfølgende kabelen er solid og dekket med en flettet strømpe av stoff for å hindre at den vikler seg. Kobbertråden er «four nines» oksygenfri kobber (99,99 %) i motsetning til de 99,99999 % (Seven Nines) i toppmodellen. Kabelen ender i en stereo-minijack, men det følger med en 6,3 m adapter til fullvoksne hodetelefonutganger.

AH-D5200 i praksis

Bærekomforten er glimrende! Og med det luksuriøse utseende, føler man at man sitter med noe skikkelig dyrt på hodet. Følsomheten er ikke verst, denne kan brukes med mobilen. Men det blir bare akkurat høyt nok, så skal man trøkke til litt skikkelig trengs en hodetelefonforsterker. Sammen med undertegnedes iPhone funker det imidlertid mye bedre enn med Fostex T60RP.

AH-D5200 er «kun» den nest dyreste modellen fra Denon, men det er vanskelig å høre hvor det har blitt spart, for musikken kommer ut på fremragende vis.

denon_ahd5200
Visst er AH-D5200 lekre, med klokker i wengé-tre. Foto: Denon

Ramón Vargas på Una furtiva lagrima fra The Opera Gala – Live from Baden-Baden har mer trøkk i mellomregisteret enn med Fostex. Det er imponerende befriende, der han baner seg vei gjennom orkesterets lydbilde. Pizzicato-plukkingen på fiolinene sammen med harpen midt i det luftige lydbildet låter både klart og åpent. Når Vargas trøkker til for fulle mugger, gnager det litt mer i øret enn med Fostex, kanskje grunnet noe høyere forvrengning. Men så gjør det heller ingenting at det låter litt rått, og dynamikken her er intet annet enn imponerende fra et par lukkede klokker.

Aggressiv cello

Et annet eksempel er Ragnhild Hemsing og Tor Espen Aspaass’ Northern Timbre og satsen Sonata no. 3 in C minor, op. 45: III. Allegro animato. Det låter meget fint, klart og åpent. Og livlig! Igjen blir celloen litt krass når den spiller på sitt mest aggressive. Men det er i en annen klasse enn hva Neumann NDH 20 styrer med, for med Denon gjør det musikken mer energisk.

Elektronisk pop funker også meget godt. Skarptromme-kantslaget på Ariana Grandes Break Up With Your Girlfriend, I’m Bored smeller skikkelig.

Det er også bra med trøkk i bassen. Vi er ikke i klasse med Sony MDR-Z7M2 hva gjelder fylde og varme, det er nemlig en ganske annen bass det er snakk om her. Bassen i AH-D5200 er nemlig både lineær, klangrik – og lynkjapp! Derfor kan man ledes til å tro at den er slank, men sannheten er at hver tone i bassen kommer frem, uten at det smøres på tjukt og frekvensene glir inni hverandre. Dette er veldig bra.

Konklusjon

Denon AH-D5200 er et par meget forseggjorte hodetelefoner. Ikke bare ser de fantastisk ut, de spiller også med en lyd som virkelig er prislappen verdig.

Lyden er stram og dynamisk, med masse energi. Både i bassen og i toppetasjene. Vokaler og instrumenter kommer frem med største selvfølgelighet. Det låter virkelig bra, selv om det tidvis kan hardne seg litt i toppen.

Kollega John Hvidlykke gikk så langt som å snakke om gåsehud da han testet dem for to år siden. Jeg kan langt på vei være enig, og Denon har her laget en reell motstander til mine favoritter innen lukkede hodetelefoner i denne prisklassen, Beyerdynamic DT 1770 Pro.

Totalpakken til AH-D5200 er glimrende. Intet mindre.

Denon AH-D5200 målt med miniDSP EARS og REW. Kompensert mot hva miniDSP mener er subjektivt lineært.
Her mistenker vi at det er måleutstyret som feilaktig indikerer demping mellom 3,5-5 kHz, da øvre mellomtone slettes ikke oppleves tilbakelent. Den brå fjelltoppen opp mot 8,5 kHz er derimot pålitelig. Ellers har Denon-klokkene en temmelig pen frekvenskurve, med hørbar energi helt opp til 15 kHz hvorpå den tar et brått fall.
Den jevne bassgjengivelsen setter vi pris på. Selv om det finnes hodetelefoner med enda mer energi under 30 Hz.

Hifiman Sundara

Testvinner i åpen klasse

Hifiman Sundara er ikke bare det beste kjøpet i klassen, her får man også den beste lyden.

Lyd & Bilde mener

Perfekt balansert lyd med potent bass og bøttevis med detaljer. Superdefinert lydbilde med nær komplette kvaliteter.
Størrelsen og vekten kan være hemmende.
Type: Åpen, over øret
Prinsipp: Planmagnetisk
Sammenleggbare: Nei
Mikrofon / fjernkontroll: Nei / nei
Kabel: 3,5m 6,35mm inkl. 3,5mm adapter (1,5 meter, utskiftbar)
Elementer: ca 80 mm
Impedans / følsomhet: 37 ohm / 94 dB
Frekvensrespons: 6-75.000 hz
Vekt: 372 gram (uten kabel)
Farge: svart

Vis mer
Vis mindre

Veil.pris 4490 kr

Mens de fleste hodetelefoner bruker dynamiske elementer, lager noen sine egne elementer, som bruker et annet driftsprinsipp. Hifiman Sundara er blant dem, og her er membranflaten også større enn vanlig. Sundara bruker planmagnetiske elementer i åpne øreklokker, det har sine fordeler, men også noen ulemper.

Øreklokkene på Sundara er overlegent størst i denne klassen, og hver av dem er koblet sammen men en kabel som er lett utskiftbar. Det følger også med en kortere 1,5m kabel, men tross den lave impedansen, er de ikke spesielt godt egnet på mobilen. Men de kan utstyres med balanserte kabler, hvis man har en hodetelefonforsterker med balanserte utganger.

Hifiman Sundara i praksis

Med lav Impedans og lav følsomhet, er Sundara relativt fin å drive med en Audioquest Cobalt, koblet til mobilen, selv om den ruvende fysikken til hodetelefonene, ikke er særlig egnet til bærbart bruk. De egner seg bedre i godstolen, plugget til utgangen på en Hegel H190, eller den prisgunstige hodetelefonforsterkeren Shiit Magni 3+.

Den høye vekten kompenseres elegant av de store, skråstilte øreputene og det brede bånden under hodebøylen. Her lekker lyden i rikt monn fra gitteret på øreklokkene, men i mindre grad fra øreputene. Som bruker kunstskinn på sidene, og stoff på innsiden. Sundara er de klart stiveste hodetelefonene i testen, og tilpasning er ikke lett. Man kan bye forsiktig på metallbøylen hvis man må, men jeg opplevde at de satt tett og godt på hodet uten fysiske modifikasjoner.

Den planmagnetiske konstruksjonen i Sundara har lavere bevegelig masse. En såkalt Neo Supernano membran som er mellom 1 og 2 mikron tykk, er lettere enn en dynamisk membran, og i teorien skal det gi mer presis og raskere transientrespons.
Det funker som bare rakkern i Sundara. I tillegg til en gnistrende dynamisk respons, har den faktisk meget overbevisende bassgjengivelse. Stram og potent på samme tid, og bassen driver rytmen i musikken på forbilledlig vis. Den går heller ikke hær særlig dypt, men det merkes ikke så godt fordi den er superdefinert og slett ikke redd for å trøkke til.

Men det er på oppløsning, transientrespons og detaljgjengivelse Sundara virkelig utmerker seg. Vokalgjengivelsen er nøytral, åpen og smekkfull av klangfarger. Strykere lyder mer troverdig her enn på noen annen åpen hodetelefon i denne klassen, og klaverklangen får den desidert mest klangfulle gjengivelsen i Sundara.

Konklusjon

Hifiman Sundara er det beste hi-fi-kjøpet i denne klassen. Lyden er mer raffinert, luftigere og dynamisk enn hos konkurrentene. Diskanten er silkemyk, bassen potent, og mellomtonen er glassklar og nøytralt gjengitt. Lydbildet oppleves som stort og åpent, og de trives like god på Brockhampton som Beethoven. Sundara rett og slett et kupp til prisen, og perfekt for hjemmebruk, om enn ikke særlig mobilvennlig.

HiFiMAN Sundara målt med miniDSP EARS og REW. Kompensert mot hva miniDSP mener er subjektivt lineært.
En meget pen frekvenskurve her. Igjen dupper miniDSP-mikrofonen litt ved 4 kHz, som er en artefakt.

Sylskarp analytiker

De sorte pro-hodetelefonene bruker samme element som Amiron Home, Beyerdynamics hjemmeutgave i grått, men de låter ikke likt av den grunn. Beyerdynamic DT 1990 Pro er tunet for studiobruk og musikere som trenger et mer analytisk lydbilde for å høre mest mulig av miksen.

De tekniske dataene er identiske på pro- og home-modellen, men her får man med en spiral- og en vanlig kabel, begge med en mini XLR-kontakt som plugges i den venstre øreklokken. I likhet med home-versjonen, er pro-modellen aller best når den er koblet til en forsterker, eller en separat hodetelefonforsterker.

Beyerdynamic DT 1990 Pro i praksis

Impedans og følsomhet er midt på treet, og med en god hodetelefonforsterker, kan de spille mer enn høyt nok. De kan ikke legges sammen, men så er de heller ikke ment for bærbar bruk. Selv med Audioquest Cobalt koblet til en iPhone, fikk jeg ikke skikkelig trøkk i lyden, hvertfall ikke på samme måte som i Audeze LCD-1, som er langt lettere å drive. Det ble noe ganske annet hvis jeg koblet hodetelefonene til utgangen på en Hegel H190, eller hodetelefonforsterkeren Shiit Magni 3+.

Bærekomforten er upåklagelig. De store, myke stoffkledde putene presser ikke mye på hodet, og hodetelefonene føles lettere enn man skulle tro. De lekker masse lyd så klart, og i likhet med de aller fleste åpne hodetelefoner, egner de seg ikke i rom med andre til stede.
De har minimalt med tilpasninger foruten justering av lengden på høydebøylen, som i likhet med de åpne øreklokkene er laget i solid lettmetall.

Tillitvekkende konstruksjon som forventet av et par hodetelefoner, som primært er laget for proffe brukere. DT 1990 Pro leveres med et ekstra sett med øreputer. De kan erstatte de som allerede sitter på øreklokkene, og gir et enda mer analytisk lydbilde med litt strammere bass.

Jeg foretrakk de originale øreputene, for er det én ting disse hodetelefonene ikke trenger, så er det et enda mer analytisk lydbilde. Det er i grunnen rart at DT 1990 Pro bruker det samme dynamiske Tesla-elementet som Amrion Home, for her er lyden åpenbart tilpasset studiobruk. Det gir pro-modellen en klart mer analytisk karakter, med tørrere og strammere bass, en mellomtone så skarp at man kan skjære seg, og enda mer innsikt og detaljer enn i Amiron Home. Til å begynne med er det besnærende, men etter en stund blir man svett i ørene av den tidvis spisse diskanten. Som fremhever øvre del av mellomtonen og diskanten såpass at feks. kvinnelig vokal kan lyde spisst.

Det er ikke mye å utsette på fokus, transientrespons og detaljnivået her, men hodetelefonenes analytiske karakter passer ikke alles smak, og til lengre tids lytting i godstolen, anbefaler vi heller Amiron Home.

Konklusjon

Beyerdynamics pro-modell DT 1990 Pro er et meget godt valg for musikere og andre som vil ha med seg alle detaljene på de forskjellige sporene i opptaket. Den analytiske karakteren med et markant løft i diskanten, er ikke like lyttevennlig over tid. Da skal man heller velge enn annen Beyerdynamic med det dynamiske Tesla-elementet. Men hvis man liker hodetelefoner med utpregede analytiske evner, er DT 1990 Pro meget godt egnet, og vurdert som hodetelefon til studiobruk, er det fem snarere enn fire stjerner her.

DT 1990 Pro frequency
Beyerdynamic DT 1990 Pro målt med miniDSP EARS og REW. Kompensert mot hva miniDSP mener er subjektivt lineært.
Den rimelige EARS-mikrofonen er ikke spesielt nøyaktig rundt 4 kHz, hvor den ofte viser en dupp som ikke alltid er der. Subjektivt er det i hvert fall ingenting som tilsier at disse låter tilbakelent i øvre mellomtone. Den steile spissen som topper seg mot 8 kHz i diskanten kan vi derimot skrive under på. Ellers en tørr og distinkt bass.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Det mest fornuftige valget

Med samme pris og tekniske data som DT 1990 Pro, kan man ledes til å tro at det bare er det kosmetiske som skiller Amiron Home fra pro-modellen. De bruker det samme andre generasjons 45mm Tesla-elementet i åpne øreklokker som dekker hele øret. Lyttetesten avslører derimot at Amiron Home ikke lyder likt med pro-modellen.

Disse kan heller ikke plugges i mobilen, selv om de leveres med en kabel med minijackkontakt. Det er verdt å merke seg at her er den plugget i hodetelefonene på begge øreklokkene, med en minijackkabel. Dermed kan man bytte ut kabelen med balanserte om ønskelig. I likhet med pro-modellen, må Amiron Home kobles til en forsterker, eller en separat hodetelefonforsterker, for eksempel Shiit Magni 3+, som jeg benyttet til testingen.

Beyerdynamic Amiron Home i praksis

Med 250 ohm og 102 dB følsomhet, sier det seg selv at mobiltelefonene utgår. Det funker, hvertfall med Audiquest Cobalt, men man trenger mer kraft for å få ut potensialet her. I motsetning til DT 1990 Pro, leveres ikke Amiron Home med et ekstra sett øreputer, så tuningen begrenser seg til å forsøke å bøye den solide bøylen i lettmetall, såpass at man får vinklet øreklokkene nok til å få en optimal tetting til hodet.

Som på pro-modellen, er bærekomforten eksemplarisk. Man merker ikke vekten, og de myke putene er behagelige å ha på hodet, også over tid. Jeg merket meg at jeg foretrakk pro-modellene ene kabel, fremfor de to som binder de andre hodetelefonene sammen. Den grå designen på øreklokkene og de de sølvgrå metalldetaljene, gir et mykere inntrykk enn den helsorte DT 1990 Pro, som pussig nok speiles i måten lyden er tunet på her.

Hjemmeutgaven lyder slett ikke grått, snarere varm, behagelig og rik på klang. De utmerker seg med sjenerøs bass, ikke av den kjellerdype sorten, men uvanlig fyldig og levende for et par åpne hodetelefoner. Mellomtonen er myk og gylden som varm honning, men slett ikke uten oppløsning eller detaljer. Diskanten kan bli vel avslappet, men det gjør bare lyttingen over tid mer behagelig.

Lyden er ikke like oppløst og vektløs som i Hifiman Sundara, og lydbildet oppleves som varmere og bassen er klart fyldigere, om enn ikke like godt definert i Amiron Home. Sammenlignet med DT 1990 Pro, er disse langt å foretrekke for hjemmelytting, siden diskanten er bedre balansert med den silkemyke mellomtonen man får her. Som allround-hodetelefon, er dette et meget godt kjøp, og liker man litt ekstra vekt i bassen, er Amiron Home en innertier.

Konklusjon

Beyerdynamic Amiron Home er noe så sjelden som en åpen hodetelefon med sjenerøs bassgjengivelse. Musikken flyter så lett og uanstrengt ut av hodetelefonene, at man ikke vil ta dem av hodet. Det er ikke bare fordi bærekomforten er i særklasse for såpass store hodetelefoner, men fordi man rett og slett koser seg mer med musikken når hodetelefonenes klangbalanse ikke står i veien for musikken.

Amiron Home frequency
Beyerdynamic Amiron Home målt med miniDSP EARS og REW. Kompensert mot hva miniDSP mener er subjektivt lineært.
Sammenlignet med DT 1990 Pro er frekvenskurven så å si identisk opp til drøyt 1 kHz, som kan indikere at oppbygningen er lik, bare annerledes tunet. Derfra har Amiron Home en varmere klangkarakter, hvor diskantområdet holdes igjen. Etter 10 kHz går det steilt nedover. Mer behagelig å lytte til enn DT 1990 Pro, men det er definitivt detaljer som drukner.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.
Fostex T60RP oppslag

Musikken utfolder seg

L&Bs test av Fostex T60RP

 

Fostex startet med å levere høyttalerkomponenter til selvbyggere (1973), men begynte etter hvert med komplette høyttalere og senere også opptaksutstyr. Best kjent var de kanskje for sine kassett- og spolebåndopptakere.

Men mikrofoner og hodetelefoner var også noe de startet tidlig med, hvor T20RP ble en av de mest populære studiohodetelefonene i USA på slutten av 1980-årene. Dens høyttalerelementer var unike, med et prinsipp Fostex kalte ortodynamisk. I dag kjenner vi det best som planmagnetisk. Høyttalerelementet er ikke så stort, bare 40 millimeter og kvadratisk.

T60RP har arvet både utseende og mekanisk prinsipp fra de eldre T20RP, bare med tykkere øreputer og mer massive klokker. Som nå er i mahogni, for en naturlig klang og solid byggekvalitet. Utseendemessig minner de om industrielle hørselvern, men i motsetning til slike lekker disse en god del lyd. De er nemlig ikke helt lukkede, men semiåpne. Det betyr at de er bygget som lukkede, men med innlagt ventilasjonsriller for å utligne under- og overtrykk som hindrer høyttalerelementene i å spille med maksimal dynamikk.

Det følger med en 1,5 meters kabel med 3,5 mm plugg og overgang til stor 6.3 mm. Denne er avtakbar, og Fostex tilbyr både balanserte og ubalanserte alternativer.

Fostex T60RP
Klokker i hardt mahogni er både slitesterkt og gir velklang. Foto: Fostex

T60RP i praksis

Jeg må innrømme at utseendet ga meg noen fordommer, og jeg forventet å bli servert et grøtete lydbilde med altfor mye bass. I stedet fikk jeg en helt nydelig gjengivelse av Susanne Sundførs Undercover fra live-albumet Music For People In Trouble (Live from the Barbican). Joda, det er både fyldig og varmt, med litt ekstra kjøtt på beinet i bunnoktaven i klaveret. Men dæven som stemmen til Sundfør låter bra! Den dama har trøkk i stemmen, og kan fort låte veldig skarpt og hardt, dersom hodetelefonene har for mye forvrengning.  Men her låter den bare nydelig. Det samme med kontrabassoloen på slutten av låta: frodig uten å bli overdreven, detaljert uten å bli aggressiv.

Det skal sies at det er en dupp i presensområdet (rundt 3,5 kHz), som gjør at stemmer blir litt tilbakelent i forhold til det nøytrale idealet. Det gjør nok også sitt for at det aldri oppleves skarpt. Samtidig blir det heller aldri helt aggressivt nok, dersom du først og fremst digger dynamiske innspillinger med hard perkusjon. Det kan bli litt snilt.

Fostex T60RP side
Slissene på nedsiden av øreklokkene gir ventilasjon for best mulig dynamikk. Det gjør også at Fostex T60RP er å betrakte som halvåpne. Foto: Fostex

Større lydbilde med halvåpne

Lydbildet er større enn med normalt lukkede hodetelefoner. Og hodetelefonene puster mer, så man kan ha dem på lenger før man blir svett i ørene. Derimot får man ikke fordelen av den passive støydempingen som helt lukkede hodetelefoner gir.

En annen ulempe er at hodetelefonene er meget tungdrevne. Du får aldri spilt høyt nok rett fra mobilen, her kreves det ekstern forsterkerkraft for at det skal underholde. Der hvor vi tilråder forsterker med andre hodetelefoner, vil vi påstå at disse krever det.

Og, uansett hvor kraftig forsterker du har, så blir basstromma på røffere musikk aldri helt hardtslående nok. Hodetelefonene går i kompresjon, selv med den kraftige Auralic Taurus fikk vi ikke nok liv i dem.

Likevel mener jeg lyden er så vanedannende og musikalsk, at det blir trist å sende disse tilbake.

Hodebøylen virker i god kvalitet, trukket i lær. Også båndet på undersiden som hviler mot hodet er ekte lær. Foto: Fostex

Konklusjon

Som testens eneste halvåpne hodetelefoner har Fostex T60RP fordelen av å låte mer dynamisk og storvokst enn lukkede hodetelefoner. Samtidig har de den engasjerende bassgjengivelsen vi stort sett bare erfarer fra lukkede klokker. La gå, så får du ikke helt slagkraften i basstromma når du drar opp lydnivået og forventer skikkelig fysikk. Men ved vanlig lyttenivå og litt høyere enn det er det virkelig god lyd vi snakker her.

Klaver får en nydelig klangbunn. Lydbildet er større enn vanlig for hodetelefoner. Sangstemmer låter virkelig fint. Litt tilbakeholdne der de burde vært aggressive (det lysere brystklangområdet), men dette er vanedannende lytting.

At de er veldig tungdrevne trekker ned.

Fostex T60RP frequency
Fostex T60RP målt med miniDSP EARS og REW. Kompensert mot hva miniDSP mener er subjektivt lineært.
Her har vi et eksempel på hvordan målinger ikke alltid støtter den subjektive oppfatningen. Duppen rundt 3,5 kHz virker reell her, da vi savnet litt aggressivitet i dette området.
Videre virker bassen ut ifra grafen ganske fokusert rundt 100 Hz, med en jevn avrulling under dette. I våre ører var det likevel plenty rikdom i basstonene. Toppen er distinkt opp til 10 kHz, men dropper raskt etter dette.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

Klassiker i fornyet drakt

Få hodetelefoner har hatt legendestatus like lenge som Sennheisers 600-serie. Den aller gjeveste er HD 660S, som har vært vår referanse blant åpne, dynamiske hodetelefoner i denne prisklassen. De er kompakte, lette og spiller fint på alt fra enkle hodetelefonforsterkere, til dyr high-end hi-fi. HD 660S er ikke helt nøytrale, men så godt balanserte at de er et godt egnet referansepunkt.

Sennheiserne leveres med en proprietær 3 meter lang kabel, en bæreveske og en balansert kabel med 4,4,mm balansert Pentaconn-plugg. Dessverre er det ikke mange hodeteleforsterkere med Pentaconn-kontakt, foruten Sennheisers egne. Øreklokkene er i likhet med de på Audeze LCD-1, vinklet litt i forhold til den polstrede bøylen, og for det meste er HD 660S laget i plast. Det gir lav vekt og bra bærekomfort.

Sennheiser HD 660S i praksis

De stoffkledde øreputene ligger mykt på hodet og den ovale formen passer hvertfall mine ører helt perfekt. De er slett ikke uegnet til bærbart bruk. Med en motstand på 150 ohm og 104 dB følsomhet, får man grei lyd, men det er ingen tvil om at en Audioquest Cobalt koblet til mobilen, gir langt bedre lyd i Sennheiserne.

De store ovale øreputene og moderat press på hodet, gir utmerket bærekomfort. I likhet med de hodetelefonene fra Beyerdynamic, er dette blant de meste behagelige hodetelefonene å ha på over tid. Hadde de vært sammenleggbare, ville de vært perfekt å ha med på tur, tross at de ikke er like kompakte som LCD-1.
De som kjenner tidigere utgaver av Sennheisers HD 600-serie, vil neppe bli skuffet over HD 660S. Lydbildet er åpnere og mer detaljert, bassen er tydeligere definert og klangfarger kommer mye bedre frem i lydbildet. De er ikke like analytiske som Beyerdynamic DT 1990 Pro, og klangen er varmere og mer lyttevennlig sammenlignet med LCD-1.

Strykere er nydelig definert, det samme man man si om vokaler, men det er et lite slør over diskanten som demper aggressiviteten i feks. hardtslående rock. Det er korrekt å hevde at balansen i lyden gir en meget behagelig lytteopplevelse. Det er mer luft i lyden på Hifiman Sundara, og strammere og mer dynamisk bass i LCD-1, men det fratar ikke HD 660S noen av sine kvaliteter.

Konklusjon

Sennheiserne føles som en gammel, skreddersydd frakk. Den er ikke kanskje ultramoderne eller high-tech, men den passer hver gang man tar den på, og den klassiske ‘Sennheiser-klangen’ er veldig vanedannende. Man får heftigere dynamikk og skarpere detaljgjengivelse i andre hodetelefoner, men få andre har så mange positive allround-kvaliteter som et par Sennheiser HD 660S.

HD660S frequency
Sennheiser HD 660S målt med miniDSP EARS og REW. Kompensert mot hva miniDSP mener er subjektivt lineært.
Litt forsiktig med energi i bassen under 100 Hz, og fra mellomtonen rundt 1 kHz begynner avrullingen veldig forsiktig. Med unntak av en topp rundt 8 kHz for å bringe frem detaljene og luften.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.
Neumann NDH-20

Uengasjerende førsteforsøk

Da vi først hørte om at Neumann hadde laget sitt første par hodetelefoner, tenkte vi at dette måtte være noe ganske spesielt. I studiobransjen er den tyske produsenten berømt for sine studiomikrofoner, som kan koste fra noen få tusenlapper til over 50.000 kroner. Deres studiomonitorer er også svært populære.

Hodetelefoner har man derimot aldri prøvd seg på før. Men ettersom moderselskapet er selveste Sennheiser, var det vel egentlig bare et tidsspørsmål før det kom.

Neumanns ingeniører har forsynt seg med komponenter på Sennheisers delelager, når de har satt sammen NDH 20. Basismodellen er den nå utgåtte Sennheiser HD 630VB, som stakk av med tittelen Beste kjøp i en gruppetest i 2016.

NDH 20 skiller seg fra sin slektning ved å mangle variabel basskontroll (en funksjon vi likte godt), men til gjengjeld har den avtakbar kabel som HD 630VB manglet. Siden den er ment for studiobruk er impedansen nokså høy, 150 ohm. Det gjør at man kan koble flere sett hodetelefoner til samme forsterker, uten at impedansen dropper ned til et uhåndterlig nivå for forsterkeren. Følsomheten er på hyggelige 114 dB, som gjør at de ikke er håpløse sammen med en mobiltelefon. Men på fullt lydnivå tilkoblet iPhones Lightning-adapter er lyden bare akkurat høy nok.

Vi liker utseendet på hodetelefonene, og at de er sammenleggbare. De har et klart mer eksklusivt preg enn HD 630VB som de slekter etter.

Neumann-NDH-20 parts
Både rett ledning og en praktisk spiralkabel følger med Neumann NDH 20. Foto: Neumann

Neumann NDH 20 i praksis

Passformen er helt grei. Det klemmer litt rundt ørene og øreputene i velurtrukket minneskum er litt harde, men man føler at hodetelefonene puster litt mer enn andre lukkede varianter. Som er en fordel for lydfolk som skal bruke dem lenge i studio om gangen.

Når jeg hører om hodetelefoner til studiobruk, tenker jeg umiddelbart på en lineær frekvenskurve, og meget analytisk og korrekt lyd. Du vet, sånn som Sennheiser HD 800S, flaggskipet til moderselskapet (innen dynamiske hodetelefoner, vi snakker ikke om elektrostatene HE 1 til drøyt en halv million kroner).

Men NDH 20 er ikke lineære. De har for mye bass, spesielt i øvre bassregister. Videre er det for lite luft i toppen, cymbaler mangler luft og detaljer, det samme gjør sangstemmer – mannlige som kvinnelige. Det er nesten godt gjort av Neumann å klare å kombinere hard lyd med lite luft.

Konklusjon

Neumanns første par hodetelefoner har et tiltalende utseende, og med større kvalitetsutstråling enn Sennheiser HD 630VB som de er bygget på.

Men NDH 20 er ikke like engasjerende lytting. Uansett hva vi spiller av musikk, melder lyttetrøttheten seg etter ganske kort tid. Instrumentene har ikke kompleks nok klangstruktur, det er ikke noen store lydlandskap å snakke om, det hele blir for platt og kjedelig. Det låter også ganske hardt.

Det er ikke så mye som skal til før NDH 20 låter meget bra. Det er kvaliteter her, men det endelige lydmessige resultatet engasjerer for lite. Vi håper Neumann prøver igjen, de kan garantert gjøre bedre enn dette.

Neumann NDH 20 frequency
Neumann NDH 20 målt med miniDSP EARS og REW. Kompensert mot hva miniDSP mener er subjektivt lineært.
Vi ser en veldig mellomtonefokusert lydkurve, med en hevelse fra 200 til 1000 Hz. Diskantgjengivelsen er generelt dempet hele veien.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.

High-end hodetelefoner til mobilen

I likhet med Hifiman Sundara, bruker Californiske Audeze et planmagnetisk element i LCD-1. Som er mye mindre, lettere og til og med sammenleggbar, tross at den har et litt større element på innsiden. De små LCD-1 er de eneste som kan plugges rett i mobilen, uten at lyden faller sammen, og for folk som vil ha godlyden med ut, er hodetelefonene til Audeze det beste valget blant de åpne hodetelefonene. Det følger også med et hendig etui til LCD-1.

De kompakte øreklokkene rekker akkurat rundt ørene, og med en relativt kort 2 meter stofftrukket kabel, unngår man for mye kabelsalat. Som de fleste hodetelefonene i testen, kan den avtakbare kabelen erstattes med en balansert kabel, skulle man ønske å koble LCD-1 til en hodetelefonforsterker med balanserte utganger.

Audeze LCD-1 i praksis

Når Impedansen er så lav som 16 ohm, gjør det ikke så nye at følsomheten er moderate 94 dB. Med Audioquest Cobalt koblet til mobilen, spiller nemlig LCD-1 lekende lett, og hvis man ikke bryr seg om at andre hører hva du hører på, er de små Audeze hodetelefonene kanskje de aller beste blant åpne hodetelefoner. Til bærbart bruk.

Bærekomforten er ikke uventet meget god. Den lave vekten viser seg å være en fordel, men vi opplevde at øreputene i kunstskinn etterhvert ga et varmt og klamt trykk rundt ørene. Øreklokkene kan vris ganske mye, mest bakover faktisk, men mer enn nok til at man får tett kontakt når klokkene sitter riktig plassert på hodet.

Det er mye plast på LCD-1, som ikke oppleves som like robust som Hifiman Sundara, som den deler driftsprinsipp med. Den planmagnetiske konstruksjonen baserer seg på det samme prinsippet med en flortynn membran med ledende materiale, drevet av små magneter. Det gir som kjent lavere bevegelig masse, og raskere reaksjonsevne enn tyngre, dynamiske elementer.

Det merker man umiddelbart på lyden. Som er uvanlig frisk og dynamisk til planmagnetisk å være. De små øreklokkene huser som nevnt ganske store membraner, det merkes på bassen som er relativt fyldig i klangen. De som tenker at alle planmagnetiske hodetelefoner lyder slankt, bør prøve disse. Sibilanter (s-lyder) kan lyde litt grumsete hvis man skrur opp volumet, ellers er det ingen nevneverdige artefakter i lydbildet.

Sammenlignet med Hifiman Sundara, er lydbildet mer frempå her, og klangen er er ikke like varm som feks. på Sennheiser HD 660S eller Amiron Home.

Bassen går derimot ikke særlig dypt, men til gjengjeld er det rikt med detaljer og klangen oppleves som relativt nøytral, uten at noen deler av frekvensområdet stikker seg negativt ut. Det er ikke like mye luft og detaljgjengivelsen er ikke like finmasket som i Sundara, men de egner seg like fullt godt både til studio- og hjemmebruk.

Konklusjon

Det finnes trolig ikke en bedre åpen hodetelefon til mobilbruk. Audeze LCD-1 kan klappes sammen, brettes ut, og tres over ørene på samme måte som små, bærbare hodetelefoner. Men lyden er mye bedre, med et åpent og friskt lydbilde, som er godt balansert og har livlig bass, om enn ikke med noe særlig dypbass. Til sofabruk finnes det bedre valg enn dette, men til bærbart bruk er Audeze LCD-1 et kupp.

Audeze LCD-1 frequency
Audeze LCD-1 målt med miniDSP EARS og REW. Kompensert mot hva miniDSP mener er subjektivt lineært.
Bassen er litt forsiktig opp til 100 Hz, hvor den peaker, men holder en god linearitet (med varm klangbalanse) over dette. Litt sikksakkmønstret frekvensgjengivelse over 1 kHz, men gjengir helt opp til 20 kHz med god energi.

Vi setter stor pris på at du leser Lyd & Bilde
Logg inn for å lese videre eller få tilgang til testen her.
forfatter

Geir Gråbein Nordby

(f. 1978): Journalist. Gråbein har aldri hatt noen heltidsjobb før Lyd & Bilde. Her har han til gjengjeld vært nesten halvparten av sitt liv, helt siden han i 2001 sendte jobbsøknaden til feil adresse (han ville opprinnelig til et innspillingsstudio ved samme navn). Gråbeins ekspertise er hovedsakelig innenfor hi-fi, hodetelefoner og hjemmekino, men det hender han glimter til med andre kvaliteter.
Kommenter

Legg igjen en kommentar

    Les også

    Sennheisers støydempende PXC 550 har fått nytt liv under danske EPOS. Det fulle navnet er EPOS Sennheiser Adapt 660, hvor enda bedre talelyd er den største forskjellen.
    Apple Watch 6 er kanskje den beste smartklokken, men Apple Watch Se er det beste kjøpet.
    Apples egen prosessor har gjort MacBook Pro til den råeste bærbare 13-tommeren vi har testet.
    Nettopp slått kloa i en PS5 eller Xbox Series X? Da kan det hende du vil ønske å oppgradere skjermen din også. Vi har testet de beste TV-ene til gaming!

    Aktuelle tilbud

    Prisguiden.no er en kommersiell partner av lydogbilde.no. De leverer prisvarsling, produktinformasjon og oppdaterte priser.
    Det finnes mange gode små høyttalere, men ingen som denne.
    Den integrerte Linn Majik DSM spiller som en drøm med innebygget romkorreksjon, og har alt man trenger innebygget.
    iPhone 12 Pro Max feier gulvet med konkurrentene, og har det beste kameraet vi har sett hittil.
    De kompakte JBL L82 Classic, gir så mye moro for pengene, at vi utroper dem til best i klassen.
    BMWs første helelektriske SUV har alt man trenger, bortsett fra én ting.
    Sonys toppspekkede spillkonsoll leverer lynrask ytelse og sylskarp grafikk – skreddersydd for neste generasjons avanserte spill.
    Apple iPad Air og Samsung Galaxy Tab S7+ 5G i heftig tvekamp.
    Denon har aldri laget en bedre surroundforsterker, enn jubileumsmodellen AVC-A110.
    Bytter du ut den gamle strømforsyningen med en ny, kan det hende du blir like overrasket som vi ble.
    En digital notatbok er en mye bedre idé enn det høres ut som. Særlig når den er så bra som reMarkable 2.
    For den som har råd, skal det godt gjøres å få bedre lyd fra digitalsamlingen eller strømmetjenester. De rike har det godt!
    Jabras største ørepropp-modell fyller ikke stort. Men den er fylt med gode løsninger.